I mine ører er altsaksofonisten Tim Berne og pianisten Matt Mitchell to av Sambandsstatenes mest interessante modernister. Denne duo liveinnspillinga er en bekreftelse på det.

Der slår han fast at den som gidder å grave djupt har alle muligheter for å finne noe som likner på unikt gull denne gangen. Her er det bare å stille seg på linje med Mr. Bates – dette er nemlig noe ganske for seg sjøl.

Berne og Mitchell, to sentrale skikkelser på New Yorks downtown-scene, har jobba sammen i mer enn ti år. Det har i stor grad skjedd i Bernes band Snakeoil og det har ført til at de to har utvikla en spesiell forståelse og et felles tonespråk.

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Med et repertoar bestående av seks Berne-komposisjoner og en av Julius Hemphill, tar de to virtuosene oss med til steder vi sjelden eller aldri har vært på før. De to er utstyrt med så personlige stemmer at jeg har vanskelig for å si at de har henta sine impulser herfra eller derfra.

De fører så eleverte samtaler basert på små melodiske skisser at det bare er å lene seg tilbake og gjøre som Bates foreslår; grave djupt. Dette er nemlig moderne samtidsjazz på aller øverste hylle.

Neon Ion, som også reagerer hvis hun blir tiltalt som Natalie Sandtorv, forteller oss nok en gang at hun har noe helt eget og jævlig tøft på hjertet.

Jeg har hatt gleden av å følge Neon Ion, og/eller Natalie Sandtorv, helt siden hun vant årets jazztalentpris under Moldejazz i 2016. Året etter begynte det virkelig å ta av da hun takka for prisen med bestillingsverket “Freedom Nation”. I år fulgte Sandtorv opp med et nytt bestillingsverk i Molde, nemlig “Glass”, til stor jubel.

Mer eller mindre samtidig som “Glass” så dagens lys, så jobba også Neon Ion med “Mood Cosmic”. Mange av de samme folka var også involvert, blant andre har Erlend Mokkelbost, Ivan Blomqvist og Martin Vinje bidratt på produsentsida.

Neon Ion, og henne samarbeidspartnere, har tatt nye, flotte steg i retning seg sjøl med oppfølgeren til “Heart Echoes” fra 2020. Det betyr at vi befinner oss i et landskap der elektropop møter soul og der jazzkrydderet aldri er langt unna.

Neon Ion er besjela med ei herlig, inderlig og personlig stemme som bærer dette materialet på et drittøft vis. Vi møter henne også i duett med Ola Village og overraskende for mange dukker også ei anna totalt unik stemme opp mot slutten, nemlig trompeteren Arve Henriksen.

Musikerlauget er sjølsagt av den håndplukka sorten: Lars Horntveth, Henrik Lødøen, Ivan Blomqvist og Martin Vinje hører alle hjemme på a-laget – de vet hvor Neon Ion vil og de hjelper henne dit på best mulig vis.

Neon Ion har sakte, men sikkert blitt en solid kredartist både her hjemme og utaskjærs. Det Store internasjonale gjennombruddet har likevel latt vente på seg. “Mood Cosmic” har det meste i seg til å bli den døråpneren.

Hedersbetegnelsen skogens konge har blitt noen få til del opp gjennom historia – ikke minst elgen. Med noe som likner mistenkelig på et mesterverk er Odd Nordstoga klar for å bli en verdig arvtaker.

Jeg har vært en skap-Öddar i alle år og jeg er stolt av det! Jeg synes nemlig Odd Nordstoga (49) gjennom hele si karriere har vist en unik evne til å “oversette” sine observasjoner og opplevelser til unik populærmusikk. Når han så har gjort det med ei unik stemme – både i overført betydning og helt konkret – så har det ført til noe ekte og inderlig som har ført til stor kommersiell suksess til tross for at han aldri har jakta på det. Nå følger han sin egen vei og tradisjon og han gjør det på et mesterlig vis.

Nordstoga har aldri vært i nærheten av trendy. Eller for å si det på en annen måte: han har vært sin helt egen trend. Jeg er ingen Nordstoga-ekspert som har fulgt hans gjøren og laden gjennom hele hans ferd, men hver gang – og det er ganske ofte – jeg har tilbragt kvalitetstid sammen med musikken hans, så har jeg latt meg begeistre noe vederstyggelig. Jeg mener nemlig Odd Nordstoga er en formidler av aller ypperste merke.

