Vi har Kari

De e kje kvær dag ho kjæm me ny plate ho Kari Bremnes, men når ho gjør det så har ho mykje å melle – velldi mykje!

Kari Bremnes – endelig tilbake.

Det får være nok med dialektbruk herfra – også på det området er nemlig Kari Bremnes (61) en mester. Et annet område hun også mestrer bedre enn de fleste er å sette ord på lengsel og en lengsel har jeg kjent på når det gjelder å få kjenne på hvor hun er – det er fem år siden «Og så kom resten av livet», hennes forrige visittkort.

Hvorfor hun bruker så lang tid veit jeg ikke – jeg holder muligheten åpen, som hun skriver og synger, for at hun sjølsagt trenger god tid for å komme inn til kjernen nok enn gang. Det er nemlig igjen slik at en av de flotteste og viktigste historiefortellerne i norsk musikkliv, i norsk kulturliv, igjen forteller oss noe som er viktig, som er sterkt, som er varmt, som er godt og som er egna til ettertanke og det gjøres som kjent ikke i en håndvending.

Kari Bremnes er enkelt og greit en historieforteller av sjeldent kaliber og du verden så godt det er å ta bolig i fortellingene hennes, uttrykket hennes og måten hun er helt aleine om å formidle dem på. Hun inviterer oss inn, lar oss bli en del av historia og sørger også for at vi kanskje blir aldri så lite klokere.

Omgitt av et strålende band med Hallgrim Bratberg og Børge Petersen-Øverleir på gitarer, Børre Flyen på trommer, Petter Waldemar Nohr Unstad på bass og i særdeleshet Bengt E. Hanssen på tangenter, vokal, programmering og ikke minst som smakfull produsent, skaper Bremnes et herlig melodisk landskap der «innpakninga» hele tida løfter fram historia og vokalen, som sjølsagt og heldigvis ligger langt fremme i lydbildet.

Om det er som tradisjonell vokalist eller som rapper – du verden så troverdig hun gjør det også – så bekrefter Kari Bremnes igjen at hun er en enestående artist og formidler som har noe helt spesielt å melde. Her er det mange eksempler på det; hyllesten til den palestinske vokalisten Rim Banna er min favoritt foreløpig, men konkurransen er beinhard. Nå håper jeg bare det ikke tar fem år til neste gang Kari Bremnes vil berike oss.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Kari Bremnes

Det vi har

Månestein/Musikkoperatørene

Hvilken trilogi!

Den svenske vokalisten, bandlederen og komponisten Lina Nyberg la ut på ei svært så ambisiøs reise i 2014. Hun ville skape en trilogi om intet mindre enn verden. Nå er hun i mål og du verden (….) for en kunstnerisk seier hun kan bokføre.

Lina Nyberg er i mål med sitt enorme prosjekt.

Jeg har fulgt Lina Nyberg (47) sin karriere med ujevne mellomrom siden hun debuterte på duo med Esbjörn Svensson i 1990. Det har hele tida vært en sann fryd. Det har vært flere høydepunkter underveis, men i mine ører hersker det ingen tvil om at hennes trilogi, som starta med «The Sirenades» i 2014 og som blei fulgt av «Aerials» i fjor og som blir avslutta med «Terrestrial» nå, er hennes foreløpige mesterverk.

Musikken hun har skapt underveis har blitt framført av alt fra storband, via strykekvartett og denne gangen med symfoniorkester. Dessuten har hennes strålende kvartett bestående av Peter Danemo på trommer, Josef Kallerdahl på bass, Cecilia Persson på piano og David Stackenäs på gitar vært meget tilstede hele veien.

Tematisk handler tekstene til Nyberg om intet mindre enn livet på jorda og jordas liv med oss. De store spørsmåla med andre ord, men Nyberg makter å løfte det opp slik at vi blir nødt til å tenke sjæl som Trond-Viggo Torgersen sa det for noen år siden.

Alle utgivelsene i trilogien er dobbelt-CD-er og denne gangen åpner festen sammen med NorrlandOperaen Symphony Orchestra under ledelse av Anna-Maria Helsing. De har bestilt verket «Terrestrial» av Nyberg og innspillinga er gjort live i Umeå i mai. Bortsett fra en tekst skrevet av den indiske forfatteren Arundhati Roy, har Nyberg ansvaret for alt av både tekst, musikk og arrangementer, inkludert et symfonisk dikt over tre satser. Imponerende, flott og sterkt hele veien.

Del to er også spilt inn i mai, men i den andre enden av Sverige, live med publikum i Göteborg. Her råder Nyberg grunnen aleine sammen med kvartetten sin. I tillegg til masse eget materiale gir også Nyberg oss klassikeren «Lazy Afternoon» og to brasilianske sanger av henholdsvis João Gilberto og Baden Powell/Vinicius de Moraes pluss en annerledes versjon av låta med Roy-teksten vi også fikk med symfoniorkesteret.

Lina Nyberg har utvikla et helt eget uttrykk og med sin klokkeklare diksjon er hun en tekstformidler av meget solid kaliber. Nå hun så er en poet, komponist, arrangør, visjonær og bandleder i toppklasse, så plasserer det Lina Nyberg helt der oppe.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Lina Nyberg

Terrestrial

Hoob Records/MusikkLosen

Veldig mye tøffere enn toget

Motorpsycho, med ny fyrbøter, fremstår som tøffere og heftigere enn noen gang.

Motorpsycho er en tøffere og mer original organisme enn kanskje noen gang.

