Det er ikke langt til Danmark, men likevel er dette mitt første møte med pianisten, komponisten og bandlederen Heine Hansen. Basert på «Fingertips» var det høy tid.

Da Heine Hansen (41) søkte seg inn på Rytmisk musikkonservatorium i København som ung gutt, så fikk han beskjed om at det ikke var noe de kunne lære han. Han var med andre ord en langt framskreden pianist allerede i svært ung alder og basert på hans andre skive med denne trioen, så er det mye som tyder på at han har fortsatt å utvikle seg – uansett.

På veien hit har Hansen spilt med blant andre Johnny Griffin, Phil Woods og Niels-Henning Ørsted Pedersen. Det sier vel det meste om på hvilket nivå han har befunnet seg i lang tid og det tar ikke mange runder i cd-spilleren for å slå fast at Hansen hører hjemme helt der oppe.

»Fingertips» er oppfølgeren til «Signature» som kom i 2016 og som altså gikk meg hus forbi. Da som nå er det bassisten Thomas Fonnesbæk (42) og superveteranen  Alex Riel (79) på trommer som er med som støtter og utfordrere.

I et repertoar som kun består av Hansen-komposisjoner finner vi en pianist og ikke minst komponist som både har den moderne og melodiske amerikanske jazztradisjonen inne, samtidig som han også har tilegna seg det som har skjedd her i Norden de seineste 50 åra.

Trioen stortrives sammen og det er tre musikanter som befinner seg på samme nivå og som får muligheter til å vise seg fram både kollektivt og individuelt. Det swinger og groover fra start til mål og sitater fra kjente låter forteller om stor oversikt.

Det har tatt alt for lang tid før Heine Hansen fikk vist seg frem for mine ører. Jeg lover å være på alerten i åra som kommer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Russisk jazz kan vi åpenbart alt for lite om Det har heldigvis norske Losen Records tenkt å gjøre noe med. Dette møtet med Ilugdin Trio er nok en bekreftelse på originaliteten og kvaliteten.

I løpet av de seineste åra har vi via Losen Records hatt gleden av å møte både LRK Trio og saksofonisten Masha Art – to utmerkede representanter for russisk jazz. Påfyllet med Ilugdin Trio forteller oss at det sjølsagt er mye mer skjult der øst som vi aldri verken har hørt eller hørt om.

Her får vi møte sjefen Dmitry Ilugdin, som også har skrevet all musikken, på piano, Petr Ivshin på trommer og Victor Shestak på bass – en trio som har spilt sammen i åresvis og det høres.

Ilugdin har spilt ei sentral rolle i russisk jazz siden slutten av 90-tallet, blant annet i det sentrale jazzrock-bandet Arsenal. Til tross for det så har jeg aldri vært i nærheten av Ilugdins bravader og det sier vel en hel om hvor lite vi har hørt om det skjer på jazzfronten i det store landet i øst.

Det tar ikke mange runder i cd-spilleren – ja, jeg har fortsatt noen av det antikvariske slaget – for å slå fast at det Ilugdin Trio byr på er kvalitetsmusikk på svært høyt nivå.

Ilugdin er en melodiker det er lett å trives sammen med. Det er som alltid i russisk musikk en viss melankoli i uttrykket, men du verden så mye lyrikk, rytmisk spennende varianter og varme det finnes i låtene også.

Ivshin og Shestak er perfekte lagspillere som også får plass til å vise oss hvem de er som solister – høy klasse også der må vite.

De som har gleda seg med og over musikerne til LRK Trio, både på plate og i Molde i sommer, vil garantert stortrives med Ilugdin Trio også og nok en gang skal Odd Gjelsnes ha all mulig slags takk for å åpne dører som tidligere har vært hermetisk lukka.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Jeg er litt usikker på hvor komfortabel Harry Connick, Jr. er med å bli kalt arvtakeren til Frank Sinatra, Uansett, det må han leve med. Dette kunne forresten ha vært mye verre.

Det gikk gjetord om sønnen til statsadvokaten i New Orleans, Louisiana før han han hadde kommet opp i tenåra. Via si første plate, «11», viste 11-åringen oss at han hadde et helt spesielt talent som pianist. Etter hvert vokste også sang- og skuespillertalentet fram og nå er 52-åringen intet mindre enn ei amerikanske superstjerne.

