Blant alle jazzens giganter, så er det noen få som skiller seg ut for min del. John Coltrane hører definitivt med blant dem.

Fra tid til annen gjør det godt å dukke ned i bunken som har blitt stående urørt ei stund. Ved bare å se på navnet på disse coverene så vet jeg jo at musikken ikke har tatt skade av litt ekstra marinering. Vi snakker jo John Coltrane (1926-1967) – en av improvisert musikks aller største legender. Han blei bare 40 år gammel, men du verden hvilke enorme spor han satte med sitt innovative spill og måten han skapte nye retninger i jazzen. Det var en ekthet og inderlighet i det Coltrane spilte og skapte – det var enkelt og greit åndfullt – og musikken hans har fortsatt å inspirere stadig nye generasjoner

Skjult skatt

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Den første av disse to utgivelsene er det nok ikke så mange som kjenner til. Egentlig er det ikke Coltranes utgivelse en gang, men da den blei spilt inn i 1957 og gjenutgitt med coveret man kan se under her i 1961, så var nok Coltrane navnet Betlehem Records mente ville selge aller best.

Nå har heldigvis BMG bestemt seg for å gi ut denne skatten på vinyl igjen. Bakgrunnen for tittelen er at mannskapet her består av vinnere eller såkalt runners up i magasinet DownBeats årlige kritikeravstemning – som jeg i all beskjedenhet har blitt spurt om å bidra til i år.

Det betyr at vi får møte et “sammenraska” lag bestående av Oscar Pettiford (bass), Ed Thigpen og Philly Joe Jones (trommer), Eddie Costa (vibrafon og piano), Kenny Burrell og Freddie Green (gitar), Donald Byrd og Art Farmer (trompet), Al Cohn (barytonsaksofon), Frank Rehak (trombone), Gene Quill (altsaksofon) og Rolf Kuhn (klarinett) samt Coltrane, i diverse konstallasjoner.

Dette bandet møttes garantert kun i forbindelse med denne innspillinga der de tar for seg åtte mer eller mindre kjente standardlåter. På mange måter er denne innspillinga mer kuriøs enn noen annet, men bare det å høre Coltrane i en slik setting er verdt inngangspengene aleine. Hans autoritet og personlighet er så voldsomt på plass også i dette landskapet.

Greatest hits

Selskapene Rhino og Atlantic har sjøsatt en serie de kaller “Now Playing”. Der presenterer de artister fra øverste hylle i en rekke sjangre med noe av det beste de har gjort – for disse selskapene, vel å merke.

Det betyr at på denne blå gjennomsiktige vinylen får vi klassikere som “Giant Steps”, “Cousin Mary”, “Naima”, “Central Park West”; “My Favorite Things” og “Body and Soul”.

Flotte og store saker og ei fin innføring i noe av Coltranes unike univers, men siden selskapet ikke har kosta på seg å føre opp besetninga på de forskjellige spora, så blir det i noen tilfeller litt gjetting hvor innspillingene er henta fra.

Uansett så er dette besøk hos en av jazzens aller største retningsgivere som anbefales for vinylfolket.

Den stemma har jeg hørt før, slo det meg etter noen sekunder. Og det stemte – den hadde noe høyst personlig ved seg.

Jeg måtte innrømme at jeg måtte ta meg en liten tur på besøk i arkivet mitt for å finne ut om antakelsen stemte. For knappe tre år siden stifta jeg bekjentskap med bluesbandet Soft City der det befant seg både soul, funk og jazz i gumboen. Og vokalisten som imponerte het Thea Paulsrud.

Nå tar Kongsvinger-jenta som nærmer seg 30 med stormskritt flere flotte steg i retning seg sjøl og med de ti låtene, der hun har skrevet alle tekstene, forteller hun meg at Thea Paulsrud skal vi få mye glede av både nå og i åra som kommer.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Varm stemme

Med sin fine og uttrykksfulle stemme, som har både soul, blues, jazz og gospel i seg, løfter hun frem sitt personlige pop-univers, med ganske mye attåt altså, på et vis som gjør at jeg tror veldig på henne.

