Trekkspillet har fått mye tyn opp gjennom åra – spesielt i jazzkretser. Det Heine Bugge, Stian Carstensen og Jovan Pavlovic har gjort for flenga kan derfor ikke undervurderes. Her følger nok et mesterstykke.

Jovan Pavlovic (47) er intet annet en serbisk mesterspellemann som har bodd, studert og jobba med Trondheim som base siden 1994. Det skal vi være svært så glade for – Pavlovic har nemlig tilført det norske musikkmiljøet masse herlig påfyll og bidratt i en rekke sammenhenger.

Jeg har hørt Pavlovic blant annet sammen med Trondheim Jazzorkester og i platehylla finnes han sammen med trioen sin med Helge Andreas Norbakken og Gjermund Silset og med det nord-norske MiNensemble. Uansett hvor han dukker opp så tilfører Pavlovic musikken noe høyst unikt.

Nå er det Pavlovic og kun hans trekkspill det handler om og om det holder? Herfra til evigheten! Med et repertoar der han har skrevet alt bortsett fra Stings “Every Breath You Take”, så trollbinder han meg med sin eminente teknikk og sin evne til å gi musikken liv.

At Pavlovic kommer fra Serbia og Balkan prøver han heldigvis ikke å legge skjul på. Det tar han med seg på et personlig vis både i låtene og i måten å tolke dem på. Det er også mye jazz, inderlighet og ekthet i musikken til Pavlovic – “To Chick” og vokalakrobatikken i “Ta-Ga-Di-Gi-Dam” er bare to eksempler på det.

“Life on Accordion” har blitt et usedvanlig livsbejaende, herlig og flott visittkort fra den “norske” serberen Jovan Pavlovic. Han har tatt trekkspillet til et nytt og heftig nivå – her blir det ikke gått på accord med noe som helst.

Trommeslageren, komponisten og bandlederen Mark Guiliana er i mine ører en av jazzens aller mest spennende stemmer akkurat nå.

Etter å ha fortalt oss via strålende bidrag sammen med blant andre Avishai Cohen, Brad Mehldau, Gretchen Parlato – som han også er gift med, Meshell Ndegeocello og på David Bowies siste plate, “Blackstar”, at han er en helt spesiell trommeslager, har Mark Guiliana (42) i stadig større grad vist oss at han er en bandleder med høyst egne visjoner også.

Med “the sound of listening” debuterer han på ett av mine absolutte favorittselskaper de seineste åra, engelske Edition Records, der også våre egne ambassadører Eyolf Dale og Daniel Herskedal blir løfta frem.

Guiliana har skrevet all musikken og inviterer oss inn i et elektro-akustisk univers med sterkt særpreg. Melodisk og rytmisk er det originalt og ustoppelig interessant og Guiliana, med sin teknikk, sensitivitet, Jon Christensen-ske cymbaltouch og melodiske innfallsvinkel til det å SPILLE trommer, leder troppene og musikken på et herlig vis. I tillegg til trommer spiller han også synth, perkusjon og står for trommeprogrammering der det er på sin plass.

Med seg har han et særdeles håndplukka lag med den israelske stjernepianisten Shai Maestro, som også spiller mellotron, ampli-celeste og elpiano, bassisten Chris Morrissey og tenorsaksofonisten Jason Rigby, som også krydrer på bassklarinett, klarinett og fløyte.

Dette er tøff, spennende og annerledes musikk skapt av et herlig lag med Mark Guiliana som retningsgiver – en av de beste også i den klassen.

Med John Pål Inderberg Trios tredje album debuterer Arc Recordings som et japansk/norsk selskap. Bedre start er det nesten vanskelig å tenke seg.

Anders Thorén og AMP Music & Records har i flere år vist en ustoppelig vilje og evne til å åpne opp nye dører for nye artister og konstellasjoner. Nå tar de altså et nytt stort steg og etablerer et underselskap som i stor grad også vil ha det potensielt sett store japanske markedet som mål. Nok en gang skal Thorén & Co ha mye skryt for pågangsmotet og gjennomføringsevnen.

Med sin umiskjennelige tone både i barytonsaksofonen og i sine stemmebånd – ingen spiller eller «synger» eller vokalskulpturerer slik som John Pål Inderberg – understreker han nok en gang hvor viktig, eller helt avgjørende, det er med ei personlig stemme for å kunne melde noe som ingen andre kan. Du verden som Inderberg både har og kan det.