Connick har skifta beite, men det er kun på plateselskapssida.Han har gått fra det ene legendariske selskapet, Columbia, til det andre, Verve – begge sterkt forbundet med kvalitetsjazz gjennom mange tiår.

Og det er slik vi har opplevd Connick i de cirka 40 åra han hare vært i hetlufta: med kvalitet og med jazz. Han kunne sjølsagt valgt helt andre og mer kommersielle uttrykk, men det er åpenbart innen innen jazz og entertainment han kjenner seg hjemme.

Connick er fortsatt en framifrå pianist noe vi blant annet hører et heftig eksempel på i «Begin the Beguine» og med sin karakteristiske baryton er han både en strålende jazzvokalist og crooner som på sitt særegne vis bortimot fyller skoa til, ja akkurat «Ol´ Blue Eyes» – Frank Sinatra.

Denne gangen hyller Connick en av de virkelig store i amerikansk låtskriverkunst, Cole Porter. Det er mannen bak låter som «Anything Goes», «All of You», «You´d Be So Nice to Come Home to» og «In the Still of the Night».  Alt dette og mere til blir servert av Connick her.

Med et superbra storband i ryggen, flotte arrangement skrevet av Connick sjøl og en 52-åring i storform har dette blitt en Cole Porter-hyllest som vil bli stående i all fremtid.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Det finnes så mange juletradisjoner. Juleplater er en av dem og ni stykker har kommet min vei i år: alt fra Chicago, via Magne Furuholmen og Susanne Lundeng til Silya og ikke minst Malin Dahl Ødegård.

Vi begynner like godt med en overligger som ikke rakk fjorårets julefeiring med liten margin. Den amerikanske bassisten og vokalisten Kristin Korb har gjort danske av seg og som jazzlandsmenn av henne i flere tiår virker det som også hun storkoser seg i Danmark. Juleplata hennes tyder i alle fall på det og sammen med Magnus Hjorth på piano og dansk-norske Snorre Kirk på trommer og en stadig gjestende Mathias Heise på munnspill, gir Korb oss ei swingende jazzjul av meget solid kvalitet.

Her får vi «alle» de kjente amerikanske julelåtene som «I´ve Got My Love to Keep Me Warm», «Santa Baby», «Winter Wonderland» og «Christmas Time Is Here» og Korb, som både er en framifrå bassist og vokalist, gir oss ei juleJazz-jul av meget solid kaliber og med stor J.

«That Time of Year» rakk altså ikke fjorårets julefeiring her i heimen, men det gjør nesten ingenting. Denne innspillinga er nemlig tidløs og vil leve i mange tiår fremover.

Her deles det ikke ut en eneste kransekakebit for rette svar på hvordan sjølvaste Chicagos julemusikk låter. Bandet låter slik det alltid har gjort med den særprega blåserekka, det groovy kompet og en flerstemt vokal som bare nesten har den samme sounden som under storhetstida med Terry Kath og Peter Cetera.

Her serverer veteranbandet som oppstod allerede i 1967 elleve mer eller mindre kjente julelåter med rhythm and blues, funk og latinelementer i miksen. «Sleigh Ride» og «What the World Needs Now Is Love» vekker nok allsangmuligheter, mens «nye» låter som «I´m Your Santa Claus» og «Here We Come a Caroling» swinger og groover slik at det er vanskelig å holde seg i ro.

Det Chicago leverer fra seg er sjølsagt kvalitet – her swinges så definitivt jula inn.

Magne Furuholmen er en artist som i mine ører og øyne har vokst voldsomt gjennom flere tiår. Om det er som billedkunstner, låtskriver eller som vokalist så har han sakte, men sikkert tatt den plassen han så avgjort fortjener. Med sin bakgrunn i et poporkester som heter a-ha, der en Harket har hatt en voldsom frontposisjon, har Furuholmen spilt en type backbencher-rolle. Det har jeg en viss følelse av at at Furuholmen har vært svært komfortable med.

Med dette originale julealbumet, der Furuholmen har skrevet alle låtene og tekstene bortsett fra AC/DCs «Hells Bells» og Ray Davies´ «Father Christmas», tar Magne Furuholmen (57) et voldsomt steg i retning seg sjøl.

Han viser seg fram som en sterk historieforteller med mye viktig på hjertet – tanker og vurderinger vi alle har godt av å ta del i. Dessuten framstår han som en veldig bra vokalist også – i mine ører har han aldri tatt denne plassen så bestemt som her. Dessuten har han skrevet noen veldig fine poplåter. Når han så har fått instrumentell hjelp fra meget oppegående herrer som Even Ormestad, Morten Qvenild og Karl Oluf Wennerberg, så har «White Xmas Lies» blitt et julealbum av aller ypperste merke.

