«Fairytales» er høyst sannsynlig den plata jeg har hørt aller mest på. Den har betydd, den betyr og den kommer til å bety uendelig mye. I forbindelse med platas 40-års jubileum har den nå kommet ut i den endelige versjonen. Det låter flottere og sterkere enn noen gang.

Da Radka Toneff, Steve Dobrogosz, produsent Arild Andersen og tekniker Tom Sætre inntok Grieghallen i Bergen den 15., 16. og 17. februar 1982 for å gjøre en av de aller første digitale innspillingene her til lands, ante ingen av dem hvilken historisk hendelse de skulle være med på.

Radka Toneff (1952-1982) var allerede en storhet i norsk og nordisk musikk etter to fantastiske plater og masse turnering i inn- og utland. Det at Radka – hun er en av dem vi har lov å være på fornavn med – og pianisten i hennes siste band, amerikanske, men Sverige-bosatte Steve Dobrogosz, hadde gjort noen duolåter live, så syntes Radka mer og mer om forslaget til Dobrogosz om å lage ei duoskive.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Resultatet blei vel 41 minutter med fantastisk, nær, inderlig, ærlig og ekte musikk som begge to hadde funnet fram til. Noe var standardlåter, noe var kjente poplåter av Jim Webb og Elton John og Berneit Taupin, noe var basert på dikt av Fran Landesman og Emily Dickinson og noe var musikk skrevet av Dobrogosz og Toneff – hver for seg.

Det at Radka forlot oss/valgte å forlate oss noen måneder etter innspillinga, har sjølsagt vært med å gjøre «Fairytales» til ei ikonisk plate. Hadde den fått noe i nærheten av samme statusen om ikke tragedien hadde ramma slik den gjorde? Det spørsmålet får vi sjølsagt aldri svar på, men jeg velger å tro at kvaliteten, inderligheten og det helt unike de to skapte ville ha ført til at «Fairytales» ville fått et fantastisk liv uansett.

Plata har gått i over 100.000 eksemplarer og er kongerikets mest solgte jazzplate gjennom tidende. Den har kommet ut i en rekke nye versjoner opp gjennom åra – 1986, 2007 og 2015. Det er opptil flere årsaker til det, men for å gjøre ei lang historie kort og sterkt forenkla, så har ikke den tekniske kvaliteten vært slik den burde være. Nå har mastermester Helge Sten og Arild Andersen gått grundig til verks og benytta det som er mulig å oppdrive av teknologi anno 2022. Nå låter det slik det låt den gangen i Grieghallen og jeg mener faktisk, også med mine godt brukte ører, at jeg denne gangen mener det låter bedre og «riktigere» enn noen gang før.

Terje Mosnes har skrevet en framifrå covertekst som forteller oss «hele» «Fairytales»-historia fra 1982 og fram til denne utgivelsen. Også det er med på å gjøre dette til nok et, og kanskje det endelige og optimale, «Fairytales»-møtet.

For de som lurer på hva tidløs musikk er, så trenger de ikke å leite videre.