Det tar si tid mellom hver gang gruppa På stengrunn lar høre fra seg. De debuterte i 1973 og fikk etter hvert noe som likner legendestatus. Likevel skulle det ta 46 år før oppfølgeren så dagens lys. Det var på høy tid.

Rudolf Nilsen (1901-29) blei ikke mer enn 28 år på grunn av tuberkulose. Det en av de største arbeiderdikterne etterlot seg har likevel ført til at han har vært viktig gjennom hele tida etter at han gikk bort. Lars Klevstrand, Steinar Ofsdal, Carl Morten Iversen, Jon Arne Corell og Kari Svendsen fra På Stengrunn anno 1973 har gjort en overmåte viktig innsats for akkurat det.

Nå er alle de fem tilbake med nytt materiale og med Pål Moddi Knutsen som en flott forlenger av tradisjonen og kulturen. «På gjensyn» kan vise seg å bli minst like viktig sett med historias øyne som «På stengrunn».

Rudolf Nilsen, populært kalt Rulle, var arbeiderdikteren og bydikteren. Han elsket sitt kjære Kristiania og han stortrivdes med å reise til storbyer som Moskva, København, Berlin og ikke minst Paris, som han gjorde til sin by, og der han døde den 23. april 1929. Han var intet mindre enn en stor historieforteller noe hans novelledikt viste både samtiden og generasjoner seinere.

Her har noen av våre aller flotteste visesangere, med suveren assistanse fra bassist Carl Morten Iversen og fløytist og cellist Steinar Ofsdal, nok en gang løfta fram et nytt kapittel av Nilsens univers.

Jon Arne Corell, Lars Klevstrand, Pål Moddi Knutsen, Lillebjørn Nilsen og Steinar Ofsdal har skrevet nye melodier til 17 dikt henta i stor grad fra Nilsens siste diktsamling «Hverdagen» som blei gitt ut posthumt. Fire av dikta er å finne i «På gjensyn» fra 1926. Melodiene høres ut som de har levd i mange tiår, de har med andre ord tidløshetens slør over seg, og dikta til Nilsen snakker nok en gang til oss i 2019 som de sikkert gjorde da blei gitt ut mot slutten av 1920-tallet.

Om Nilsen var en historieforteller så er så avgjort Corell, Klevstrand, Knutsen og Svendsen det også. Begrepet historieforteller er en hedersbetegnelse i mitt vokabular og de forteller oss med hjelp av Nilsens fantastiske univers at denne skatten er like viktig i dag og for mange generasjoner som skal komme.

Jon Arne Corell har skrevet en forbilledlig omslagsheftetekst som forteller historia om de forskjellige diktene og historia til Rudolf Nilsen. To anmeldelser av hans diktsamlinger er også med i heftet og sier mye om hans samtid.

Hvem sitt initiativ denne gjennoppstandelsen er vet jeg ikke, men alle skal ha all mulig slags ære for at det har skjedd. På vegne av mange generasjoner takker og bukker jeg.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Som saksofonist og komponist tar Marius Neset stadig nye steg mot seg sjøl og en topp-posisjon i jazzhierarkiet.

34-åringen fra Os ved Bergen som har bodd hele sitt voksne liv i København før han bosatte seg i Oslo tidligere i år, har steg for steg vist oss at han med en sjelden besluttsomhet og et ditto talent har lagt ut på en ferd som kan ta han svært høyt på jazzhimmelen.

Det seineste møtet med Neset var med en ny konstellasjon mesterbassist Arild Andersen hadde satt sammen med Håkon Mjåset Johansen på trommer og Helge Lien på piano. Et møte over flere generasjoner som fungerte noe så inn i granskauen eller deromkring.

I fjor sommer fikk Neset, som stadig får forespørsler fra store deler av Europa om bestillingsverk, muligheten til å breie seg på Kongsbergfestivalen. Et av prosjekta han fikk anledning til å sjøsette var verket «Viaduct» sammen med ingen ringere enn London Sinfonietta, et kammerorkester i verdensklasse, samt en jazzkvintett bestående av norsk/svensk/danske Anton Eger på trommer, svenske Petter Eldh på bass, og engelskmennene Jim Hart på vibrafon, marimba og perkusjon og Ivo Neame på piano.

Begge disse «bandene» har Neset jobba med tidligere så både de og han visste hva de gikk til og det de blei utfordra på var et verk i ti satser der alle fikk brynt seg kraftig.