Da har vi kommet frem til årets juleplate for de minste. Herrene Tjore og Ihlebæk, med Anders og Andreas til fornavn, har laga både tekst og musikk til Øisteins juleblyant som jeg har forstått er en sikker vinner hver eneste dag i hele desember på NRK Super – helt frem til julaften i alle fall.

De to har skrevet underfundige og morsomme tekster – «Dette er en julesang», «Jul på Pluto» og «Juletre av grøt», skrevet fine låter og synger og spiller alt sjøl.

De to tar så avgjort unga på alvor – her finnes ingen lettvinte løsninger og at noe av dette materialet har blitt allsangfavoritter i de tusen hjem ser jeg ikke bort fra. Det er flott at noen tar opp arva etter Nissa Nyberget & Co når det gjelder julemusikk for de minste også. Unga fortjener det.

Koret Cantus fra Trondheim, bestående av 33 kvinner i sin aller beste alder og leda av Tove Ramslo-Ystad, forflytter oss svært raskt inn i julestemning for deretter å la oss bli værende der.

Gjennom de 14 salmene eller folketonene ønsker de å hylle to kvinneskikkelser: mor og Maria. Med utmerka assistanse av den svært allsidige folkesangeren Unni Boksasp, tangentisten Trygve Brøske, gitaristen Bendik Lund Haanshus og bassisten Magne Vestrum, tar Cantus oss med inn i et univers så vakkert og riktig som vel tenkelig.

Her blir vi servert flere av de kjente julesangene som «I denne søte juletid», «Glade jul» og «O jul med din glede» i tillegg til at vi får nytt materiale av Ola Gjeilo og Frank Havrøy.

Cantus tar på et vakkert vis vare på tradisjonen samtidig som de åpner døra for nye måter å tolke dette evige materialet på. Nydelig og tidløst.

Susanne Lundeng er og har en av de flotteste stemmene her til lands både som felespiller og i stadig større grad også som sanger. For hver gang jeg møter henne så tar hun nye steg i retning seg sjøl og med «Kimer i klokker» så har hun gitt oss en julepresang fra Nordland som egner seg for hele landet.

Sammen med organist, også han i mesterklassen, Bjørn Andor Drage og gitarist, vokalist og perkusjonist Nils-Olav Johansen, nok et unikum av en musikant som har satt sine tydelige spor helt siden Farmers Market-tida, har Lundeng tatt for seg julemusikk med nasjonalt nedslagsfelt, men alle med melodier fra Nordland.

Midt på sommeren i Saltdal kirke i Nordland tok de tre for seg kjente julesanger som «Kimer i klokker», «Et barn er født i Betlehem», «Mitt hjerte alltid vanker» og «I denne søte juletid» og mange andre med mer lokal tilknytning.

Kjente salmediktere fra Nordland som Elias Blix og Petter Dass er blant de som har takka ja til å bidra og måten Lundeng, Drage og Johansen har kledd denne tidløse skatten på, er intet mindre enn veldig vakkert, uhyre personlig og egna til å sette sjøl de mest ujulske sinn i julestemning.

Silya Nymoen (41) slo gjennom med et brak da hun vant både Stjernekamp i NRK og mange hjerter i 2013. På sett og vis kan man si at hun er en late bloomer, men du verden så mye bedre det er enn alle de unge one hit wonders – her i dag, borte i morra-typen.

Silya har så definitivt kommet for å bli og med denne julehilsenen har hun levert et visittkort som har alt i seg til å leve i mange tiår fremover.

Som Silya viste i Stjernekamp så er hun utstyrt med en allsidighet og et trøkk som er sjeldent. Her møter vi henne som både en framifrå entertainer og jazzvokalist i storbandsetting.

Trombonisten Marius Tobias Hoven har skrevet heftige blåsearr og en rekke av kongerikets utmerkede jazzmusikere gjør sitt beste for at låter som «Santa Claus Is Coming to Town», «Little Drummer Boy» og «Pennies from Heaven» skal kle Silya så bra som overhodet mulig – og det gjør de uten unntak.

Det swinger noe vederstyggelig av både Silya og The Bad Santas – blidere julemusikk er det vanskelig å tenke seg. Gangen rundt juletreet kan gi seg heftige utslag av «Happy Holidaze».