Jeg bryter øyeblikkelig sammen og tilstår at jeg ikke har fulgt Motorpsycho i tykt og tynt gjennom alle år. Jeg har egentlig bare meldt meg skikkelig på de seineste åra og virkelig fått opp ørene for at dette er et band med noe helt spesielt å melde etter «The Death Defying Unicorn» der de samarbeida tett med Ståle Storløkken og der Ola Kvernberg, Trondheimsolistene og Trondheim Jazz Orchestra også spilte sentrale roller.

Det begynner å bli fem år siden og sjøl om jeg ikke har venta like spent som blodfansen kloden rundt, så har jeg definitivt sett fram til «The Tower». Bandet, og spesielt gitarist, tangentist og vokalist Hans Magnus «Snah» Ryan, har fortalt oss ved flere anledninger at de befinner seg i en rekke spennende grenseland. Ikke minst sammen med improviserende herrer som Kjetil Møster, Ståle Storløkken og Thomas Strønen i bandet Reflections in Cosmo, har han fortalt oss tydelig at han er en søkende og finnende musikant langt forbi rockebagen også.

Likevel er det vel ikke noen grunn til å legge skjul på at den største delen av hjertet fortsatt banker heftigst når han og barndomskamerat Bent Sæther, på bass, tangenter og vokal, kommer sammen og fyrer opp Motorpsycho igjen med mer eller mindre jevne mellomrom. Sammen med den nye trommeslageren Tomas Järmyr, svenske som har gjort trønder av seg etter at Jazzlinja blei et naturlig stoppested for han også, har de to grunnleggerne tatt turen til Los Angeles og Joshua Tree og laga et rockealbum som kommer til å bli stående som en bauta i musikkhistoria – i alle fall hørt med norske ører. Jeg er også sikker på at «The Tower» kommer til å få et stort internasjonalt nedslagsfelt……trur eg.

Musikken, som Ryan og Sæther har skrevet enten hver for seg eller sammen, er tøff, riffbasert, ganske så lys og hele tida usedvanlig melodisk. Likevel sørger spesielt Järmyr, som vi har møtt i tøffe jazzsammenhenger i det siste blant annet i Espen Bergs store bestillingsverk under Moldejazz i sommer der han leverte enn solo det fortsatt snakkes om, for at det er et trøkk i det Motorpsycho leverer nå som de vel aldri har vært i nærheten av tidligere. Noe så inn i helvete heftig er det fra tid til annen!

Det tok altså sin tid før jeg blei en Motorpsycho-tilhenger av de store. Nå har jeg nok meldte meg på for godt – tøffere rockemusikk er jeg faktisk ikke sikker på hvor det er mulig å finne på bygdene nå til dags.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Motorpsycho

The Tower

Rune Grammofon/Musikkoperatørene

Uten mat og drikke duger jula ikke

Både som inspirasjon til hva som som skal nytes og som presang til kjente og kjære er mat- og drikkebøker noe av det som settes mest pris på til jul. Her kommer en rekke strålende tips på fallrepet.

Even Ramsvik har laga like flott bok som han lager nydelig mat.

Det heter vel at man skal spare det beste til slutt, men her lurer jeg på om det hele er snudd på hodet. En av kongerikets aller mest spennende kokker, Even Ramsvik fra Sjøholt på Sunnmøre som mange kjenner fra den nå nedlagte restauranten Ylajali, har begått sin første matbok og for ei bok til både inspirasjon og nytelse det har blitt!

På vel 400 sider løfter han frem norsk mat på et vis som vel neppe har skjedd tidligere. Ramsvik går i dybden, men ikke på et vis som gjør det umulig eller vanskelig for vanlig dødelige å kaste seg over oppskriftene hans. Han har delt det hele inn i retter som passer for de fire årstidene og alle oppskriftene er beregna på fire porsjoner.

Ramsvik har ønska å se bakover, slå fast hvor norsk mat er nå og hvor den kan gå videre. Det er rett og slett spennende å være med han på denne matreisa og når så Tommy Andresen har tatt bilder som er like bra som ideen og teksten, så har «Ny norsk mat» blitt en sikker vinner.

Karla Siverts har gått bort, men minnet hennes hedres på aller beste vis.

Den flotteste og sterkeste matboka denne høsten er uansett «Karlas kjøkken». Karla Siverts, som forlot tida i fjor bare 29 år ung, var en innovativ og inspirerende kokk som blant annet var sentral i å etablere restauranten Smalhans i Oslo. Der rydda de menyen hver ettermiddag mellom 16 og 18 slik at «alle» kunne få enkle og gode retter til en overkommelig penge gjennom hele uka.

Her har 11 av hennes beste venner og kolleger, det vil si noen av de mest spennende matmenneskene i kongeriket, gått sammen om å videreføre noen av Siverts´ hverdagsretter. I tillegg er Karlas sauseskole for første gang samla i bokform. Ole Martin Alfsens resteskole har også funnet sin naturlige plass her. Når så Mette Møller og Veslemøy Vråskår har tatt like fristende bilder som matsoppskriftene ber om, så er det ikke så mye å lure på.

Dette har blitt en annerledes, flott og ikke minst viktig matbok dere alle inntektene går til KokkeKarlas legat. Jeg er sikker på at «Karlas kjøkken» er veldig i Karla Siverts´ ånd.

Kirsten Winge kan vilt fra a til å.

Svært mange nordmenn har et nært og inderlig forhold til viltkjøtt. Få om noen vet mer om dette «fenomenet» enn Kirsten Winge, som er både biolog og kokk. Winge har også solid bakgrunn som forfatter av mange bøker med utgangspunkt i naturens spiskammers.

