I over 50 år har tyske ECM vært et banebrytende selskap. Norske musikere har blant annet vært med å prege det særpregede uttrykket – i mye større grad enn tyske musikanter. Julia Hülsmann gjør heldigvis noe med akkurat det.

Pianisten, komponisten og bandlederen Julia Hülsmann (54) har gjennom flere ECM-utgivelser fortalt oss hvilken lyriker og klangmester hun er. Likevel har hun aldri fått det store internasjonale gjennombruddet. Kanskje kommer det nå, men jeg tviler denne gangen også.

Hvorfor denne tvilen? Det har i alle fall ingenting med kvaliteten å gjøre – «The Next Door» er nemlig himmelsk bra fra start til mål.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Første gang jeg traff på Hülsmann og hennes musikk var for nesten 20 år siden sammen med vår egen stjernevokalist Rebekka Bakken. Etter nok en utgivelse på ACT med en annen vokalist, Anna Lauvergnac, gikk ferden videre til ECM, først på trio og så på kvartett på de to seineste utgivelsene.

Trioen har hele tida bestått av trommeslageren Heinrich Köbberling og bassisten Marc Muellbauer, mens i det siste så har tenorsaksofonisten Uli Kempendorff ført til utvidelsen til kvartett.

Nå framstår kvartetten med et nydelig repertoar der alle fire bidrar som komponister, mest Hülsmann, pluss Prince-låta “Sometimes It Snows in April”. At det er en samspilt og empatisk kohort er noe i nærheten av årets underdrivelse og de tar oss hele tida med inn i et vakkert, søkende og melodisk univers.

Så hvorfor ligger det ikke så verdensherredømme i potten for Julia Hülsmann Quartet? Jeg skulle veldig gjerne ønske at det gjorde det, men det store særpreget – det høyst personlige bumerket – som tar dette helt opp i verdensklasse, det finner jeg ikke. Uansett så anbefales “The Next Door” på det varmeste.

Swing´it er er noe så sjeldent som et ungt norsk tradjazzband som på sitt helt eget vis både tar vare på og viderefører en viktig tradisjon.

Det kommer vel ikke som noen bombe på noen at det spirer og gror noe vederstyggelig i norsk jazz. Ikke noe er hyggeligere enn det, men likevel er det, for meg i alle fall, både overraskende og ikke minst gledelig at det skjer også innen det tradisjonelle feltet.

Nå skal man på ingen måte se bort bort fra at det er min “feil” at jeg ikke har fått med meg at den oppvoksende slekt også er med på etterveksten og fornyelsen av tradjazzen her til lands. For ei stund siden fikk jeg et forvarsel via en EP fra Swing´it som mer enn antyda at større ting var på gang og her foreligger beviset.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Swing´it har eksistert siden 2013 og består av seks fortsatt unge herrer som jeg har Martin Jarl Velsin (30), trompeter, pianist og vokalist, mistenkt å være leder for. Med seg har han Leif Peter Wilhelm Grahn (trombone), Håkon Kvam (trommer), Jonah Hitchens (piano og gitar), Edvard Bondi Knowles (saksofon, klarinett), Håvard Mathisen Tanner (bass) og en rekke andre gjester fra spor til spor. Fellesnevneren er at alle har et ektefølt og inderlig forhold til jazzen fra 20-tallet og at de både individuelt og kollektivt holder meget solid nivå.

Det som gjør dette visittkortet fra Swing´it ekstra spennende er at de har skrevet all musikken og alle tekstene sjøl. De har skapt ei historie om og rundt New Orleans som er intet mindre enn imponerende, de synger på et strålende engelsk og de er historiefortellere både verbalt og musikalsk, også med spor av for eksempel Cuba – naturlig nok, som forteller oss om ei viktig og tidløs epoke i jazzens og kulturens historie.

Musikalsk er dette veldig bra og “The Story of Storyville” framstår på mange måter som ei forestilling som egner seg like godt på ei teater- eller revyscene som på en klubb.

PS Musikken finnes på en forseggjort vinyl, men med et trykk/fonter som nesten er uleselige.

