Spennende myter

Gitaristen og komponisten Audun Aschim Steffensen har blitt observert i diverse grenseland de seineste åra sammen med blant andre Paolo Vinaccia. Her debuterer han med eget stoff og band.

Audun Aschim Steffensen er ei flott, ny stemme.

Jeg er så privilegert at jeg kan skryte på meg at jeg kjente ikonet Paolo Vinnacia, som forlot tida i fjor, ganske godt. Derfor var jeg ekstra spent på hva som kom fra hans samarbeidspartner på «Dommedag ifølge Paulus», Audun Aschim Steffensen (28).

På sett og vis er musikken vi blir servert i vel ganske langt fra Paolos univers, men jeg er sikker på at Venezia, som jeg ofte kalte han, sitter der oppe eller ute og nikker megetsigende og smiler og sier: veldig bra!

Det er nemlig noe med inderligheten og ektheten i Aschim Steffensens uttrykk som  ligger nært det Paolo alltid etterstrebde. Med sine 13 komposisjoner søker det unike kollektivet bestående av Aschim Steffensen på akustisk gitar, tyske Hanna Rabe på harpe og trommeslager Axel Skalstad et univers inspirert av mytiske fornemmelser.

Vanskelig å begripe? Mulig det, men prøv å se/hør for deg den lyriske kombinasjonen med akustisk gitar og harpe samt dybden til trommene i en verden som henter hemningsløst fra mellom-europeisk harpemusikk, avantgarde-teater og filmmusikk.

Kanskje ikke så lett å bli så mye klokere av dette, men forhåpentligvis skjønner man at dette er usedvanlig fascinerende, annerledes og svært ofte usedvanlig vakker musikk på tvers av en rekke grenser.

Audun Aschim Steffensen har funnet noe helt eget ved hjelp av to sjelsfrender. Unn deg en tur inn i dette spesielle og unike universet – det er så absolutt verdt utflukten.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

 

Audun Aschim Steffensen
Mythos
Smeik/smeik.no

Elling – en glad gutt

Om Elling er en glad gutt må gjerne de lærde strides om. Uansett blir man glad av å lese om han og bli invitert inn i hans verden – svært glad.

Ingvar Ambjørnsen er og har ei helt spesiell stemme.

Jeg bryter sammen i tilnærma krampegråt og tilstår at jeg kom ganske seint inn i livet til Elling. Når det er sagt så har vi blitt svært gode venner etter at vi først blei kjent.  Med «Ingen kan hjelpe meg» har Ingvar Ambjørnsen tatt med Elling – og oss – på ei sjelden lesereise.

Ambjørnsen er utstyrt med en helt spesiell penn, som er både frekk og morsom, og hans evne til å skape unike historier virker ikke som de har noen ende. Denne gangen blir vi med Elling som «bokanmelder» av Michel Houellebecqs «Lanzarote» som kom ut i 2000! Bare det å komme på ideen er ei reise verdt!

Elling bor fortsatt i kjellerleiligheta på Grefsen i Oslo og relasjonen til vertinna, enkefru Annelore Frimann-Clausen, spiller nok en gang ei sentral rolle. Måten Ambjørnsen på sitt høyst personlige vis beskriver både Ellings hverdag, hans betraktninger rundt «Lanzarote» og hvordan plutselig Elling også er på lavaøya i Syden og er med i Houellebecqs verden, er intet mindre enn stor litteratur. Som alltid er det også mange smil på lur underveis – både Elling og Ambjørnsen er både ufrivillig og frivillig morsomme.

»Ingen kan hjelpe meg» er nok et bevis på at Ingvar Ambjørnsens forfatterskap hører hjemme helt der oppe i norsk litteraturhistorie. Det er enkelt og greit enn sann svir å tilbringe kvalitetstid sammen med radarparet Elling og Ingvar Ambjørnsen. Sånn er det med den saken.

Ingvar Ambjørnsen
Ingen kan hjelpe meg
Cappelen Damm

 

Et herlig møte

Den belgiske vokalisten, stemmekunstneren og komponisten  Sophie Tassignon er et fullstendig ubeskrevet blad for meg. Det tar ikke lang tid å skjønne at her har jeg gått glipp av mye.

Sophie Tassignon har vært en liten åpenbaring.

