Den unge svensken pianisten Sven Erik Lundeqvist og de to vennene hans har virkelig satt seg inn i jazzhistoria. Helt fra 7 års alderen har retninga vært staka ut.
Sven Erik Lundeqvist har rukket å bli 35 år. Pianisten, låtskriveren og bandlederen fra Malmö har i knapt 30 av de åra visst at det var musiker og etter hvert jazzmusiker han skulle bli. Med mer eller mindre jevngamle Olle Dernevik på trommer og Simon Petersson på bass har Lundeqvist funnet frem til to empatiske kompiser som vil akkurat det samme som han.
Alle tre har studert sammen i Malmö og at de har felles musikalske idealer er det ikke stor tvil om. Lundeqvist sier sjøl at det vi får høre på trioens debutskive er en slags tilstandsrapport over hva han har holdt på med til nå – han har aldri slutta med det han lette seg fram til på sin bestemors piano som 7-åring. Han sier at det blei for viktig å ikke drive på med dette hver eneste dag.
Slik låter det da også. På coveret – det er slikt man får med seg hvis man sverger til noe som heter cd eller lp – så takker Lundeqvist blant andre Art Tatum, Bud Powell, Phineas Newborn og McCoy Tyner. Det sier en hel del om hvem Sven Erik Lundeqvist er, hvor han har kommet og hvem han har lært av på veien.
Med en langt fremskreden teknikk – han bryr seg ikke om han spiller litt «feil» heller – og en enorm inderlighet i uttrykket, gir Lundeqvist oss et knippe standardlåter som «The More I See You», «Softly as in a Morning Sunrise», « ´Round Midnight», «In the Wee Small Hours» og en versjon av «Cherokee» som det kan utstedes fartsbot for, samt en originalkomposisjon.
Punkt 1 på agendaen for Lundeqvist & Co er at det skal swinge og det gjør det fra start til mål. Her blir det ikke sprengt ei eneste grense; her blir det kun levert ærlig, flott og hardtswingende Jazzmusikk med stor J servert av et fint kollektiv med ditto solister. Det holder lenge det.
PS Dessuten synes jeg Trump skal avsettes så snart som mulig.
First and Foremost
Storyville Records/MusikkLosen