Det er ikke hver dag det skjer, men når Trygve Seims vidunderlig vakre “Trofast” treffer meg midt i hjertet begynner tårene å renne.
Hvordan snakker musikk til oss? Hva gjør den med oss? Sjølsagt fullstendig umulig å gi noe entydi svar på slike spørsmål. For min del kan jeg si at musikk betyr mye og at den ved mange anledninger gir meg etterlengta påfyll, ro, sjelefred og til tider også trøst. Jeg vet aldri når de forskjellige følelsene får besøk eller blir berørt – det bare skjer. Det avhenger sjølsagt av hvor man er i sin sinnstilstand, men for min del traff akkurat “Trofast” meg noe voldsomt.
Lydprøve
Denne strålende nordiske kvartetten bestående av to nordmenn, en svenske og en finne, har oppstått på et litt spesielt vis. Seim, Jormin og Ounaskari er alle med i Sinikka Langelands band og har ofte gjort lydprøver sammen som trio. Ounaskari foreslo at de kunne gjøre
noen triojobber i Finland. Alle var enige, men Seim foreslo at de skulle invitere med seg Henriksen også. Alle fire hadde faktisk vært sammen på flere av Langelands plater og Seim/Henriksen-konstellasjonen
på plate går helt tilbake til Seims ECM-debut “Different Rivers” i 1999.
Forslaget må sies å være av det veldig gode slaget. De fire hører hjemme i den samme estetikken og snakker usedvanlig godt sammen.
Her får vi musikk med et ganske bredt spekter. Det hele starter med en Seim-komposisjon som er en hyllest til den legendariske “Triptykon”-plata med Jan Garbarek, Arild Andersen og Edward Vesala – en nordisk innfallsvinkel til frijazz-universet.
Vi får tolkninger av finsk folkemusikk, Jormins inspirasjon fra japansk folkemusikk samt en komposisjon han skrev den dagen Putin gikk inn i Ukraina, “Elegy”, som går over i Ornette Colemans “What Reason Could I Give”.
Flere kollektivt unnfanga ekskursjoner bekrefter hvilke enorme lytte-egenskaper de fire er utstyrt med.
Uansett så vender jeg stadig tilbake til “Trofast” med Trygve Seims vidunderlig vakre sopransaksofontone og Henriksens unike måte å fargelegge på. Jormin og Ounaskari er så følsomt til stede som bare de aller beste kan være det. Måten “Trofast” takker for seg på er så varmt, sterkt, inderlig og ekte at det hjertet som forblir uberørt, er det neppe stort håp for.
Og ja: det kan bekreftes at voksne menn feller tårer også av musikk.
«Arcanum»
ECM/Naxos Sweden