Julesamarbeidet mellom vokalisten Thom Hell og multitangetisten Andreas Ulvo, som her spiller piano, minimoog, clavinet, claviola, elpiano og casio så jeg ikke komme, men du verden så glad jeg er for at det har skjedd.

De to, og ingen andre, gir oss inderlige, vakre, nedpå, ekte og djupt personlige versjoner av kjente julesanger som »Deilig er jorden», «Mitt hjerte alltid vanker», «Glade jul», «Deilig er den himmel blå» for så å avslutte med en vidunderlig vakker versjon av «Jon Blund».

»Julesanger» hører hjemme i kategorien sette seg ned og la roen senke seg. Dette er musikk til ettertanke og sjelefred – den gjør så inderlig godt og bedre tonefølge enn Andreas Ulvo kunne ikke Thom Hell drømme om.

Like før jula ringes inn dukka kvartetten Alle Tiders Advent opp. De fire er tenoren Nils Georg Haugland Nilsen, sopranen Cecilie Cathrine Ødegården, pianisten Kristin Fossheim og cellisten Bjørn Solum.

De har på et bokstavelig talt klassisk vis tatt for seg kjente julesanger som «O, helga natt», «Jul, jul, strålande jul» og «Ave Maria» – i to versjoner – , satt det sammen med mer ukjent materiale og instrumentalnummer som «The Hudson» av den norske, men USA-baserte komponisten Ola Gjeilo.

Tolkningene er vakre, stilsikre og ganske så tradisjonelle og for veldig mange er jo jula tradisjoner så derfor vil nok «God jul med Alle Tiders Advent» passe i mange hjem.

 

På uforfalska romsdalsdialekt inviterer Malin Dahl Ødegård og en rekke lokale jazzmusikere oss til «Romsdalsjul» som vi aldri har opplevd det eller den før. Dette er en vinner som har evighetens stempel på seg.

Om det er beskjedenhet eller et sterkt demokratisk gen hos Malin Dahl Ødegård (23) fra Åndalsnes som har ført til at hennes navn ikke står på coveret til «Romsdalsjul», vet jeg ikke. Uansett så burde det ha stått der. Sangeren fra Næs har nemlig både oversatt de kjente engelske tekstene og skrevet arrangementene. Når hun så fronter det hele med sin usedvanlig vakre, blide og uttrykksfulle stemme – på Åndalsnes-dialekt sjølsagt – så er dert absolutt ingen grunn til å skjule seg. For meg, som har gleda meg over Dahl Ødegårds bidrag i det spennende bandet Juno tidligere, er dette nemlig hennes solide gjennombrudd og det med et visittkort som vil bli plukka frem igjen år etter år. 

Ikke et svar

I fjor så den fine plata «Jul på sunnmørsk», med unge jazzmusikere fra Sunnmøre og med vokalisten Siril Malmedal Hauge i spissen, dagens lys. Sjøl om «Romsdalsjul» kommer året etter, så er det ikke noe svar; dette prosjektet har faktisk eksistert i flere år allerede. Uansett er det flott at unge musikanter fra flere deler av fylket og landet tar vare på denne fine musikalske tradisjonen.

Hele Romsdalen

Det er en sannhet med en hel del modifikasjoner å hevde at hele Romsdalen er representert på denne innspillinga. Når Sefaniassen Eide, også han fra jazzmetropolen Åndalsnes, Hjelle fra Bolsøya, Skeidsvoll fra Kleive og Unhjem fra Isfjorden er gutta i bandet, så er det ikke så langt fra riktig likevel. Frænas store sønn Ola Kvernberg og sjefen på jazzlinja i Trondheim, Erling Aksdal fra Molde, gjør også sitt til at store deler av fogderiet er behørig representert – også brødrene Penjin i strykekvartetten har solide romsdalske røtter.

Skyhøyt nivå

Denne innspillinga gir oss, i tillegg til ni herlige tolkninger av kjente julesanger som «Kvit jul» – «White Christmas», «Sledetur» – «Sleigh Ride», «Det ser ut som at jula kjem te bygda»  – «It´s Beginning to Look a Lot Like Christmas» og «Julesangen» – «The Christmas Song», en kjempefin bekreftelse på at det spirer og gror noe voldsomt i den romsdalske jazzfamilien. Alt og alle her holder nemlig skyhøyt nivå både som band og solistisk.