Det å være så privilegert at postmannen bortimot daglig kommer innom med ny og spennende musikk fra de fleste kanter av kloden, er jeg svært takknemlig for. Det dukker opp i så stor grad at jeg ikke rekke over alt, men etter fattig evne prøver jeg å få med meg så mye som mulig.

Det betyr at jeg blir utsatt for mye musikk og mange artister at jeg ikke har den minste anelse om. Berlin-bosatte Tassignon hører hjemme i den kategorien og sjøl om hun har gitt ut åtte album før dette, så har hun altså passert under radaren min.

Basert på hva hun serverer på sin første soloplate, så avgis det herved et løfte om at hun kommer til å bli fulgt nøye med i tida som kommer. Med en sjelden stemmeprakt der hun som improvisator henter hemningsløst fra både klassisk musikk, tradisjonsmusikk fra en rekke kilder, pop, country og jazz, skaper hun åtte små univers som hun er helt aleine om.

Tassignon behersker fem språk flytende og er nå i gang med å lære seg arabisk også. Her møter hun oss på både engelsk, fransk, russisk og latin hvis jeg ikke tar feil, og med ei stemme som av og til kan minne om Rebekka Bakken sin, men med et helt annet uttrykk, er hun av typen kunstner som er i stand til å forføre sitt publikum.

I tillegg til sin egen leadstemme, benytter Tassignon seg av en rekke pålegg og til sammen har det blitt et nydelig og originalt visittkort der Tassignon i tillegg til fire egne låter, tolker en russisk kjærlighetssang, Dolly Parton-klassikeren «Jolene», Cowboy Junkies-låta «Witches» og Vivaldis «Cum Dederit». Stor spennvidde? Vil mene det!

Sophie Tassignon byr på noe helt spesielt med si fantastiske stemme – ei stemme som spenner over et stort register. Anbefales for alle som vil utfordre seg sjøl med noe ganske så flott og annerledes.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Sophie Tassignon
Mysteries Unfold
RareNoiseRecords/MusikkLosen

Sterk ny stemme

Aldri hørt om Marie Vangen sier du? Da kan du ta det helt med ro – vi er i alle fall to. Når det er sagt så er det ingen unnskyldning for ikke å sjekke ut den fine  låtskriveren og singer/songwriteren med en eneste gang.

Marie Vangen har mye spennende og vakkert på hjertet.

At Marie Vangen (40) er og har ei sterk stemme tar det ikke så lang tid å slå fast. Om den er så ny vet jeg faktisk ikke – jeg aner nemlig ingenting om hva hun har foretatt seg musikalsk før dette visittkortet ankom med postmannens hjelp. Slik er det dessverre stort sett hvis man er bosatt et lite stykke utenfor Oslo-gryta.

Vangen har mange bein å stå på – hun er nemlig forsker ved det juridiske fakultet i Tromsø der hun også er også bosatt. Om det er grunnen til at jeg raskt kom til å tenke på en noe mer merittert Tromsø-artist – Anneli Drecker – vet jeg ikke, men jeg finner uansett flere likhetspunkt i uttrykket til de to. I mi bok er det et schwært kompliment – Drecker er nemlig en av mine favorittstemmer.

Vangen har likevel et solid særpreg i måten å fortelle historier på. Hun er altså det – en historieforteller og for meg er det noe av det flotteste jeg kan si om en artist. Vangen har skrevet ni av de ti låtene og de fleste har kommet etter mange og djupe samtaler med sin kloke farmor på 95. Vi snakker de store spørsmåla i livet: begeistringen, beruselsen, fortvilelsen, gledene, sorgene, kjærligheten og strevet.

Alt dette greier Vangen å sette ord på via et prikkfritt engelsk og hennes sofistikerte popmusikk, med mange slags ingredienser i gryta tilsatt av blant andre produsent og bassist Svein Schultz, gitarist Roger Ludvigsen og trompeter Ole Jørn Myklebust – tre glitrende musikanter med nær tilknytning Mari Boine, løfter denne debuten til noe mange bør få gleden av.

Marie Vangen har venta lenge før hun ga nasjonal lyd fra seg. Det var på høy tid kan man trygt si. Ei sterk og flott stemme forteller oss at hun har mye å melde.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

 

Marie Vangen
Little Can We Do About the Rain
Finito Bacalao Records/Musikkoperatørene