Jeg har vært Elias Akselsen-beundrer helt siden jeg hørte hans unike stemme første gang tilbake i det forrige årtusenet. Jeg har ikke så mye mot verken Stian Carstensen eller Ola Kvernberg heller. Ikke overraskende har “Horta” derfor blitt intet mindre enn ei høytidsstund.
Noe mer ekte og mer inderlig enn Elias Marenius Akselsen (75) er det svært vanskelig å høre for seg. Det sies og skrives jo ofte om å synge, spille eller formidle et levd liv gjennom musikk, men å gjøre det på et mer ektefølt vis enn det Akselsen alltid har gjort, er vanskelig å forestille seg.
Nok en gang inviterer han oss inn til sitt unike univers der han henter kompromissløst fra sitt liv som tater, reisende eller hva man enn ønsker å benevne det. Han har lært, eller rettere sagt vært en del av, denne tradisjonen fra fødselen og han har tatt vare på den på et stolt vis til tross for all motstand fra alt og alle på veien, bokstavelig talt, gjennom mesteparten av livet.
Her får vi ni sterke vitnesbyrd fra et liv og en kultur som til en viss grad har fått den anerkjennelse den fortjener. Anita Kleppe og Sara Wilhelmsen synger også på noen av spora og dermed får vi møte tre generasjoner tatere og de yngste vil forhåpentligvis sørge for at skatten blir tatt videre og gitt nytt liv.
Når så Stian Carstensen, for anledninga kun på trekkspill, også han med taterrøtter, og Ola Kvernberg på fele eller bratsj, sjølsagt går inn i disse landskapene med sine unike talenter og ikke minst enorme mengder empati, så har dette blitt akkurat så enestående, sterkt, vemodig og vakkert som man bare kunne ane.
«Horta»
Skøyerstaten/Grappa/Musikkoperatørene