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Med si uforfalska Vinje-dialekt, som han har gjort til mer eller mindre allemannseie, forteller han oss nok en gang at han er en historieforteller av et kaliber kongeriket knapt har sett maken til på svært lang tid. Det Nordstoga holder på med heter lyrikk – det er tekster med evighetens stempel på seg og når han i tillegg skriver fine låter som både har substans og som glir inn i øret for der å bli værende, så er veeeeldig mye på plass. Nevnte jeg forresten at Nordstoga synger fantastisk flott med si helt unike stemme også?

Når han så omgir seg seg med noen av Harald og Sonjas aller beste musikanter som Tor Egil Kreken, Torstein Lofthus, David Wallumrød og Håkon Aase, så har “Inn i skogen” blitt et musikalsk storverk som kommer til å bli henta frem mange, mange ganger.

Høydepunkter? Ett av dem er faktisk den eneste teksten Nordstoga ikke har skrevet, nemlig av en annen av skogens store diktere, Hans Børlis “Langt innpå skoga” som Nordstoga synger på Børlis “målføre”. Ellers tror jeg faktisk Nordstoga har skrevet to hitlåter igjen, nemlig “Ute på ski” og “Aleine på hytta”. Begge har ført til solo-allsang her i heimen umiddelbart: det er det som kan gjeva meg fred. Jeg istemmer gjerne med den nye skogens konge, Odd Nordstoga, i det.

Mathias Landæus er en svensk pianist, komponist og bandleder som jeg har hatt gleden av å «møte» med ujevne mellomrom i noen tiår. Med sin trio forteller han at han har mye friskt å by på.

Landæus Trio har eksistert siden 2016 og har Malmö som base. Med seg har Mathias Landæus (53), som har skrevet all musikken, trommeslageren Cornelia Nilsson og bassisten Johnny Åman. Til sammen har det blitt en usedvanlig samspilt og empatisk kohort som vil den samme veien og som med tre par store ører følger hverandre tett fra start til mål.

Landæus, som også spiller synth på ett spor, har et åpenbart melodisk gen som slekter blant annet på Bill Evans og Keith Jarrett, men som har et eget tydelig bumerke på seg også, er en spennende og uttrykksfull pianist.

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Nilsson og Åman, som jeg også har hørt i flere andre konstellasjoner, trives tydeligvis i Landæus sitt univers og bidrar veldig til at «A Crisis of Perception» har blitt nok en bekreftelse – en alt for sjelden en – på at Mathias Landæus er og har ei flott stemme det gjør godt å tilbringe kvalitetstid sammen med.

Den unge bassisten, komponisten og bandlederen Henrik Sandstad Dalen forteller oss at det er stadig nytt og godt påfyll i den oppvoksende jazzfaunaen.

For ei stund siden dukka det opp en kassett, visstnok noe av det hippeste som finnes nå til dags, i postkassa. Det mer enn antyda at det var den yngre delen av jazzslekta som var på ferde – og det skulle så avgjort medføre riktighet.

Henrik Sandstad Dalen (29), opprinnelig fra jazzmetropolen Volda, er mannen bak både visjonen, musikken og bandet. Når han kan melde at han har latt seg inspirere av moder jord, frijazz og kjenningsmelodier fra barndommens tv-serier, så fortalte det meg allerede før første gjennomlytting at her var kom det til å bli snakk om originale toneganger.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Med en empatisk og originalt bestående besetning med to saksofoner, Sigrid Aftret og Ingrid Skåland Lia, Lyder Øvreås Røed på trompet og flygelhorn og Torstein Slåen på gitar, samt sjefen på bass, uten trommer med andre ord, har Passe Planta skapt et lydlandskap ganske så forskjellig fra alt annet.

Kollektivt nyter Passe Planta glede av Sandstad Dalen sine fine arr og når så bandet er befolka av svært så lovende solister, så har dette blitt en melodisk både åpen og løs, men samtidig ganske så straight ekskursjon.

De fem innbyggerne i Passe Planta – hvilket navn forresten – fører eleverte samtaler som mer enn indikerer at det skal bli særdeles spennende å følge dem både som band og som enkeltindivider i åra som kommer. Disse plantene har svært gode vekstvilkår.

Pianisten, komponisten, bandlederen og professoren Matthew Fries har vært med lenge. Likevel er dette mitt aller første møte med han – trur eg.

Til tross for at Matthew Fries (54) har tilbragt 25 år av sitt kunstnerliv i New York og spilt med velkjente størrelser som Dee Dee Bridgewater, Vincent Herring, Steve Wilson, Dave Samuels og ikke minst vært Curtis Stigers´ faste pianomann i en årrekke, så har jeg altså makta å unngå Fries´pianistiske utflukter – helt til nå.

