Jeg har vært så heldig å få anledning til å følge Hedvig Mollestad gjennom hele hennes karriere og vel så det. Det har gått fra tinde til tinde og høyere enn «Ekhidna» har hun faktisk aldri vært før.

Når en konfirmant får valget mellom bunad og elgitar og velger det siste, så skjønner man kjapt at her har man med et ungt menneske å gjøre som har blikket retta opp og frem og som vet hvor hun vil.

Det er Hedvig Mollestad, dattera til Ruth og Lars Martin, vi snakker om og foreldrene hadde absolutt ingen problemer med å oppfylle ønsket. Derfra, via lytteposter som Terje Rypdal og et nært og godt forhold til sin mentor Jon Arild Eberson, har karriera til Mollestad skutt fart via sidekvinne-jobbing med blant andre Jarle Bernhoft til egne band – i all hovedsak hennes eminente trio med Ivar Loe Bjørnstad og Ellen Brekken.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Med «Ekhidna» har Mollestad tatt nok et megasteg både musikalsk og karrieremessig. Mye av æren for det skal gå til Vossajazz som ba henne skrive Tingingsverket til 2019-festivalen. Mollestad fikk frie hender både når det gjaldt det musikalske og hvordan bandet skulle se ut.

Det førte til at Mollestad ville utvide paletten en hel del fra den vanlige triobesetninga. Hun ønska ikke noen tradisjonell bass/elbass og valgte heller det doble tangentparet Marte Eberson og Erlend Slettevoll pluss den doble rytmeduoen med Torstein Lofthus på trommer og Ole Mofjell på perkusjon. Som en type motstemme ville Mollestad også ha en trompet og sjøl om det finnes en rekke framifrå slike her til lands, så ville hun ha en liten annen type stemme. Det førte til at Mollestad tok kontakt med portugisiske Susana Santos Silva som hun hadde spilt med i et band under ledelse av Mats Gustafsson. Og du verden for et band dette har blitt!

Mollestad visste hvilken musikk hun hadde i hodet da hun valgte dette reisefølget og alle har skjønt hennes intensjoner til punkt og prikke. Det hele begynner med en ettertenksom hyllest til Rypdal i «No Friends But the Mountains» før det hele eksploderer i et så hipt riffinferno som vel aldri har inntatt verken fjellheimen rundt Voss eller andre deler av kongeriket før.

Mollestad tok med seg bandet i studio etter Vossajazz-konserten for å finslipe verket og hun og de inviterer oss med inn i dynamiske, men samtidig urheftige landskap med så tøft gitarspill på toppen at det bare er å juble kraftig. Dette er rocka musikk for jazzfolk og jazz for rockere – beintøft er det uansett.

Hedvig Mollestad har så avgjort tatt nye steg og om noen uker får vi møte henne igjen med et nytt bestillingsverk under Moldejazz sammen med et enda større ensemble, sjølvaste Trondheim Jazzorkester. Hvor skal dette ende? Med ei ramme der hun, bandet og publikum kan skue ut over 222 tinder så er jo mulighetene voldsomme. Det er uansett bare å glede seg.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Sveitsiske Grégoire Maret, franske Romain Collin og amerikanske Bill Frisell møtte hverandre i sin felles hjemby New York. Det førte til musikk av det nydelige og inderlige slaget.

Arvtakeren til Toots Thielemans har Grégoire Maret (45) blitt kalt i en årrekke nå. Han er, som sitt belgiske forbilde, nemlig en munnspiller av guds nåde. Det er sjølsagt grunnen til at storheter som Pat Metheny, Marcus Miller og Cassandra Wilson har benytta seg av sveitserens tjenester både titt og ofte. Franskmannen og pianisten Romain Collin (40) har foreløpig ikke oppnådd den samme anerkjennelsen over there, men det han har vist oss både på egne utgivelser og her forteller oss at han er en tangentist av svært høy byrd.

Begge de to europeerne har altså slått seg ned i New York – de lever drømmen som så mange jazzmusikere har over hele verden. Så spørs det da hvordan den drømmen kommer til å se ut når verden forhåpentligvis begynner å komme i vater igjen.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

De to har latt seg fascinere av både USA og amerikansk musikk og kultur og, etter å ha spilt mye sammen, fant de ut at de ønska å lage en type hyllestalbum til sitt nye hjemland. Begge slo fast at Bill Frisell (69) ville være det perfekte reisefølget og som sagt så gjort: Frisell blei invitert og takka sporenstreks ja.