De musikalske utfordringene stod åpenbart i kø. Neset har nemlig gjort det for vane å legge lista rimelig høyt, noe det store bestillingsverket under Moldejazz i 2011, «Lion», sammen med Trondheim Jazz Orchestra var det første store beviset på.

Jeg fikk ikke med meg konserten på Kongsberg, men ryktene ville ha det til at det var store saker som hadde vederfaret folket. Denne innspillinga gjort i London like før jul i fjor bekrefter antakelsene.

Her viser Neset hvilken stor komponist og arrangør han har vokst til å bli. Hvordan han makter å forene London Sinfonietta og jazzkvintetten er makeløst og som solist så har Neset så og si ingen grenser; han har en teknikk, oversikt og styrke som tar han til sjeldne steder.

Marius Neset har det aller meste – derfor er det stadig like spennende å se og ikke minst høre hvor han dukker opp neste gang. Med «Viaduct» bekrefter han sin posisjon på aller øverste hylle.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Reklame |

Uansett hva Rolf Erik Nystrøm og Nils Økland rører ved av musikk så blir det helt spesielt. Her kommer det to nye bevis på det.

Da debutskiva til Lumen Drones så dagens lys for fire år siden og blei sluppet på ECM, så var det en stor overraskelse for meg i alle fall. Samarbeidet mellom hardingfelemesteren Nils Økland og trommeslageren Ørjan Haaland og gitaristen Per Steinar Lie fra postrock-bandet Low Frequency in Stereo hadde jeg overhodet ikke hørt om, langt mindre hørt.

Det unike uttrykket trioen ga oss helt fra start intet mindre enn bergtok meg, men så blei det stille igjen. Nå er de heldigvis tilbake og det i forlengelsen av seg sjøl.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Jeg kjenner bedre til Økland sin musikalske merittliste enn den Haaland og Lie har å fare med. Jeg bare vet at Nils Økland ustanselig skaper unike univers på tvers av det meste. I disse frilynte og tydeligvis usedvanlig åpne rockerne har han funnet, eller kanskje det er de som har funnet fram til Økland, to om ikke likesinna så i alle fall like åpne og søkende sjeler.

Over en treårs periode har de i fellesskap utvikla og jobba fram denne musikken som er så mangefasettert og spennende at ingenting annet på Tellus i alle fall likner på Lumen Drones.

Musikken er suggererende, totalt annerledes og hele tida med en sakte framdrift i seg som gjør at man sitter ytterst på stolkanten for ikke å gå glipp av en eneste liten detalj. Lumen Drones har brukt tida siden debuten svært godt til å komme enda nærmere sin egen kjerne.

Nils Økland har i tillegg til Lumen Drones også jobba med sitt eget band, vært gjest i en rekke andre konstellasjoner og ikke minst bidratt til et annet unikt musikalsk visittkort: «Oriental Winds of the Baroque».

Alt- og sopraninosaksofonisten, komponisten og visjonæren Rolf Erik Nystrøm er mannen bak det strålende prosjektet «Oriental Winds of the Baroque» som blei dratt i gang i 2012 i samarbeid med Nordland Musikkfestuke.

Nystrøm, som kjenner få om noen musikalske grenser, har vært fascinert av barokkmusikk, reiser, møter mellom mennesker og kulturer og alt det kan føre med seg i mange tiår. Etter det som skjedde på Utøya året før prosjektet blei etablert, mente Nystrøm at et slikt «møte» og slike tanker var viktigere enn noen gang.

Sammen med den spanske theorbospilleren (et stort luttliknende strengeinstrument) Jesús Fernández Baena, den svenske sopranen Elisabeth Holmertz, vokalist, dodo- og kalimbaspiller og perkusjonist Kouame Sereba fra Elfenbenskysten og Nils Økland med sitt uforliknelige hardingfeleuttrykk, tar Nystrøm oss med på en fantastisk barokkekskursjon basert på musikk av Couperin, Falconieri og Monteverdi, folkemusikk med røtter både i Orienten og i Brasil og komposisjoner de sjøl har skapt.

Dette er vakker, viktig og sterk musikk ulikt alt annet du har hørt før og cd-heftet gir oss all ønskelig informasjon om det meste.

