Den danske altsaksofonisten, komponisten og bandlederen Signe Emmeluth fortalte med sin debut i fjor at hun var i besittelse av et enormt potensial. Her kommer det to nye eksempler på at hun er voldsomt på vei mot seg sjøl.

I går skrev jeg om den danske saksofonisten Thomas Hass – en musikant med solide norske røtter. I dag dreier det seg om Signe Emmeluth (27) fra Odense som har etablert sin egne norske røtter gjennom studier på jazzlinja i Trondheim for deretter å slå seg ned i Oslo.

Emmeluth har på sett og vis fulgt i fotspora til sin landsmanninne Mette Rasmussen som like godt har blitt boende i Trondheim. Musikalsk er de to danske saksofonistene absolutt også i slekt – det frie, åpne, søkende uttrykket har de til felles.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Med det samme bandet som møtte oss på fjorårets «Polyp», det vil si den danske pianisten Christian Balvig samt Karl Bjorå på gitar og Ole Mofjell på trommer, har Emmeluth´s Amoeba tatt nye steg på den samme veien.

I løpet av de knappe 40 minuttene reisa varer blir vi tatt med på alt fra de vareste mest søkende øyeblikk til de heftigste utbrudd. Vi blir med andre ord tatt med på ei stemningsreise som inneholder en rekke ytterpunkter og mye mellom. Med de fire utmerkede unge stemmene som har opparbeida en strålende kjemi på reisa, har de åtte stoppestedene på «Chimaera» blitt nok et herlig og djupt personlig visittkort fra Emmeluth´s Amoeba.

Det stopper på ingen måte der for den åpenbart ustoppelig kreative sjela Signe Emmeluth. Hun har også skrevet all musikken og tekstene for Spacemusic Ensemble – et herlig kollektiv befolka av nok en gang Bjorå, Heiða Karine Jóhannesdóttir på tuba og effekter, Anja Lauvdal på piano og synth, Rohey Taalah på vokal og Andreas Winther på trommer og synth.

Her dreier det seg om å skape rom i musikken – ikke en tur ut i de ytre sfærer. Forresten så blir vi sendt dit ut ved enkelte anledninger også. Musikken er for så vidt i slekt med den vi har fått høre på «Chimaera»; den er til dels fri og åpen, men i større er den også svært så melodiøs. Veldig spennende er det blant annet å høre Taalah i en helt annen setting en for eksempel Gurls og Rohey. De som tror Taalah er en framifrå souljazz-sanger og kun det, må bare tro om igjen. Her viser hun oss herlige eksempler på bredden i sitt enorme talent.

Slik er det for så vidt med alle de involverte her: de viser nye sider ved seg sjøl gjennom musikken til Emmeluth og de flotte landskapene de maner frem.

Signe Emmeluth er en saksofonist, komponist og musikalsk søker vi skal være glad for at Margrethe har lånt ut til oss fjellaper. Med det hun skaper er hun nemlig med på både å berike oss og utvide vår horisont.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.