Jeg har vært så heldig å få anledning til å følge Hedvig Mollestad gjennom hele hennes karriere og vel så det. Det har gått fra tinde til tinde og høyere enn «Ekhidna» har hun faktisk aldri vært før.
Når en konfirmant får valget mellom bunad og elgitar og velger det siste, så skjønner man kjapt at her har man med et ungt menneske å gjøre som har blikket retta opp og frem og som vet hvor hun vil.
Det er Hedvig Mollestad, dattera til Ruth og Lars Martin, vi snakker om og foreldrene hadde absolutt ingen problemer med å oppfylle ønsket. Derfra, via lytteposter som Terje Rypdal og et nært og godt forhold til sin mentor Jon Arild Eberson, har karriera til Mollestad skutt fart via sidekvinne-jobbing med blant andre Jarle Bernhoft til egne band – i all hovedsak hennes eminente trio med Ivar Loe Bjørnstad og Ellen Brekken.
Med «Ekhidna» har Mollestad tatt nok et megasteg både musikalsk og karrieremessig. Mye av æren for det skal gå til Vossajazz som ba henne skrive Tingingsverket til 2019-festivalen. Mollestad fikk frie hender både når det gjaldt det musikalske og hvordan bandet skulle se ut.
Det førte til at Mollestad ville utvide paletten en hel del fra den vanlige triobesetninga. Hun ønska ikke noen tradisjonell bass/elbass og valgte heller det doble tangentparet Marte Eberson og Erlend Slettevoll pluss den doble rytmeduoen med Torstein Lofthus på trommer og Ole Mofjell på perkusjon. Som en type motstemme ville Mollestad også ha en trompet og sjøl om det finnes en rekke framifrå slike her til lands, så ville hun ha en liten annen type stemme. Det førte til at Mollestad tok kontakt med portugisiske Susana Santos Silva som hun hadde spilt med i et band under ledelse av Mats Gustafsson. Og du verden for et band dette har blitt!
Mollestad visste hvilken musikk hun hadde i hodet da hun valgte dette reisefølget og alle har skjønt hennes intensjoner til punkt og prikke. Det hele begynner med en ettertenksom hyllest til Rypdal i «No Friends But the Mountains» før det hele eksploderer i et så hipt riffinferno som vel aldri har inntatt verken fjellheimen rundt Voss eller andre deler av kongeriket før.
Mollestad tok med seg bandet i studio etter Vossajazz-konserten for å finslipe verket og hun og de inviterer oss med inn i dynamiske, men samtidig urheftige landskap med så tøft gitarspill på toppen at det bare er å juble kraftig. Dette er rocka musikk for jazzfolk og jazz for rockere – beintøft er det uansett.
Hedvig Mollestad har så avgjort tatt nye steg og om noen uker får vi møte henne igjen med et nytt bestillingsverk under Moldejazz sammen med et enda større ensemble, sjølvaste Trondheim Jazzorkester. Hvor skal dette ende? Med ei ramme der hun, bandet og publikum kan skue ut over 222 tinder så er jo mulighetene voldsomme. Det er uansett bare å glede seg.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Ekhidna
Rune Grammofon/Musikkoperatørene
