Liv Ulvik er en sanger som på et personlig vis tar tradisjons- og folkemusikken videre til egne steder.

Liv Ulvik går sine egne veier.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Første gang jeg hørte Liv Ulvik var i den særprega vokaltrioen Eplemøya Songlag. Det begynner å bli noen år siden og derfor var det ekstra hyggelig å stifte bekjentskap med Ulvik sin solo-debut.

Med «INN VADE» bekrefter Ulvik at hun er en artist som har evnen til å skape sitt eget lille univers basert på folke- og tradisjonsmusikk. Både tekster, som hun har hatt liggende i skrivebordsskuffa ei god stund og som i stor grad handler om innvadering av forskjellig slag, og musikk står Ulvik for sjøl. Det er ikke vanskelig å skjønne at hun både har stor kunnskap om og respekt for norsk tradisjonsmusikk. Med den ballasten tar hun flotte og spenstige steg i retning noe helt eget med «INN VADE».

Med ei besetning der Ida Aubert Bang på harpe og Kristine Solberg på cello tar seg av den tradisjonelle/klassiske biten og perkusjonisten Terje Engen og trombonisten Kristoffer Kompen sørger for en type jazztilnærming, skaper Ulvik med sine komposisjoner, tekster og ikke minst sin klare, lyse og reine stemme, stemninger som er sjeldne, vakre og høyst personlige.

Med «INN VADE» tar Liv Ulvik et viktig og stort steg i retning seg sjøl.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Liv Ulvik

INN VADE

Atterklang/Musikkoperatørene

Den danske trioen 65 1/2 hadde definitivt Bill Evans Trio som sine idealer. Her møter vi de unge danskene i historiske opptak fra 1966 og 67.

65 1/2 i aksjon – unge, men modne herrer.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Bill Evans ga verden noe helt nytt med sin trio på begynnelsen av 60-tallet. Sammen med bassist Scott LaFaro og trommeslager Paul Motian blei det servert en type kollektiv kammerjazz der alle instrumentene spilte ei like viktig rolle. Bill Evans blei en inspirator for mange verden rundt – her hjemme blei stafettpinnen ført elegant videre av pianisten og elegantieren Egil Kapstad.

I Danmark slo også Bill Evans´musikk og tankegods ned og i forlengelsen av Bill Evans skive «Trio 64», der Gary Peacock hadde erstatta avdøde LaFaro, så avleggeren Trio 65 1/2 dagens lys med tre meget lovende, unge danske musikanter.

Disse innspillingene er gjort i henholdsvis 1966 og året etter og da var pianisten Kenneth Knudsen 20, bassisten Ib Lund Nielsen 25 og trommeslageren Ole Streenberg 20. De oppnådde stor popularitet i hjemlandet og det er ikke vanskelig å skjønne – dette er nemlig elevert kammerjazz av meget høy standard.

Knudsen, som vi blant annet kjenner her hjemme fra en strålende trio med Palle Mikkelborg og Niels-Henning Ørsted Pedersen – deres versjon av «Imagine» er av typen uforglemmelig – har skjønt og tatt opp i seg hva og hvor Evans ville med musikken sin og sammen med Lund Nielsen og Streenberg, som begge er ukjente størrelser for meg, danderer de både originalkomposisjoner og standardlåter som «Stella By Starlight», «There Will Never Be Another You», «Naima» og «Santa Claus Is Coming to Town» på et flott og personlig vis – i Bill Evans´ånd.

Denne musikken er altså 50 år «gammel», men den er på alle vis tidløs og har mye å gi oss også i 2017 – og sikkert også i 2067!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Trio 65 1/2

66 67

Storyville Records/MusikkLosen

Den italienske vokalisten Marilena Paradisi og den amerikanske pianisten Kirk Lightsey har satt hverandre stevne – på norsk «mark».