Rolf Erik Nystrøm og Nils Økland er både særdeles dyktige og helt unike musikanter. Bevis på det trengs for så vidt ikke lenger, men her er de uansett.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Det er ikke overraskende at det er i den aller største smeltedigelen av alle, New York, at mye av det mest spennende i jazzen skjer. Terazza Big Band er nok et eksempel på det.

I 2015 fant kameratene Edward Perez og Michael Thomas, som møtte hverandre som studenter i Boston og som flytta sammen til New York, at de ville teste ut sine storbandideer på noen av de beste musikantene i The Big Apple. Testen blei så vellykka at de fant et «hjem» for bandet, klubben Terraza 7 i bydel Queens.

Den første torsdagen i måneden siden den gang, det vil si rundt 40 torsdager, har bandet hatt mer eller mindre åpne øvelser på den intime klubben og at det har blitt et samspilt kvalitetsband hersker det liten tvil om.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Bassist Perez og alt- og sopransaksofonist og fløytist Thomas har skrevet fire låter hver og så har tenorsaksofonist Troy Roberts, som vi kjenner fra Joey DeFrancescos trio, skrevet ei låt. Thomas har den genuine storbandtradisjonen på plass. Det har Perez også, men han sørger i tillegg for en hel del latinsk krydder. Til sammen har de to greid å skape et storbandsound i forlengelsen av blant andre Thad Jones/Mel Lewis Big Band som de har all grunn til å være stolte av.

Når bandet består av noen av New Yorks ledende instrumentalister som tenoristene Roberts og John Ellis, trombonisten John Fedchock og pianisten Luis Perdomo og blir leda av den japanske storbandlederen Miho Hazama, som nylig har tatt over som sjef for Danmark Radios Big Band, så har debutskiva til Terraza Big Band blitt noe av det beste jeg har hørt på storbandfronten på svært lang tid. Du verden som det swinger og groover!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Det var legendariske Tramteateret som sang «Back to the 80´s» for noen tiår siden. Det var garantert et band med en ideologi Jan Guillou ikke hadde eller har noe i mot og her tar han oss med tilbake til 80-tallet på sitt helt spesielle vis.

Med «Den andre dødssynd» har Jan Guillou lagt bak seg bok nummer ni om Det store århundret. Ideen er på sett og vis den samme som Ketil Bjørnstad holder på å nærme seg målsnøret til. Den store forskjellen er at Guillou tar for seg alle tåra av århundret vi har lagt bak oss mens Bjørnstad skriver om tiåra han har «deltatt» i sjøl inkludert de i det nye århundret også.

Jeg har fått med meg to av de åtte bøkene Guillou har skrevet til nå. Det forteller meg at man trenger på ingen måte å ha lest alle for å ha glede av en eller flere. Her kan man enkelt og greit gå inn der man ønsker og få mye ut av det.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Guillou skriver som alltid knakende godt. Med utgangspunkt i sin «norske» familie – Lauritzen fra Osterøy utenfor Bergen – som i stor grad har blitt en del av borgerskapet i Stockholm, tar han oss gjennom 80-tallet og dets store, og noen små, hendelser, Hele tida har det hele et svensk utgangspunkt. Det er sjølsagt fullt forståelig, men for oss på denne sida av Kjølen blir det en svakhet. Noen av hendelsene er godt kjent her hjemme også, mens mye av det er perifert for oss.

80-tallet er jo på mange vis grådighetens tiår der jappene gjorde sitt inntog – og uttog også for manges del. Guillous «helt», den radikale advokaten Eric Letang som er født inn i Lauritzen-penger, blir gjennomgangsfiguren her der pengene ofte blir til besvær i hans radikale verdensbilde. Hva som er fiksjon og hva som er diktning her er vanskelig for oss nordmenn å vite, men Guillou makter uansett å skape en troverdighet rundt fortellinga si.

Jan Oskar Sverre Lucien Henri Guillou (75), jo da han har sine røtter i borgerskapet, legger på ingen måte skjul på at han hører hjemme godt ute på venstresida i det politiske landskapet. Det preger også hans fremstilling av 80-tallet, men han gjør det så åpent og utilslørt at det er lett å forholde seg til slik at man med et annet politisk ståsted gjerne kan «debattere» med både Letang og Guillou.

Da er det bare 90-tallet igjen av Jan Guillous enorme prosjekt. Jeg gleder meg allerede.

Odd Gjelsnes og hans Losen Records er ute på en evig kvalitetsjakt over store deler av kloden. Denne gangen har turen nok en gang gått til Russland og vi kunne mer enn ane at dette var tøffe saker.