Nå har Fries forlatt The Big Apple og blitt professor i piano og jazzstudier ved Western Michigan University i Kalamazoo i Michigan, men han har åpenbart ikke forlatt den utøvende delen av seg sjøl av den grunn. Det gir han oss et strålende prov på med “Lost Time”.

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Fries har hatt pianistene Donald Brown, James Williams og Mulgrew Miller som mentorer og med det som bakteppe er det ikke så vanskelig å legge sammen hvor Fries befinner seg i det musikalske landskapet. Det er melodisk, det er vakkert, det er i tradisjonen og samtidig er det musikk anno 2022.

Fries har skrevet all musikken sjøl. Han sier han er begeistra for kolleger som Geoffrey Keezer og Renee Rosnes og ikke minst Chick Corea som han hyller med låta “Heroes”.

Alt dette gjør han i et utsøkt trioformat sammen med trommeslageren Keith Hall og bassisten John Hébert – begge kolleger ved Western Michigan. Den eneste jeg kjenner av de tre er Hébert som har gjort strålende innsatser flere ganger i Molde blant annet.

Trioen låter svært så samspilt og trives i alle slags tempi og Matthew Fries framstår som et usedvanlig hyggelig musikalsk bekjentskap.

Visejazzbandet Leirblaa, med djupe røtter fra jazzlinja i Trondheim, debuterer med originalt og unikt materiale.

Tilveksten er fortsatt formidabel og jeg slutter ikke å la meg begeistre over både kvantiteten og kvaliteten hos stadig nye generasjoner norske jazzmusikere. Leirbraa føyer seg elegant inn i denne rekka.

Med 26 år unge Jakob Nordli Leirvik, vokalist og elektroniker, tekstforfatter og komponist, som naturlig midtpunkt med si trønderdialekt, har Leiblaa blitt noe ganske annerledes enn alt annet som har vederfaret våre sinn fra norske jazzmusikere på det jeg kan huske.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Tekstene til Nordli Leirvik blir elegant løfta frem av Jenny Frøysa på barytonsaksofon og bassklarinett, svenske August Glännestrand på trommer og elektronikk og Amund Storløkken Åse på vibrafon, klokkespill, trøorgel og synth – alle jazzlinjere som Nordli Leirvik.

Nordli Leirvik skriver underfundige og personlige tekster som gjør at man blir sittende langt fremme på stolen for å få med seg detaljene. og bandet, som har eksistert siden 2018, og vet hvordan de skal kle og utfordre hverandre.

Låtene blir noe enstonige i mine ører, men potensialet er stort og jeg gleder meg til å følge Jakob Nordli Leirvik & Co som følger i en god tradisjon etter Jan Erik Vold og noen andre, men på sitt helt unike vis.

Det finnes jo noen i musikkuniverset, men ikke veldig mange – genier altså. For meg og mitt sanseapparat var Armando Anthony, bedre kjent som Chick, Corea det. Her følger nok en bekreftelse på det.

Da Chick Corea (1941-2021) gikk bort, var det samtidig slutten på ei fantastisk musikalsk historie og karriere. Gjennom hans samarbeid med Trondheim Jazzorkester fra begynnelsen av årtusenet i forbindelse med hans år som Artist in Residence under Moldejazz, så fikk vi her til lands møte Corea og hans musikk ved en rekke anledninger og uten unntak var det alltid en stor opplevelse.

På grunn av forholdet Corea hadde til TJO og hans hyppige besøk til kongeriket, blei han tildelt betegnelsen Norgesvenn. Jeg tror så absolutt at han satte pris på Norge, det norske publikummet og de strålende musikantene i TJO, men han hadde også et sterkt og nært forhold til andre land og festivaler – ikke minst i Sveits.

Corea besøkte Montreux-festivalen første gang i 1972 som en del av bandet til Stan Getz. Seinere fulgte en duokonsert med Herbie Hancock i 1979 og deretter inviterte Montreux-festivalens gründer, Claude Nobs, Corea tilbake til den vakre byen 14 ganger. Nobs nøt en voldsom tillitt hos de fleste musikanter og han fikk tillatelse til å ta opp de fleste konsertene som blei spilt der.

Til denne fantastiske utgivelsen åpnes arkivene opp og vi får møte Corea mellom 1988 og 2010 i en rekke konstellasjoner fra solopiano til samarbeid med Bayerns Kammerfilharmoniorkester. Vi får de de fleste avskygninger av hva og hvem Corea var som pianist, komponist og orkesterleder og du verden som han trivdes i slike livesammenhenger.

