Sjøl om det bare er en liten tur med dans(k)ebåten mellom oss og det yndige land, så er det mye vi går glipp av når det gjelder dansk jazz. Jacob D´s  Tukaan er et flott eksempel på det.

Av mer eller mindre forståelige årsaker så er det det som foregår i København vi kjenner best til og hører mest om. Slik er det bare. Via det driftige og svært kvalitetsbevisste plateselskapet Jaeger Community Music i Århus har jeg heldigvis i løpet av de seineste åra fått ørene opp for at det skjer mye flott og spennende med høy kvalitet også i Danmarks nest største by, Århus. Sjølsagt er ikke det overhodet overraskende, men det trengs altså slike formidlere som Jaeger for at slike som jeg skal bli gjort oppmerksom på at musikken finnes.

Kvartetten Jacob D´s Tukaan – tukaan betyr umiddelbart på urdu – består av sjefen Jacob Danielsen (48) på tenorsaksofon, bassklarinett og kontrabassklarinett – her snakker vi om å gå i dybden – og som også er ansvarlig for alle låtene, Dan Hjorth Jensen på på piano og elpiano, Frederik Sakham Lomborg på både elektrisk og akustisk bass og John Riddell på trommer. I svært stor grad er dette mitt første måte med de fleste av de fire og de forteller meg at de både kollektivt og individuelt har noe personlig å melde.

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Alle fire har sin base i Århus og har gått inn i Ds tankebaner og musikalske visjonener på et inderlig vis. Det er et moderne, melodisk univers som også stikker innom det lett rocka og fusionaktige samt at krydder fra improverdenen også finner sin naturlige plass av og til vi blir servert.

Dette er dønn ærlig musikk som det swinger og groover av og som åpenbart betyr mye for både sjefen og hans medsammensvorne – det er ekte vare.

Jeg trives godt i dette selskapet og håper på mer fra denne kanten i tida som kommer.

Eirik Hegdal har lenge vært, er og kommer til å bli værende en av våre aller mest spennende og innovative komponister og arrangører. Dette liveopptaket av bestillingsverket hans til Kongsberg-festivalen i 2019 er nok et prov på det.

De siste par tiåra har Eirik Hegdal (48) vist oss i en rekke konstellasjoner at han har noe høyst spesielt å fare med både som saksofonist, klarinettist, komponist, arrangør og orkesterleder. Spesielt som leder av Trondheim Jazzorkester i samarbeid med blant andre Chick Corea, Pat Metheny og Joshua Redman samt en rekke av våre egne giganter og med sitt eget Team Hegdal, som nylig ga oss sitt femte fremragende visittkort, har Hegdal fortalt alle med åpne ører at han hører hjemme helt der oppe – også målt med internasjonale måleapparater.

Denne gangen er det en helt annen versjon av Hegdals univers vi blir invitert inn i. I 2018 blei han tildelt musikerprisen av Kongsberg-festivalen og her får vi bli med på takk-for-prisen-konserten året etter.

Hegdal har skrevet alt av både musikk og tekster og at det er mye humor i den kroppen tar det ikke mange sekunder å avdekke. Jazzmusikeren- og komponisten Hegdal er på ingen måte satt på pause denne gangen heller, men Hegdal har fusjonert jazzdelen av seg sjøl med store deler folkemusikkinspirasjon tilsatt litt impro som perfekt krydder på toppen.

Sjøl spiller han både saksofoner og klarinett og når han så har invitert med seg Hans Hulbækmo på trommer, svenske Sofia Jernberg og Unni Løvlid på vokal – med to ganske så forskjellige innfallsvinkler kan man trygt si og Gjermund Larsen på fele, så skal det ikke all verdens fantasi til for å skjønne at «Samlede vandrehistorier» blir musikalske historier annerledes enn alle andre som har vederfaret både mitt og alle andres sanseapparat.

Eirik Hegdal bekrefter nok en gang hvilken visjonær han er.

Mye har vært sagt og skrevet om gitaristen Mary Halvorson det siste tiåret – og det med rette. Her kommer hun med to visittkort som forteller oss hvor unik hun er både som komponist og gitarist.

Mary Halvorson (41) har på sitt unike vis markert seg kraftig med en tilnærming til både gitaren og musikken hun har skapt som ikke har likna på noe annet eller noen andres. Det er ikke hver dag det skjer og siden Pat Metheny, John Scofield og Bill Frisell fant sine egne stemmer og la lista skyhøyt for etterkommerne, så har de ikke akkurat stått i kø.

