Keith Rowe og John Tilbury er to av Europas viktigste avantgardister. Her tar de oss med på ei fire timer lang reise.

John Tilbury og Keith Rowe – like mye en tilstand som noen annet.

Gitaristen og elektronikeren Keith Rowe (75) og pianisten John Tilbury (79) har ei historie sammen som strekker seg over 50 år. I kollektiv som Scratch Orchestra og AMM har de to vært døråpnere og sjangersprengere for det som i mangel av noe bedre kan kalles avantgarde- eller samtidsmusikk. Sjølsagt er improvisasjonselementet en viktig komponent også – det er faktisk bærebjelken til alt de to foretar seg, men likevel er det vanskelig å kalle musikken de skaper for jazz – i alle fall målt med vanlige metermål.

Utgangspunktet for denne musikken, som kommer som en fire cders boks med pluss-minus en times musikk på hver, er en videoinstallasjon som den unike norske videoartisten Kjell Bjørgeengen ønska musikk til. Han har også produsert boksen og gitt de to engelskmennene sine ønsker før de satte i gang i London i fjor sommer. Oppløsning og forening – og stillhet – var nøkkelord fra Bjørgeengen og de to har fulgt instruksene på sitt unike vis og det har ført til resultater ingen har hørt maken til noen gang – garantert.

Videointstallasjonen får ikke vi se – den kan vi prøve å skape sjøl. Det som er veldig åpenbart og spennende er den kommunikasjonen, forståelsen og empatien Rowe og Tilbury har bygd opp gjennom ei vel 50 år lang reise sammen. Dette er jo ikke musikk slik de fleste vil definere det tradisjonelt. Dette er lydinstallasjoner, lydskulpturer, lydreise, stillhet og sikkert mye annet også. Det Keith Rowe, John Tilbury og Kjell Bjørgeengen utvilsomt har greid å skape sammen er spenninger og en type fascinasjon ingen andre jeg kjenner til kan skape. Om det er musikk? Definitivt, men ikke musikk slik de aller fleste hører den for seg. La deg utfordre – det ligger mye spennende rundt neste sving.

Keith Rowe/John Tilbury

Enough Still Not to Know

SOFA MUSIC/Musikkoperatørene

Soul- og bluesvokalisten Gina Aspenes har et godt navn på hjemmebane på Vestlandet. Nå er det på tide at resten av landet får opp ørene også.

Gina Aspenes – dame med trøkk.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

For to år siden ga den knapt 40 år unge Gina Aspenes fra Os utenfor Bergen ut sin debut-cd, “Inertia”, og stakk like godt av med Spellemannprisen i bluesklassen i skarp konkurranse med de litt mer meritterte herrene Bjørn Berge og Knut Reiersrud. Kommentaren fra scenekanten da hun tok i mot prisen – “Veit dåke kem eg e?” – blir huska lenge og med oppfølgeren “Tambourine” bekrefter Aspenes at hun fortjener mye og god oppmerksomhet langt utenfor Terje Søviknes´, Marius Nesets og Erik Just Olsens rike – Os. Vi har nemlig med ei heftig, varm og inderlig stemme å gjøre som henter uhemma fra en rekke sjangre: rock, blues, country, gospel, jazz og ikke minst soul. Ei god og ikke minst herlig frokostblanding det der.

Her, nok en gang sammen med sin nære samarbeidspartner Ole Reinert Berg-Olsen – både som komponist, bassist, gitarist og produsent, får vi låter av Dylan, Ry Cooder, Prince, flotte originallåter og – “Que Sera Sera” i en versjon du neppe har hørt maken til tidligere. Med et knippe meget dyktige og empatiske musikanter fra nærområdet – de finnes andre steder enn rundt hovedstaden også – krydra med groovy korister og ei feit blåserekke, så forteller Gina Aspenes oss at hun er utstyrt med stort talent, formidlingsevne og ei stemme det er veldig lett å bli glad i.