På dette visittkortet knytter trioen, med Trygve Waldemar Fiske på bass og Håkon Mjåset Johansen på trommer, båndene mellom det musikalske og det verbale tettere enn noen gang. I tillegg til at Inderberg “scatter” på inderbergsk og synger en egenskrevet, vil jeg tro, og flott tekst på “Det forunderlige”, så får vi også møte forfatterne Edvard Hoem, som har jobba mye sammen med trioen, og Kristofer Uppdal (1878-1961) lese egne tekster som trioen spiller til og snakker med. Ragnhild Vannebo leser også fra Hoems “Felemakaren” og Mjåset Johansen samspiller med henne på sitt usedvanlig lyttende og musikalske vis.

Noe av musikken er skrevet av Inderberg, noe er inspirert av norsk folkemusikk og festen avsluttes med Bill Evans´”Very Early”. Trioen har etter hvert oppnådd et bortimot telepatisk samspill – de “hører” hverandre nesten før det skjer – strålende er det. Og når så sjølveste Håkon Bleken har bidratt med sin unike strek med sitt “Haugtussa”-bilde på coveret, så har dette blitt ei debutplate på Arc Recordings både det japanske, norske og andre folkeslag kan glede seg til og med.

Blant de mange, mange sakene jeg kan lite eller ingenting om, kommer kunnskapen om serbiske elbassister på en klar, men likevel delt førsteplass. Det har heldigvis Vladimir Samardžić gjort noe med.

Hvordan Vladimir Samardžić og mange andre fra de fleste verdenshjørner har kommet over bloggen min og adressa mi, aner jeg ikke. Det er vel slik sosiale medier funker og uansett er det jo hyggelig når postmenneskene i dette tilfellet i både Serbia og Norge gjør jobben sin og sørger for at musikken kommer frem.

Vladimir Samardžić (52) er en erfaren og svært anerkjent musikant på hjemmebane. Han studerte som så mange andre på Berklee og gikk ut med beste karakter i 1999. Så vidt jeg har skjønt flytta han hjem til Serbia like etter og har hatt ei fin karriere i både inn – og utland. Dessuten jobber han mye med undervisning.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Dette er, som den oppvakte vil skjønne, mitt første møte med Samardžić og musikken hans. Utgangspunktet er en trio med med kroaten Dado Marinković på trommer og enten brasilianske Marco Antonio da Costa, også på litt vokal, eller serbiske Nenad Gajin på gitar. I tillegg får de også ekstra assistanse av vokalisten Thana Alexa og perkusjonisten Andreja Krstić på noen av spora.

Her snakker vi musisering på svært høyt nivå i et funky, groovy og fusionaktig landskap der Samardžić sine låter står i fokus. Noe av musikken har også et klart brasiliansk preg på seg og her er det ikke spesielt vanskelig å leite seg fram til eneren for å si det slik.

Vladimir Samardžić kan det meste som en funky elbassist skal kunne – inkludert slaphand så det griner. Det groover og swinger av han fra start til mål. Sjøl om ikke musikken kan kalles direkte nyskapende – hvorfor må den være det forresten? – så er den livsbejaende og frisk. Det holder mer enn lenge det!

Beste bandet på besta klubben

Det har seg sånn at jeg har fulgt både Rymden og de tre innbyggerne tett over lang tid. De har aldri gjort noe annet enn å begeistre og forlyste meg og det gjør de fortsatt.

Jeg må innrømme at jeg har en liten sånn kommer-de-til-å-gå-på-autopilot-nå følelse når jeg opplever enkelte band for n´te gang. Det gjelder også for Rymden, men det tok altså eksakt ei takt å slå fast at her har vi med tre ustoppelig kreative herrer å gjøre som ikke er i stand til det – heldigvis.

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

Kanskje er det urettferdig å utstyre seg sjøl med slike tanker når det er Dan Berglund (bass), Jens Christian Bugge Wesseltoft (piano, elpiano og synth) og Magnus Öström (trommer, perkusjon og effekter) det handler om? Jeg vet jo hvilke enorme kapasiteter de er og er i besittelse av og helt siden det første møtet på Røverstaden for noen år siden, på trioens jomfrutur, så har de fortalt om sin formidable evne til aldri å stå stille – til å utfordre både seg sjøl og oss.  