Den amerikanske tenorsaksofonisten James Brandon Lewis blir av mange kalt den nye store saksofonhelten. Her følger tre eksempler på hvorfor.

De som leser amerikanske jazzmagasiner som DownBeat og JazzTimes har fått med seg at James Brandon Lewis (39) støtt og stadig topper, eller ligger i nærheten av toppen, på en rekke kritiker- og leseravstemninger både som instrumentalist og for skivene sine.

Jeg har ikke helt hengt med i svingene til Lewis hele veien og mitt eneste møte han enn så lenge har vært med hans “Days of Freeman” fra 2015. Nå er det definitivt på høy tid å gjøre noe med det og samtidig med den ferske liveinnspillinga “Molecular Systematic Music Live”, har jeg også dukka ned i to andre skiver: både studioinnspillinga “Code of Being” med samme besetning og ei med kvintetten Red Lily. Disse tre visittkorta forteller oss klart og tydelig at det ikke er noen tilfeldighet at Lewis nyter så stor anerkjennelse.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Liveinnspillinga er gjort i Zürich i mai i fjor og det er første gang kvartetten får spilt musikken som kom ut i studioversjon som “Molecular” året før. Pandemi og lockdown satte en stopper for konsertmulighetene og det er en tydelig heltent kohort som møtte opp og som blei usedvanlig vel tatt i mot av et sultent publikum.

Det er en energi, livsbejaenhet og trøkk i i musikken og i uttrykket som skinner voldsomt gjennom. Lewis har sine røtter både i kirka og i frijazzen og ut av det skaper han et moderne og melodisk landskap som det er svært hyggelig å bli invitert inn i.

Kvartetten som på begge skivene består av Brad Jones på bass, Aruán Ortiz på piano og Chad Taylor på trommer, er akkurat så medsammensvorne, empatiske og uttrykksfulle som musikken og Lewis ber om.

I tillegg til å være svært uttrykksfull og ekspressiv i spillet sitt sitt, så er Lewis også en meget produktiv herremann. Med sin Red Lily Quintet, der Taylor er den eneste som er med fra kvartetten, får vi et ganske så annet lydbilde og Lewis resiterer også en del tekster.

Musikken er en hyllest til den afro-amerikanske renessanse-mannen George Washington Carver og Lewis og Taylor er omgitt av cellisten Chris Hoffman, kornettisten Kirk Knuffke og bassisten William Parker.

All musikken er skrevet av Lewis og at han har røtter i musikken og uttrykket til giganter som Coltrane, Rollins, Ayler og Dewey Redman er det ingen tvil om. Når det er sagt, så har James Brandon Lewis absolutt tilført mye eget også. Det er definitivt mulig å skjønne den store begeistringa som har blitt James Brandon Lewis til del.

Den italienske pianisten Alessandro Sgobbio har vi hatt gleden av å møte i flere norske konstellasjoner. Nå møter han opp helt aleine.

I bandene Hitra og Silent Fires, sammen med mange av våre mest lovende fremoverlente musikere, har Alessandro Sgobbio (40) fortalt oss at han tilegna seg ei unik stemme. Enda tydeligere blir det gjennom denne solo-ekskursjonen.

Årsaken til at Sgobbio har hatt så mye med norske musikere å gjøre, er at han har bodd her i en årrekke og blant annet tatt sin mastergrad på Norges Musikkhøgskole. Når han også ser på Misha Alperin som sin mentor, så mer enn antyder det hvor solopianisten Sgobbio befinner seg.

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Musikken, som er spilt inn på et nydelig Fazioli-flygel i Italia i 2020 og i fjor, består av ni komposisjoner som Sgobbio har unnfanga sjøl. Med sitt nydelige anslag og et klangideal som han sikkert har henta inspirasjon til fra blant andre Keith Jarrett og Ketil Bjørnstad – og ikke minst Alperin – tar Sgobbio oss med inn i et lyrisk og melodisk univers det er veldig behagelig å oppholde seg.

Jovisst er han en utprega lyriker, men det er også masse temperament i uttrykket hans. Til sammen blir det et varmt og spennende møte med en pianist vi mer enn gjerne hilser på live også – inn til det blir en realitet er “Piano Music” en god erstatter.