Det er sjølsagt ikke så veldig merkelig. Retningsgivere er ikke av slaget som dukker med jevne mellomrom, men når det gjaldt Halvorson så tok det ikke lang tid å skjønne at her var det noe helt spesielt i emning. Hun har jobba med viktige stemmer som Anthony Braxton, Jason Moran, Marc Ribot, John Zorn og vi har også opplevd henne på duo med Bill Frisell. Det mer enn antyder hvilken anerkjennelse hun nyter blant sine medmusikanter. Når hun også har vunnet DownBeats kritikeravstemning en rekke ganger og blitt tildelt MacArthurs «genistipend» så er det bare med på å understreke hennes heftige status.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Her møter vi henne både som gitarist og komponist og det i to ganske så forskjellige, men samtidig litt like settinger. På «Amaryllis» er det med en sekstett bestående av noen av New Yorks aller mest interessante undergroundere, Patricia Brennan på vibrafon, Nick Dunston på bass, Tomas Fujiwara på trommer, Jacob Garchik på trombone og Adam O´Farrill på trompet samt strykekvartetten The Mivos Quartet, pluss Halvorson sjøl på gitar må vite. De tolker seks av hennes nyskrevne komposisjoner. Melodisk, søkende, åpent, originalt, fritt og med solister i toppklasse – bare Halvorson-sounden på avslutningssporet «892 Teeth» er verdt inngangspengene.

«Belladonna» byr på fem andre Halvorson-komposisjoner og denne gangen er det sjefen «kun» sammen med strykekvartetten som stiller til start. Fiolinistene Maya Bennardo og Olivia De Prato, cellisten Tyler J. Borden og bratsjisten Victor Lowrie Tafoya har så avgjort skjønt Halvorsons intensjoner og kombinasjonen gitar, som sjølsagt er mye mer fremtredende her enn på «Amaryllis», og strykekvartett – ikke hverdagskost akkurat – klinger akkurat så unikt og spennende som det høres ut.

Mary Halvorson er en strålende gitarist og komponist med ei helt spesiell stemme. «Amaryllis» og «Belladonna» er kanskje de aller beste eksemplene på det til nå.

Etterveksten i norsk jazz har det ikke vært mye å si noe på de seineste tiåra. Bandet Soft City forteller oss at også på bluesområdet er mye i den skjønneste orden også på det feltet.

Ryktet om Oslo-bandet Soft City har svirra i lufta ei god stund – jeg har blitt “advart” for å si det sånn. Når det har skjedd av folk jeg gjerne lytter til så var det med ganske så store forventninger bandets debutplate blei satt i omdreining. Det skjedde både til trening og til avslapning og “”Settle for the Moon” passa utmerka til begge deler.

Sjøl om det er relativt unge musikanter som befolker Soft City så har bandet eksitert siden 2018 og du verden som det høres at de har spilt mye sammen. Som kollektiv låter det som ei kule og at bandet, som i fjor blei utnevnt til Norsk Bluesunions Unionsband på Notodden Bluesfestival, stortrives i dette blueslandskapet med heftige soulovertoner og med en viss jazzinspirasjon også, skinner tydelig gjennom fra første takt.

Annonsørinnhold

Sommerens lekreste kjoler

Stemma til Thea Sørli Paulsrud bærer budskapet på et herlig vis. Den er tøff, passe rå og hun formidler budskapet som gjør at jeg tror på henne – hun melder noe ekte og troverdig. Hun har da også skrevet alle tekstene, mens musikken er unnfanga av hele bandet.

Trommeslager Bård Jønland Berg, tangentør Håvard Ersland – ofte på groooovete orgel, heftig gitarspillende Ask Vatn Strøm og elbassist Kim André Tønnesen, skaper til sammen et tøft og moderne univers som det er vanskelig å sitte stille til. Det skader heller på ingen måte måte at røysta Carsten Loly og mestergitarist Knut Reiersrud bidrar på hver sin låt.

Soft City bekrefter med “Settle for the Moon” at bluesarva, med tilliggende herligheter, er tatt vare på på aller beste måte.

Over hele jazzuniverset blir Charles Mingus hylla i 2022 i forbindelse med at det er 100 år siden han blei født. Her er det bassisten Ethan Philion fra Chicago sin tur.

Lenge før Charles Mingus gikk ut av tida i 1979 på grunn av ALS, kun 56 år gammel, var legendestatusen på plass. Heldigvis, og sjølsagt, har verken Mingus eller musikken hans blitt glemt på noe som helst slags vis og den har dukka opp i nye og spennende tapninger med jevne mellomrom i mange år – og spsielt i 2022, må vite.