Maret sier at han opplevde at de tre, som aldri hadde spilt sammen før de møttes i studio, pusta og spilte som én organisme: alt skjedde veldig spontant og det meste er gjort på første opptak.

Med et repertoar enten skrevet av de tre involverte eller coverlåter som «Brothers in Arms» og «Wichita Lineman», tar de tre pluss trommeslager Clarence Penn ved enkelte diskré anledninger, oss med inn et vakkert americana-landskap der de åpenbart stortrives.

Instrumenteringa er jo sjølsagt unik – jeg tror aldri jeg har hørt munnspill, tangenter og gitar/banjo sammen tidligere. Jeg kan love at instrumentene klinger nydelig sammen, noe som sjølsagt har med det å gjøre at det er tre meget langt framskredne personligheter som setter hverandre stevne. Vakkert og flott med referanser fra de fleste amerikanske musikalske kilder.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Noe av det jeg synes er aller morsomt med å skrive om og glede meg over musikk, er å møte nye stemmer. Singer-songwriteren og lyrikeren Maria Norseth Garli hører så avgjort hjemme i den kategorien.

Jeg blir automatisk ekstra spent når det først dukker opp ei diktsamling i posten og så noen uker seinere en LP med samme artist – en artist jeg aldri har hørt om før fører til ekstra spenning før gjennomlytting/gjennomlesing.

Maria Norseth Garli er 34 år ung og kommer fra Fosen på Trøndelagskysten. Hun har studert musikk både i Göteborg og på jazzlinja i Trondheim og hun har brukt tida godt til å skaffe seg ei egen stemme.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det som slår meg umiddelbart både med musikken hun skriver og formidler og lyrikken hennes, er at det er så mye luft, tid og rom i den. Hun «tvinger» deg til å sitte ytterst på stolsetet, eller hvor du nå enn sitter, for at du ikke skal gå glipp av en eneste detalj. Det er nemlig substans i hver eneste lille frase og hver eneste tone som kommer fra Norseth Garli. Det er ikke mange «ferske» artister jeg kan si det om.

Sammen med framifrå og utfordrende reisefølge i gitarist Lars Ove Fossheim, trommeslager Tor Haugerud og ikke minst lydskaper og produsent Kyrre Laastad, har Norseth Garli skapt en presentasjon av seg sjøl og sitt spennende univers i et skjæringspunkt mellom en type vakker og ettertenksom vise-knirkepop med klare jazzovertoner. Det er ikke alle «mellomspillene» jeg fatter poenget med, men jeg lever godt med dem uansett.

Langsom musikk utvikles gradvis, som gir tid til refleksjon og meditasjon, som gir rom til å gå utenfor rommet.

Jeg ser opp til emosjonelle helter. De gjør alt på sin måte. Trenger ikke mene noe, bare være det de kan best.

Når stillheten blir hørbar.

Kan det finnes stillhet i en lyd? Kan man finne en slags stillhet i en masse av lyd? Kan en tilsynelatende evig repetisjon frembringe en indre stillhet hos lytteren? Jeg vet at jeg har opplevd det.

Dette er fire av sitatene/betraktningene/diktene som gjorde størst inntrykk på meg fra samlinga til Norseth Garli. Nesten som filosofien til ECM, men med hennes egne flotte ideer som tankegods.

Til sammen har dette blitt en formidabel dobbelt-debut fra ei viktig ny stemme. Velkommen skal hun være Maria Norseth Garli.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Det er noen musikanter som har dette – DETTE – som gjør at det tar et hundredel å kjenne igjen stemmen deres. Det er en signatur, et bumerke alle musikere leter etter. Arild Andersen har det i større grad enn de aller fleste.

Etter en prat fra scena med Audun Vinger, der lettsnakka Arild Andersen både informerte og ikke minst sjarmerte menigheta – han mente det måtte være bare bassnerder i salen siden de hadde valgt å trekke inn i tropekvelden, var det klart for en time med talkum på både strenga og henda.