Marilena Paradisi og Kirk Lightsey har funnet tonen.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Sjøl om den italienske vokalisten Marilena Paradisi har ei karriere som strekker seg tilbake til begynnelsen av 90-tallet, så er dette mitt aller første møte med henne. Det kan man trygt si er på høy tid. Pianisten Kirk Lightsey (80) derimot har jeg hatt gleden av å høre/møte i forbindelse med Dexter Gordons amerikanske «gjennoppstandelse» på begynnelsen av 80-tallet og han fortalte alle med mottakerapparatet i orden at vi hadde med en pianist i den moderne, melodiske gata å gjøre som hørte – og fortsatt hører – hjemme i ultraklassen.

Hvordan Odd Gjelsnes, sjefen for norske Losen Records, har kommet over denne utmerkede duoen vites ikke, men han skal uansett ha all mulig ære for at vi får gleden av å bli med dem på denne intime utflukten.

Med unntak av avslutningslåta «Fresh Air», som Paradisi har skrevet teksten til og Lightsey har tonsatt og der han også spiller fløyte, så består repertoaret blant annet av Charles Mingus´ «Portrait», den nydelige standardlåta «Some Other Time», Wal Waldrons «Soul Eyes», Ron Carters «Little Waltz» og tittellåta som Wayne Shorter har skrevet melodien til.

Det de to gjør er å føre eleverte samtaler basert på en langt framskreden musikalitet, lytteevne og empati. De to har ikke noe behov for å imponere noen, men gjør det likevel med sitt personlige uttrykk. Paradisi har ei flott og varm stemme og Lightsey en rikdom og dynamikk i uttrykket som han er ganske så aleine om.

«Some Place Called Where» har blitt et lite smykke av ei plate som passer ypperlig å ta frem når kveldene blir mørke, kalde og lange.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Marilena Paradisi – Kirk Lightsey

Some Place Called Where

Losen Records/MusikkLosen

Mickey Hart var trommeslager i Grateful Dead i to perioder. Her forteller han oss at fortsatt har dette spesielle.

Mickey Hart er midt i 70-åra, men meget i slag.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Mickey Hart (74) blei, sammen med den andre Grateful Dead-trommeslageren, Bill Kreutzmann, kalt the rhythm devils. Både under og etter legendariske Grateful Deads eksistens, fra 1965 til frontfiguren Jeremy Garcia gikk bort i 1995, har Hart vært i full gang med å «forske» i all verdens musikk og med si første soloskive siden «Superorganism» i 2013, kommer det nok en beskjed om at han fortsatt har veldig mye originalt å by på.

Denne skiva er «oppkalt» etter Harts database RAMU – (random access musical universe), som han etterhvert har utvikla til et slags instrument. Her har han samla lyder, stemmer, instrumenter og gudene vet hva siden 80-tallet og med denne utgivelsen serverer han oss et tverrsnitt av sin musikalske verden anno 2017.

Grateful Dead var så definitivt et psykedelisk rockeband, men de henta uhemma inspirasjon fra både rock, folkemusikk, bluegrass, blues, country og jazz. Slik er det også med Harts unike musikalske univers. Her er det ingen grenser – her er det ingen hemninger.

Når vi kan melde at han har invitert med seg tablasjefen Zakir Hussain, bassisten Oteil Burbridge, talkingdrum-maestroen Sikiru Adepoju, congamesteren Giovanni Hidalgo, saksofonguru Charles Lloyd og vokalistene Avey Tare fra Animal Collective og Tarriona «Tank» Ball fra New Orleans-bandet Tank and the Bangas, og satt dem og mange andre sammen med en rekke fieldopptak, blant annet av en «rappende» auksjonarius, så er det ikke vanskelig å begripe at «RAMU» hare blitt noe helt eget.

Dette er tøff rockemusikk med jazzovertoner, med impulser fra en rekke kilder kloden rundt og med mye annet krydder også. «RAMU» er nok en beskjed om at Mickey Hart er en spennende og unik musikant og konseptualist.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Mickey Hart

RAMU

Verve Forecast/Univeral

Pust er en vokalsekstett som på et inderlig og originalt vis forteller oss at den menneskelige stemma er den aller viktigste.