Ethan Philion (30), som er en langt framskreden bassist med mye Mingus både i tonen, attacket og og uttrykket sitt, har arrangert åtte Mingus-låter for et ti manns/kvinners ensemble. Han har avgjort funnet sin egen vei, men hele “festen” er definitivt i mesterens ånd fra start til mål.

Versjonene, som varer i vel et kvarter på det lengste, av låter som “Haitian Fight Song”, “Prayer for Passive Resistance”, “Meditation for a Pair of Wirecutters”, “Remember Rockefeller at Arrica” og “Better Git It In Your Soul”, som avslutter ballet, er strålende arrangert og så får alle godt med plass til å vise seg frem.

Som Philion så er de andre i bandet også fra Chicago og det bør jo ikke komme som noen overraskelse at kvaliteten er skyhøy også i den storbyen. Likevel er det slik at vi, i alle fall jeg, kjenner mye dårligere til miljøet der enn for eksempel i New York. Max Bessesen (tenor- og altsaksofon og fløyte), Geof Bradfield (tenorsaksfon, bassklarinett og fløyte), Victor Garcia (trompet), Rajiv Halim (altsaksofon), Dana Hall (trommer), Russ Johnson (trompet), Alexis Lombre (piano), Norman Palm (trombone) og Brendan Whalen (trombone) befolker dette framifrå kollektivet og solistisk er altså nivået helt der oppe.

Ethan Philion er et helt nytt navn for meg. Han etablerer seg umiddelbart som en Mingus-tolker på alle øverste hylle.

Vokalisten, låtskriveren og bandlederen Sandra Borøy platedebuterte allerede i 2016. Nå har hun tatt nye og høyst personlige steg.

Sandra Borøy har ennå ikke rukket å passere 30 års-merket, men hun har rukket ganske mye annet. Med sitt album nummer to forteller hun oss at hun er en formidler som det i stadig større grad er spennende å følge på veien.

Nok en gang velger Borøy å melde seg på norsk gjennom sine tekster. Hun forteller historier som små noveller der betraktninger som sikkert baserer seg på mer eller mindre sjølopplevde hendelser er sentrale. Det fører til at Borøy, opprinnelig fra Gjøvik, men som har endt opp i Oslo etter studier i Kristiansand og Gøteborg, kommer oss nærmere sjøl om norsk ikke er det litterære språket det swinger mest av.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det musikalske landskapet Borøy har skapt rundt tekstene eller fortellingene sine har røtter på så mange steder. Den såkalte nordiske jazzen finnes der og det gjør også singer/songwriter-tradisjonen, soul samt en lite dose impro, sjøl om det hele er ytterst melodisk fra start til mål. Til sammen har det blitt et personlig og varmt brygg, men jeg savner litt større bredde i låtuttrykket.

Denne gangen har hun fått reisefølge av Asle Bråten på bass, Marius Trøan Hansen på trommer og perkusjon, John Rune Jakobsen på saksofon, Idar Eliassen Pedersen på trompet og flügelhorn og Simen Skrebergene på gitar – med unntak av Trøan Hansen helt nye bekjentskaper for meg, men som alle har mye å bidra med og som har skjønt hvor Borøy vil med budskapet sitt.

“Paralleller” er nok et personlig og vakkert visittkort fra Sandra Borøy som også spiller elpiano underveis. Hun bekrefter at hun er en låtskriver, vokalist og formidler som det er vel verdt å bruke kvalitetstid sammen med.

Mark Lockheart er en engelsk saksofonist, komponist og bandleder som har vært der lenge, men som fortjener mye mer oppmerksomhet enn som har blitt han til del.

Jeg kjenner Mark Lockheart (61) fra det legendariske storbandet Loose Tubes som Django Bates tok initiativet til på begynnelsen av 80-tallet. Seinere har jeg møtt han i trioen Malija sammen med bassisten Jasper Høiby og pianisten Liam Noble gjennom utgivelsen “The Day I Had Everything” fra 2015 også det på Edition Records pluss noen møter med Polar Bear.

Uansett har jeg åpenbart tilbragt alt for lite tid sammen med Lockheart og hans musikk. Han har blitt kåra til årets jazzmusiker på fotballøya i 2010, han har altså spilt i det spennende bandet Polar Bear og han har vært i studio på plater med Radiohead, Prefab Sprout og Stereolab, for å nevne noe Lockheart har bidratt til og med.

Annonsørinnhold

Sommerens lekreste kjoler

Ti av de tolv låtene er skrevet av Lockheart mens de to siste er kollektivt unnfanga. Lockheart har både hatt sine tre unge medsammensvorne og muligens noen drømmer i bakhodet da musikken så dagens lys – musikk som Lockheart mener er både uforutsigbar og overraskende. Det er det ikke vanskelig å være enig med han i.