Med «Perfekt viltkjøtt» tar hun for seg alle sider ved viltet: slakting, partering, frysing, lagring, tips og råd og ikke minst oppskrifter. Boka er informativ, inspirerende og ikke minst lærerik og bildene Arne Nohr, sjøl småbruker og jeger, har tatt, bidrar til å gjøre dette til noe i nærheten av en liten viltbibel.

Lise Finckenhagen med fristelser fra hele verden.

Streetfood er en av de hippeste trendene i matveien kloden rundt om dagen. Poenget er ofte at ting kan gjøres enklere, billigere og mer tilgjengelig enn på vanlige, tradisjonelle restauranter.

Lise Finckenhagen har sjølsagt fått med seg dette og i forbindelse med «Lises gatekjøkken» har hun besøkt tre verdensdeler – Asia, Europa og Sør-Amerika – og tatt med seg inspirasjon, lukter og smaker og satt det sammen på sitt eget vis.

Sammen med fotograf Sara Johannessen sørger Finckenhagen for at at vi blir frista til å prøve, til å smake og til å utfordre oss sjøl på retter som virker som de er relativt enkle å mekke og som i mange tilfeller vil gi oss ganske så nye matopplevelser.

Eyvind Hellstrøm og Truls Svendsen – god mat og godt humør.

En av høstens store TV-suksesser har vært Eyvind Hellstrøm og Truls Svendsens kulinariske jordomseiling «Truls à la Hellstrøm» på TV 2. Det har vært både underholdende og lærerikt – infotainment på sitt beste. Måten de to karakterene treffer hverandre på, eller ikke treffer hverandre, er helt strålende. Vi har blitt kjent med de to, med nye kulturer og med mattradisjoner som er relativt ukjente for oss.

Sjølsagt måtte det bli bok av disse ekskursjonene og vi blir med til Japan, Paris, Lofoten, Barcelona, Mexico, Napoli, Lyon og Bresse og til det berømte landet Rogaland. Alle oppskriftene, som er ei fin blanding av tradisjonelle og nyskapende, er beregna på fire personer. Humoren, som prega tv-programmene, har de også i stor grad greid å overføre til boka og fotograf Anita Rennan har så definitivt greid å ta pulsen på både herrene og maten. Alle som har fulgt programmene og som er frista til å prøve noe av det de har sett, finner alt de trenger mellom disse to permene.

Morten Schakenda kan både bake og lage mat.

Den andre sunnmøringen som er representert i dette stjernefeltet er Morten Schakenda fra Gjerdsvika. For de fleste av oss er han kjent som bakeren fra Lom, men han har i tillegg en mat- og kjøkkenbakgrunn som er både bred og imponerende – både på Michelinrestauranter og andre steder.

Gjennom «Smaker det er verdt å ta vare på» får vi være med på ei reise gjennom Schakendas matliv som er både spennende og annerledes. I ei usminka bok uten mye layoutmessig fiksfakseri, tar Schakenda oss med tilbake til oppveksten på Sunnmøre, via «underveis» på kokkeskole og i læretida til til kokkeåra som kjøkkensjef på restauranter både med og uten Michelin-stjerner til der han er i dag – i Lom – der vi får være med hjem på kjøkkenet hans der han tilbringer en del tid når han ikke er i bakeriet.

Vi får bli med på alt fra kjøttkaker til kveita han vant gull med i kokke-OL til røde danske pølser som han lærte seg å bli glad hos sine danske besteforeldre og helstekt and som er Schakendas høydepunkt både på jul- og nyttårsaften. Og ta det helt med ro: bakeren fra Lom har ikke glemt hvor han er i dag og både danske wienerbrød med eplemarmelade, kanelsnurrer og ølbrød er med på festen!

Thorvald og Jens mekker sild og løser verdensproblemene.

De små – og storpolitiske frokostene hjemme hos Thorvald Stoltenberg er bortimot verdensberømte – i alle fall i Norge. Det som følger hakk i hæl er juletradisjonen i familien: nemlig at de er så glad i sild og ikke minst det å tilberede og treffes rundt den. Far og sønn Jens møtes, uansett hvor streng agendaen er, for å videreføre tradisjonen som fru og mor Karin også var en viktig del av.

Nå har denne flotte juletradisjonen også funnet veien mellom to permer og, der Thorvald forteller at han er grovarbeideren og at Jens har sansen for detaljene, blir vi servert 48 oppskrifter, med røtter både i Norge og andre land – alle beregna på fire porsjoner og der det blir antyda hvor vanskelig/lett det er å tilberede retten og hvor lang tid det tar.

Boka er også utstyrt med sildas reise i et historisk perspektiv og sjølsagt er Stoltenbergfamiliens sildesalat, som Karin hadde æren for, også med her. Som Thorvald sier: Jeg er for nordisk samarbeid på alle områder. Fra sikkerhetspolitikk til sild!

«Sild med Thorvald Stoltenberg» har blitt ei god, fristende, annerledes og velsmakende matbok.

Gitte & Filip elsker å lage mat – det kjennes.

Oslo-bosatte Gitte Witt og Filip Loebbert blei kjærester og skjønte raskt at mat var en stor og viktig fellesinteresse. Maaaange timer blei tilbragt på kjøkkenet og veien til en egen matblogg var ikke lang for det unge paret.

Nå har også bloggen blitt bok for å si det på den måten og parets kjærlighet til mat, hverandre og til gode – store som små – øyeblikk skinner tydelig gjennom.

