For ei dame!

Jeg tenker både på hovedfiguren i romanen, Olive Kitteridge, og forfatteren Elizabeth Strout. Begge er i verdensklasse.

Amerikanske Elizabeth Strout hører hjemme helt der oppe.

Jeg innrømmer at jeg nok kan ha litt tungt for det, men «Olive, igjen» er altså mitt første møte med den amerikanske forfatteren Elizabeth Strout (64). Hun fikk for sikkerhets skyld Pulitzerprisen allerede i 2009 for «Olive Kitteridge» – utgangspunktet for «Olive, igjen». Jeg kan love alle at det ikke er noen forutsetning  å ha lest «Olive Kitteridge» for å ha glede av denne delen av hennes liv, men det vil sikkert ikke skade heller.

Det Elizabeth Strout gjør bedre enn de aller fleste andre er å løfte frem et godt voksent hverdagsmenneske på godt og ikke minst ondt og ta oss med inn i det mangfoldige miljøet hun bor og lever i småbyen i Crosby i delstaten Maine. Sjelden eller aldri har jeg blitt invitert inn i et så ekte og usminka miljø der persongalleriet er så mangefasettert og spennende.

Olive, som etter hvert har overlevd to ektemenn og sakte, men sikkert nærmer seg livskvelden, er ikke akkurat noe glansbilde – heller tvert i mot. Det er lett å kjenne seg igjen i alle feila til Olive og gjennom det sprudlende språket til Strout og den herlige oversettelsen til Hilde Rød-Larsen, er det lett å gli inn i dette hverdagslige, men samtidig unike universet.

Strout benytter seg av det spesielle grepet med å sette sammen en rekke noveller til en roman. Den henger utmerka sammen som det også. Bare det, men ikke minst den store fortellerkunsten til Strout gjør henne og «Olive, igjen» til litteratur av det aller ypperste slaget.

Elizabeth Strout
Olive, igjen
Forlaget Press

 

Bli med til Manhattan!

Wynton Marsalis, Thom Yorke og Flea som skapere av lydsporet til en film? Den vil i alle fall jeg se. Musikken er uansett framifrå.

Thom Yorke og Flea – du verden!

I fjor hadde krim-noir-filmen «Motherless Manhattan» med Edward Norton som regissør verdenspremiere. Om den har nådd våre strender vet jeg faktisk ikke, men dukker muligheten opp skal jeg definitivt sjekke den ut. Bruce Willis, Alec Baldwin og Willem Dafoe spiller sentrale roller, noe som skulle borge for kvalitet på den fronten også.

Da klarsignalet blei gitt for filmen, ønska den svært så musikkinteresserte Norton å knytte til seg musikk-krefter som han både var venner med og beundra heftig. Han innså at det kunne være vanskelig, men tok likevel sjansen.

Først tok han kontakt med Radiohead-sjefen Thom Yorke med ønske om at han skulle skrive en trist ballade. Du verden som han fikk det med låta «Daily Battles»! Den er intet mindre enn vidunderlig vakker og ikke minst sterk. Med seg fikk Yorke Red Hot Chili Peppers-bassisten Flea som også spiller litt trompet.

Wynton Marsalis og kremlaget hans på premierefesten.

Settingen for filmen er lagt til 1957 og neste på ønskelista til Norton var Wynton Marsalis. Årsaken var garantert at Marsalis er den anno i dag som kanskje har tatt best vare på tradisjonen fra den gang og sammen med Joe Farnsworth (trommer), Russell Hall (bass), Willie Jones III (trommer), Ted Nash (alt-, tenor og sopransaksofon), Philip Norris (bass), Isaiah J. Thompson (piano) og Jerry Weldon (tenorsaksofon) så gir trompetsjef Marsalis oss Monk-, Mingus- og Dameron-låter av ypperste kvalitet. I tillegg inneholder også soundtracket «Relaxing with Lee» med blant andre Charlie Parker, Dizzy Gillespie og Thelonious Monk og «´Round About Midnight» med vokalisten Babs Gonzales. Som en ekstra musikalsk presang får vi også ei Marsalis & Co-tolkning av Yorke-låta «Daily Battles».