“Tambourine” er et heftig visittkort som bør åpne dører og ører i stadig større grad for Gina Aspenes.

Gina Aspenes

Tambourine

Grappa/Musikkoperatørene

Lennart Axelsson er en svensk trompeter og storbandmusikant som vet å ta vare på tradisjonen.

Det swinger kraftig av Lennart Axelsson og storbandet hans.

Aldri hørt om Lennart Axelsson sier du? Da er vi minst to og det er absolutt ingen grunn til å skamme seg. Likevel er det millioner rundt om på kloden som har hørt den 74 år unge svenske som siden 70-tallet har oppholdt seg i Sveits og Tyskland og spilt i radiostorband og i åresvis med den tyske legenden James Last.

For 10 år siden pensjonerte Axelsson seg, som også har jobba som professor i Hamburg, fra storbandet til det tyske kringkastingselskapet NDR – det vil si et av de beste og mest profesjonelle storbandene på kloden.

Axelsson la på ingen måte trompeten på hylla av den grunn og da han runda 70 vokste tanken fram om endelig å lage en cd under eget navn – hans aller første! Som sagt så gjort og Axelsson tok kontakt med nok en “landflyktning”, amerikaneren Joe Gallardo som i tillegg til å spille trombone også er en utmerket arrangør.

Axelsson spurte mange av sine gamle venner i NDR-bandet om de kunne tenke seg å være med på storbandutflukten og “alle” takka ja. Med et repertoar bestående av alt fra “All the Things You Are”, “Feelings”, “Just Friends”, “Body & Soul”, “Doxy” og “Shadow of Your Smile”, noen latinlåter og litt originalstoff fra Gallardo, får vi nesten 80 minutter med hardstwingende og tradisjonell storbandmusikk av høy kvalitet.

Sjøl om Lennart Axelsson etterhvert har blitt en voksen herre, så framstår han som en solist med stor oversikt, en flott tone og et genuint hjerte for denne musikken og storbanduttrykket. Bandet låter framifrå, arrangementene er meget gode og i tradisjonen, sjøl om ingenting “nytt” blir servert og det er mange andre solister i rekkene her som også viser seg fram.

Det skulle ta si tid før Lennart Axelsson og mine veier krysset hverandre, men når det først skjedde så har det vært et usedvanlig hyggelig møte – i alle fall sett fra mi side!

Lennart Axelsson

All the Things You Are

Membran/Must Have Jazz/Naxos Norway

Møster! som band, som fenomen og musikalsk er den store jazzhypen blant rockere som vil ha jazzkred. Det er mulig å skjønne det.

Møster, Kapstad, Hængsle Eilertsen og Ryan klar for det meste i Molde i fjor sommer.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Søndagsroa har senka seg fra landsende til landsende. Sola skinner stille og uforstyrra her jeg sitter, men noen vil det annerledes: Møster! Min påstand er at de fire med sjefen sjøl, Kjetil Møster, på saksofoner som nesten er i ferd med å rette seg ut, Nikolai Hængsle Eilertsen på elbass, Kenneth Kapstad på trommer og Hans Magnus Ryan, kanskje like kjent som Snah, på gitar – og alle på perkusjon i tillegg – er noe av det heftigste, minst kompromissløse og herligste som finnes i grenseland mellom progrock, moderne jazz og psykdelia – uansett hvor på kloden man leter.

“When You Cut into the Present” – med fortsettelsen “The Future Leaks Out”, som William Burroughs skrev i et av sine mange dikt, er Møster!s tredje visittkort på like mange år. Besetninga har vært den samme hele tida og etter masse livejobbing rundt om på Tellus, så er bandet mer homogent og samspilt enn noen gang. Denne innspillinga blei gjort midt under en turné i mars og det vil være feil å påstå at energinivået er lavt – veeeeldig feil!