Alle hjem

Ethvert romsdalsk hjem med respekt for seg sjøl bør ha «Romsdalsjul» innenfor sine fire vegger. Det swinger og groover på et så tidløst vis at denne musikalske juleskatten vil ha bortimot evig liv. Juleglede mennesker fra resten av fylket – og langt utenfor Møre og Romsdal – vil også kunne kjenne varmen fra denne herlige innspillinga.

PS Om det er mine uslitelige romsdalske røtter, hjemlengsel eller andre ting som spiller inn, vet jeg ikke – uansett deler jeg ut en sjelden 6-er til denne varme og herlige juleplata. Den kommer til å bli spilt mye i åra som kommer for å minne meg på hvor jeg stammer fra.        

Hvis det er noen som ikke finner noe de liker blant alle disse juleutgivelsene, så vil jeg mene at de kanskje har et lite problem. Uansett ønsker jeg alle – uansett julemusikkpreferanse – ei riktig god jul!

 

Ståle Storløkken er i mine ører en av de tøffeste, mest spennende og uttrykksfulle musikantene både her til lands og langt utenfor Harald og Sonjas grenser. Her følger det hele fire bevis på det.

Ståle Storløkken måtte altså runde 50 før han satte kun sitt eget navn på et fonogram. Om det var på høy tid? Mja, vil mene det, men for en som har hatt gleden av å følge Dombås´ store sønns karriere helt fra han steppa inn i Finn Haukebøs Orkester – da snakker vi gå i dybden – i Molde og via hans vanvittig flotte og unike bidrag i en rekke musikalske konstellasjoner opp gjennom årene, så har jeg lurt på når det skulle skje.

Når han først gjør det så gjør han det sjølsagt så skikkelig og originalt som vi har blitt bortskjemt med de siste tiåra. Han tar tatt turen ned i roterommet og funnet fra sitt arsenal av analoge synther, minimoog, Prophet T8, Prophet VS, Arp Pro Soloist og Oberheim Xpander for de mest nerdete anlagt der ute, og krydra det med litt nymoderne digitale saker saker også.

Han har skrevet alt – i den grad musikken er notert på forhånd -, han spiller alt, han har tatt opp alt og han har mixa alt – en slags mad professor som har holdt på for seg sjøl i laboratoriet sitt og kommet opp med noe som ingen ante fantes.

Musikken på «The Haze of Sleeplessness» oppleves på mange vis som et lydspor til en film som ikke finnes, men som hver enkelt av oss kan skape bak lukka øyne. Den er vakker, den er skummel, den er original, den er fantasitriggende – den er enkelt og greit i Ståle Storløkken i et nøtteskall.

Om noen skulle tro at soloskiva var Storløkkens eneste bidrag i plateverdenen i det herrens år 2019, så er det bare å tro om igjen. I løpet av fire januardager inntok kanskje den heftigste trioen nord for Sahara i alle fall, Elephant9, Kampen Bistro i Oslo for å lage to liveskiver.

Den første er med trioen som har bestått siden 2006 og som med Nikolai Hængsle på elbass og Torstein Lofthus på trommer i tillegg til Storløkken på orgel, elpiano, minimoog og mellotron, er et kollektiv i både jazzens og rockens grenseland. Elephant9 er intet mindre enn et kraftverk og etter fem studioalbum og ei «hemmelig» liveskive, var det så avgjort på tide å få dette fyrverkeriet av et band dokumentert også i levende live.

Bortsett fra ei Hængsle-låt er all musikken skrevet av Storløkken og her grooooover det noe vanvittig fra første til siste takt. Et hørbart begeistra publikum fikk nok energipåfyll for noen måneder allerede i januar og med Storløkken som den sentrale solisten fikk både gamle og nye låter nytt liv.

Den svenske gitaristen Reine Fiske, med solide norske røtter, har vært gjest med Elephant9 ved en rekke anledninger både live og i studio. Fiske, som var et sentralt medlem i de svenske bandene Dungen og Träden, er en strålende gitarist med slektskap blant annet til Terje Rypdal – som også har vært gjest med Elephant9 ved noen anledninger. Fiske er altså gjest på den andre liveskiva fra Kampen Bistro.

Her deler Hængsle og Storløkken på låtskriveransvaret pluss at Stevie Wonders «You Are the Sunshine of My Life» åpner ballet på et vis som hadde fått Stevland Morris til å trekke på smilebåndet opptil flere ganger.