De to tar oss med til mat som egner seg gjennom store deler av døgnet: Frokost og bakverk, salater, brød og supper, pasta, pizza, kjøtt og fisk, aftens, snacks og tilbehør pluss desserter, kaker og annet søtt er overskriftene. De legger absolutt ikke skjul på at de er veldig begeistra for det italienske kjøkkenet, mens metropoler som København og New York har også vært klare inspirasjonskilder underveis.

Gitte Witt er skuespiller, mens Filip Loebbert er fotograf. Det forteller oss at det er flere veier til Rom – de elsker jo kjøkkenet der nede – og det de gir oss med boka si er servert og dandert med store porsjoner kjærlighet.

René Zografos og Niels Christian Geelmuyden vet mye om naturlig mat.

Kjærlighet til naturlig, ren og ekte mat står åpenbart i sentrum for Niels Christian Geelmuyden og René Zografos. Boka «Sunnheten på bordet» opplever jeg ikke som noe alternativ til alle andre matbøker, heller som et supplement. Mer energi og bedre helse med naturlig mat er en undertittel for boka og jeg tror ikke det kan være tvil om at herrene har et poeng eller to der.

De som er redd for at dette har blitt en slags pekefinger med mye fy fy, kan ta det helt med ro. Vi får derimot Geelmuydens forklaring på hvorfor maten de løfter frem er bra for oss – og for Tellus. Det har vi absolutt ikke ondt av.

Matblogger og fotograf René Zografos står bak rettene og oppskriftene og her står det både indrefilet og søtsaker på menyen samt masse gode salater, supper og ditto drikkevarer. Dette kan vi bare ha godt av – på alle slags vis.

Niru Kumra skaper magi på det indiske kjøkkenet.

Niru Kumra kom til Norge som åtteåring og har jobba med indisk mat i store deler av sitt liv. Det skal alle som er glade i mat fra andre himmelstrøk enn vårt eget være veldig glad for. Det indiske kjøkkenet var på sett og vis det vi først fikk et nært forhold til etter at vi åpna ganen for det spennende som kom til landet med innvandrere som har gitt oss så mye på alle slags vis.

På et pedagogisk og inderlig vis tar Kumra oss med inn på det indiske kjøkkenet og presenterer oss for fingermat og småretter, hovedretter, tilbehør, desserter og drikke.

Kumra forteller oss hvilke krydder vi MÅ ha og hvilke vi bør ha og hun forteller oss ved gjennomgangene av alle de spennende rettene at det absolutt er mulig også for Ola Dunk å lage gode indiske måltider basert på råvarer som det nå er mulig å finne veldig mange steder rundt om i Norge.

Bildene tatt av Josefin Linder er med på å skape ei varm og god stemning og Nira Kumra har så definitivt greid å få frem magien i det indiske kjøkkenet.

Sara Døscher har reist verden rundt og lært det «meste» om vin.

Til all denne gode maten skal det jo sjølsagt serveres like god drikke. Øl og aquavit er en selvfølgelighet for mange i disse dager, men vin følger oss gjennom hele året både til små og store begivenheter.

Sommelieren, forfatteren og vinentusiasten Sara Døscher (35) har brukt store deler av sitt voksne liv til å sette seg grundig inn i vinens vidunderlige liv og levned. Hun har lange opphold bak seg både i Frankrike, Sør-Afrika og Brasil for å lære om alle aspekter ved disse nydelige dråpene, men nå er hun heldigvis tilbake i Norge og «Med vin til folket» tar hun oss med på ei dannelsesreise i vinens verden som er både lærerik og spennende.

Dette er ikke ei bok som forteller oss hvilken årgang fra hvilket distrikt som er best. Det er derimot ei bok som tar for seg de 15 viktigste druene fra alle vinkroker på kloden som en introduksjon til vinens vei frem til glasset. Det har blitt en flott jukselapp som Døscher kaller det: her får vi vite litt om alt. Det du trenger og vel så det for å si det på en annen måte.

Det er veldig mye morsomt og interessant i boka. Et av høydepunktene for meg har vært Døschers 25 magiske mat- og vinkombinasjoner – så avgjort egna for utsjekking de aller fleste av dem. Hør bare her: champagne og fårikål, amarone og vellagret parmesan og søt madeira og karamelliserte valnøtter – mmmmmmmmm. Det finnes altså 22 andre forslag også.

Dette er ei bok laga med kjærlighet og innsikt. Det er bare å dykke ned og la seg inspirere.

Denne boka og Døschers anbefalinger og ideer kan garantert passe sammen med alle matbøkene jeg har omtalt også.

Ha ei flott mat- og vinjul alle sammen!

Even Ramsvik

Ny norsk mat

Forlaget Press

Karlas kjøkken

Hverdagsmat på menyen

Forlaget Press

Kirsten Winge og Arne Nohr (foto)

Perfekt viltkjøtt

Vigmostad & Bjørke

Lise Finckenhagen

Lises gatekjøkken

Font Forlag

Eyvind Hellstrøm – Truls Svendsen

Truls à la Hellstrøm

Kagge Forlag

Morten Schakenda

Smaker det er verdt å ta vare på

Aschehoug

Thorvald Stoltenberg

Sild med Thorvald Stoltenberg

Juritzen Forlag

Gitte Witt – Filip Loebbert

Mat for små, store øyeblikk

Gyldendal

Niels Christian Geelmuyden – René Zografos

Sunnheten på bordet

Cappelen Damm

Niru Kumra

Masalamagic

Cappelen Damm

Sara Døscher

Vin til folket

Gyldendal

Den nye Miles?