Paulsrud skriver om den kjærligheten som kanskje kunne komme ut av et vennskap, om hemmeligheter, om relasjoner som har vist seg å bli betydningsfulle og om mennesker hun har observert og som hun lurer på hva slags liv de lever. Dette og mye mer har Paulsrud fundert på og laget noe som skiller seg veldig ut fra det som oversvømmer oss fra a4-popen. Om hun har lytta litt på Gregory Porters “Hey, Laura” før hun skrev “Hi, Lisa”? Jeg kan ikke se bort fra det i alle fall.

Låtene, som befinner seg i det vakre og melodiske landskapet med alle ingrediensene som jeg har nevnt, har Paulsrud skrevet sammen med det utmerkede bandet hun omgir seg med.

En av de fineste låtene her er “Find Me Tomorrow”. Jeg er veldig glad for at jeg har funnet Thea Paulsrud allerede nå.

Pete Mc Guinness er en av mange New York-musikanter som ikke har fått vist oss på denne sida av Atlanterhavet hvilke enorme kvaliteter han er i besittelse av.

Til tross for at trombonisten, komponisten, arrangøren, vokalisten og bandlederen Pete McGuinness (61) har vært svært aktiv på New York-scena siden slutten av 80-tallet, så har jeg altså makta kunstykket å unngå det han har vist de med åpne ører fram til nå. Det sier nok mye om meg, men også en hel del om hvor vanskelig det er å bryte gjennom lydmuren. Konkurransen ikke minst i jazzhovedstaden New York er knallhard – det hevdes at det finnes 20000 (!!!!) saksofonister i The Big Apple og sjøl om det sikkert er en kraftig eller mild overdrivelse, så mer enn antyder det hvordan klimaet er over there.

Veteran

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

McGuinness har nå gitt ut fire plater med orkesteret sitt. De fleste som sitter i bandet er ukjente navn for meg, men når de kan bevise at de har sittet i storband leda av Woody Herman, Buddy Rich, Lionel Hampton, Jimmy Heath, Toshiko Akiyoshi, Maria Schneider, John Fedchock og Darcy James Argue, så er det bekreftelse god nok for meg på at vi har med kremen av The Big Apples storband-, teater- og studiomusikere å gjøre. Og slik låter det da også.

For første gang er ikke er ikke McGuinness i stand til å spille sin kjære trombone lenger på grunn av en nevrologisk lidelse. Derimot leder han bandet, har skrevet mye av musikken, har arrangert alt og synger og scatter heftig på flere av låtene.

Herlig mix

I gumboen McGuinness byr på får vi alt fra straight swing via bossa nova, vakre ballader og mer moderne toneganger. I tillegg til sine egne låter har han også arrangert klassikere som “From This Moment On”, “Body and Soul”, “So In Love”, “Django”, “`Round Midnight” og “Where Do You Start?”, der McGuinness også for første gang har inkorporert strykere og invitert sin professor-kollega og utmerka pianist Bill Charlap til en gjesteopptreden.

Dette låter sjølsagt superheftig og er så proft som vel tenkelig. Der er også mitt aldri så lille ankepunkt: som salige Thelonious Monk sa en gang – make a mistake!

Den nye generasjonen, her med bassisten Eskild Okkenhaug i spissen, tar vare på tradisjonen på best mulig vis.

I det flotte og store tilsiget av nye norske jazzstemmer, så får vi servert alle typer jazzuttrykk. Det betyr et enormt mangfold og når så kvaliteten er av det samme slaget, så er det jo bare nok en bekreftelse på at helsa i jazz-Norge er av det gode slaget.

Jeg er altså så privilegert at postmannen to til tre ganger i uka leverer meg stadig nye håndfaste bevis på dette. Et av de ferskeste står bassisten, komponisten og bandlederen Eskild Okkenhaug for.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Tradisjonen

Eskild Okkenhaug, fra jazzmetropolen Skedsmokorset utenfor Lillestrøm, runder hele 27 år i disse dager. I løpet av denne tida på Tellus har han studert mange år på jazzlinja i Trondheim og seinere komposisjon
hos Helge Sunde på Musikkhøgskolen. Alt dette har ført til at han er veldig bra både som instrumentalist, komponist og bandleder. Et bra kinderegg, spør du meg!

Her forteller han oss at han har et stort hjerte for musikken som prega en viktig del av jazzen på 60-tallet. Her får vi følelsen av å bli tatt med på klubb i New York og de som sitter igjen med en følelse av at Miles Davis andre store kvintett med Carter, Hancock, Shorter og Williams har spilt ei viktig rolle som inspirasjon for Okkenhaug, har veldig mye rett i det.