Hans favorittbass for tida, hans effektmaskiner og ikke minst hans intellekt, hans ustoppelige nysgjerrighet og hans langt framskredne teknikk og musikalitet gjorde at en time aleine med Andersen og hans nære venner blei et påfyll som er bortimot nødvendig nå til dags.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Med et repertoar bestående av folketoner, egne låter som blant annet «Mira» som han ønska oss fortsatt god kveld med, en hyllest til Vera Lynn som gikk bort i går 103 år gammel – «A Nightingale Sang in Berkeley Square», ikoniske «Hasta Siempere», en særdeles modig utflukt på Niels-Henning Ørsted Pedersens glansnummer «Trubbel» av Olle Adolphson, nok en hyllest til basskollega Charlie Haden med «Song for Che» og «Lonely Woman», Keith Jarretts nydelige «My Song» og herlige ekskursjoner der han lekte seg med sin loopmaskin og andre effekter, var som en slags signingsferd gjennom Andersens bassliv.

Tonen, varmen, tilstedeværelsen og evnen til å ta rommet er noe av det som alltid snakker til meg med Andersen – slik var det også denne kvelden. Det var mye som skulle ut etter måneder med lockdown og sjøl om han ikke lykkes med alt han prøvde på, så det gjør det absolutt ingenting. Det er nemlig styrken til bassmesteren: han kunne sjølsagt spilt på det trygge og safet inn. Det er ikke Arild Andersen; han vil nemlig til stadighet utfordre seg sjøl – og oss – og det fører til spenning og herlig musikk fra start til mål.

Arild Andersen leker seg, han smiler og han får gåsehud. Omtrent det samme skjedde med oss som fikk være med på denne utflukten.

Arild Andersen

Victoria Nasjonal Jazzscene, Oslo 18.06.20

Coronafullt – ca 60

Til tross for at saksofonisten, fløytisten, komponisten, pedagogen og bandlederen Dave Glasser nærmer seg veteranenes rekker, så er dette mitt første møte med han. Det var på høy tid.

Dave Glasser (58) er født og oppvokst i New York. Han har spilt fast med giganter som Clark Terry, Illinois Jacquet, Barry Harris og Dizzy Gillespie og han spiller fortsatt i Count Basie Orchestra. Dessuten har han undervist på svært så velrennomerte New School i 23 år. Det er med andre ord ingen hvem som helst vi har med å gjøre her, men til tross for det så måtte altså postvesenet på begge sider av Atlanterhavet trå til før våre veier krysset hverandre.

Med de referansene han har å skilte med, skulle man kanskje tro at det er en ganske så tradisjonstro musikant vi har med å gjøre. Det er det da også på sett og vis. I sin musikalske oppvekst hadde Glasser Lee Konitz som lærer, låta «Glee for Lee» er en flott hyllest til den nylig avdøde mesteren, og at han har tatt med seg masse lærdom fra en av coolskolens mestere er det ingen tvil om. I tillegg er det mye 60-talls hardbop i tonespråket hans også. Som om ikke det er nok er det så avgjort mulig å finne spor av mer moderne toneganger også – «Freedom» er et tydelig prov på det.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Platetittelen «Hypocrisy Democracy» – hykleri demokrati på norsk – sier klart fra om at Glasser mener mye om det som skjer på hjemmebane, og andre steder på kloden, nå om dagen. Som mange av oss virker han skremt og det er det jo all grunn til.

Glasser har skrevet all musikken bortsett fra Disney-kjenningen «It´s a Small World» der vi møter fløytisten Glasser. Han spiller også mer enn godkjent sopransaksofon, men det er altsaksofonisten som snakker tydeligst til meg.

Når han så har med seg et uhyre empatisk og lyttende komp av kolleger fra New School, bassisten Ben Allison, pianisten Andy Milne og trommeslageren og perkusjonisten Matt Wilson – vi snakker kremlag  – så har dette blitt et flott møte med ei stemme som endelig kom min vei.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Den amerikanske låtskriveren og vokalisten Luke Elliot er så bra og har bodd så lenge i Norge at vi snart bør begynne å kalle han norsk.