Om musikken står på egne bein? Noe så voldsomt. Til filmen kommer vår vei, så er det mye å glede seg over her – mange ganger.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Thom Yorke, Flea og Wynton Marsalis
Motherless Brooklyn
WaterTower Music/Warner Music

Fritt fra Kleive

Kleive like utenfor Molde har historisk sett vært kjent for hjørnesteinsbedrifta Brødrene Midthaug. Nå skal man ikke se bort fra at et nytt brødrepar vil ta over hegemoniet, nemlig jazzbrødrene Isach og Lauritz Skeidsvoll. 

Brødrene Lauritz og Isach Skeidsvoll har noe spennende på gang.

Moldejazz 2020 var som alle andre kulturarrangement i sommer i stor fare for å bli avlyst. Nå hadde heldigvis styre og administrasjon is i magen og venta med den endelige avgjørelsen så lenge som mulig og vi vet alle hva det heldigvis førte til. Et nytt program blei satt sammen på rekordtid med kun norske musikere involvert og blant dem som får æren av å opptre på denne høyst spesielle jubileumsfestivalen er det altså en improduo fra Kleive med storebror Lauritz på tenorsaksofon og Isach Skeidsvoll på piano. Hadde noen antyda for bare noen få år siden at en improduo fra Kleive skulle spille på Moldejazz, så vet jeg om noen som hadde trukket på smilebåndet og vel så det.

Musikalsk familie

De som har fulgt litt med i det lokale musikklivet de seineste åra, vet at Isach og Lauritz er tungt familiært belasta når det gjelder musikk. Pappa Leiv Skeidsvoll har fått Molde kommunes kulturpris for sin store innsats for musikkmiljøet i og rundt Molde og at sønnene skulle falle i jazzgryta var sånn sett ikke overraskende. 

Opp gjennom åra har vi hørt Isach, som studerer ved Grieg-akademiet i Bergen, og Lauritz, som har valgt Musikkhøgskolen i Oslo som sin base, i en rekke musikalske sjangre og utgaver. Med denne duoen er det første gang jeg i alle fall støter på dem i et frijazz-landskap.

Fri flyt

De fem «låtene», som til sammen varer i vel 36 minutter, oppfatter jeg som musikalske ideer unnfanga der og da. De to har den store fordelen at de har kjent hverandre hele livet, spilt mye sammen og er dermed i stand til å reagere på det minste vink fra den andre. Det betyr at her er det mye og spennende interaksjon i et landskap der tradisjonell rytmikk og melodikk ikke spiller noen hovedrolle for å si det mildt.   

Moldejazz om noen uker

Blir dette musikken vi får høre på Moldejazz? Svaret er definitivt nei. Denne musikken blei spilt der og da og kommer aldri til å bli gjentatt. Den musikalske filosofien som ligger bak derimot kommer de helt sikkert til å ta med seg, men det blir altså helt nye og spennende samtaler mellom brødrene vi blir invitert inn til i uke 29.

Foreløpig er denne plata kun utgitt digitalt. 

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Lauritz Skeidsvoll – Isach Skeidsvoll

Spirit Without Fire Within

Shessvell Records

 

Strålende oppfølger

Det skulle ta si tid før den svenske komponisten, bandlederen og tangentisten Mattias Risberg dukka opp i mitt univers. Når det først skjedde så har han raskt etablert seg på et meget høyt nivå.

Mattias Risberg, nummer fire fra venstre, sammen med Mining like før det smeller.

Mattias Risberg runder 60 om noen få dager og bedre bursdagspresang til seg sjøl enn denne oppfølgeren til fjorårets «Live in Stripa» er ikke mulig å ønske seg. I løpet av vel et år har jeg truffet på Risberg både i solotapning, på duo sammen med sjølvaste Fredrik Ljungkvist og altså med septetten som befolker Mining.

Mining-navnet kommer naturlig siden Risberg er født og oppvokst i gruvesamfunnet Bergslagen og fordi liveskiva blei spilt inn i gruvene der. Oppfølgeren blei også sjøsatt der, men Risberg & Co fant ut at det lå et større potensiale i materialet enn de fikk ut under debuten og bestemte seg for å gå i studio et par desemberdager i fjor.