Individuelt vet vi jo gjennom en rekke konstellasjoner at de tre hører hjemme helt der oppe. Det var jo nesten umulig å tenke på est – Esbjörn Svensson Trio – der Berglund og Öström var usedvanlig viktige bidragsytere i en årrekke da Rymden blei unnfanga. Men dette universet tok sin helt egen retning helt fra starten og denne kvelden på Victoria – den besta klubben i følge Öström – var nok en bekreftelse på at Rymden nekter å være noe annet enn akkurat – Rymden.

Med et repertoar stort sett henta fra bandets ferskeste skive, «Space Sailors», tok de tre oss med på en knapp to timers seilas der jeg digga de individuelle kryssene – for å holde oss til seilerspråket – og ikke minst det kollektive uttrykket. Med strålende lydmannskap ombord i Louise Lavoll, kommandør Arild Andersen mente han fikk servert den beste pianolyden han noen gang hadde hørt på Victoria, så blei dette en nydelig seilas på alle slags vis.

Berglund med og uten bue og med og uten wah wah, klangmester Bugge Wesseltoft på to eller ett brett samtidig eller som korgist og Öström med og uten effekter, tok oss alle med til nye og spennende steder og bekrefta at Rymden er noe av det beste Europa, og vel så det, har å by på anno 2022.

Magnus Öström har blant mye annet lært seg følgende på norsk: veldig hyggelig. Vi istemmer – veldig hyggelig var det.

Rymden

Victoria Nasjonal Jazzscene, 07.10.22

Knapt 300 – utsolgt 

Christian Winther har spilt ei spennende rolle på tvers av det meste når det gjelder sjangre det siste tiåret. Med “Urfuglen” tar han nok et skritt i retning seg sjøl.

Christian Winther tar nok et steg i retning seg sjøl. Foto: Christian Strand

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

De fleste, med interesse for improvisert musikk i alle fall, kjenner Christian Winther (33) fra Ålesund hovedsakelig som gitarist i band som Monkey Plot, Ich Bin Nintendo og Torg. I fjor tok han et solid steg i retning alt-pop med soloalbumet “The Clearing”.

Nå har han videreutvikla denne musikalske tankegangen der han skuer bakover til post-punken, men samtidig har implementert et nåtids pop/rock-landskap rundt sine egne tekster – denne gangen på norsk – sunnmørsk, må vite.

Tekstuniverset til Winther beveger seg noen lysår bortenfor det tradisjonelle poplandskapet. Han legger ikke skjul på inspirasjonen fra Tor Ulvens poesi og her anbefales det å bruke både to og ti ganger med tekstene som følger den julebrusrøde vinylen – da kan man kanskje komme på innsida av Winthers surrealistiske fabuleringer. Han gjør det ikke enkelt for verken seg sjøl eller for oss, men hvorfor i all verden skal det være så forbanna lettbeint da?

Musikken, som er både utfordrende og til dels lett tilgjengelig, kler Winthers stemme – han synger på sunnmørsk – og lyrikk på et flott vis. Når han så har invitert med seg et frilynt kremlag bestående av Anja Lauvdal på piano og synth, Veslemøy Narvesen på trommer, Magnus Skavhaug Nergaard på bass, Ina Sagstuen på stemme og elektronikk og Tuva Syvertsen på feler og og vokal, så har dette blitt en spennende og annerledes musikalsk gumbo.

Christian Winther viser oss nok en gang at han er en musikalsk søker som nekter å bli satt i bås. Det synes jeg han skal fortsette med.

Miles-fans kloden rundt har sikkert spurt seg sjøl utallige ganger om det finnes mer. Og heldigvis er svaret ja: Her kommer det mye nytt materiale fra perioden 1982 til 1985, både studioinnspillinger samt en hel konsert. Vi snakker mye gull!

Miles Davis (1926-1991) var, er og kommer til å bli værende den største inspirasjonskilden for jazzelskere, og mange med andre preferanser også, og musikanter i alle verdenshjørner. Ikke så rart akkurat når det gjelder Miles: han var visjonæren som forandra musikken i alle fall fem ganger!