Jovisst er det mye Coltrane og Albert Ayler i Møsters saksofonspill, men han har samtidig flytta musikken sin inn i 2015 med spor av både King Crimson og krautrock, uten at jeg vet plagsomt mye om sjangeren, må jeg innrømme – til sammen blir det…..Møster! – det er faktisk bortimot en egen kategori.

Møster blei kåra til verdens mest lovende jazztalent tidlig på 2000-tallet. Det talentet og unikheten har han forvalta godt og de tre medsammensvorne er alle helt spesielle stemmer som kler Møster!s musikk og visjon strålende.

Det som begynte som en stille søndag har virkelig tatt fyr her i heimen og i går kveld spilte Møster! på Vulkan i Oslo. Bedre navn på spillested for utblåsinga som garantert kom der finnes vel knapt.

Møster!

When You Cut into the Present

HUBRO/Musikkoperatørene

Med et knippe standardlåter og noen overraskelser fra pop- og soulverdenen gir kvartetten Lush Life fra Skien oss en sval og vakker start på høsten og god hjelp til å gjøre den kortere.

Jan Olav Renvåg, Nina Gromstad, Stig Sjøstrøm og Rune Klakegg betyr Lush Life.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Hvor lenge vokalist Nina Gromstad, pianist Rune Klakegg, bassist Jan Olav Renvåg og trommeslager Stig Sjøstrøm har eksistert som Lush Life, aner jeg faktisk ikke. Spesielt viktig er det heller ikke – det som betyr noe er at det sitter og det tar ikke mange runder med “Ordinary Things that Everyone Ought to Do” før man skjønner at her er det både empati og kjemi i bøtter og spann.

Gromstad og Sjøstrom er nye størrelser for meg, mens spesielt Klakegg og i noe mindre grad Renvåg har vært tilstede på den norske jazzhimmelen i flere tiår.

Her snakker vi om en kvartett fra Grenlandsområdet som har felles hjerte for vakre og tidløse standardlåter, poplåter med noe inderlig ved seg som Stevie Wonders “Part Time Lover” og Randy Newmans “I Think it´s Going to Rain Today” – i en nydelig duoversjon med Gromstad og Klakegg.

Gromstad har ikke verdens største stemme, men synger med bortimot perfekt diksjon og en inderlighet og glitrende engelskuttale som gjør at hun presenterer seg på et vakkert og inviterende vis. Rune Klakegg er enkelt og greit en av kongerikets mest undervurderte pianister. Da han viste seg fram gjennom band som Cutting Edge og Out to Lunch på 80-tallet, var jeg overbevist om at her hadde vi med ei stemme å gjøre som ville spille ei sentral rolle i norsk jazz i mange tiår. Slik har det av uforståelige årsaker ikke blitt, men her viser i alle fall Klakegg hvilken eminent melodiker og klangskaper han er. Vakkert! Renvåg og Sjøstrøm gjør det som er forventa av dem uten å breie seg på noen måte – her er det kollektivet og den gode melodien som står i fokus.

Lush Life forteller oss at det skjer mye interessant og spennende også utenfor de store byene og kvaliteten holder meget høyt nivå.

PS Klakeggs morsomme coverillustrasjoner er en ekstra bonus – her snakker vi om en kreativ sjel på mange plan.

Lush Life

Ordinary Things that Everyone Ought to Do

Curling Legs/Musikkoperatørene

Trompeteren Ibrahim Maalouf har tatt med seg sine røtter fra Libanon og laget sin helt egen fusjon.

Ibrahim Maalouf har noe helt eget å fare med.

Den 34 år gamle trompeteren, bandlederen og komponisten Ibrahim Maalouf, født i Beirut i Libanon, forlot hjemlandet sammen med sin familie under borgerkrigen i landet til fordel for Paris og Frankrike, er en av de mest spennende trompeterene og musikkskaperne i grenseland han er bortimot aleine om.

Maalouf har tatt med seg sine arabiske røtter, noe som blant annet viser seg gjennom hans unike bruk av kvarttoner – noen han lærte av sin trompetspillende far og den amerikanske trompeteren Don Ellis.