I fjor høst var det 30 år siden Miles Davis la ned hornet for siste gang. Det blei markert på et ypperlig vis i serien Jazz at Berlin Philharmonic – i en konsertsal der Miles feira mange triumfer.

ACT-gründeren Siggi Loch har kuratert den flotte Jazz at Berlin Philhamonic-serien til et dusin utgivelser nå. Jeg har fått med meg de fleste og det har vært veldig mange gode ideer og mye strålende og unik musikk som har kommet ut av serien så langt.

Det spørs likevel ikke om denne utgava er den aller flotteste. Miles Davis (1926-1991) gjorde åtte konserter i den samme konsertsalen fra 1964 under Jazzfest Berlin og at dette derfor var en betimelig og ektefølt hyllest er det derfor ingen stor tvil om.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Den framifrå amerikanske trompeteren Theo Crocker (37) er en særdeles verdig tolker og forlenger av Miles-tradisjonen som blir løfta fram her. Her er det det seine 50-talls og det tidlig 60-talls universet som står i fokus og det gjør det i en todelt konsert.

CD 1 består av “Pinocchio/Milestones”, “Footprints”, “My Funny Valentine” og “So What” med Crocker og hans faste kvartett bestående av Joshua Ginsburg på bass, Danny Grissett på piano og Gregory Hutchinson på trommer. Gjest på avslutningssporet er svenske Magnus Lindgren på tenorsaksofon. Ganske så tradisjonelle og strålende tolkninger av et kremlag.

Grunnen til at Lindgren var på plass var at han var henta inn for å arrangere suitene “Miles Ahead”, “Sketches of Spain” og “Porgy and Bess” samt “All Blues” for deler av Berliner Philharmoniker – også med assistanse av landsmann Hans Ek på to av suitene. Lindgren dirigerte også herligheten og for en arvtaker Gil Evans har der borte på andre sida av Kjølen! På “All Blues” møter vi også fløytisten Lindgren – suverent det også.

“Sketches of Miles” er nok en påminnelse om Miles – han er en av dem vi har lov å være på fornavn med – sin storhet. Theo Crocker forteller oss at arva er i de beste hender, fingre og hode – herlig! Miles lever!

¡BangBang Watergun! er et herlig, ungt og Oslo-basert band som henter inspirasjon fra kilder som hip-hop, jazz og rock.

Jeg slutter altså ikke å la meg imponere over tilveksten av nye band, nye musikere og nye uttrykk i det spennende landskapet der diverse stilarter setter hverandre stevne.

I alle slags nevnte grenseland, og sikkert noen andre også, møtes altså vokalist Ragnhild Moan, tangentist David Andreas Emhjellen Paulsen, gitarist Ask Vatn Strøm, bassist Erlend Tredal og trommeslager Sigmund Vestrheim.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Bortsett fra Vatn Strøm er alle nye navn og bekjentskaper for meg, men det tar svært få runder i spilleren å slå fast at vi har med svært langt framskredne unge musikere som trives veldig i hverandres selskap å gjøre og som skaper usedvanlig varm, vennlig og livsbejaende musikk.

Har jeg skjønt det rett så er all musikken unnfanga kollektivt mens Moan og Tredal har skrevet tekstene. Bandet fungerer strålende sammen – de vil den samme veien og her er det kohorten i større grad enn den enkelte som betyr mest.

¡BangBang Watergun! har noe helt eget – Moan er ei flott ny stemme som fronter det hele med sin varme og uttrykksfulle stemme. Det er helt sikkert et supertøft liveband også, men enn så lenge så fungerer det strålende i heimen også.

Gitaristen Jeff Parker, bassisten Eric Revis og trommeslageren Nasheet Waits er hver for seg spennende herrer på øverste hylle. Til sammen har de skapt en unik trio med ditto musikk.