Da Luke Elliot ga oss sin debut, «Dressed for the Occasion», for fem år siden, så skjønte vi raskt at her hadde vi med ei unik stemme å gjøre. Rockeren fra New York, som hadde blitt «oppdaga» av VGs daværende korrespondent i The Big Apple, Eirik Mosveen, og tatt med hjem på flyttelasset, fortalte oss umiddelbart at vi hadde med en rocka crooner med mye på hjertet å gjøre.

Noe forteller meg at Elliot hadde lite mot et lite Norges-eventyr, men at han skulle bli bufast og til og med gifte seg med dattera til Jørn Hoel – nei, det verken så eller hørte han nok for seg.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Med «The Big Wind», som har tatt fem års tid i marinering, bekrefter Elliot (35) at han bare har fortsatt å utvikle uttrykket sitt. Her har han tatt utgangspunkt i store historiske og katastrofale stormer og hva de har betydd for mennesker og hva som har skjedd som følge av dem.

Det er jo også en tematikk som er overførbar på det vi opplever av store og små stormer i våre egne liv og Elliot er flink i antydningens kunst. Med sin særegne og sterke stemme er han en historieforteller – en hedersbetegnelse i mi bok – av rang.

Når han så omgir seg et kremlag anført av Freddy Holm og Bebe Risenfors – to herrer som spiller det aller meste og gjør det glitrende – og en Sivert Høyem som duettpartner på ei låt – «Somebody´s Man», et av mange høydepunkt, så har dette blitt en melodisk, vakker og sterk rundreise i Elliotts crooner-rockeunivers som det bare er å glede seg over. Det er flott, det er sterkt, det er inderlig, det er mørkt og det er ekte.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Luís Lopes Humanization 4tet er et band som har eksistert siden 2008 og med sitt fjerde album forteller de oss at de fortsatt har mye heftig å by på.

Den portugisiske gitaristen Luís Lopes har med seg landsmannen Rodrigo Amado på tenorsaksofon og brødrene Aaron og Stefan Gonzalez, på bass og trommer, fra Dallas, Texas. De har funnet sammen i et tøft og ganske så unikt landskap som mikser frijazz med energien til både punk og metal.

Alle fire har skrevet materiale til denne liveinnspillinga gjort i et studio med publikum i New Orleans under en USA-turné sommeren for to år siden – den gangen det var mulig å reise på turné.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

De oppmerksomme kjenner kanskje igjen trommeslager Gonzalez. Det er nemlig samme mann som spiller sammen med vår egen Texas-bosatte Ingebrigt Håker Flaten i bandet Young Mothers.

Her møtes derimot fire herrer som åpenbart kjenner hverandre godt og samtidig som de er trygge på hverandre etter så mange år, så utfordrer de både hverandre og oss så det holder – muligens akkurat fordi de er så trygge på hverandre.

Musikken er både fri og strukturert, dynamisk og usedvanlig kompromissløs – her blir det ikke spart på noe som helst. Her finnes det musikk som garantert vil snakke til både et jazzpublikum, men også til rockefolk med åpne sanser.

Sjøl om Luís Lopes Humanization 4tet har eksistert i rundt et dusin år, så er dette mitt første møte med bandet. Det har så avgjort frista til gjentakelse.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Jeg har vært begeistra for Kirsti Hukes univers i en årrekke, jeg er det fortsatt og noe forteller meg at jeg kommer til å bli værende det i åra som kommer. Her gir hun oss sitt høydepunkt så langt.

Kirsti Huke, fra Ler ikke langt fra Trondheim, har vært der i et par tiår. Hun har både under eget navn og i andre konstellasjoner, sammen med blant andre Tore Brunborg og Ola Kvernberg, fortalt oss at hun er i besittelse av et totalt unikt uttrykk. Det er varmt, det er inderlig og det har det rommet og den lufta som skal til for at det skal være mulig å synke ned i det for virkelig få muligheten til å gripe essensen og ektheten i det. Hvorfor vokalisten og bandlederen Kirsti Huke ikke har fått det Store gjennombruddet både her hjemme og utenlands, er fullstendig ubegripelig for meg. Pat Metheny skjønte det i alle fall: etter å ha hørt henne i Molde, spurte han om hun kunne snu bilen på vei hjem til Trondheim for å bli på hans konsert seinere i uka! Hun gjorde det.