Sammen med den eneste nye siden debuten, vokalisten Jennie Abrahamson, Dan Berglund på bass, Jon Fält på trommer, Fredrik Ljungkvist på treblås, Josefin Runsteen på fiolin og perkusjon og David Stackenäs på gitar, tar Risberg oss med inn i et spennende, annerledes og allsidig univers.

Risbergs har en svært stor palett å hente fra som komponist. Han finner impulser i klassisk musikk, rock og jazz og setter det sammen til noe som store deler av kremen av svenske jazzmusikanter finner inspirerende og utfordrende. Det gjør så avgjort undertegnede også.

Det er et schwært spenn i uttrykket til Mining og det virker som et klokt valg å la musikken modne litt ekstra etter premieren. De sju har definitivt kommet under huden på musikken og skjønt Risbergs intensjoner. Her får vi alt fra det helt nedpå og reflekterende til det heftige og grooovete – jeg kunne ikke dy meg denne gangen heller – og «Zauberberg» har blitt nok en bekreftelse på at Mattias Risberg har noe helt spesielt å by på. Tøft!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Mattias Risbergs Mining
Zauberberg
Kullen reko/mattiasrisberg.se

Alt lever

Bare spør eller hør på Kajsa Balto så skjønner du raskt at alt lever – buot eallá på samisk. Hun følger flott opp i en tradisjon som Mari Boine skal ha all mulig ære for å ha åpna dørene til.

Kajsa Balto sammen med sitt utmerkede og empatiske band.

Til tross for at «Buot eallá» er Kajsa Balto (32) sitt andre album, så er det mitt første møte med den Oslo-oppvokste samiske artisten. Det at hun kommer fra hovedstaden er jo i seg sjøl ganske interessant: har jeg skjønt det riktig så er det der den største samiske befolkninga befinner seg utenfor Finnmark. Akkurat derfor er det også så flott at Balto og flere med henne har tatt så godt vare på tradisjonen de opprinnelig kommer fra.

Balto er utstyrt med ei flott og sterk stemme og sjøl om jeg ikke skjønner et ord av hva hun synger, så mer enn fornemmer jeg hva hun vil formidle. Materialet er henta fra hennes egen families personjoiker samt fra sanger basert på tradisjoner fra Sameland. Dette inkorporerer produsent Jakop Janssønn på et fortreffelig vis med elementer fra en rekke musikalske kilde, det være seg tradisjonell joik, verdensmusikk, jazz og rock.

Med et empatisk band bestående av Karoline Bjørhei på trommer og perkusjon, Ragnhild Tronsmo Haugland på cello og David Aleksander Sjølie på gitar, tar Balto oss med på ei vakker og usedvanlig stemningsfull reise til steder vi sjelden får anledning til å besøke. Her lyttes det, her utfylles det, her blir vi tatt med til steder der alt har sjel og liv.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Kajsa Balto
Buot eallá
DAT/Musikkoperatørene

Hipt fra fotballøya

Hørt om de engelske saksofonistene Tom Barford og Alex Hitchcock? Ikke det? Da er vi altså minst to som ikke har gjort det, men det de serverer oss med sitt felles band AuB er av det originale slaget.

Alex Hitchcock og Tom Barford har gjennom AuB virkelig fortalt oss noe eget.

Det har kommet svært mye spennende og original jazz ut fra de britiske øyer de seineste tiåra. Kvaliteten på musikantene, blant andre John Surman, John Taylor og Kenny Wheeler, har det aldri stått på, men det har likevel vært vanskelig for mange fra øya å slå gjennom på det store internasjonale markedet.

En ny generasjon leda av blant andre Django Bates har sørga for at mange nye navn og nye uttrykk har komme til overflata og fått bra med anerkjennelse også langt utenfor øya. Det svært så oppegående plateselskapet Edition Records skal også ha sin del av æra for det.

AuB – uttales orb – har henta navnet sitt fra et Venn-diagram som mer enn antyder at totalsummen er mer enn de enkelte faktorene til sammen. Slik framstår da også samarbeidet mellom Barford og Hitchcock – to saksofonister og komponister som begge befinner seg mellom 25 og 30, altså i begynnelsen av si karriere.