Mye skryt sjølsagt til Storløkken for hans ustoppelige kreativitet på begge disse skivene, men det beintunge Hængsle og ikke minst ustoppelige og allsidige Lofthus, den fyren kan alt og gjør alt like bra og med et trøkk av en annen verden, er definitivt med på å heve Elephant9 til de store høyder.

 

Festen avsluttes med et heidundrende møte mellom trioen Krokofant, som består av Tom Hassan på gitar, Jørgen Mathisen på saksofoner og Axel Skalstad på trommer, og de heftige kameratene Ingebrigt Håker Flaten på bass og Ståle Storløkken på en hel del tangenter.

Etter at kameratprosjektet til Hasslan og Skalstad, som møtte hverandre i en gitarbutikk på Kongsberg, blei utvida med Oslo-gutten Mathisen etter hvert, har trioen gitt oss tre album siden 2014.

Nå følte de tida var inne til å gi seg sjøl ei ny utfordring og bedre måte å gjøre det på enn å invitere med seg Håker Flaten og Storløkken finnes vel knapt.

Som med Elephant9 snakker vi om ei heftig kruttpakke av et kollektiv når det gjelder Krokofant. Hasslan har skrevet all musikken og her snakker vi om et musikalsk landskap som inneholder alt fra beintøffe rocka saker til frie ekskursjoner.

Sjøl om musikken er solid notert, så er det masse rom for de involverte og inviterte til å strekke ut. Dessuten fungerer det nye kompet med Håker Flaten og Skalstad som et fundament som det kan bygges hva som helst på – og det gjøres da også. Urtøft, spennende og annerledes og det høres hvor inspirerte alle fem er. Dette var så avgjort et møte som virka skjebnebestemt.

Ståle Storløkken fra Dombås og Trondheim inviterer oss her inn i mange av de universene han har skapt og det er bare å bukke og takke for invitasjonen. For en unik musikant!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Trompeteren Gunnar Halle har i stadig flere glimt vist oss hvilken strålende instrumentalist han er. På «Halles Planet» tar han nok et nytt steg.

Det er mulig det er et litt billig ordspill det der med hele Halle, men det får passere. Det jeg mener er at vi stadig større grad for å oppleve den komplette trompeteren, komponisten og bandlederen Gunnar Halle.

Etter ti år med studier og masse jobb med en rekke av Danmarks største jazznavn i København, satte Halle kursen hjemover igjen i 2007. Sakte, men sikkert begynner vi også her hjemme å innse hvilken kapasitet vi har blant oss og hippere enn her tror jeg aldri jeg har opplevd Gunnar Halle.

I sommer hadde jeg gleden av å oppleve Halle i tett samspill – trompet mot trompet – med ikonet Palle Mikkelborg i Pierre Dørges New Jungle Orchestra i Halles gamle «hjemby» København. Halle sto på ingen måte med lua – les trompeten – i hånda og det hadde han da heller ingen grunn til. Han befinner seg nemlig på det samme nivået som Mikkelborg og har etter hvert også skapt sin egen sound – som Mikkelborg.

På denne utenomjordiske utflukten med et band bestående av de to trommeslagerne Knut Finsrud – nok en nordmann som har bosatt seg i Danmark – og Wetle Holte, den svenske bassisten Putte Johander og den danske gitaristen Stephan Sieben, blir vi først tatt med en heftig rocka ekskursjon med masse trøkk. Senere roer det hele seg noe ned og de musikalske landskapene blir åpnere, men groovene er fortsatt veldig på plass og sørger for en herlig intensitet i uttrykket.

Trompeteren Gunnar Halle har så avgjort etablert seg i den samme ligaen som sine landsmenn Mathias Eick, Arve Henriksen og Nils Petter Molvær. Det er så tøft, hipt og personlig det Gunnar Halle og musikken hans holder på med nå at det er bare å åpne de store scenene for han – klubber som festivaler.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

 

For vel to år siden blei jeg innlemma i et nytt musikalske univers, nemlig det til den klassiske komponisten Ståle Kleiberg. Det var både spennende og givende og nå får jeg ei ny anledning til å møte hans unike funderinger.

Ståle Kleiberg (61) er opprinnelig fra Stavanger, men er professor i komposisjon og musikkvitenskap ved NTNU i Trondheim. Hvis han er like dyktig i jobben sin som komponist, så er det garantert mange lykkelige studenter som har fulgt i fotspora hans.