Columbia/Legacy var Miles´ – han er en av dem vi har lov å være på fornavn med – sitt “hjem” i store deler av karriera hans. De har gjort en formidabel jobb med å løfte frem arva etter sjefen med de nå sju Bootleg-utgivelsene og kanskje er dette den siste. De siste utgivelsene, etter perioden som er med her, kom nemlig ut på Warner Music.

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

Her får vi tre og en halv time med musikk. Noe er tidligere uutgitt, noe er alternative takes og en av de tre cdene er fra en konsert i Montreal i 1983. Året etter fikk jeg fikk min store Miles-opplevelse i Idrettens Hus i Molde der Knut Conrad Borge kom med de bevingede ord før Miles blei introdusert: Gud sitter forresten i herregarderoben.

Her hører vi Miles snakke før og etter noen av opptakene – produsent Teo Macero lot tapen gå hele tida – og vi får møte Miles sammen med mange av de som “hjalp” han i gang igjen etter pausa som varte fra 1975 til 1980. Det vil blant andre si Marcus Miller, Mike Stern, John Scofield, Miles´ nevø Vince Wilburn, Jr., Darryl Jones, Bob Berg, Al Foster og Mino Cinelu.

Det er Miles og musikken han hadde blitt inspirert til å skape gjennom å lytte mye. og ikke minst se på, MTV i sitt fem-årige eksil i leiligheta på Upper West Side på Manhattan. Det er funky, det er løst, det er tight, det er hipt – og det er så umiskjennelig Miles. Dessuten så er det en rekke strålende tekster fra mange av de medvirkende i heftet som er med i boksen – slikt no finnes ikke på Spotify, gitt.

For alle Miles-fans rundt om på Tellus er denne boksen, som de seks foregående, gull verdt. Julaften kom tidlig i år.

Musikk av og med høy kvalitet dreier seg i stor grad om å finne fram til ei unik stemme. Det har så definitivt Geir Sundstøl makta og nok et prov på det foreligger nå.

Det har seg sånn at jeg har vært overvettes begeistra for Geir Sundstøl (53) og hans unike innfallsvinkel til det å skape musikk i flere tiår. Det er jeg på ingen måte aleine om – Sundstøl er kongerikets aller mest benytta og ettertrakta sessionmusiker; ingen har bidratt på så mange plater som han. Årsaken er sjølsagt den nevnte stemma – ingen låter som Sundstøl og ingen kan tilføre akkurat det han kan tilføre – det helt unike.

“Alle”, om de veit det eller ikke, har Sundstøl-sounden representert i platesamlinga si med en aller annen artist. Heldigvis har Haldens store sønn tatt seg tid etter hvert til å skape sin egen musikk også; “Studio Intim Sessions, Vol. 1” er hans femte soloskive.

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

De fire første har variert fra kjempebra til strålende og nå har han tatt ytterligere steg på sin ferd mot seg sjøl.

Med inspirasjon fra musikken han fant i sin onkel sjømannens skattekiste etter at han gikk i land i Halden for å selge høyhælte sko, har Sundstøl samla nye og gamle venner i sitt Studio Intim – studioet lå like ved et noe mistenkelig massasjeinstitutt – til ukentlige sessions og du verden så mye god og varm – og unik – musikk det har kommet ut av det.

Onkel Sundstøl hadde tydeligvis sansen for reggae og tilliggende herligheter og det er mulig å finne spor etter det underveis, men i stor grad har Sundstøl makta å skape noe som er totalt sundstølsk – ambient raga-country over reggae beats, kaller han det sjøl.

Lydlandskapet er sjølsagt prega av hans arsenal av strengeinstrumenter. Hovedinstrumentene hans denne gangen er amerikansk pedalsteel og indisk shankar-gitar, men her er det mye annen krydder også og Sundstøl debuterer blant annet som harpist underveis!

Når han så har fått usedvanlig empatisk reisefølge av sin gamle venner Daniel Sandén Wang, Audun Erlien, Erland Dahlen og Nikolai Hængsle og Maria Due, Lars Horntveth, Håkon Brunborg, Jarle Bernhoft og Hans Hulbækmo, som han aldri har spilt med før, så har dette blitt akkurat så flott, vakkert og unikt som vel tenkelig.

Sundstøl forsøkte seg på Ornette Colemans legendariske “Lonely Woman”, men fikk den ikke til. I stedet landa han på seks egne låter, med noe assistanse fra de gode hjelperne, og det har ført til Geir Sundstøls hippeste og mest personlige visittkort så langt. Det sier ikke reint lite.

