Om Elling er en glad gutt må gjerne de lærde strides om. Uansett blir man glad av å lese om han og bli invitert inn i hans verden – svært glad.
Jeg bryter sammen i tilnærma krampegråt og tilstår at jeg kom ganske seint inn i livet til Elling. Når det er sagt så har vi blitt svært gode venner etter at vi først blei kjent. Med «Ingen kan hjelpe meg» har Ingvar Ambjørnsen tatt med Elling – og oss – på ei sjelden lesereise.
Ambjørnsen er utstyrt med en helt spesiell penn, som er både frekk og morsom, og hans evne til å skape unike historier virker ikke som de har noen ende. Denne gangen blir vi med Elling som «bokanmelder» av Michel Houellebecqs «Lanzarote» som kom ut i 2000! Bare det å komme på ideen er ei reise verdt!
Elling bor fortsatt i kjellerleiligheta på Grefsen i Oslo og relasjonen til vertinna, enkefru Annelore Frimann-Clausen, spiller nok en gang ei sentral rolle. Måten Ambjørnsen på sitt høyst personlige vis beskriver både Ellings hverdag, hans betraktninger rundt «Lanzarote» og hvordan plutselig Elling også er på lavaøya i Syden og er med i Houellebecqs verden, er intet mindre enn stor litteratur. Som alltid er det også mange smil på lur underveis – både Elling og Ambjørnsen er både ufrivillig og frivillig morsomme.
»Ingen kan hjelpe meg» er nok et bevis på at Ingvar Ambjørnsens forfatterskap hører hjemme helt der oppe i norsk litteraturhistorie. Det er enkelt og greit enn sann svir å tilbringe kvalitetstid sammen med radarparet Elling og Ingvar Ambjørnsen. Sånn er det med den saken.
Ingen kan hjelpe meg
Cappelen Damm