Med kunstnernavnet Masha Art – hennes opprinnelige navn er Maria Artemenko – inntar den Moskva-baserte saksofonisten og komponisten vår del av verden for første gang. På russiske selskap har hun to skiver på samvittigheten fra før, men via Losen Records kan nok en hel del nye dører åpne seg for Masha Art som er født og oppvokst i St. Petersburg.

Mye av grunnen til at jeg ante at denne innspillinga befant seg på et høyt nivå, er at det strålende ensemblet LRK Trio, som har gitt ut to skiver på Losen Records og som gjorde en formidabel konsert under årets Moldejazz, er hennes medsammensvorne. Trommeslageren Ignat Kravtsov, tangentisten Evgeny Lebedev og og bassisten Anton Revnyuk hører nemlig hjemme på et skyhøyt internasjonalt nivå.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Komponisten Masha Art har et sterkt både melankolsk og melodisk gen i seg – et gen som stammer fra oppveksten i St. Petersburg, en by som gjerne blir forbundet med fargene grått og blått på grunn av været i og rundt storbyen. Denne oppveksten blir understreka av at harpisten Maria Kulakova er med på fargelegging av fem av de sju låtene.

Masha Art er også en sterk instrumentalist med ei personlig stemme. Hun har jobba fram et flott uttrykk og det er direkte behagelig å tilbringe tid i hennes selskap.

Odd Gjelsnes skal nok en gang ha skryt for å ha løfta fram nye, viktige stemmer – Masha Art og musikken har allerede mye å fare med og skal bli veldig spennende å følge i åra som kommer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Trioen Kimchi Moccasin Tango, med tre av våre mest spennende relativt unge musikanter, kaster alle hemninger og lar det stå til.

Trommeslager Dag Erik Knedal Andersen kjenner vi etterhvert fra en rekke frijazzkonstellasjoner som Akode og Saka, mens gitarist Bjorå og tenorsaksofonist Nyberg er viktige stemmer i et av de mest oppegående banda her hjemme de seineste åra, Megalodon Collective.

Det alle tre har felles er at de har vokst opp på jazzlinja i Trondheim og vi vet hva det betyr for utviklinga av søkende musikalske sinn. Mye.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Her møter vi de tre – et helt ukjent kollektiv for meg før denne skiva dukka opp i posten fra Portugal – i fri utfoldelse i ei studioinnspilling fra april i fjor.

De fire «låtene» er på alle vis kollektivt unnfanga der og da. De møtes i et univers der orden møter kaos og der struktur møter frihet. Det gjør at vi i vel 40 minutter blir tatt med på en utflukt verken de eller vi aner hvor vil ende og som er ustoppelig spennende med masse dynamikk i seg.

Med Kimchi Moccasin Tango har vi fått en ny frijazztrio på svært høyt nivå.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Kurt Elling har i løpet av de par siste tiåra fortalt oss at han er blant de ledende mannlige jazzvokalistene – kanskje DEN ledende. Han gjorde sitt for å bekrefte det denne lørdagskvelden på Victoria.

Med sin fantastiske og unike baryton har Kurt Elling (52) tatt en jazzverden som har vært utsulta på mannlige jazzvokalister med storm. I stor grad har han gjort det med eget band og en blanding av eget stoff og standardskatten, men de seineste åra har vi også møtte han sammen med Branford Marsalis i et noe overraskende, men spennende samarbeid som vi blant annet fikk høre i Molde.

Denne gangen er det en Kurt Elling i julestemning som gjester oss og i løpet av det vel 90 minutter lange settet, bestående av stort sett ukjent og sjølskrevet materiale hvis jeg forstod han rett, så overbeviste han nok en gang.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Elling kunne sjølsagt valgt den enkle ruta og sunget alle de kjente og kjære julesangene som en rekke jazzmusikere har tolka opp gjennom åra, men han ønska altså å gi oss noe nytt og friskt – noe til ettertanke.

Elling er både en fantastisk sanger med en stemmeprakt av de sjeldne og med en mikrofonteknikk alle vokalister som har lyst å lære noe om dynamikk bør sjekke ut. Dessuten er han en empatisk entertainer som slo fast at de fleste gode julesanger var skrevet av jødiske kommunister!