Om kun kort tid feirer Cosmopolite i Oslo 30 års-jubileum. På programmet står blant mange andre Alune Wade. Det kommer til å bli full fest.

Jeg bryter sammen i noe som likner på krampegråt og tilstår at min kunnskap om elbassisten og sangeren Alune Wade (44) fra Senegal ikke var voldsom før “Sultan” inntok heimen. Jeg har derimot stor tiltro til musikanter som Salif Keita, Bobby McFerrin, Joe Zawinul, Bela Fleck og Gregory Porter og når alle disse opp gjennom åra har benytta seg av Wades tjenester, så hadde jeg rimelig grei tiltro til at dette hadde potensial til å være saker.

Heftige saker skulle det faktisk vise seg å være. Wade, som er bosatt i smeltedigelen Paris, har skapt musikk som har usedvanlig mange ingredienser i seg – ingredienser som sikkert finnes i større omfang i Paris enn kanskje noe annet sted på Tellus.

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Wades afrikanske røtter ligger som et fundament under det meste som skjer på “Sultan”. Når han så tilsetter krydder fra jazz, hip hop, rock og andre herligheter fra blant annet Midt-Østen, så blir det noe som likner på ei himmelsk blanding.

Wade er en elbassist av en eller annens nåde og det synges/rappes på “afrikansk”, engelsk, fransk og kanskje andre tungemål også. Det groooooves noe infernalsk hele veien og han omgir seg med strålende musikanter fra Paris´ stjernehimmel med rytmeseksjoner i verdensklasse og en rekke blåsere som også hører hjemme helt der oppe.

Til Oslo kommer han med et sjumannsband der de aller fleste også bidrar på “Sultan” i større eller mindre grad. Noe forteller meg at det kommer til å koke i området rundt Soria Moria fredag den 11. november.

William Parker er en bassist, komponist, bandleder og konseptualist som fortjener mye oppmerksomhet.  Dette konsertopptaket fra 2002 er glitrende bevis på det.

William Parker (70) er en av de store ledestjernene i den amerikanske frijazzrørsla. Han har vært og han er en totalt kompromissløs musikant som har vært med å prege dowtown-scena i New York helt siden 70-tallet. Han har samarbeida med alt og alle og “alle” har ønska å spille med Parker på grunn av hans åpne og særdeles individuelle innfallsvinkel til det å skape musikk.

Den første store oppmerksomheten fikk Parker gjennom et vel ti år langt samarbeid med pianogiganten Cecil Taylor på 80- og 90-tallet. Likevel må jeg bryte sammen å innrømme at jeg har tilbragt alt for lite tid sammen med Parker og hans musikk.

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

Dette heftige møtet på klubben Roulette i TriBeCa i New York den 14. desember 2002 er et framifrå eksempel på at jeg høyst sannsynlig har gått glipp av mye spennende. Parker, som sjøl har skrevet en interessant covertekst, hadde samla en rekke musikanter fra diverse steder i si karriere rundt noen høyst originale musikalske skisser, som også finnes sammen med coverteksten, som de kunne velge å følge eller som de kunne se bort fra – fritt frem med andre ord.

Med 17 musikanter på scena kunne dette sjølsagt i teorien ende i det komplette kaos – det hadde nemlig ikke vært øvd på forhånd. Med frijazzstørrelser som fiolinisten Billy Bang, pianisten Dave Burrell, trombonistene Grachan Moncur III og Steve Swell, multiinstrumentalisten Daniel Carter, trommeslageren Gerald Cleaver, flere japanske musikere og vokalisten Leena Conquest, tar Parker oss gjennom både tekst og musikk med til viktige deler av sitt liv.

Noe er fritt, åpent og søkende med masse kollektiv improvisasjon. Noe faller inn helt naturlig og organisk i et melodisk og groovy landskap der Parker & Co forteller oss at det kan swinge av han/dem på et ganske så tradisjonelt vis når det er på sin plass.

Disse bortimot to timene er uansett et strålende prov på William Parkers totalt kompromissløse originalitet og hvorfor denne innspillinga har blitt liggende i marinade i 20 år er nesten uforståelig. Heldigvis har noen tatt til vettet – dette er tidløs og forfriskende musikk på alle vis.

William Parker

Universal Tonality

Centering Records/aumfidelity.com