Ut i fra det store intet dukker det fra tid til annen opp en overraskelse i posten. Når den er av det uhyre vakre slaget, som i dette tilfellet, så gjør det absolutt ingen verdens ting.

Hvilket fantastisk samarbeid mellom Thomas Fonnesbæk og Justin Kauflin.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Foto: Birgitte Soffner Design

Musikkens veier er uransakelige. Den har heldigvis ført til at den danske bassisten og komponisten Thomas Fonnesbæk (40) og den amerikanske pianisten Justin Kauflin (31) har truffet hverandre – og du verden som de har truffet hverandre.

Kauflin, som mista synet som 11-åring, har det vært snakka om ei god stund allerede. Hans unike vennskap med den salige legenden Clark Terry har det til og med blitt film om og når Quincy Jones har forbarma seg over karriera hans, så er det noe som tyder på at det er noe spesielt på lur. Det er da også.

Fonnesbæk, som vi kjenner her hjemme blant annet i samarbeid med Helge Lien Trio, har allerede etablert seg i den stolte danske basstradisjonen etter Niels-Henning Ørsted Pedersen. Vi snakker om en instrumentalist med en stor og varm tone – i tillegg er Fonnesbæk en virtuos melodiker i rett nedadstigende linje fra NHØP.

De to, som begge «lider» av synestesi – det betyr at de for eksempel kan kjenne smaken av toner eller føle farger – derav tittelen, møttes for første gang våren 2015 på Jazzhouse Montmartre i København. Kjemien var på plass med en gang og både likhetene og ulikhetene i deres kultur- og musikktilnærming, var en stor inspirasjon for å videreføre samarbeidet. Denne innspillinga blei gjort i Gøteborg i løpet av to junidager i sommer.

Fonnesbæk, som har jobba i duo både med den danske vokalisten Sinne Eeg og den italienske pianisten Enrico Pieranunzi, kler dette formatet noe så voldsomt. Hans miks med både å være en strålende solist og samtidig være en usedvanlig lyttende følgesvenn, passer dette formatet som hånd i hanske.

Kauflin, med en teknikk i ultraklassen, har de samme lytteegenskapene som Fonnesbæk, er en melodiker av sjelden støpning, og når de så har gått sammen om å tolke Cole Porters «It´s All Right with Me», Lennon og McCartneys overnydelige og for sjeldent hørte «For No One», Oscar Petersons «Nigerian Marketplace» i tillegg til sju originalkomposisjoner på et helt eget vis, så har dette blitt et synestetisk møte som er egna til å skape ro i sjela og varme i hjertet.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Thomas Fonnesbæk & Justin Kauflin

Synesthesia

Storyville Records/MusikkLosen

Ola Kvernbergs nye storverk «Steamdome» blei sjøsatt under Jazzfest og Moldejazz i fjor – i hans to «hjembyer» Trondheim og Molde. Nå får alle kloden rundt muligheten til å skjønne hvor langt Kvernberg har kommet i sitt musikalske liv.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Ola Kvernberg i spissen for Steamdome – vi snakker bandet sitt!

Det begynner etterhvert å bli ei stund siden Frænas store musikksønn stod i Storgata under Moldejazz sammen med en kamerat og fikk folk til å stoppe opp. Her var det noe….

Det er ikke fullt ut så lenge siden en beskjeden unggutt stod på scena i Idrettens Hus sammen med Philip Catherine og Niels-Henning Ørsted Pedersen uten å bli tatt helt på alvor av de store.

Det skulle de ha gjort, for det Ola Kvernberg har gjort siden forteller oss om et megatalent med en allsidig tilnærming til det å skape minneverdig musikk som er sjelden – svært sjelden.

De av oss som har vært så heldig å få følge Kvernbergs utvikling, har sett, og ikke minst hørt, en formidabel progresjon. Helt fra stringswing-starten, via mer moderne uttrykk, «popmusikk» sammen med Kjersti Huke og Erik Nylander til fantastiske samarbeid ikke minst med Joshua Redman – den duoen MÅ ut i verden – og Kvernbergs egne prosjekter som «Liarbird» og «The Mechanical Fair», har gutten med fela og den karakteristiske sleiken – har den noe med Fræna å gjøre forresten? – vist oss at han er en musikant, komponist og, jeg vil også driste meg til å si, visjonær med kvaliteter i verdensklasse.

De som fikk med seg liveversjonene av «Steamdome», har garantert venta lenge på å få en versjon de kan hygge seg med i heimen – i tillegg til minnene. Har Kvernberg & Co makta å overføre magien fra scene til fonogram? I den grad det er mulig, så mener jeg han/de har greid det.

I dette perkusjonsdrevne energisamfunnet – vi snakker om tre av kongerikets aller heftigste unge trommeslagere med Børge Fjordheim, Hans Hulbækmo og Erik Nylander – samtidig!!! – som «Steamdome» er, får Kvernberg utløp for nok ei side av seg sjøl: den rocka, groovete, heftige, tøffe, svette og livsbejaende – det er han forsåvidt i alle andre sammenhenger også – der han forteller oss at hans musikk kan snakke til mange også langt utenfor jazzmenigheta.

