Vokalisten, låtskriveren og bandlederen Karoline Wallace tilhører den nye generasjonen norske improvisatorer som har mye spennende å by på. Her får vi to flotte eksempler på det – både under eget navn og sammen med bandet Silent Fires.

For knappe to år siden møtte jeg Karoline Wallace fra Bærum for første gang. Det var i forbindelse med med et platetreff mellom bandet Molecules og Erlend Skomsvoll. Det treffet la forventningslista høyt og det er ingen overraskelse at Wallace innfrir.

Den ferskeste av disse to platene er bandet Silent Fires med «Forests». Bandet kommer ut av miljøet på og rundt Norges Musikkhøgskole i Oslo og består av den italienske pianisten Alessandro Sgobbio, som har bodd og studert her i flere år og skaffet seg en mastergrad ved NMH.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

«Forests» er Sgobbios tiende musikalske visittkort og han har skrevet all musikken til de elleve utfluktene. Noen av tekstene har Sgobbio skrevet, men han har også fått assistanse fra en rekke andre langt framskredne tekstforfattere. I tillegg til sjefen og Wallace er også trompeteren og effektmakeren Hilde Marie Holsen og fiolinisten og perkusjonisten Håkon Aase de to andre pilarene i dette bandet som nesten sjølsagt, instrumenteringa og besetninga tatt i betraktning, låter noe helt for seg sjøl.

Live opptrer de ofte med samtidsdanseren Synne Garvik og sjøl uten henne skaper de bilder og tankevekkende lydlandskap med sin transparente musikk. Musikken er åpen, fri, søkende, kontemplativ og melodisk på sitt eget vis. De fire snakker sammen på en måte de åpenbart har utvikla over tid. Spiritualitet og de mange avskygningene det begrepet byr på er et sentralt element i disse musikalske skogene. Det har blitt til en veldig spennende og annerledes musikalsk utflukt med veldig dyktige folk og et herlig kollektiv.

Tidligere i år kom Wallace med sin debut under get navn – «Lang vinter». All musikk og alle tekster har hun stått for sjøl. Hun beskriver både med ord og toner mange av de aspektene vi alle kjenner igjen fra vinteropplevelser – både lyse og mørke, de glade og de triste og mørke.

Wallace gjør dette med en solid dose humor også – bare låttittelen «Nå skal det fan bli vår» sier mye om det. Hun er både en flink historieforteller og en dyktig formidler og når hun så omgir seg med et håndplukka band med meget lovende utøvere fra både folkemusikk og jazz, så har hun fått akkurat det tonefølget hun har tenkt seg, vil jeg tro.

Henriette Hvidsten Eilertsen på fløyte og vokal, Kjetil Jerve på piano, Arnfinn Gursli Langesæter på saksofon og klarinett, Åsmund Solberg Løvland på pedal steel, Helga Myhr på hardingfele, fele og vokal, Bjørnar Kaldefoss Tveite på bass og Øystein Aarnes Vik på trommer er både hver for seg og ikke minst kollektivt et ungt  kremlag som har skjønt Wallace sine intensjoner fullt ut og som skaper flotte rammer rundt tekstene hennes om det er i et popaktig-, folkemusikkliknende- eller i jazzaktig setting.

Karoline Wallace er en artist som vi bør gi mye oppmerksomhet det være seg som vokalist, låtskriver eller bandleder. Hun har allerede mye å melde samtidig som jeg føler meg overbevist om at det ligger mye mer på lur rundt neste hjørne.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.