Blant de mange, mange sakene jeg kan lite eller ingenting om, kommer kunnskapen om serbiske elbassister på en klar, men likevel delt førsteplass. Det har heldigvis Vladimir Samardžić gjort noe med.
Hvordan Vladimir Samardžić og mange andre fra de fleste verdenshjørner har kommet over bloggen min og adressa mi, aner jeg ikke. Det er vel slik sosiale medier funker og uansett er det jo hyggelig når postmenneskene i dette tilfellet i både Serbia og Norge gjør jobben sin og sørger for at musikken kommer frem.
Vladimir Samardžić (52) er en erfaren og svært anerkjent musikant på hjemmebane. Han studerte som så mange andre på Berklee og gikk ut med beste karakter i 1999. Så vidt jeg har skjønt flytta han hjem til Serbia like etter og har hatt ei fin karriere i både inn – og utland. Dessuten jobber han mye med undervisning.
Dette er, som den oppvakte vil skjønne, mitt første møte med Samardžić og musikken hans. Utgangspunktet er en trio med med kroaten Dado Marinković på trommer og enten brasilianske Marco Antonio da Costa, også på litt vokal, eller serbiske Nenad Gajin på gitar. I tillegg får de også ekstra assistanse av vokalisten Thana Alexa og perkusjonisten Andreja Krstić på noen av spora.
Her snakker vi musisering på svært høyt nivå i et funky, groovy og fusionaktig landskap der Samardžić sine låter står i fokus. Noe av musikken har også et klart brasiliansk preg på seg og her er det ikke spesielt vanskelig å leite seg fram til eneren for å si det slik.
Vladimir Samardžić kan det meste som en funky elbassist skal kunne – inkludert slaphand så det griner. Det groover og swinger av han fra start til mål. Sjøl om ikke musikken kan kalles direkte nyskapende – hvorfor må den være det forresten? – så er den livsbejaende og frisk. Det holder mer enn lenge det!
«Catching the Wind»
SKC NS/vladimirsamardzic.com