Jeff Parker er en musikant jeg har hørt mye mer om enn jeg har hørt. Hans bidrag til det heftige postrock-bandet Tortoise har satt store og viktige spor, men han har også bidratt i en rekke mer jazzprega konstellasjoner. Eric Revis er en av de sentrale bassistene over there de seineste tiåra blant annet med Betty Carter og ikke minst sammen med Branford Marsalis og i bandet Tarbaby. Nasheet Waits, med 60-talls trommeslager Freddie Waits med en rekke Blue Note-innspillinger på samvittigheten som opphav, har i høy grad bidratt til at Jason Moran har etablert seg i det aller øverste sjiktet.

Likevel så jeg ikke denne trioen komme sammen. Kanskje skyldes det uvitenhet fra min side, men jeg ante faktisk ikke de tre befant seg under den samme “paraplyen”. Men du verden som de gjør det!

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Innspillinga blei gjort allerede for seks år siden og har på alle måter tålt marineringa godt. Det de tre, jeg aner faktisk ikke om det er fast band eller om dette er resultat av av noe som likner på en musikalsk one night stand, gjør er veldig personlig og kjemien er det ingenting å si noe på.

Det hele begynner med Marion Brown-låta “Similar Limits” mens resten er originalmusikk unnfanga av alle tre enten hver for seg eller sammen. Noe er ganske så straight, noe er fritt, åpent og søkende og for noen lyttere vi har med å gjøre!

Parkers fintfølende effektbruk preger noe av musikken, men hans fine og personlige gitartone stjeler ikke noe av oppmerksomheten som Revis og Waits så absolutt også fortjener. “Eastside Romp” har blitt et vakkert, spennende og overraskende møte med tre moderne storheter som på ingen måte går i veien for hverandre, men som kun spiller hverandre enda bedre.

Buster Sledge er navnet på americana-trioen som har truffet hverandre over landegrensene – her til lands.

Felespiller og hovedvokalist Michael Barrett Donovan fra California, banjoist og vokalist Mikael Jonassen fra Bodø og gitarist og vokalist Jakob Folke Ossum fra Stabekk er nok et eksempel på at musikk er en kraft som ikke kjenner noen grenser – uansett hvilke man tenker på.

De tre, med bakgrunn i alt fra folk, country, bluegrass, jazz og tilliggende herligheter, møttes på et kommentarfelt i et bluegrassforum etter at Donovan hadde flytta til Norge for tre år siden. De skjønte åpenbart at de hadde mye å “snakke” om og her foreligger altså det foreløpige resultatet av disse samtalene.

Annonsørinnhold

Sommerens lekreste kjoler

Bortsett fra ei låt av Jonassen, så har Donovan skrevet alt av både tekst og musikk. De tre møtes på et svært så empatisk og musikalsk vis i alle disse amerikanske grenselandene og stemmene, både når det er trestemt vokal, og instrumentalt, klinger flott sammen.

Buster Sledge byr på et ganske så sjeldent musikalsk møte målt med norske ører. De inviterer oss til et treff det er en sann glede å takke ja til.

I New Orleans markeres en bortgang ofte med en musikalsk sørgemarsj og en musikalsk fest. Martin Küchens store småband Angles gjør mye av det samme på en herlig måte i vår del av verden også.

Den svenske saksofonisten, komponisten og bandelederen Martin Küchen (55) har vist oss ved en rekke anledninger, gjerne sammen med norske musikanter også, at han har noe spesielt og heftig å fare med.

Ofte har det vært i en eller annen utgave av bandet Angles, som har variert i alt fra trio til nonett, at Küchen har gitt lyd fra seg og nok en gang er det i ei “ny” utgave av Angles han gir oss ny løypemelding.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Når bandet heter Angles 3 så er er det Ingebrigt Håker Flaten og trommeslager Kjell Nordeson som stiller opp. Når det er den store utgava, Angles 9, som melder seg så er det bassist Johan Berthling, trompeter Magnus Broo, vår egen Eirik Hegdal på barytonsaksofon, Goran Kajfeš på trompet, Mattias Ståhl på vibrafon, Andreas Werliin på trommer, Alexander Zethson på piano og Mats Äleklint på trombone som ofte inntar plassene. Bare et kjapt blikk på lagoppstillinga forteller oss at vi har med et skikkelig a-lag å gjøre.

