Christian Winther har spilt ei spennende rolle på tvers av det meste når det gjelder sjangre det siste tiåret. Med “Urfuglen” tar han nok et skritt i retning seg sjøl.
Christian Winther tar nok et steg i retning seg sjøl. Foto: Christian Strand
De fleste, med interesse for improvisert musikk i alle fall, kjenner Christian Winther (33) fra Ålesund hovedsakelig som gitarist i band som Monkey Plot, Ich Bin Nintendo og Torg. I fjor tok han et solid steg i retning alt-pop med soloalbumet “The Clearing”.
Nå har han videreutvikla denne musikalske tankegangen der han skuer bakover til post-punken, men samtidig har implementert et nåtids pop/rock-landskap rundt sine egne tekster – denne gangen på norsk – sunnmørsk, må vite.
Tekstuniverset til Winther beveger seg noen lysår bortenfor det tradisjonelle poplandskapet. Han legger ikke skjul på inspirasjonen fra Tor Ulvens poesi og her anbefales det å bruke både to og ti ganger med tekstene som følger den julebrusrøde vinylen – da kan man kanskje komme på innsida av Winthers surrealistiske fabuleringer. Han gjør det ikke enkelt for verken seg sjøl eller for oss, men hvorfor i all verden skal det være så forbanna lettbeint da?
Musikken, som er både utfordrende og til dels lett tilgjengelig, kler Winthers stemme – han synger på sunnmørsk – og lyrikk på et flott vis. Når han så har invitert med seg et frilynt kremlag bestående av Anja Lauvdal på piano og synth, Veslemøy Narvesen på trommer, Magnus Skavhaug Nergaard på bass, Ina Sagstuen på stemme og elektronikk og Tuva Syvertsen på feler og og vokal, så har dette blitt en spennende og annerledes musikalsk gumbo.
Christian Winther viser oss nok en gang at han er en musikalsk søker som nekter å bli satt i bås. Det synes jeg han skal fortsette med.
«Urfuglen»
Fysisk Format/Diger Distro