Trompeteren Keyon Harrold spilte ei sentral rolle i filmen om Miles Davis, «Miles Ahead». Kanskje er han en av dem som kan ta stafettpinnen videre?

Keyon Harrold har veldig mye spennende å by på.

Keyon Harrold var trompeteren som spilte musikken som skuespilleren Don Cheadle mima i forbindelse med den nesten-biografiske filmen om Miles Davis, «Miles Ahead», som inntok kinoer og andre skjermer i fjor. Filmen fikk bare sånn medium mottakelse, men musikken som Harrold hadde ansvaret for fikk en Grammy. Hovedrolleinnehaver Cheadle, som har skrevet liner notes her, forteller om en pressekonferanse i forbindelse med filmen der han han mente at Harrold ikke bare var en musiker, han var også en magiker. Harrold hørte hva som blei sagt og som den strålende improvisatoren han er, kom han umiddelbart opp med fusjonen av de to beskrivelsene: Mugician – som altså har blitt tittelen på denne skiva – hans andre som sjef.

Keyon Harrold (37), fra St. Louis, Missouri – ikke langt fra der Miles vokste opp i East St. Louis, Illinois – forteller oss med sin tøffe, varme og tradisjonsrike tone i trompeten, at han kan sin Miles og resten av jazzhistoria også.

Her tar den politisk- og samfunnsbevisste Harrold oss med gjennom hele den moderne amerikanske musikkhistoria med ingredienser av jazz, hip-hop, blues, rock, reggae og rap. De vokale bidraga med alt fra moras sterke beskjed på telefonsvareren, til skremmende og autentiske nyhetsopplesninger fra dagens USA til sangere/rappere som Josh David Barrett, Andrea Pizziconi, Pharoahe Monch, Bilal og Big K.R.I.T. og glitrende instrumentalister som trommeslager Chris Dave, saksofonist Marcus Strickland og bassist Pino Palladino – og mange, mange flere – sørger Keyon Harrold for at «The Mugician» har blitt et viktig visittkort som forteller oss om en bevisst, kritisk og særdeles tøff musikant og retningsgiver anno 2017 – og garantert for flere tiår fremover.

Keyon Harrold er allerede ei viktig stemme – både som musikant og som meningsytrer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Keyon Harrold

The Mugician

Legacy Recordings/Sony Music

Den vakre kjærligheten

Det norske koret Ensemble 96 har blitt nominert to ganger til amerikansk Grammy. Det er absolutt ingen grunn til at de ikke skal vinne på det tredje forsøket med urvakre «So Is My Love».

Ensemble 96 priser kjærligheten på et inderlig vis.

Jeg liker å kaste meg ut på 70000 favners djup som det heter i den delen av kongeriket jeg kommer fra. Det å vurdere kormusikk hører så avgjort med til en slik øvelse for min del. Jeg befinner meg med andre ord et godt stykke utenfor komfortsonen, men dette møtet med Ensemble 96 – som blei etablert i, tro det eller ei, 1996 – føyer seg uansett inn i kategorien store opplevelser – uansett sjanger.

Ensemble 96 er et Oslo-basert kor som består av 24 stemmer og som er leda av Nina T. Karlsen. Det sier vel det meste om koret at både for «Immortal Nystedt» i 2005 og «Kind» i 2010, blei de nominert til Grammy både for beste korprestasjon og for beste surround-lyd. Det sier forsåvidt en hel del om 2L-ideolog og lydmaestro Morten Lindberg også.

Som så ofte tidligere har Ensemble 96 kommisjonert originalskrevet materiale – i stor grad av norske komponister. Tidligere har både Jon Balke og Ketil Bjørnstad blitt invitert til å skrive musikk for koret. Nå er det Martin Ødegaard, som visstnok ikke har noe med Real Madrid å gjøre, Torbjørn Dyrud og Frank Havrøy som er de norske bidragsyterne, mens Jean-Yves Daniel-Lesur og Karlheinz Stockhausen representerer «utlandet». Tekstene de har tatt utgangspunkt i er ofte henta fra bibeltekster, spesielt Høysangen, samt Paul Verlaine, Henrik Wergeland, Arthur Rimbaud og William Blake.

Koret spør retorisk om korlitteraturen kan gi oss nye perspektiver på kjærligheten. Om den kan fortelle oss om hvordan vi ser dem vi elsker? Om den kan vise oss nyanser vi ikke har sett tidligere? De svarer sjøl: de tror det. Og basert på mange runder sammen med «So Is My Love» så er jeg mer enn tilbøyelig til å være enig med dem!

Dette er nemlig så vakkert, så storslått, så inderlig at det hjertet som ikke blir berørt av dette vil ha store problemer med å bli berørt av noe som helst. Felespiller Mari Skeie Ljones krydrer med sitt folkemusikkaktige bumerke flere av spora og Nina T. Karlsen får frem dybden, dynamikken og særpreget til Ensemble 96 på et framifrå vis.

Er det noen der ute som er ute etter musikk som kan få den store ro til å senke seg i dagene som kommer – og seinere også for den sakens skyld – så er Ensemble 96 og «So Is My Love» definitivt et sted å gå til.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Ensemble 96

So Is My Love

2L/Musikkoperatørene

Nytt og spennende

Aldri hørt om Danny Janklow? Slapp av – da er vi alle fall to om akkurat det.

Danny Janklow fra California har mye på hjertet allerede.