Elling hadde med seg et band han har jobba med i flere år. Christian Euman på trommer, John McLean på gitar, Stu Mindeman på piano og groooovy orgel og Clark Sommers på bass kan sin Elling og får også bra med plass til å sette sitt eget bumerke på sangene. McLean viste oss for eksempel at det var mulig å ta´n ganske langt ut og at det samtidig gjorde det hele enda mer spennende. Som ekstra pynt på juletreet viste trompeteren Marquis Hill hvorfor han i stadig større grad blir nevnt som en av videreførerne til Miles Davis, Freddie Hubbard og Clifford Brown.

Mye av materialet var henta fra Ellings juleplate «The Beautiful Day» som kom for noen få år siden og krydra det hele med en egenskrevet tekst til en Grieg-melodi framført på duo med Mindeman. En perfekt avslutning på en strålende kveld og forhåpentligvis fant Elling fram til Trondheim etterpå – både han og trønderne fortjener det. Sjøl ante han ikke hvor ferden gikk videre!

Kurt Elling

Nasjonal Jazzscene Victoria 7.12.19

Ca 250

The Tronosonic Experience fra Kristiansand er ute med sitt andre visittkort. Vi snakker heftige saker der rock og jazz går opp i en egen enhet.

Det er vel to år siden jeg stifta bekjentskap med The Tronosonic Experience første gang med utgivelsen under samme navn. Vennegjengen med bakgrunn fra jazzutdanninga i Kristiansand debuterte med heftige saker i et tøft grenseland der progrock og frijazz var viktige elementer.

Nå har tenorsaksofonist Ole Jørgen Bardal, trommeslager og perkusjonist Jan Inge «Jango» Nilsen – som har overtatt for Ivar Loe Bjørnstad, gitarist, elektroniker og diverse annet Øyvind Nypan og bassist, lapsteelgitarist og elektroniker Per Harald Ottesen – som også står for mesteparten av låtene – tatt turen i studio nok en gang og gir oss mer av den samme herligheten.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg nevnte proghelter som Colosseum og King Crimson ved det første møtet og det er absolutt ingen grunn til ikke å referere til dem nå også. Kvartetten er åpenbart enda mer samspilt enn på debutskiva og det som låt tøft den gangen, låter enda tøffere nå.

Jazzimpulsene er sjølsagt også tydelig på plass og at Brandal har hørt på både Albert Ayler og Kjetil Møster, tviler jeg ikke et sekund på. Både solistisk og ikke minst kollektivt låter The Tronosonic Experience veldig bra og det er et musikalsk uttrykk som er relativt uvanlig her på bjerget vi blir servert. Tøft!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Det kommer neppe som noen bombe at New York er en smeltedigel på alle mulige slags vis. Rajna Swaminathan er født og og oppvokst i USA, men hennes indiske røtter er noe så voldsomt til stede i denne herlige fusjonen mellom indisk klassisk musikk og jazz – unnfanga i New York.

Rajna Swaminathan (28) er en del av den store, kanskje den aller største, smeltedigelen på kloden. Hun er oppvokst i en svært så musikalsk familie og lærte i utganspunktet å spille mrudangam – en tønneliknende tromme – av sin far. Der fikk hun også impulser som førte til at hun lærte seg den sør-indiske musikkforma som kalles karnatik.

I New York kom hun allerede i 2011 i kontakt med Vijay Iyer, en av verdens ledende jazzpianister anno 2019, og som på mange vis har den samme bakgrunnen som henne. Hun har blitt hans student på Harvard og Iyer er også medprodusent på Swaminathans debutskive.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

I 2013 danna hun bandet RAJAS som hele tida har bestått av musikere med bakgrunn både i klassisk indisk musikk og jazz. Besetninga har forandra seg litt underveis og i forbindelse med denne plateinnspillinga består ensemblet av søster Anjna Swaminathan på fiolin, Stephan Crump – som også spiller i Iyers trio – på bass, Maria Grand på tenorsaksofon og Miles Okazaki på gitar. I tillegg er trompeteren Amir ElSaffar og vokalisten Ganavya med som gjester.

Swaminathan har skrevet all musikken og inviterer oss inn i et et melodisk, søkende landskap med røtter i deler av den indiske tradisjonsmusikken og med solide åpninger for at de sterke improvisatorene får ta den i spennende retninger.

»Of Agency and Abstraction» har blitt noe helt eget – en fusjon av et helt eget og nytt slag. Spennende!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.