Kleiberg forteller oss i den fine teksten som følger cd-en – slikt finnes ikke på strømmetjenester – at han har en poetisk innstilling til livet. Det skinner noe voldsomt gjennom i hans fire kammermusikalske komposisjoner som er skrevet for henholdsvis strykekvartett med fiolinistene Atle Sponberg og Anders Larsen, bratsjisten Ole Wuttudal og cellisten Øyvind Gimse, en duo med mezzosopranen Marianne Beate Kielland og pianisten Ole Christian Haagenrud, en trio med fløytisten Annika Nordström, bratsjisten Jan Petter Hilstad og harpisten Ruth Potter og så avsluttes det hele med en trio med Kielland, Haagenrud og klarinettisten Ida Kateraas. Vi snakker store deler av kremen av klassiske norske musikanter med andre ord.

To av komposisjonene er basert på tekster av Kleibergs gode venn, lyrikeren Helge Torvund. Lyset, stillheten, kjærligheten, døden og naturen er viktige elementer i diktene til Torvund og alt dette har Kleiberg på et flott vis makta å legemliggjøre gjennom sine vakre, sterke og høyst personlige komposisjoner.

Min kompetanse til å vurdere klassisk kammermusikk på tungt faglig grunnlag står definitivt noe tilbake å ønske. Det jeg kan si noe om er opplevelsen av å bli med på ekskursjonen Kleiberg har invitert oss med på. Den er inderlig, ekte og full av opplevelser – med andre ord mye av det jeg søker i en kunst- og musikkopplevelse.

Nok en gang har plateselskapet 2L og lydmaestro Morten Lindberg, som blir nominert til Grammy over there nesten hvert eneste år, sørga for så flott lyd som vel tenkelig.

Ståle Kleiberg sin musikk er velkommen i heimen når det enn måtte være.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Det er nesten like mange meninger om hvem som er den største og beste som det er lyttere også innen jazzen. Likevel stikker nok Keith Jarrett av med flest stemmer når det gjelder nålevende utøvere i alle fall. Han får i alle fall mi stemme.

Helt siden Keith Jarrett (74) viste seg frem for for første gang for et stort publikum på slutten av 60-tallet og begynnelsen av 70-tallet sammen med Charles Lloyd og Miles Davis, så skjønte man i stor grad at her hadde man med et talent langt utenom det vanlige å gjøre.

Bekreftelsene på Jarretts storhet har kommet på løpende bånd og i solosammenheng først med «Facing You» innspilt i Oslo i 1971. Mange av live-albumene til Jarrett har blitt legendariske. Det begynte med «Solo Concerts -Bremen-Lausanne» i 1973 som blei fulgt av min favoritt, «The Köln Concert», to år seinere. Jeg tror jeg har spilt sønder og sammen to-tre eksemplarer av den fantastiske konserten.

Seinere har de kommet på løpende fra rundt om i verden med stadig nye høydepunkt. Det har seg derfor slik at det alltid er høytidsstund når ei ny solo liveskive med Jarrett inntar heimen.

»Munich 2016» blir på ingen måte noe unntak. Denne innspillinga er siste jobben på en Europa-turné sommeren 2016 og den 16. juli inntok mesteren Philharmonic Hall i hjembyen til ECM.

Nesten 80 minutt med musikk består av tolv fritt improviserte deler, som alltid høres ferdig komponerte ut, før festen blir avslutta med låter Jarrett ofte har henta frem: «Answer Me, My Love», «It´s a Lonesome Old Town» og «Somewhere Over the Rainbow».

Rikdommen i Jarretts klangverden virker å være uendelig og hans evne til å spontankomponere likeså. Det er en dynamikk og lyrisk følsomhet i det Jarrett formidler som er enestående – intet mindre.  Han henter hemningsløst fra et univers som spenner over alt fra gospel til frijazz og setter det sammen til noe som kun kan være Keith Jarrett.

Denne kvelden i München byr på en Jarrett i storform og sammen med et publikum som åpenbart satte pris på det de fikk servert, så blei det altså servert en potensiell ny Jarrett-klassiker, om enn ikke av Köln-kaliber, som vil glede hans tilhengere kloden rundt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Viktor Wilhelmsen er en musikant jeg har hørt om, men hørt lite av. «Knip igjen øyan» forteller meg at jeg trolig har gått glipp av mye.