De flotte og originale engelsk/europeiske banda Phronesis og Polar Bear blir nevnt som en type referanse for AuB og til dels kan jeg være med på det. Forbeholdet har me det å gjøre at AuB egentlig holder på med noe helt eget – noe kompromissløst og framtidsretta. De er et band på vei og som har lagt et strålende grunnlag for tida som kommer.

Rytmisk, melodisk og soundmessig låter dette ganske så spesielt – den originale synthbruken fra de to sjefene og bassist Fergus Ireland er så avgjort med på å sørge for det. Trommeslager James Maddren styrer det hele i en rekke retninger og til sammen har AuB blitt et flott kollektiv det skal spennende å følge utviklinga til.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

AuB
AuB
Edition Records/Border Music

 

 

 

Det swinger heftig!

Det skjer usedvanlig mye i norsk jazz på de fleste nivå og innenfor de fleste sjangre. Det er likevel ikke dagligdags at det dukker opp nye band med unge musikanter innen tradjazzen.

Swing´it Dixieband fra Tønsberg tar vare på en viktig tradisjon.

Martin Jarl Velsin  på vokal og trompet, Leif Peter Vilhelm Grahn på trombone og vokal, Edvard Bondi Knowles på klarinett, Jonah Hitchens på banjo og vokal, Ole Marius Gaasø på piano, Håvard Mathisen Tanner på bass og Håkon Kvam på trommer, alle med røtter i Tønsberg hvis jeg har skjønt det rett, har altså falt i tradjazzgryta og forteller oss med sin debut-EP at de avgjort har skjønt hva dette uttrykket fra 1920-tallet virkelig dreier seg om.

På et knapt kvarter gir de oss fire låter der det aldri er tvil om hvor eneren er for å si det slik. De tar oss med tilbake ca 100 år i jazzhistoria og forteller oss på et sjarmerende og stilsikkert vis hvordan det hele mer eller mindre kom i gang. Her snakker vi livsbejaenhet i beste Gatsby-stil og de sparer ikke på noe som helst – inkludert stråhatter. Noen vil kanskje oppfatte det som en parodi at de tar´n såpass langt, men for meg understreker de egentlig bare at de befinner seg i underholdningsbransjen.

Her synges det på et veldig bra engelsk, musikantene kan horna sine og overdubbing sørger for at ensemblet låter som et lite storband fra tid til annen. Tøft!

Swing´it Dixieband tar både seg sjøl og denne tradisjonen på alvor. Det skal vi være veldig glad for. Og du verden som det swinger!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig!

 

Swing´it Dixieband
1923
Swing´it Dixieband/swingitdixieband.com

Uendelig vakkert

Den svenske pianisten og komponisten Joel Lyssarides har blitt sett på som et supertalent i flere år allerede. Det er det svært mulig å begripe.

Joel Lyssarides er en pianist og formidler i fremste rekke.

Det mer enn ante meg at Joel Lyssarides (27) hadde noe helt spesielt å melde da debuten hans, «Dreamer», så dagens lys i 2017. Det var altså en inderlighet og en modenhet i uttrykket som skulle tilsi at det var en musikant med mye lenger fartstid enn som så vi hadde med å gjøre.

Nå har Stockholmsfødte Lyssarides spilt piano siden han var 4 år og tilegna seg kunnskap og erfaring via en rekke lærere og sjangere og som et resultat av det satt sammen et lyrisk språk han skal være stolt av.

Jovisst er det mulig å høre spor av en rekke klassiske komponister i hans låter og i uttrykket hans, mens jazzgiganter som Bill Evans og Keith Jarrett så definitivt har spilt viktige roller i Lyssarides´ oppvekst også. Til sammen har Lyssarides brukt dette og mere til for å skape noe som likevel er fullstendig hans eget allerede nå.

Med elleve egne låter i bagasjen har Lyssarides nok en gang med seg bassisten Niklas Fernqvist og trommeslageren Rasmus Svensson-Blixt – samme trio som på debuten – og både hver for seg og kollektivt har alle lagt en alen til sin vekst siden sist.