Huke er med sine 43 år både erfaren og har mange tiår igjen av karriera si. Dette er hennes tredje visittkort under eget navn – hun tar seg tid før hun melder fra og det forteller oss om en artist med stor sjølinnsikt og ditto kritisk sans til det hun kommer med.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Som et slags bakteppe til denne flotte tilstandsrapporten er ei reise Huke gjorde til India. Den må ha gjort sterkt inntrykk og ført til enda mer innsikt. På et plettfritt engelsk, formidler hun tanker om både ensomhet, vennskap og søsterskap – om det å være underveis og om det å nå frem til ny kunnskap om både seg sjøl og verden rundt seg.

Huke har skrevet alt av både tekster og musikk, men har fått fantastisk hjelp av sine svært langt framskredne medmusikanter. Besetninga er, som musikken, både original og unik: Gunnar Halle på trompet, synth og vokal og Wetle Holte og Erik Nylander på trommer, trommemaskiner og perkusjon.

De som aner at her blir vi servert et lydlandskap, et uttrykk og en manifestasjon av hvilken enorm personlighet Kirsti Huke er i et vakkert, melodisk og totalt personlig univers, har ant helt rett. Dette er stort – intet mindre.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Slowburn er en dansk kvartett som med sitt fjerde visittkort endelig kom til overflaten hos meg også. Det var sannelig på høy tid.

Gitarist og tangentist, men i all hovedsak gitarist og komponist, Lars Bech Pilgaard, har helt siden 2012 utvikla sin egen musikk og sitt eget uttrykk med Slowburn. Det har ført til musikk i en rekke skjæringspunkt og hvis man kan høre for seg musikk som blant mye annet inneholder solide doser vektløs jazz og vindskeiv rock, så er man i nærheten av hva Slowburn byr på.

Kvartetten består i tillegg til Bech Pilgaard av svenske Thommy Andersson på bass, Thomas Eiler på trommer og Lars Greve på saksofoner og klarinetter. På denne innspillinga er det også med en rekke gjester, blant andre norske Erik Kimestad på trompet.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Bech Pilgaard kommer opprinnelig fra vest i Danmark og hans tilknytning til både landskapet og folket har vært med å prege han. Forbindelsen mellom mennesker og natur er viktige elementer i hans tilnærming og det har ført til varm, unik og atmosfærisk musikk.

En sittende Bech Pilgaard sender tankene i retning Eivind Aarset og det er så absolutt en viss forbindelse mellom de to i filosofi, sjøl om de låter ganske så forskjellig. Bech Pilgaard har, som Aarset, sin helt spesielle sound. I de åpnere låtene er Eilers fargelegging viktig og at han har hørt et kvarter eller to på salige Jon Christensen føler jeg meg ganske overbevist om. Det er ikke den verste å hente inspirasjon fra for å si det mildt.

Det tok altså sin tid før Slowburn og mine veier krysset hverandre. Det har vært verdt ventetida.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Mari Skeie Ljones har sammen med gode venner laga noe som likner mistenkelig på et praktverk der «ny» folkemusikk og ei bok med historie og nye dikt er en del av presangen.

De knappe 40 minuttene med musikk – 13 låter – er så mye mer enn det. Skeie Ljones har nemlig gått tilbake i historia og funnet ut av bakgrunnen og historia til både lokale spellemenn fra hennes hjemtrakter i Gudbrandsdalen og noen fra Hardanger der store deler av røttene hennes også befinner seg.

I den nydelige boka som følger cden, eller er det omvendt?, får vi korte biografier om hver av de 13. Skeie Ljones har så kontakta seks lyrikere som har studert spellemennene på mange slags vis og så skrevet dikt til, for og om dem. Dikta finnes også i boka. Deretter har enten Skeie Ljones eller den framifrå vokalisten Camilla Granlien skrevet ny musikk til diktene – musikk som både tar vare på folkemusikktradisjonen og som samtidig skuer framover.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Når de to så har alliert seg med strengeleikeren, ofte gitar, Olav Christer Rossebø og bassist i mesterklasse, nesten uansett sjanger, Jo Fougner Skaansar, så blir vi invitert med inn i et landskap der folkemusikk møter en flott visetradisjon. På det viset har Mari Skeie Ljones og Camilla Granlien skapt noe som er viktig for nåtid og ikke minst framtid. Storveies – intet mindre.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.