Tonen og varmen

Det er noen musikanter som har dette – DETTE – som gjør at det tar et hundredel å kjenne igjen stemmen deres. Det er en signatur, et bumerke alle musikere leter etter. Arild Andersen har det i større grad enn de aller fleste.

Arild Andersen sammen med en av sine beste venner. Foto: Tore Sætre

Etter en prat fra scena med Audun Vinger, der lettsnakka Arild Andersen både informerte og ikke minst sjarmerte menigheta – han mente det måtte være bare bassnerder i salen siden de hadde valgt å trekke inn i tropekvelden, var det klart for en time med talkum på både strenga og henda.

Hans favorittbass for tida, hans effektmaskiner og ikke minst hans intellekt, hans ustoppelige nysgjerrighet og hans langt framskredne teknikk og musikalitet gjorde at en time aleine med Andersen og hans nære venner blei et påfyll som er bortimot nødvendig nå til dags.

Med et repertoar bestående av folketoner, egne låter som blant annet «Mira» som han ønska oss fortsatt god kveld med, en hyllest til Vera Lynn som gikk bort i går 103 år gammel – «A Nightingale Sang in Berkeley Square», ikoniske «Hasta Siempere», en særdeles modig utflukt på Niels-Henning Ørsted Pedersens glansnummer «Trubbel» av Olle Adolphson, nok en hyllest til basskollega Charlie Haden med «Song for Che» og «Lonely Woman», Keith Jarretts nydelige «My Song» og herlige ekskursjoner der han lekte seg med sin loopmaskin og andre effekter, var som en slags signingsferd gjennom Andersens bassliv.

Tonen, varmen, tilstedeværelsen og evnen til å ta rommet er noe av det som alltid snakker til meg med Andersen – slik var det også denne kvelden. Det var mye som skulle ut etter måneder med lockdown og sjøl om han ikke lykkes med alt han prøvde på, så det gjør det absolutt ingenting. Det er nemlig styrken til bassmesteren: han kunne sjølsagt spilt på det trygge og safet inn. Det er ikke Arild Andersen; han vil nemlig til stadighet utfordre seg sjøl – og oss – og det fører til spenning og herlig musikk fra start til mål.

Arild Andersen leker seg, han smiler og han får gåsehud. Omtrent det samme skjedde med oss som fikk være med på denne utflukten.

Arild Andersen

Victoria Nasjonal Jazzscene, Oslo 18.06.20

Coronafullt – ca 60

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg