Det var legendariske Tramteateret som sang «Back to the 80´s» for noen tiår siden. Det var garantert et band med en ideologi Jan Guillou ikke hadde eller har noe i mot og her tar han oss med tilbake til 80-tallet på sitt helt spesielle vis.
Med «Den andre dødssynd» har Jan Guillou lagt bak seg bok nummer ni om Det store århundret. Ideen er på sett og vis den samme som Ketil Bjørnstad holder på å nærme seg målsnøret til. Den store forskjellen er at Guillou tar for seg alle tåra av århundret vi har lagt bak oss mens Bjørnstad skriver om tiåra han har «deltatt» i sjøl inkludert de i det nye århundret også.
Jeg har fått med meg to av de åtte bøkene Guillou har skrevet til nå. Det forteller meg at man trenger på ingen måte å ha lest alle for å ha glede av en eller flere. Her kan man enkelt og greit gå inn der man ønsker og få mye ut av det.
Guillou skriver som alltid knakende godt. Med utgangspunkt i sin «norske» familie – Lauritzen fra Osterøy utenfor Bergen – som i stor grad har blitt en del av borgerskapet i Stockholm, tar han oss gjennom 80-tallet og dets store, og noen små, hendelser, Hele tida har det hele et svensk utgangspunkt. Det er sjølsagt fullt forståelig, men for oss på denne sida av Kjølen blir det en svakhet. Noen av hendelsene er godt kjent her hjemme også, mens mye av det er perifert for oss.
80-tallet er jo på mange vis grådighetens tiår der jappene gjorde sitt inntog – og uttog også for manges del. Guillous «helt», den radikale advokaten Eric Letang som er født inn i Lauritzen-penger, blir gjennomgangsfiguren her der pengene ofte blir til besvær i hans radikale verdensbilde. Hva som er fiksjon og hva som er diktning her er vanskelig for oss nordmenn å vite, men Guillou makter uansett å skape en troverdighet rundt fortellinga si.
Jan Oskar Sverre Lucien Henri Guillou (75), jo da han har sine røtter i borgerskapet, legger på ingen måte skjul på at han hører hjemme godt ute på venstresida i det politiske landskapet. Det preger også hans fremstilling av 80-tallet, men han gjør det så åpent og utilslørt at det er lett å forholde seg til slik at man med et annet politisk ståsted gjerne kan «debattere» med både Letang og Guillou.
Da er det bare 90-tallet igjen av Jan Guillous enorme prosjekt. Jeg gleder meg allerede.
Den andre dødssynd
Vigmostad & Bjørke