Jeg har tidligere skrytt uhemma av ymse postbud. Det er altså de som i siste instans stadig sørger for at jeg får tilgang på nye artistar og ny musikk fra diverse plasser på kloden. Slik har nå den 28 år unge altsaksofonisten, komponisten og bandlederen Danny Janklows debut under eget navn funnet veien til denne sida av Atlanterhavet. Det er det all mulig grunn til å takke for.

Danny Janklow er en musikant som har det aller meste av jazzhistoria inne allerede. Det er ikke vanskelig å høre at han er påvirka av sounden fra den amerikanske vestkysten hvor han har vokst opp og er bosatt, det vil si musikanter som Lee Konitz, Paul Desmond og Gerry Mulligan, samtidig som han har funkgenet fra Maceo Parker og David Sanborn i seg. I tillegg har Janklow tatt opp i seg alle de store som Johnny Hodges, Charlie Parker, Cannonball Adderley, Sonny Stitt, Eric Dolphy og Kenny Garrett. Når vi kan plusse på at han har tette forbindelseslinjer til den hippe LA-scena av i dag med Kamasi Washington og Kendrick Lamar i spissen, så har Danny Janklow hele pakka på plass.

Musikken, som han i stor grad har skrevet sjøl, med et flott unntak for Radioheads «Creep», er er både groovy og funky med klare røtter til den amerikanske 60-talls hardbop-skolen. Med strålende pianoassistanse fra John Beasley og Eric Reed, Pat Metheny-bassist Ben Williams og Jonathan Pinson (Washington, Herbie Hancock, Wayne Shorter) på trommer, i tillegg til et par unge, lovende vokalister og andre instrumentalister som krydrer, så har Janklow, med sin slepne og varme alttone, skapt et debutalbum i den ånda han hadde med seg til studio: den skulle bli prega av av hans personlige historier fulle av håp, glede, kjærlighet og optimisme.

Danny Janklow er en musikant vi garantert vil får høre mye til i åra som kommer. Nok en gang stor takk til postmannen.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Danny Janklow

Elevation

Outside In Music/dannyjanklow.bandcamp.com

Jula swinges inn

Jula blir ikke den samme uten at nye julikalske visittkort blir trykka opp. 2017 er ikke noe unntak og her kommer sju ganske så forskjellige «vitnesbyrd». Noe for enhver smak loves – for både store og små. Og som en ekstra bonus kommer det en «etteranmeldt» også – røysta Kim Rysstad!

Vidar Busk, Paal Flaata og Stephen Ackles – en Elvis-tro gjeng.

Jula swinges like godt inn med Telemarks tre store Elvis-sønner, Paal Flaata, Stephen Ackles og Vidar Busk – som også reagerer på å bli tiltalt som The Fab 3. De siste åra har de reist land og strand rundt og hylla The King of Rock. To skiver har det også blitt.

De som kan sin Elvis vet at det er så mye mer enn bare «Jailhouse Rock» – han var blant annet en fremragende julesangtolker og det har sjølsagt ikke gått The Fab 3 hus forbi.

Sammen med et kremlag de har vært/er på juleturné med gir de oss blant andre schlägere som «Santa Claus Is Back in Town», «Santa Bring My Baby Back to Me» og «Merry Christmas Baby». Stort sett dukker de tre opp hver for seg på hver sine spor, men alle gjør det like stilsikkert og så i Elvis´ånd som vel tenkelig.

Hekla Stålstrenga løfter fram en flott nordnorsk juletradisjon.

Når overskuddsfenomenet Hekla Stålstrenga begynner sin nordnorske julehilsen med Trygve Hoffs «Nordnorsk julesalme» – en av de aller vakreste og inderligste julesangene jeg vet om -, så er det starten på ei juleplate som vil bli boende i husan i mange tiår fremover.

Med et repertoar i stor grad henta fra de nordligste landsdelene, tar den livsbejaende kvintetten med den flotte stemma til Anne Nymo Trulsen i spissen oss med på ei herlig julereise som i tillegg til Halvdan Sivertsens «Josefs julevise», Ragnar Olsens «Velkommen inn» også byr på «Det lyser i stille grender», «Stille natt» og en nydelig oversettelse gjort av Roy-Frode Løvland av Robbie Robertsons «Christmas Must Be Tonight» – «Julekvelden». Det er sjølsagt bortimot umulig å sette så forskjellige «julekort» opp mot hverandre, men «Velkommen inn» kommer i alle fall til å bli spilt mye her i heimen.

Hovedøen Social Club slynger jula inn på et groovy karibisk vis.

Hovedøen Social Club, med Sverre Indris Joner som ideologisk og musikalsk leder, har en fantastisk evne: de skuffer aldri. Om det er norske hits eller annet som blir dandert på dette cubanske tonespråket, så skjer det med en ekthet og originalitet som de er helt aleine om.

Her byr dette fyrverkeriet av en musikalsk organisme på et dusin julelåter med blant annet «Bjelleklang», «Santa Baby», «Romjulsdrøm», «Snømannen Kalle» og «Vinter og sne» der Sergio Gonzalez´ usedvanlig sjarmerende norskuttale er hjertelig tilstede sammen med vokalgjester henta fra øverst på treet: Silya Nymoen, Alexandra Joner, Helge Sunde som Crispy Christmas Duck!!!!, Trond-Viggo Torgersen og vokalgruppa Pitsj. Gangen rundt juletreet kan bli noe annerledes med «Slynger julen inn» som komp!

