Jeg tenker både på hovedfiguren i romanen, Olive Kitteridge, og forfatteren Elizabeth Strout. Begge er i verdensklasse.

Jeg innrømmer at jeg nok kan ha litt tungt for det, men «Olive, igjen» er altså mitt første møte med den amerikanske forfatteren Elizabeth Strout (64). Hun fikk for sikkerhets skyld Pulitzerprisen allerede i 2009 for «Olive Kitteridge» – utgangspunktet for «Olive, igjen». Jeg kan love alle at det ikke er noen forutsetning  å ha lest «Olive Kitteridge» for å ha glede av denne delen av hennes liv, men det vil sikkert ikke skade heller.

Det Elizabeth Strout gjør bedre enn de aller fleste andre er å løfte frem et godt voksent hverdagsmenneske på godt og ikke minst ondt og ta oss med inn i det mangfoldige miljøet hun bor og lever i småbyen i Crosby i delstaten Maine. Sjelden eller aldri har jeg blitt invitert inn i et så ekte og usminka miljø der persongalleriet er så mangefasettert og spennende.

Olive, som etter hvert har overlevd to ektemenn og sakte, men sikkert nærmer seg livskvelden, er ikke akkurat noe glansbilde – heller tvert i mot. Det er lett å kjenne seg igjen i alle feila til Olive og gjennom det sprudlende språket til Strout og den herlige oversettelsen til Hilde Rød-Larsen, er det lett å gli inn i dette hverdagslige, men samtidig unike universet.

Strout benytter seg av det spesielle grepet med å sette sammen en rekke noveller til en roman. Den henger utmerka sammen som det også. Bare det, men ikke minst den store fortellerkunsten til Strout gjør henne og «Olive, igjen» til litteratur av det aller ypperste slaget.