Stas med Vigleik Storaas, tenker du kanskje. Det er det jo alltid, men når det kan fortelles at de to andre er Palle Danielsson og Jack DeJohnette, så blir det virkelig noe spesielt. Helt spesielt faktisk.

Helt siden jeg støtte på Vigleik Storaas (62), bergenseren som har gjort Trondheim til sin hjemby, for første gang på 80-tallet, så var det høytid hver gang jeg fikk møte han enten på konsert eller via
høyttalerne i heimen. Storaas har vært en klaverets lyriker og en klangmester som aldri har kompromissa med sine ideal og for meg er han en av dem som virkelig har ført arva etter Bill Evans og vår egen Egil
Kapstad videre på aller beste måte.

Stjernestøv

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Storaas er ikke blant de av oss som snakker med de største bokstavene eller høyest volum. Han leverer alltid på øverste hylle og så blir det ofte lenge stille fra han. Andre, med betydelig mindre talent og spissere albuer, er mer å høre til tross for at de har mindre å melde.
Derfor er det alltid like hyggelig når Storaas først melder seg og aldri så hyggelig som denne gangen faktisk.

Veldig mange, meg sjøl inkludert, ante absolutt ikke noe som helst om at denne konserten den 6. juni 2009 hadde funnet sted og dermed heller ikke at det fantes opptak av den – en logisk konsekvens faktisk, he
he.

Et eller annet klokt og ambisiøst hode nemlig funnet ut at en triokonsert med svenskenes superbassist Palle Danielsson (1946-2024) og en av verdens desidert ledende trommeslagere, Jack DeJohnette, ville være en god idé. Ideer og drømmer om konstellasjoner er én ting, men å få dem realisert er noe helt annet. Denne gangen lykkes det altså, men så blei konserten på mange vis “glemt” – i alle fall for de aller fleste. Et unntak er den ustoppelige idealisten og trommeslageren Frederik Villmow, tyskeren som har gjort nordmann av seg, og han skal ha all mulig slags takk for å ha gravd frem dette opptaket, fått på plass rettighetene til å gi det ut og fått fart på prosessen med å lage gryteklar cd ut av det.

Strålende kommunikasjon

“It was nice to hear it again – I enjoyed it”, sier DeJohnette og er sitert på det i coveret til cd-en. Det skjønner jeg godt. Med et repertoar med kjente standardlåter som “Alice in Wonderland”, “Eiderdown” og “Falling Grace”, samt Danielssons “Palle´s Headache”, Storaas´ “Lines”, Joe Hendersons “Isotope” og Kenny Wheelers “Everybody´s Song But My Own”, sørger de tre for tidløs jazzmusikk av meget høy kvalitet og originalitet. De spiller sammen som om de ikke har gjort annet og at respekten og empatien er på plass hersker det ingen tvil om.

Det at konserten fantes og har blitt restaurert på aller beste vis etter at legenden Jan Erik Kongshaug gjorde opptaket, er med på å gjøre dette til en historisk seanse av dimensjoner. Denne konserten kommer til å bli spilt igjen og igjen her i heimen og ganske sikkert
rundt om i verden også.