Joel Lyssarides er et pianistisk og jazzikalsk stjerneskudd som vi skal få særdeles mye glede av i tiåra som kommer. Det er også å håpe at trioen holder sammen i lang, lang tid – her er det nemlig et enormt potensiale.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Joel Lyssarides
A Better Place
Prophone/Naxos Norway

Spenn setebeltene!

Det unike og spennende kollektivet Weserbergland tar oss med på en ekskursjon de færreste av oss har begitt seg ut på tidligere. Det er både krevende og ikke minst givende.

Ketil Vestrum Einarsen og Gaute Storsve er kjernen i Weserbergland.

For meg er Weserbergland et nytt bekjentskap. Dette er «bandets» andre visittkort og det første gikk meg altså hus forbi. Noe forteller meg at der gikk jeg glipp av noe heftig.

Hvorfor? Jo, fordi de rundt 42 minuttene denne utflukten, og denne låta – det er bare ei låt her – er en så annerledes og totalt original musikalsk organisme at nysgjerrigheten blir pirra nesten sekund for sekund. Her gjelder det faktisk å sitte ytterst på stolkanten hvis man vil ha med seg alle detaljene i denne mosaikken.

Jeg ser at krautrock er en referanse som går igjen i musikken som er skrevet, produsert og mixa av computeristen Ketil Vestrum Einarsen. Nå er ikke min historiske kunnskapsbank enorm når det gjelder krautrock, men jeg skjønner hva det blir sikta til.

Sammen med seg til å krydre denne musikalske gumboen har Vestrum Einarsen gitaristen Gaute Storsve, pianisten Jan Terje Augestad, saksofonisten Jørgen Mathisen, fiolinisten Maria Grigoryeva og turntablisten Molesome. Et fullstendig instrumentelt kollektiv med andre ord der det også finnes rom for mye improvisasjon.

Underveis i denne utflukten har tanker om frijazzens forunderlige verden slått meg mange ganger. Jeg opplever at Weserbergland makter å hente impulser fra alt fra krautrock til frijazz på et inderlig og unikt vis og med et stort dynamisk og melodisk spenn, fører denne utflukten oss til steder jeg aldri har vært på før. Spennende, kompromissløst, tøft og annerledes.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Weserbergland
Am Ende der Welt
Apollon Records/Border Music

Svensken og dansken

Vokalisten Caroline Henderson har svensk mor og amerikansk far. Til tross for det har hun slått seg ned i Danmark og her hyller hun sitt nye hjemland på et herlig vis.

Caroline Henderson er en strålende historieforteller.

Caroline Henderson har rukket mye i sitt liv. Blant annet har hun blitt 58 unge år og siden hun inntok Dronningens by som 21-åring, så har hun blitt værende i Danmark. Det betyr at hun altså har bodd mesteparten av sitt liv i sitt nye hjemland og vokalisten, som har befunnet seg i et landskap med ingredienser fra både pop, rock, og jazz, slo gjennom akkurat der på slutten av 80-tallet med popbandet Ray Dee Ohh.

Senere har det blitt skuespilleri både på teater og på film og ikke minst stadig mer jazz, men med «Den danske sang…» beveger hun seg stilsikkert og inderlig i et visepopjazz-landskap der en viktig del av toneskatten hun har blitt kjent med etter at hun slo seg ned i det yndige land, blir henta fram og virkelig satt pris på.

Her får vi blant annet servert Sebastians «Nyt lys i mørket», Trilles «Hej søster», Carl Nielsens og B.S. Ingemanns «Tit er jeg glad» og Benny Andersens – også han med røtter til Sverige – «Længsel efter Sverige» – en herlig blanding av udødelige danske sanger og viser.

Hendersons nydelige stemme og strålende formidlingsevne med et supert jazzkomp bestående av Daniel Franck på bass, Nikolaj Hess på piano og Jakob Høyer på trommer samt flere andre musikalske krydderstemmer, strykere og kor på flere av låtene, gjør at mange av oss får et nytt møte med denne flotte skatten i et landskap på tvers av svært mange sjangre.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Caroline Henderson
Den danske sang…
Stunt Records/MusikkLosen