Pust ute i naturen der stemma hører hjemme.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Vokalsekstetten Pust har eksistert i godt og vel 10 år. Besetninga, som i dag består av sopranene Anne Hilde Grøv og Camilla Susann Haug, alten Elisabeth Anvik, tenoren Jostein Hasselgård, barytonen Håvard Gravdal og bassen Mads Iversen, har i stor grad vært stabil hele veien og det høres – Pust er ei a capella-gruppe som klinger noe så voldsomt sammen, slik bare et empatisk kollektiv som har eksistert i mange år kan.

«Huggu over vatn» er gruppas femte cd. Det er ei nydelig stemning over det de gir oss fra start til mål og de seks stemmene danderes på forskjellig vis fra låt til låt. Det har de garantert fått hjelp til også av den finske produsenten Jussi Chydenius – lederen for den finske vokalgruppa Rajaton.

Her får vi alt fra egetskrevet materiale, via folketoner til flotte og unike covervesjoner av blant annet Sigur Rós´ «Fljótavik» til Jan Garbareks udødelige og underskjønne «Molde Canticle». De fleste står fram som solister med sine helt personlige stemmer og i tillegg krydres det hele med enkelte og virkningsfulle besøk av tubaisten Lars Andreas Haug, fiolinisten Gjermund Larsen og perkusjonisten Knut Aalefjær.

Pust har funnet fram til noe helt eget i en rekke musikalske grenseland. Det er vakkert, det er unikt, det er sterkt – det er en bekreftelse på at den menneskelige stemma er den aller sterkeste stemma av dem alle.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Pust

Huggu over vatn

Grappa/Musikkoperatørene

Saksofonisten, komponisten og bandlederen Chet Doxas er et relativt ubeskrevet blad her hjemme. Han kan raskt bli ei ny, viktig stemme.

Chet Doxas med et vanvittig trøkk.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Musikanter som har jobba med Carla Bley, Dave Douglas og Steve Swallow vekker umiddelbart min interesse. Den canadiske, men New York-bosatte saksofonisten, komponisten og bandlederen Chet Doxas (37) hører hjemme i den ligaen og med sitt solo-visittkort «Rich in Symbols» bekrefter han hvorfor han er så ettertrakta.

Sammen med sin bror, trommeslageren Jim Doxas, etablerte Chet seg tidlig på den canadiske scena. Der fikk stadig flere fra den andre sida av grensa til Sambandsstatene også ørene opp for han og i stadig større grad forteller han oss nå at han er i ferd med å etablere seg med noe helt eget.

Doxas er i tillegg til å være en utmerket musiker også svært interessert i bildekunst. Det er utgangspunktet for musikken her. Det er blant andre kunstnere som Fab 5 Freddy og Robert Mapplethorpe som har inspirert Doxas og live er bildene til de to og flere andre «med» på konsertene som et fysisk bakteppe.

Med en strålende kvartett med herrer som ligger i den øverste delen av vannskorpa i den moderne New York-familien, trommeslager Eric Doob, bassist Zach Lober og gitarist Matthew Stevens – ikke blant de mest kjente, men meget langt framskredne, og gjester som trompeter Dave Douglas, pianist John Escreet og ikke minst synthesist Liam O´Neil, skaper Doxas, som i tilegg til saksofon også trakterer synther, musikk som henter hemningsløst fra kilder som rock, jazz, impro og filmatiske landskap.

Til sammen har det blitt tøff, original og suggererende musikk – slik låter spennende bilder – som plasserer Chet Doxas langt oppe på lista allerede nå. Han er så avgjort en musikant å følge i åra som kommer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Chet Doxas, nummer to fra høyre, med sin høyst oppegående kvartett.

Chet Doxas

Rich in Symbols

Ropeadope/chetdoxas.bandcamp.com

Trommeslager, komponist, bandleder og hedersmann Espen Rud har vært med siden 60-tallet. Her forteller han oss at han er like bra, nysgjerrig og livsbejaende som noen gang.

Espen Rud gir seg ikke og takk for det.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Espen Rud fyller 70 rett over nyttår. Det er en alder da mange pleier mange å trappe ned, men heldigvis er det ikke noe som tyder på at Rud – intet mindre enn en bauta i norsk jazzliv – hører med i den gruppa. Det er det da heller absolutt ingen grunn til. Med sin fjerde utgivelse på Curling Legs siden 2011 bekrefter han med all ønskelig tydelighet, kreativitet og musikalitet at han har veldig mye å melde fortsatt.