Montreux elska Corea og Corea elska Montreux. For en fin påminnelse om hvem Chick Corea var, er og kommer til å bli værende dette er. Chick lives!

Kjetil Bjerkestrand har satt sitt bumerke på usedvanlig mye kvalitetsmusikk, det være seg sammen med Keith Emerson, Dee Dee  Bridgewater, Dum Dum Boys, a-ha og Arve Tellefsen. Når han så har tatt på seg produsentansvaret for vokalsekstetten Viggja Voices så skjerpes sansene og nysgjerrigheten umiddelbart.

Jeg bryter sammen, om ikke i krampegråt så i mild hulken, og tilstår at korsang fra Viggja i Skaun i Trøndelag ikke er det jeg har mest kunnskap om. Sånn er det bare. Men når man er utstyrt med et relativt åpent sinn og en stor porsjon nysgjerrighet, så blir jeg lett frista til å sjekke ut musikk jeg ikke ante det minste om på forhånd.

Ikke visste jeg at det fantes åtte årstider heller, men med den samisk/kvenske bakgrunnen sekstetten og området har så er det naturlig å gjøre det med bakgrunn i vær, natur, gjøremål og åndelighet.

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Sekstetten har sine røtter tilbake til 2015 og det klinger fantastisk flott av de seks med stemmer som spenner hele veien fra sopran til bass. Professor ved NTNU i Trondheim, Ragnar Rasmussen, har skrevet dette bestillingsverket til “bandet” og at han kjenner stemmene godt, er ikke vanskelig å skjønne. Rasmussen, sammen med Bjerkestrand, får frem de flotte kvalitetene i stemmene – både kollektivt og individuelt.

Her er det elementer av både joik, kveding, folketoner og jazz og med utmerket assistanse fra perkusjonist Martin Smidt på flere av spora og en gjestevisitt av bassbauta Bjørn Alterhaug på hans egen komposisjon “Søv”, så har dette blitt en livsbejaende hyllest til naturen og sjølvaste livet – det med stor L.

PS Jeg må lære meg mer om korsang fra Viggja i Skaun har jeg skjønt – seint, men godt!

Med si andre skive på under to år forteller den argentinsk-amerikanske vokalisten Roxana Amed oss at hun fortjener masse godlynt oppmerksomhet.

Det er altså bare vel et år siden “Ontology”, Ameds første amerikanske utgivelse, inntok heimen og jeg lot meg umiddelbart begeistre. Før Amed flytta til USA og Florida i 2013 hadde hun hatt ei fin karriere hjemme i Argentina med en rekke plateutgivelser,

Veien hit til området rundt Nordpolen er likevel så lang at jeg i alle fall aldri hadde hørt om Amed før hennes USA-debut så dagens lys. Begeistringa var som sagt påtakelig og forventningene til oppfølgeren dermed av typen høy.

Og de har blitt innfridd så det holder. Amed har nemlig, med sin varme og uttrykksfulle stemme, satt i gang et veldig ambisiøst prosjekt og landa på begge beina. Hun har, med base i sin framifrå trio med Roy Haynes´pianistiske våpendrager gjennom mange år, Martin Bejerano, invitert med seg en rekke storheter fra det latinske musikklandskapet og tolka musikk med røtter i en rekke sør- og latinamerikanske land.

Hele veien er det et solid jazzpreg på tolkningene og når gjestelista består av ikonet Chucho Valdes fra Cuba på piano, gitaristen Niño Josele fra Spania, Pedro Aznar (ex-Pat Metheny) fra Argentina på elbass og vokal, gitaristen Chico Pinheiro fra Brasil, pianisten Julio Reyes Copello fra Colombia, cajónisten Tony Succar fra Peru og vokalisten og trompeteren Linda Briceño fra Venezuela, så skal det ikke mye fantasi til for å skjønne at dette har alle forutsetninger for å bli en herlig musikalsk gumbo.

Med utgangspunkt i en rekke “lokale” sjangre fra de forskjellige landa, pluss Miles Davis´ “Flamenco Sketches”, sørger Amed i alt fra duoer til større besetninger for en vakker, melodisk og høyst personlig musikalsk invitasjon til store deler av det karibiske- og sør-amerikanske kontinentet.

Roxana Amed er en musikant og vokalist jeg mer enn gjerne skulle ha fått på besøk her nord for å tine oss opp. Inntil det skjer er det absolutt mulig både å hygge og varme seg med “Unánime” – enstemmig – både når det gjelder sjel, stemme og hjerte som Roxana Amed sier.