Mike Stern har en tone i gitaren sin og et uttrykk som har snakka godt til meg i mange tiår. Det gjør han og det så voldsomt fortsatt.

Mike Stern har rukket å passere 72, men til tross for solide motbakker i livet som tung dopavhengighet i en periode og bortimot ødelagt høyrehånd etter ei fallulykke, så har han hele tida greid å komme tilbake til det høye nivået han har skjemt oss bort med helt siden han viste oss hvem han var, først med Blood Sweat & Tears og ikke minst med Miles Davis.

Jaco Pastorius

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Da er vi tilbake på 80-tallet og det var også første gang jeg hørte Stern live. Settingen var Moldejazz med ikonet Jaco Pastorius og hans Word of Mouth- band. Jeg hadde en form for ansvar for bandet under
Molde-oppholdet og jeg røper vel ikke for mye når jeg antyder at alle stimuli som blei inntatt ikke var å få kjøpt hos Aure Frukt & Tobakk som Jo Nesbø skriver om.

Midt under konserten måtte jeg faktisk gå tur med Pastorius etter at han hadde greid kunststykket å ryke strenger begge bassene sine, mens Stern og resten av bandet holdt det hele i gang og en svett basstekniker jobba så svetten rant for å få bassene spillbare igjen.

Geniet Pastorius, som blei diagnostisert som manisk depressiv, gikk det ikke bra med og han døde bare 35 år gammel etter å ha blitt slått ned av ei dørvakt på en nattklubb i hjembyen Fort Lauderdale.

Stern derimot fikk den hjelpen han trengte for å komme seg ut av rushelvetet. Etter Pastorius-epoken har han jobba med blant andre The Brecker Brothers, David Sanborn og Béla Fleck, men i stadig større grad med sine egne band og sin egen musikk.

Stjernelag

På «Echoes and Other Songs» får vi mer av den kjente, flotte, lyse og luftige Stern-tonen og hans melodiske åre som låtskriver er så avgjort til stede i fullt monn fortsatt. Stern har funnet si egen stemme og er blant de her på Tellus som det er mulig å kjenne igjen etter en tone eller to.

Med sitt sedvanlige brygg der både funk, jazzrock og verdensmusikk er en viktig del av Sterns jazzgumbo, gir han oss her egentlig bare mer av det samme som jeg i alle fall har blitt begeistra for gjennom mange
livemøter og ditto plateutgivelser.

Når han så har invitert med seg noen av de aller høyest oppe på lista, Chris Potter og Bob Franceschini på saksofoner, Jim Beard på tangenter og som produsent, Christian McBride og Richard Bona på bass – sistnevnte også med sin særpregede stemme, Antonio Sanchez og Dennis Chambers på trommer, fru Leni Stern på ngoni og Arto Tuncboyacian på
perkusjon, så skal det usedvanlig mye til for at dette ikke skal bli nok et strålende visittkort i regi av Mike Stern.

Mike Stern anno 2025 er i storform og låter akkurat så Mike Stern som han alltid har gjort.