Med Øyvind Blomstrøm, Nikolai Hængsle Eilertsen og Daniel Buner Formo som groovearbeidere, har Kvernberg funnet fram til helt riktig mannskap. Du verden så tøft det låter!

Det Kvernberg gir oss med denne ofte voldsomme utblåsninga, er en maktdemonstrasjon – nesten som et tog eller trailer som er umulig å stoppe. Kvernberg henter mer enn noen gang før inspirasjon fra et kreativt rockemiljø – han «bor» jo rett i nærheten av Motorpsycho blant annet. Det er en type energi i «Steamdome» som jeg tror Kvernberg aldri har vært i nærheten av før – ikke denne typen energi i alle fall. Lydbildet er stoooort, nesten brutalt fra tid til annen.

Hva med fiolinisten Kvernberg? Sjølsagt er han tilstede som bare det, men med den strålende «veggen» av lyd han har rundt seg hele tida, så blir han ikke så fremtredende som han ofte er. Her blir han mer en del av det totale bandet og det føler han seg åpenbart mer enn tilfreds med. Han er langt forbi det punktet i karriera og livet sitt der han har noe å bevise – nå gjør han det likevel og som den naturligste del av livet og musikken.

Mer makt – mye mer makt – til Ola Kvernberg!

PS Dessuten synes jeg Trump skal avsettes så snart som mulig.

Ola Kvernberg

Steamdome

Grappa/Musikkoperatørene

Jon Balke er ei flott, søkende og samlende sjel. Med sin andre utgave av Siwan-prosjektet gir han oss nok en gang påfyll av noe viktig – veldig viktig. Og ikke bare musikalsk.

Jon Balke med sitt unike Siwan-prosjekt.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Foto: Jonathan Vivaas Kise/Oslo World

Siwan-prosjektet til Jon Balke er enkelt og greit noe svært viktig – både musikalsk, emosjonelt og intellektuelt. Det hele starta for ti år siden og førte til bandets første skive to år seinere – «Amina Alaoui». Siden har Balke fortsatt «korstoget» med Andalusia – Spanias sørligste provins – som utgangspunkt, en smeltedigel og et møtested for kulturer, tanker, religioner, folkeslag, musikk – for mennesker.

Det er opp til flere saker som er spesielle med denne ECM-produksjonen. For det første er Jon Balke produsent – Manfred Eicher har ikke hatt en finger med i spillet – og dessuten har Balke skrevet en innsiktsfull covertekst som forteller oss om hans tanker og ambisjoner i forbindelse med Siwan-prosjektet.

Han setter prosjektet og musikken inn i en geopolitisk situasjon som er mer truende enn noe Balkes (62) og min generasjon kanskje har opplevd noen gang. Dere er i en slik situasjon og i en slik tidsalder verden og menneskeheten trenger at folk møtes – ikke splittes og settes opp mot hverandre som han nederst i alle mine anmeldelser benytter alle anledninger til – seinest Britain First-sitatene – til å gjøre.

Nok en gang har Jon Georg Balke, den fantastiske og kompromissløse pianisten og komponisten, satt sammen et band fra de forskjelligste deler av verden: vår egen, unikumet Helge Norbakken på perkusjon, den fantastiske vokalisten Mona Boutchebak fra Algerie, men bosatt i Frankrike, pluss Derya Turkan fra Tyrkia på feleliknende kemence og Pedram Khavar Zamini fra Iran på «tromma» tumbak og ikke minst Barokksolistene – her skal alle nevnes: lederen Bjarte Eike, Alison Luthmers og Øivind Nussle på fioliner, Milos Valent, Per Buhre og Torbjörn (feilskrevet hos ECM!!!!) Köhl på bratsj og Judith Maria Blomsterberg og Mime Brinkmann på cello og Johannes Lundberg på bass – for et ensemble – tilsammen har dette blitt et univers som er intet mindre enn magisk.

Balke har skrevet og arrangert musikk til tekster fra ofte den muntlige tradisjonen som sjølsagt overlevde inkvisisjonen som ellers ødela «alt» skriftlig materiale kulturene i Andalusia hadde skapt. Det er musikk som oppleves som henta ut fra en andalusisk tradisjonskultur, sjøl om jeg ikke kjenner mye til den, og som han har gitt ei ny og spennende innpakning med musikanter som har så mye musikk, så mye kultur, så store åpne sinn på plass at de kan åpne den videre opp for alle som vil lytte, lære og oppleve.

Balke skriver at det ikke er noe rom eller tid nå for en deling mellom dem og oss. Vi er dem og de er oss, sier han – kloke ord til klok, varm og viktig musikk.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

PS 2 Napoli heter Naples på engelsk Jon Georg:-)

Jon Balke ser, leter og finner.

Jon Balke Siwan

Nahnou Houm

ECM/Naxos Norway