Når han har kalt inn noen av Elizabeths beste herrer fra en generasjon yngre enn han sjøl, nemlig tangentør Elliot Galvin, som vi kjenner fra Dinosaur og Elliot Galvin Trio, bassgitarist Tom Herbert fra band som Polar Bear og The Invisible, og trommeslager Dave Smith, som blant annet har jobba mye med Robert Plant, og samtidig har drømt at John Zorn, Burt Bacharach, Duke Ellington og Kraftwerk – hvilken miks – var inspirasjonskilder, så er det ikke så vanskelig å legge sammen at dette brygget har blitt noe helt for seg sjøl.

Det har altså tatt si tid før jeg har fått stifta skikkelig bekjentskap med Mark Lockheart og hans musikalske univers. Det var virkelig på høy tid at det skjedde nå.

Fiolinisten og komponisten Sarah Bernstein har skrevet og lagt til rette for unik musikk for strykekvartett – på tvers av så mangt.

Det har kanskje vært slik lenge, men jeg opplever at det i stadig større grad er slik at sjangergrenser betyr stadig mindre der søkende – og finnende – musikanter befinner seg. New York-baserte Sarah Bernstein hører så avgjort hjemme i et slikt univers.

Dette er første gang jeg hører Bernstein som sjef. Tidligere har hun jobba med innovatører som Anthony Braxton, Tomeka Reid, Adam Rudolph og Yusef Lateef. Da bør det uansett ikke komme som noen stor overraskelse at at det er en musikant som liker utfordringer vi har med å gjøre.

Bernstein, opprinnelig fra San Francisco, har “alltid” vært nysgjerrig på alt: kammermusikk, jazz, rock og impro, popmusikk og poesi.

Her har hun skrevet og arrangert musikk for en strykekvartett med likesinnede, bestående av Leonor Falcon på bratsj, Nick Jozwiak på cello og Sana Nagano på fiolin. Her møtes de i landskap som mikser strengt komponerte og arrangerte sekvenser og låter med impro – hvor det ene eller det andre starter og slutter er ikke så lett å få øre på, men så er det også det som gjør denne musikken så spennende og interessant.

Musikken er til tider usannsynlig vakker og like etter tøff, hard og aggressiv – som livet altså. Sarah Bernstein og hennes langt framskredne venner stortrives i dette universet – det gjør jeg også!

Alle musikanter med ambisjoner er alltid på leit etter si egen stemme. Noen finner den delvis, noen finner den aldri. Kim Myhr har så avgjort funnet si usedvanlig sterke og personlige stemme.

Gitaristen, organisten, bassisten, synthesisten, stemmeskulptøren og trommemaskinisten Kim Myhr (40) har det siste tiåret tatt stadig nye steg i retning seg sjøl. Det er nesten ufint å hevde at han har kommet i mål, det gjør nemlig aldri musikere av Myhrs kaliber, men at han har nådd frem til et svært viktig, riktig og flott sted på sin ferd bør det ikke herske den minste tvil om.

Om “Sympathetic Magic” er en naturlig forlenger av Myhrs tidligere musikk og utgivelser vet jeg ikke. Den oppleves nemlig i stor grad som et “verk” som står veldig på egne bein og som forteller at Myhr i større grad enn tidligere framstår som en melodiker det gjør usedvanlig godt å tilbringe kvalitetstid sammen.

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

For mennesker med behov for at tankene skal finne ro er dette universet til Kim Myhr et perfekt sted å starte. Han gir musikken, seg sjøl og oss nok tid, rom og luft til at roa kan senke seg og slik at det er mulig å flytte inn i disse vakre landskapene og bare nyte dem.

Når han har fått reisefølge av Michaela Antalová, Hans Hulbækmo og Ingar Zach på allehånde perkusjon – hvilken usedvanlig lyttende. allsidig og virtuos perketrupp! -, broder Adrian Myhr på bass og gitar, Anja Lauvdal på tangenter og Håvard Volden og David Stackenäs på gitarer – en fantastisk kohort på alle slags vis, så har det ført til et en nydelig lydskulptur fra en komponist og visjonær av et voldsomt format.

Kim Myhr er en kompromissløs musikant og ikke minst komponist som har vokst og vokst i min bevissthet gjennom godt og vel et tiår. Her skaper han og hans medsammensvorne musikk og stemninger som gjør meg inderlig godt og som jeg vet jeg kommer til å plukke frem igjen mange ganger når behovet melder seg. Det vil det gjøre for meg og alle andre før eller siden.