Denne gangen er nonetten redusert til en oktett – Hegdal kunne nemlig ikke krysse Kjølen på grunn av pandemien da innspillinga blei gjort i Stockholm i april i fjor. Ellers har Konrad Agnas erstatta Werliin på trommekrakken.

De tre Küchen-komposisjonene, som til sammen varer i vel 37 minutter, har “alt” i seg. Her er det mat til ettertanke, her det fritt frem og her er det full fest. Kollektivt er dette ei utblåsning av de sjeldne og med solister som Broo, Kajfeš, Küchen, som kun spiller altsaksofon her, og Äleklint – vi snakker på aller øverste internasjonale nivå, så blir “A Muted Reality” en livsbejaende opplevelse som jeg føler meg overbevist om at ville ha blitt en voldsom liveopplevelse. Inntil det skjer så er fonogrammet en svært god erstatning. Tøft – urtøft er det.

PS Og nå er grensa åpna for Eirik Hegdal igjen også. Hvor skal dette ende!!!!

«Fairytales» er høyst sannsynlig den plata jeg har hørt aller mest på. Den har betydd, den betyr og den kommer til å bety uendelig mye. I forbindelse med platas 40-års jubileum har den nå kommet ut i den endelige versjonen. Det låter flottere og sterkere enn noen gang.

Da Radka Toneff, Steve Dobrogosz, produsent Arild Andersen og tekniker Tom Sætre inntok Grieghallen i Bergen den 15., 16. og 17. februar 1982 for å gjøre en av de aller første digitale innspillingene her til lands, ante ingen av dem hvilken historisk hendelse de skulle være med på.

Radka Toneff (1952-1982) var allerede en storhet i norsk og nordisk musikk etter to fantastiske plater og masse turnering i inn- og utland. Det at Radka – hun er en av dem vi har lov å være på fornavn med – og pianisten i hennes siste band, amerikanske, men Sverige-bosatte Steve Dobrogosz, hadde gjort noen duolåter live, så syntes Radka mer og mer om forslaget til Dobrogosz om å lage ei duoskive.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Resultatet blei vel 41 minutter med fantastisk, nær, inderlig, ærlig og ekte musikk som begge to hadde funnet fram til. Noe var standardlåter, noe var kjente poplåter av Jim Webb og Elton John og Berneit Taupin, noe var basert på dikt av Fran Landesman og Emily Dickinson og noe var musikk skrevet av Dobrogosz og Toneff – hver for seg.

Det at Radka forlot oss/valgte å forlate oss noen måneder etter innspillinga, har sjølsagt vært med å gjøre «Fairytales» til ei ikonisk plate. Hadde den fått noe i nærheten av samme statusen om ikke tragedien hadde ramma slik den gjorde? Det spørsmålet får vi sjølsagt aldri svar på, men jeg velger å tro at kvaliteten, inderligheten og det helt unike de to skapte ville ha ført til at «Fairytales» ville fått et fantastisk liv uansett.

Plata har gått i over 100.000 eksemplarer og er kongerikets mest solgte jazzplate gjennom tidende. Den har kommet ut i en rekke nye versjoner opp gjennom åra – 1986, 2007 og 2015. Det er opptil flere årsaker til det, men for å gjøre ei lang historie kort og sterkt forenkla, så har ikke den tekniske kvaliteten vært slik den burde være. Nå har mastermester Helge Sten og Arild Andersen gått grundig til verks og benytta det som er mulig å oppdrive av teknologi anno 2022. Nå låter det slik det låt den gangen i Grieghallen og jeg mener faktisk, også med mine godt brukte ører, at jeg denne gangen mener det låter bedre og «riktigere» enn noen gang før.

Terje Mosnes har skrevet en framifrå covertekst som forteller oss «hele» «Fairytales»-historia fra 1982 og fram til denne utgivelsen. Også det er med på å gjøre dette til nok et, og kanskje det endelige og optimale, «Fairytales»-møtet.

For de som lurer på hva tidløs musikk er, så trenger de ikke å leite videre.