Med «Thanks for the Dance» sier Leonard Cohen et endelig farvel med sitt femtende studioalbum. På et flottere og mer verdig vis er det ikke mulig å gjøre det.

Leonard Cohen (1934-2016) hadde ei bemerkelsesverdig karriere og få artister vil leve videre etter at de har forlatt tida slik som han.

Da han spilte inn sin siste studioplate, «If You Want it Darker», som kom ut samme år som han gikk bort, så blei det også laga flere låter som ikke blei med på den utgivelsen. Nå har de funnet sitt eget rom og her snakker vi om kvalitet av helt vanlig og høy Cohen-standard.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

I løpet av en knapp halvtime serverer Cohen ni nye låter der han nesten sjølsagt har skrevet alle tekstene og sønnen Adam har skrevet nesten alle låtene. Har jeg skjønt det rett blei vokalen spilt inn med et ganske sparsomt tonefølge. Far og sønn diskuterte hvordan instrumenteringa burde være, men de rakk aldri å få den på plass før the one and only takka for seg den 7. november for vel tre år siden.

Her bidrar venner og giganter som Daniel Lanois, Beck, Jennifer Warnes og Damien Rice og sønn Adam, som også har produsert den melankolske herligheten, har funnet fram til akkurat den rette musikalske innpakninga – 100% i farens ånd.

Om dette har blitt tiloversblevne sanger som egentlig ikke holdt mål? Langt i fra. For meg er dette så bra fra den unike historiefortelleren, resitatøren og vokalisten Leonard Cohen som vel tenkelig. «Thanks for the Dance» er en hilsen fra Leonard Cohen som jeg ikke hadde venta. Vi kan ikke gjøre noe annet enn å takke tilbake.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.