Jeg er så heldig at jeg har fått være med gjennom store deler av Ruds karriere – helt siden den legendariske frijazzgruppa Svein Finnerud Trio, via samarbeid med Dexter Gordon og Karin Krog til å være en av Radka Toneffs betrodde våpendragere. I tillegg har Rud spilt hundrevis av skolekonserter og leda en rekke egne band.

I tillegg til å være en usedvanlig «melodisk» trommeslager, har Rud også vist oss gjennom ei lang og innholdsrik karriere at han er noe så sjeldent som en framifrå komponist med ei lyrisk og melodisk åre som det er lett å like – med en gang og hele tida.

«Carla. The Fish» er en videreføring av disse idealene og bortsett fra en herlig og original versjon av «Steinrøysa neri bakken», har Rud skrevet all musikken. Tittellåta henter så definitivt noe fra en annen melodiker av solid merke, Carla Bley, og resten av låtene og arrangementene til Rud holder også til i samme klasse.

I mine ører har Rud vært en slags Art Blakey her hjemme – han har henta inn en rekke strålende talenter til sine band og det fortsetter han med her også. Når bandet består av Frode Nymo på sopran- og altsaksofon, Hanna Paulsberg på tenorsaksofon, Jo Fougner Skaansar på bass, Erlend Slettevoll på piano, Rob Waring på vibrafon og Adrian Løseth Waade på fiolin – med Atle Nymo på bassklarinett på ett spor -, så snakker vi kremen innen moderne, ung norsk jazz og det betyr i samme åndedrag internasjonalt høyt nivå.

Noen av disse musikantene har spilt med Rud i en årrekke, mens Paulsberg og Løseth Waade – to megatalenter – er førstreis og med på å løfte «Carla. The Fish» til noe som er vakkert og minneverdig. Som Ruds karriere i et nøtteskall med andre ord.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Espen Rud

Carla. The Fish

Curling Legs/Musikkoperatørene

For noen uker siden skrev jeg om Skiensjazzdraget. Nå skal Merete Junker ha æren av egenhendig å ha etablert Telemarkskrimdraget med «Vannmannen».

Merete Junker ved Porsgrunnselva som spiller ei sentral rolle i «Vannmannen».

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det er bare å bryte sammen å tilstå: de aller fleste ting på jord har gått meg hus forbi. Slik vil det nok være i åra som kommer også. Merete Junkers forfatterskap, som fra 2008 til 2014 består av fire krimbøker, hører hjemme i den kategorien. Nå har jeg heldigvis fått hekta meg på og med «Vannmannen» introduserer hun like godt en ny helt, politietterforskeren Eline Torp, som akkurat har flytta hjem til Porsgrunn fra hovedstaden med mann og hund.

Porsgrunn og elva som renner gjennom byen, som de krangler om i Skien og Porsgrunn hva heter, er viktige ingredienser i denne flotte, spennende og godt researcha krimmen. Kanskje spiller den ei litt for sentral rolle: leserne fra området kjenner seg sjølsagt godt igjen og synes det er stas med alle detaljene, for oss andre blir det av og til forvirrende.

Merete Junker (58) er journalist og har levd av språket i store deler av sitt liv. Før i verden var det slik at det nesten var ensbetydende med at man beherska språket og det finesser – slik er det, i stor grad i alle fall, ikke lenger. Junker tilhører den gamle skolen som gjør det og det er et driv og en flyt i fortellinga som imponerer fra start til mål.

Torp og hennes kolleger på kammeret blir involvert i noe som raskt viser seg å være et dobbeltdrap der begge likene har havna i elva – i hver sin handlevogn fra KIWI. En småby som Porsgrunn inneholder mangt og mye, på godt og ondt, og sakte, men sikkert blir stadig flere hemmeligheter avslørt.