Flott band

Vi blir servert ti herlige låter i alle slags tempi og med Steinar Heide Bø på trommer, Philip Johannes Edwards Granly på piano, Erlend Vangen Kongtorp på tenorsaksofon og Lyder Øvreås Røed på trompet, alle
mer eller mindre på samme alder som Okkenhaug, så har Okkenhaug satt sammen en stilsikker og usedvanlig hip trupp som har hele tradisjonen  nne, er solister i toppklasse og som åpenbart stortrives med låtene som Okkenhaug har brakt til bordet.

“Five By Five” er et visittkort som forteller oss at her er det en gjeng som tar vare på tradisjonen samtidig som de tar den med videre inn i vår egen tid. Herlig – fortida og framtida er i de beste hender!

Den usedvanlig flotte engelske gruppa/duoen Snowpoet er tilbake med noe av det vakreste musikalske visittkortet jeg har hørt på svært lenge.

Dette er mitt tredje møte med denne duoen Snowpoet. Jeg var begeistra da jeg møtte de første gang i 2018 og enda mer i 2021 da de ga oss «Wait For Me». Nå har irske Kinseslla blitt 42 år og engelske Hyson blitt 37 og «snakker» enda mer om et levd liv. Med base i London har de fortsatt å videreutvikle sitt unike landskap som befinner seg på et spennende sted med impulser fra akustiske og elektroniske univers og med musikk som også henter inspirasjon fra de fineste stedene jeg vet om.

Duo

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Tangentør Hyson og vokalist Kinsella er så avgjort Snowpoet, men de har med seg utmerka lag med Josh Arcoleo på elbass og saksofon, Dave Hamblett på trommer og Matt Robinson på tangenter.

Med tekster som tar for seg aspekter med alt fra dyp sorg til varme og kjærlighet, og hele tida langt fra det kleine slaget – Kinsella snakker til meg på et ekte og inderlig vis som gjør at jeg tror på henne. Med sin luftige og varme stemme løfter hun frem tekstene og budskapet sitt på et sjeldent effektfullt, varmt og personlig vis.

I studio

Denne gangen har de gått i studio med fullt band – her er ikke ting lagt på lag. Det betyr at musikken, med spor av alt fra pop, jazz, indie og sikkert en rekke andre herligheter, har vokst fram på et veldig ekte og organisk vis.

Snowpoet har altså fascinert meg kraftig tidligere. Likevel legger de nok en alen til sin vekst med «Heartstrings» med sitt univers der sårbarhet møter skjønnhet – dette er duoens beste visittkort så langt og det sier altså ganske mye.

Den svært så friske og levedyktige kvartetten Chrome Hill markerer sine første 25 år med kanskje bandets beste tilstandsrapport noensinne.

Det er altså et kvart århundre siden Chrome Hill så dagens lys. En prestasjon i seg sjøl å holde en trupp samla så lenge. De så dages lys under navnet Damp og ga ut to plater under det navnet og da med Jørgen
Munkeby som saksofonist.

Etter at bandet skifta navn til Chrome Hill, og Atle Nymo overtok med sin tenorsaksofon og sin bassklarinett, har kvartetten med Roger Arntzen på bass og elektronikk, Asbjørn Lerheim som den sentrale komponisten og på gitar, litt elbass og elektronikk og Torstein Lofthus på trommer, turnert både her hjemme og i det store utland, spesielt Japan, og utvikla et stadig mer unikt kollektivt uttrykk.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Personlig

Asbjørn Lerheim har skrevet all musikken og det er lett å lese/høre at han har opplevd både opp- og nedturer. Personlige forhold blir gjenspeilt i ganske frie og “rasende” låter, mens han også viser at den filmatiske inspirasjonen fra Ennio Morricones univers, japansk
impro, Neil Young, Paul Motian og Bill Frisell og heftige rockedoser, blant annet i tittellåta “En Route”, også finnes i denne velsmakende gumboen.

De som aner at Chrome Hill anno 2025 er et kollektiv som er samstemte i å utvikle et mangefasetert uttrykk og som gjør det på et svært så bra vis, er veldig inne på noe.

De fire stortrives åpenbart med hverandre og utfordringene Lerheims fundamnet gir dem. Jeg trives i stadig større grad med hva og hvem Chrome Hill er også. Tøft og personlig er det – holder lenge det!