Maalouf har dukka opp i mange forskjellige konstellasjoner allerede, det være seg relativt straight jazz, jazzrock som i Molde i fjor og i klassisk musikk.

Med “Kalthoum”, som er en hyllest til sterke kvinner som har hatt innflytelse på historiens gang, tar han oss med til steder de færreste av oss har vært på tidligere. Sammen med den tyske pianisten Frank Woeste har Maalouf “oversatt” en egyptisk divasang unnfanga i 1969 til jazz og når reisefølget ellers består av de amerikanske gigantene Larry Grenadier på bass, Clarence Penn på trommer og Mark Turner på saksofon, så er det en åpenbar bekreftelse på at dette er et mestermøte som har ført til en musikalsk “enighet” som politikere, religiøse ledere og andre som mener konflikt er veien å gå, burde tvangsfores med.

Ibrahim Maalouf har tatt nye, spennende steg med “Kalthoum” på det gjenoppståtte og legendariske selskapet Impulse! som blant annet var John Coltranes “hjem” mot slutten av hans liv. Ibrahim Maalouf kan absolutt være en ny døråpner i mesterens fotefar.

Ibrahim Maalouf

Kalthoum

Impulse!/Universal Music

Saksofonisten Kamasi Washington har har fått folk kloden rundt til å sperre opp ørene. Med sin trippel-cd debut forteller han hvorfor.

Kamasi Washington med en egen musikalsk visjon.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Til tross for at jeg følger ganske godt med på hva som rører seg på jazzhimmelen også utenfor våre egne grenser, så har jeg ikke greid å få med meg 34 år unge Kamasi Washington før nå. Noe av skylda må jeg sjølsagt ta på meg, men hans tre tidligere utgivelser under eget navn har vært på hans eget selskap som ikke har nådd våre strender. I tillegg har han ført en relativt anonym tilværelse i Los Angeles og ikke vært her i Europa, under eget navn i alle fall, i noen særlig grad.

Etter at han har samarbeida mye med hip hop- og sjangerfrie artister som Kendrick Lamar og Flying Lotus og nå gitt ut “The Epic” på samme selskap som de hører hjemme, så åpner både dører og ører seg i en helt annen grad for Washington – og det er det all grunn til.

I løpet av studietida ved UCLA spilte tenorsaksofonist Washington med giganter som Kenny Burrell, Billy Higgins og Gerald Wilson og seinere har også Wayne Shorter, Herbie Hancock, Snoop Dogg og Chaka Khan slått på tråden. Det sier en hel del om hvilke kvaliteter Washington er i besittelse av og når han først virkelig entrer manesjen så er det altså med en trippel-cd!

Bortsett fra standardlåta “Cherokee” og Claude Debussys “Clair de Lune” så har Washington skrevet all musikken. Sammen med et kjerneband med både el- og akustisk bassist, to trommeslagere, perkusjon, pianist, keyboardist, trombonist, trompeter og to vokalister og fra tid til annen masse strykere og kor, byr Washington oss på et ganske så voldsomt og unikt lydbilde. Sjøl er han en saksofonist som stammer i rett nedadstigende linje fra John Coltrane – han vant også en konkurranse som heter John Coltrane Music Competition allerede som 18-åring – og sjøl om bandet består av ukjente folk for meg, så er det flere enn Washington som fremhver seg som solister i toppklasse, blant andre bassisten Miles Mosley og pianisten Cameron Graves.

Det voldsomme og til tider nesten pompøse kollektivet gjør sterkt inntrykk. Det er med på å understreke at Kamasi Washington har mye å melde på mange fronter og “The Epic” er en debut som allerede har satt spor som vil bli huska.

PS Tirsdag 24. november står han på scenen på Victoria Nasjonal jazzscene i Oslo på sin første verdensturné. Der er det allerede utsolgt. “The Epic” er absolutt en god trøst.

Kamasi Washington

The Epic

Brainfeeder/Ninja Tune/Playground