Alt er realistisk og plausibelt og Junker makter på et elegant vis å koble to historier sammen til én – her har det vært gjort et godt stykke tankearbeid under utarbeidelsen av plottet. Persongalleriet er også veldig godt og Junker makter også å legge ut snubletråder som gjør at spenninga holder seg helt til slutt.

Merete Junker har ikke noen bloddryppende måte å skrive krim på. Det trengs da heller ikke – hun makter på et personlig vis å skape fortetta spenning uten det og i Merete Junker har så avgjort krim-Norge fått ei flott stemme. Jeg lover ikke å skulke noen bøker i åra som kommer.

Merete Junker

Vannmannen

Gyldendal

Pianisten, komponisten og bandlederen Gerald Clayton hører så avgjort med til framtida i amerikansk jazz.

Gerald Clayton spiller mer enn i løse lufta.

Det er mulig Gerald Clayton (33) hadde et valg, men som sønn av bassist John Clayton og med saksofonist, fløytist og medbandleder i Clayton Brothers, Jeff Clayton, som onkel, så kom det ikke akkurat som noen bombe at det blei jazzmusikant av Gerald også. Både som sidemann sammen med blant andre Diana Krall, Michael Bubblé, Charles Lloyd og Ambrose Akinmusire, har Clayton vist oss at han er en usedvanlig allsidig og spennende pianist. Med sitt fjerde visittkort under eget navn, bekrefter han også at han har noe eget å komme med også som komponist.

Clayton, som har skrevet og arrangert all musikken her, inviterer oss inn i et akustisk, moderne hardbop-landskap med solide røtter tilbake til 60-tallet. Med ei to saksofon-frontrekke bestående av Logan Richardson og Ben Wendel, forsterka av Dayna Stephens på ett spor, og med Justin Brown på trommer og Joe Sanders på bass – toppen av den unge New York-kremen med andre ord – pluss perkusjonistene Henry Cole og Gabriel Lugo på flere av spora og med resitatørene/vokalisten Aja Monet, Carl Hancock Rux og Sachal Vasandani som originalt krydder, byr Clayton på ei annerledes, melodisk og utfordrende reise.

Solistisk holder «Tributary Tales» sjølsagt høy standard, men det er likevel det kollektive uttrykket som ofte er det mest tiltrekkende og originale. Gerald Clayton forteller oss med det at han er ei original stemme som lett kan være med å prege amerikansk jazz i tiåra som kommer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Gerald Clayton

Tributary Tales

Motéma Music/Naxos Norway

Med sin kvartett Northern Concept bringer gitaristen og komponisten John-Kåre Hansen oss musikalsk varme i vinterkulda – for noen av oss.

Northern Concept gir oss vakker og melodiøs jazz.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

For fire år siden kom «Days» med bandet Northern Concept min vei. Sjefen het John-Kåre Hansen (39), spilte gitar og skreiv musikken, og kom fra Alta, men var og er bosatt i Bodø. Den fortalte meg om et talent vi lenger sørpå har gått glipp av i all for stor grad. Derfor er det hyggelig å kunne melde at «January Insomnia» er en kjærkommen bekreftelse på at Hansen har makta å utvikle talentet sitt både som instrumentalist og som komponist.

Sjøl sier Hansen at låtene hans og musikken han ønsker å formidle handler om det arktiske: vinter, snø, mørketid og vår. Det er godt mulig det, men den uhyre melodiøse og groovete musikken bærer også bud om lys, varme, håp og masse smil.

Sammen med bassist Roger Arntzen, mest kjent fra In The Country, og pianist Eivind Valnes, som begge var med på «Days», og den ferske trommeslageren Arild Johnsen, tar Hansen og Northern Concept oss med ei herlig reise som er både varm, givende og personlig. Det er vel ikke akkurat noen grunn til å stikke under en stol at Hansen har hørt på både Pat Metheny og John Scofield. Det skal han ikke skamme seg over – Hansen og Northern Concept har nemlig makta å sette sitt eget bumerke på musikken likevel.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

PS2 For noen av oss – henspeiler på at forfattaren sjølv befinner seg i Thailand for øyeblikket…..

Northern Concept

January Insomnia

Ponca Jazz Records/Musikkoperatørene