Kvedarkvintetten tar vare på tradisjonene og tar de samtidig videre.

I ungdomshuset på Torpo i Hallingdalen tror jeg det har vært hyggelig å være – spesielt på tredje juledag. På juletrefesten der har ungdommene sunget både kjent og mindre kjente julesanger fra dalen i alle år. Kvedarkvintetten, bestående av søstrene Helga, Margit og Sina Myhr og Silje og Tonje Risdal Liahagen, har sunget sammen fra den yngste var tre og den eldste ni år, er et nytt bekjentskap for meg, men den flerstemte a capellagruppa, med enkelte innslag av lyre, langeleik og hardingfele, bergtar meg fra første runde i spilleren.

Det skader heller ikke at gjestene Fredrik Luhr Dietrichson (bass), Hans Hulbækmo (trommer og perkusjon) og Geir Sundstøl (det meste med strenger på) gjester på seks av de tolv spora – heller ikke at Frida Ånnevik har produsert og fått fram ektheten fra Hallingdalen i de stort sett ukjente sangene, samtidig som hun har flytta både Kvedarkvintetten og sangene inn i et større og veldig vakkert univers.

Terje Baugerød og Ola Asdahl Rokkones skaper stemning med en original duobesetning.

Mangfoldet skal det i alle fall ikke stå på når det gjelder juleutgivelser. I februar gikk kantoren i Ris kirke i Oslo, Terje Baugerød, inn på arbeidsplassen sin sammen med tenorsaksofonisten Ola Asdahl Rokkones fra Tromsø. Resultatet har blitt et flott julekort for orgel og saksofon der de to, og instrumentene deres, viser oss at de kler hverandre på et framifrå vis.

Det schwære orgelet i det store rommet kan lett bli en voldsom opplevelse, men Baugerød vet hvordan han skal benytte seg av de dynamiske virkemidlene han har til sin disposisjon. Dermed blir dette et organisk og tett møte der de to gir oss blant annet kjente låter som «Det kimer nå til julefest», «I denne søte juletid», «O helga natt» og «Det hev ei rose sprunge» pluss Odd Nordstogas «Jul i svingen/Opp gledest alle». De tar vare på juletradisjonen samtidig som spesielt Asdahl Rokkones med sine jazzferdigheter åpner det hele opp på et vakkert vis.

Thomas Torstrup og Heidi Skjerve søker og finner stillheten og roen.

Vokalisten Heidi Skjerve fra Rennebu og pianisten/organisten Thomas Torstrup fra Stavanger har begge viktige deler av sin formelle bakgrunn fra jazzlinja i Trondheim. Det gikk ikke der samtidig, men har åpenbart funnet fram til en felles kjerne likevel. En veldig vakker, ekte og inderlig sådan.

Det de to har unnfanga i Nærbø kirke i Sandnes er så inntil beinet, så uforfalska og så usminka som dette budskapet aller helst bør være. Ni mer eller mindre kjente julesanger med blant andre «Her kommer dine arme små», «Et barn er født i Betlehem» og «Det hev ei rose sprunge», blir tolka av to improviserende musikanter der Skjerves vakre, reine og tydelige stemme blir fulgt på et empatisk og lyttende vis av Torstrup. Uendelig vakkert og usedvanlig troverdig.

Som det står skrevet i omslagsheftet: Med ønske om ei stille stund i ei støyande tid og fred i ei uroleg verd. Slik musikk med slike musikanter kan føre til det – god jul!

Superbarna har allerede sikra seg Spellemannpris.

Superbarna kar eksistert helt siden 2008 og har gitt ut en rekke plater, inkludert ei juleplate også. Det store gjennombruddet kom likevel først i år da de blei tildelt den prestisjetunge Spellemannprisen for årets beste barneplate, «Hipp Hurra». Det sier alt om at familien Asphol tar både barn og musikk for barn på alvor og det følger de varmt og empatisk opp med «Adventstid».

Med sønnene Benjamin og Tobias fortsatt som viktige og flotte stemmer i Superbarna, som består av 13 barn i alderen 4 til 15 år, har ekteparet Knut Bjørnar og Tone Lise Asphol skrevet vakre og lettfattelige julesanger. Flere av dem har absolutt potensiale til å gå inn i julesanglitteraturen og bli der værende – kanskje spesielt tittelsporet «Adventstid» der Anita Skorgan er gjestesolist med sin uhyre personlige og inderlige stemme.

I tillegg til egne sanger, får vi også fine versjoner av både «Jeg så mamma kysse nissen» og «Vi tenner våre lykter» i nye arrangement må vite. To av sangene er også på engelsk.

Familien Asphol og Superbarna har evnen til å skape god stemning og masse varme med musikken og tekstene sine. «Adventstid» har blitt et julekort som kan plukkes frem og sendes ut igjen år etter år.

Kim Rysstad er velsigna med ei røyst som er sjeldent vakker.

Vokalisten og kvederen Kim Rysstad fra Setesdal er velsigna med ei fantastisk uttrykksfull, lys og varm stemme. Han har fått gleden og æren – det går helt sikkert begge veier – av å samarbeide med London Philharmonic Orchestra på sin julehyllest «Når snøen laver ned».

Om det er på norsk, svensk eller engelsk så kommer Rysstad gjennom med sitt vakre budskap på kjente sanger som «Stille natt», «White Christmas» og «Det hev ei rose sprunge» eller svenske schlägere som Oscar Danielsons nydelige «Besvärjelse» i duett med Jenny Nilsson og Rickard Nilssons «Det va då» eller ganske så ukjente sanger.

