Det finnes jo noen i musikkuniverset, men ikke veldig mange – genier altså. For meg og mitt sanseapparat var Armando Anthony, bedre kjent som Chick, Corea det. Her følger nok en bekreftelse på det.
Da Chick Corea (1941-2021) gikk bort, var det samtidig slutten på ei fantastisk musikalsk historie og karriere. Gjennom hans samarbeid med Trondheim Jazzorkester fra begynnelsen av årtusenet i forbindelse med hans år som Artist in Residence under Moldejazz, så fikk vi her til lands møte Corea og hans musikk ved en rekke anledninger og uten unntak var det alltid en stor opplevelse.
På grunn av forholdet Corea hadde til TJO og hans hyppige besøk til kongeriket, blei han tildelt betegnelsen Norgesvenn. Jeg tror så absolutt at han satte pris på Norge, det norske publikummet og de strålende musikantene i TJO, men han hadde også et sterkt og nært forhold til andre land og festivaler – ikke minst i Sveits.
Corea besøkte Montreux-festivalen første gang i 1972 som en del av bandet til Stan Getz. Seinere fulgte en duokonsert med Herbie Hancock i 1979 og deretter inviterte Montreux-festivalens gründer, Claude Nobs, Corea tilbake til den vakre byen 14 ganger. Nobs nøt en voldsom tillitt hos de fleste musikanter og han fikk tillatelse til å ta opp de fleste konsertene som blei spilt der.
Til denne fantastiske utgivelsen åpnes arkivene opp og vi får møte Corea mellom 1988 og 2010 i en rekke konstellasjoner fra solopiano til samarbeid med Bayerns Kammerfilharmoniorkester. Vi får de de fleste avskygninger av hva og hvem Corea var som pianist, komponist og orkesterleder og du verden som han trivdes i slike livesammenhenger.
Montreux elska Corea og Corea elska Montreux. For en fin påminnelse om hvem Chick Corea var, er og kommer til å bli værende dette er. Chick lives!
«The Montreux Years»
BMG/Warner Music
