Den fremragende trompeteren Kenny Dorham døde alt for ung. Her har det dukka opp et liveopptak som bekrefter hvor bra han var.

Kenny Dorham (1924-1972) var ei stjerne i si samtid. Han nådde ikke opp til samme status som Miles Davis og Dizzy Gillespie og noen av de andre trompetikonene, men mye av årsaken kan nok være at han var mye plaga av sjukdom som førte til at han kunne spille stadig mindre og han døde av nyresvikt 48 år gammel.

Med de største

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

For den store jazzfamilien er nok dessverre Kenny Dorham en glemt størrelse. Det har lite eller ingenting med kvaliteten å gjøre, men han rakk dessverre aldri å etablere seg på linje med de nevnte og flere med dem. Men når det kan bokføres at Dorham på det friskeste
jobba med både Charlie Parker og Art Blakey´s Jazz Messengers, så sier det det aller meste om hvilken anseelse han nøt.

Fantastiske Resonance

Det unike plateselskapet Resonance Records har spesialisert seg på å dykke djupt ned i diverse arkiv kloden rundt. De har blant annet samarbeida med Kongsberg-festivalen og gitt ut en strålende Bill
Evans-konsert derfra. Livekonserter fra forskjellige kilder dreier det seg altså om og i dette tilfellet har de via via funnet fram til en klubbkveld fra the Bronx i New York. Opptaket holder meget bra teknisk kvalitet og har aldri vært utgitt tidligere.

Dorham var i strålende på denne tida, fem år før han gikk bort, og han har en svært så personlig tone i hornet – slik bare de aller største har og hadde. Med seg har han Paul Chambers på bass, Denis Charles på trommer, Sonny Red på altsaksofon og Cedar Walton på piano. Et par giganter altså i Chambers og Walton mens Charles, som noen kanskje vil kjenne igjen fra samarbeid med Cecil Taylor, Steve Lacy og Archie Shepp, og Red hører hjemme i underskogen.

Bebop

Vi befinner oss avgjort i bebop-land her med låter som “Confirmation”, “Memories of You” og “My One and Only Love” og ikke minst Dorham-klassikeren “Blue Bossa” som har etablert seg i standardfamilien sammen med en annen flott Dorhamlåt, nemlig “Una
Mas”, men den er ikke med her.

Vi blir altså tatt med på skikkelig jazzklubb og det swinger kraftig av dette samspilte bandet.

Når så Resonance Records som alltid byr på et teksthefte i superklassen, 36 sider denne gangen, der familie, venner og journalister som fulgte Dorham tett, pluss medmusikerne Eddie Henderson, Reggie Workman, Charles Tolliver, Steven Bernstein og
Jeremy Pelt kommer med personlige og fine betraktninger, så har dette blitt nok en historisk viktig utgivelse der mange nye generasjoner forhåpentligvis også får ørene opp for Kenny Dorham.