Jon Balke er ei flott, søkende og samlende sjel. Med sin andre utgave av Siwan-prosjektet gir han oss nok en gang påfyll av noe viktig – veldig viktig. Og ikke bare musikalsk.
Jon Balke med sitt unike Siwan-prosjekt.
Foto: Jonathan Vivaas Kise/Oslo World
Siwan-prosjektet til Jon Balke er enkelt og greit noe svært viktig – både musikalsk, emosjonelt og intellektuelt. Det hele starta for ti år siden og førte til bandets første skive to år seinere – «Amina Alaoui». Siden har Balke fortsatt «korstoget» med Andalusia – Spanias sørligste provins – som utgangspunkt, en smeltedigel og et møtested for kulturer, tanker, religioner, folkeslag, musikk – for mennesker.
Det er opp til flere saker som er spesielle med denne ECM-produksjonen. For det første er Jon Balke produsent – Manfred Eicher har ikke hatt en finger med i spillet – og dessuten har Balke skrevet en innsiktsfull covertekst som forteller oss om hans tanker og ambisjoner i forbindelse med Siwan-prosjektet.
Han setter prosjektet og musikken inn i en geopolitisk situasjon som er mer truende enn noe Balkes (62) og min generasjon kanskje har opplevd noen gang. Dere er i en slik situasjon og i en slik tidsalder verden og menneskeheten trenger at folk møtes – ikke splittes og settes opp mot hverandre som han nederst i alle mine anmeldelser benytter alle anledninger til – seinest Britain First-sitatene – til å gjøre.
Nok en gang har Jon Georg Balke, den fantastiske og kompromissløse pianisten og komponisten, satt sammen et band fra de forskjelligste deler av verden: vår egen, unikumet Helge Norbakken på perkusjon, den fantastiske vokalisten Mona Boutchebak fra Algerie, men bosatt i Frankrike, pluss Derya Turkan fra Tyrkia på feleliknende kemence og Pedram Khavar Zamini fra Iran på «tromma» tumbak og ikke minst Barokksolistene – her skal alle nevnes: lederen Bjarte Eike, Alison Luthmers og Øivind Nussle på fioliner, Milos Valent, Per Buhre og Torbjörn (feilskrevet hos ECM!!!!) Köhl på bratsj og Judith Maria Blomsterberg og Mime Brinkmann på cello og Johannes Lundberg på bass – for et ensemble – tilsammen har dette blitt et univers som er intet mindre enn magisk.
Balke har skrevet og arrangert musikk til tekster fra ofte den muntlige tradisjonen som sjølsagt overlevde inkvisisjonen som ellers ødela «alt» skriftlig materiale kulturene i Andalusia hadde skapt. Det er musikk som oppleves som henta ut fra en andalusisk tradisjonskultur, sjøl om jeg ikke kjenner mye til den, og som han har gitt ei ny og spennende innpakning med musikanter som har så mye musikk, så mye kultur, så store åpne sinn på plass at de kan åpne den videre opp for alle som vil lytte, lære og oppleve.
Balke skriver at det ikke er noe rom eller tid nå for en deling mellom dem og oss. Vi er dem og de er oss, sier han – kloke ord til klok, varm og viktig musikk.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
PS 2 Napoli heter Naples på engelsk Jon Georg:-)
Jon Balke ser, leter og finner.
Jon Balke Siwan
Nahnou Houm
ECM/Naxos Norway