Viktor Wilhelmsen (34) fra Kistrand i Finnmark har hatt en noe utradisjonell vei frem til der han er i dag. Det er en av årsakene til han er spennende å følge både som gitarist, vokalist og låtskriver.

Når du er født og oppvokst i Kistrand, ei lita bygd der han var en av cirka 20 innbyggere, så er det vel en viss mulighet for at fritidstilbuda ikke sto i kø. For Wilhelmsen blei gitaren «redninga» og det er en hel del som tyder på at han brukte mye tid sammen med seksstrengeren.

Turen gikk etter hvert sørover til Trondheim og den berømte jazzlinja. Jeg tviler ikke et sekund på at Wilhelmsen fikk mye inspirasjon i løpet av åra han tilbrakte der, men det er likevel langt fra noen jazzmusiker vi møter på «Knip igjen øyan».

Etter først en EP og siden to full-lengdere, i alle hovedsak med tekster på engelsk hvis jeg har skjønt det rett, så møter Wilhelmsen oss her med tekster på sitt eget morsmål – finnmarksk – og med låter som henter sin inspirasjon fra både americana og ørkenblues. Jeg tror nok Wilhelmsen har hørt et kvarter eller to på Ali Farka Touré for å si det sånn og det er jo absolutt ikke noe å skjemmes over.

Wilhelmsen er en flott sanger med et høyst personlig uttrykk og når han så har skrevet tekster som handler om noe – både det store LIVET og det personlige, uten å bli privat – så er det vel verdt å være med han på ferden. Lyrikeren utmerker seg ofte og låtskrivere som henter frem formuleringer og bilder som  «Knuste drømma hølje ned» og «midt i mellom det som va og neste trappetrinn», synes jeg man skal låne øre til – ofte og gjerne.

Wilhelmsen er en strålende gitarist og når han så omgir seg med Bjørn Ola Ramfjord Johansen på orgel, Kenneth Kapstad på trommer og Mattis Kleppen på bass, så har Wilhelmsen og musikken hans fått akkurat det reisefølget den fortjener.

Viktor Wilhelmsen er og har ei stemme som fortjener mye og god oppmerksomhet og jeg er svært glad for at våre veier endelig har krysset hverandre. Knip gjerne igjen øyan, men åpne for Guds skyld opp øran.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Den amerikanske trioen Typical Sisters gir oss gitarbasert musikk det er svært lett å bli fascinert av.

Trommeslageren Matt Carroll er bosatt i København, bassisten Clark Sommers i Chicago og gitaristen Gregory Uhlmann i Los Angeles. Det hindrer dem på ingen måte i å skape varm, tøff  og spennende musikk.

De tre møttes i Chicago for ti år siden der studenten Uhlmann inviterte med seg sin  venn Carroll, som da studerte i Miami, til å jamme med den noe eldre og mer etablerte Sommers. Kjemien viste seg å være der fra første takt og Sommers, som vi fikk oppleve rundt om i kongeriket for kort tid siden sammen med vokalisten Kurt Elling, mente at det det nesten fløt av seg sjøl. Carroll flytta deretter også til Chicago.

Sjøl om veiene deres har ført de tre langt fra hverandre, så er det åpenbart fortsatt lite feil med kjemien. På trioens andre cd-utgivelse får vi høre musikk alle har bidratt til å skape – alle har komponert.

Det hevdes at det finnes spor av det melodiske fra rocken og folk, samspillet fra jazzen og produksjonselementer fra eksperimentell musikk og fra DJ-kulturen. Jeg ser ingen grunn til å protestere på noe av dette og når gitarhelter som Bill Frisell, Marc Ribot og danske Jakob Bro sammen med kultband som Can og Tortoise, Miles-universet fra «In a Silent Way», 70-talls ECM-muskk pluss litt Ennio Morricone og Ry Cooder, så er det det kanskje mulig å regne ut hvilken musikalsk gryte Typical Sisters har havna opp i.

Det er et melodisk, vakkert, av og til lett, men også tyngre landskap vi blir invitert inn i. Det er lett å høre at de tre har spilt mye sammen og at de trives i hverandres selskap. Ingen av de tre har det minste behov for å søke mer rampelys enn de to andre – her er det kollektivet Typical Sisters som gjelder, men samtidig med mer enn nok plass for alle tre til å vise hva de står for.

Typical Sisters har vist å være et særdeles hyggelig nytt bekjentskap.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.