Rysstad er en framifrå formidler og «kompet» – Peter Nordahl har arrangert og dirigerer – kunne vel neppe vært bedre. Dette er så avgjort ei juleplate som kan sørge for at freden senker seg.

PS Denne plata finnes kun digitalt.

Flaata – Ackles – Busk

I Wish Every Day Could Be Like Christmas!

Grappa/Musikkoperatørene

Hekla Stålstrenga

Velkommen inn

Ta:lik/Musikkoperatørene

Hovedøen Social Club

Slynger julen inn

Indris Pro/Musikkoperatørene

Kvedarkvintetten

Julesong

Heilo/Musikkoperatørene

Ola Asdahl Rokkones – Terje Baugerød

I denne søte juletid

TerjeB Production/barejazz.no

Heidi Skjerve & Thomas Torstrup

Still

Øra Fonogram/Musikkoperatørene

Superbarna

Adventstid

Labels&Gentlemen/Barneselskapet/Musikkoperatørene

Kim Rysstad og London Philharmonic Orchestra

Snøen laver ned

X5 Music Group/finnes kun digitalt

Svensk på norsk

Det grenseløse norske plateselskapet SOFA setter ingen grenser for seg sjøl og sine utgivelser. Til og med svensker inviterer de til bords og her får vi møte den unike saksofonisten, og mye annet, Martin Küchen – mutters aleine.

Martin Küchen med en av sine mange saksofoner.

Den godt og vel 50 år unge svenske multisaksofonisten Martin Küchen har vi møtt her hjemme i band som Angles 9 og Trespass Trio og i samarbeid med blant andre Eirik Hegdal. Han har fra første livstegn fortalt oss at han er en totalt kompromissløs musikant som bare MÅ gå sine egne veier.

Med denne soloutgivelsen gjør Küchen det i enda større grad enn noensinne. Utstyrt med alt-, tenor- og barytonsaksofon, iPod, elektronisk tambura, diverse feltinnspillinger og litt «hjelp» fra Purcell, Busoni og Bach, så har Küchen inntatt krypten i Lunds Domkyrka – et rom med ei historie helt tilbake til 1121.

Med utgangspunkt i historiske hendelser, lager Küchen lydskulpturer og lydlandskap egna til ettertanke i en turbulent verden. Dette er musikk bortenfor det meste, men som er egna til interaksjon og som provoserer på et vis som forteller at Küchens budskap er viktig – viktigere enn noen gang.

Dette er budskap som krever mye av deg som lytter. Bidrar du med ditt, kan du få spennende tanker og ideer tilbake.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Martin Küchen

Lieber Heiland, laß uns sterben

SOFA/Musikkoperatørene

Mot slutten for den største

John McLaughlin er i manges ører en av de aller største gitaristene gjennom alle tider. Nå har han meldt at han i alle fall trapper kraftig ned – det gjør han heldigvis mens han er på topp.

Det er vi som skal takke – John McLaughlin & the 4th Dimension.

John McLaughlin (75) har helt siden slutten av 60-tallet hatt en bortimot ikonisk posisjon i både jazz- og musikkverdenen generelt. Etter at han satte kursen over fjorden fra England til USA, Miles Davis og Tony Williams, tok det kun kort tid før «alle» skjønte at gitarismen hadde fått en ny retningsgiver.

Siden har det vært slik; McLaughlins eminente smakssans, utrolige teknikk og høyst personlige tone – hans utstråling i alle mulige sammenhenger fra et akustisk samarbeid med Paco de Lucia og Al Di Meola, hans duosamarbeid med Carlos Santana, hans fusjon med med rock, jazz og indisk musikk i Shakti og de seineste åra i hans egne fusionband 4th Dimension.

Tidligere i år meldte McLaughlin at turneen han akkurat har avslutta i USA, kom til å bli hans siste på den sida av Atlanterhavet i alle fall. Helsa er ikke det den en gang var – McLaughlin føler at han ikke er i stand til å gjøre det han vil på lange turneer i alle fall. For oss på denne sida av dammen er det fortsatt håp – McLaughlin er bosatt i Monaco så da er ikke reisebelastninga så stor heller.

Basert på det han og 4th Dimension gjorde på den legendariske klubben Ronnie Scott´s i London i mars i år, så er det ikke mye – ingenting faktisk – å utsette på McLaughlins evner på alle mulige vis. Her er han tilbake på klubben der det hele mer eller mindre starta før turen gikk over til USA og Miles og at McLaughlin føler at han har kommet til sine egne, hersker det liten tvil om.

Sammen med den indiske trommeslageren og «rapperen» Ranjit Barot, den engelske tangentisten og trommeslageren Gary Husband – som vi har hørt en del her hjemme med flinkisen Per Mathisen i det siste – og elbassisten Etienne Mbappé fra Kamerun – et stabilt band gjennom mange år – tar McLaughlin oss med på ei etnisk fusionreise med både mye rock og jazz i seg.

Ingen kan spille fort som McLaughlin, men hele tida med substans – han har sjølsagt ingenting å bevise og gjør det derfor hele tida. Han tar´n også helt ned og stortrives også i de mer luftige og åpne landskapene.

Ingen er flinkere en John McLaughlin – så får folk kalle han og det han gir oss hva de vil. Jeg kaller det stor, god og tidløs musikk servert av en av de aller største. Måtte han fortsette så lenge helsa, hodet og fingrene holder.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

John McLaughlin & the 4th Dimension

[email protected] Scott´s

Abstract Logix/MusikkLosen