Pianisten, komponisten, bandlederen og professoren Matthew Fries har vært med lenge. Likevel er dette mitt aller første møte med han – trur eg.
Til tross for at Matthew Fries (54) har tilbragt 25 år av sitt kunstnerliv i New York og spilt med velkjente størrelser som Dee Dee Bridgewater, Vincent Herring, Steve Wilson, Dave Samuels og ikke minst vært Curtis Stigers´ faste pianomann i en årrekke, så har jeg altså makta å unngå Fries´pianistiske utflukter – helt til nå.
Nå har Fries forlatt The Big Apple og blitt professor i piano og jazzstudier ved Western Michigan University i Kalamazoo i Michigan, men han har åpenbart ikke forlatt den utøvende delen av seg sjøl av den grunn. Det gir han oss et strålende prov på med “Lost Time”.
Fries har hatt pianistene Donald Brown, James Williams og Mulgrew Miller som mentorer og med det som bakteppe er det ikke så vanskelig å legge sammen hvor Fries befinner seg i det musikalske landskapet. Det er melodisk, det er vakkert, det er i tradisjonen og samtidig er det musikk anno 2022.
Fries har skrevet all musikken sjøl. Han sier han er begeistra for kolleger som Geoffrey Keezer og Renee Rosnes og ikke minst Chick Corea som han hyller med låta “Heroes”.
Alt dette gjør han i et utsøkt trioformat sammen med trommeslageren Keith Hall og bassisten John Hébert – begge kolleger ved Western Michigan. Den eneste jeg kjenner av de tre er Hébert som har gjort strålende innsatser flere ganger i Molde blant annet.
Trioen låter svært så samspilt og trives i alle slags tempi og Matthew Fries framstår som et usedvanlig hyggelig musikalsk bekjentskap.
«Lost Time»
Xcappa Records/matthewfries.com