Urheftig!

Sivert Høyem både har og er ei stemme av de helt sjeldne. To høstdager i fjor inntok han og musikken hans det fantastiske auditoriet på Akropolis i Aten og du verden som han kledde det utrolige "rommet" og som Akropolis kledde han.

Det er en urkraft i uttrykket til Sivert Høyem.

Det snakkes og skrives fra tid til annen om musikanter, skuespillere, talere, politikere og andre typer personligheter som har evnen til å eie et rom fra det sekundet de inntar det. Det er en evne noen har og som ikke kan læres. Sivert Høyem er blant dem som har denne egenskapen og tydeligere enn i løpet av disse konsertene på fantastiske Akropolis har det vel aldri vært.

Etter å ha etablert seg som en voldsom personlighet både på plate og på scena med Madrugada mellom 1995 og 2008, har Høyem (41) makta det mange har forsøkt på, men ikke fått til – nemlig å etablere seg som soloartist. I tilfellet Høyem er det overhodet ikke overraskende for min del: han var på veldig mange vis Madrugada og med sin tilstedeværende autoritet, unike stemme og ujålete framferd så hadde han dette helt spesielle som skulle til.

Både her hjemme og godt utenfor Harald og Sonjas grenser blei Madrugada og Høyem schwære etterhvert. Om vi er klar over det her oppe i steinrøysa hvilken posisjon de oppnådde er jeg ikke sikker på, men når vi ser på mottakelsen Høyem fikk i fjor høst i det mildt sagt historiske auditoriet på Akropolis, er det en voldsom bekreftelse på hvilken status han har gjort seg fortjent til. 10000 mennesker tok i mot han med åpne armer, de gjenkjente stort sett alle låtene, om de var fra Madrugada-tida eller nye, og både Høyem og publikum var like begeistra.

Og hvordan vet vi det? Jo, denne flotte produksjonen består nemlig av både en dobbelt-cd og en DVD på nesten 90 minutter. Den forteller oss om en strålende frontfigur foran et ypperlig og empatisk band, gjestevokalist Marie Munroe på ei låt, strykekvartett, fantastisk lyssetting og en lydproduksjon på det nivået en artist som Sivert Høyem fortjener.

Det er en tydelig begeistra Høyem som bortimot har fått oppfylt guttedrømmen og får muligheten til å spille på den fantastiske, bortimot magiske scena. Han gir publikum 17 sanger med hitlåter som nesten ber om allsang og nye, relativt ukjente sanger for mange i alle fall. Jan Martin Smørdal har gjort en utmerka jobb med strykearrangementene, Lars Voldsdal skaper strålende lyd og Tord Knutsen er nok en gang en lysmagiker. Når så Cato Salsa på gitar, Christer Knutsen på gitar og tangenter, Øystein Frantzvåg på bass, Børge Fjordheim på trommer og Marie Munroe på vokal og autoharpe pluss strykekvartetten kler og løfter Høyems budskap ytterligere, så er det ikke så mye mer å ønske seg.

Sivert Høyem er så mye mer enn en rockesanger – han er en formidler og historieforteller av rang og han er i besittelse av ei ærlig utstråling som bør gi han verdensherredømme i enda større grad enn han har oppnådd.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Sivert Høyem med fullt band og strykere på Akropolis.

Sivert Høyem

Live at Acropolis

Hektor Grammofon/Musikkoperatørene

En betimelig hyllest

I år er det 50 år siden ikonet John Coltrane gikk bort. Engelske Denys Baptiste hyller mesteren på et forbilledlig vis.

Denys Baptiste har skjønt hva John Coltrane og hans budskap dreide og dreier seg om.

Denys Baptiste (47) er et helt nytt navn for meg. Det sier en hel del om den mangelen på oppmerksomhet som britisk jazz får både her hjemme og ellers rundt om på kloden også: hadde Baptiste vært oppvokst i New York i stedet for i London, hadde han garantert hatt et stort navn i jazzverdenen. På hjemmebane nyter han derimot stor anerkjennelse. Til tross for det har han ikke løpt ned dørstokkene i platestudioene – fem skiver har det blitt på 18 år under eget navn. Baptiste er åpenbart av typen som vil føle seg trygg på at han har noe genuint å melde før han går i studio.

Tre januardager i år var tenor- og sopransaksofonist Baptiste tydeligvis mer enn klar for å lage en hyllest til sitt store forbilde John Coltrane (1926-67) som altså gikk ut av tida bare 41 år gammel – for 50 år siden. "Alle" med en eller annen følelse for jazz, har sin favoritt-Coltrane plate eller epoke. Slik er det også med Baptiste. For han er det mesterens siste periode fra 1963 til hans bortgang fire år seinere som har satt de tydeligste spora og da snakker vi platene "Crescent", "Ascension", "Interstellar Space", "Meditations", "Om" og "Sun Ship".

For mange er dette den vanskeligst tilgjengelige epoka i Coltranes liv. Han var en musikant og et menneske som var på søken både musikalsk, personlig og religiøst og han var ofte på vei bort fra det vakre, rene og melodiske.

Baptiste har funnet fram til sin kjerne i Coltranes seine epoke og har tatt med seg impulser både derfra og fra sine karibiske røtter til å skape et melodisk og vakkert landskap av Coltrane-låter som "Dusk Dawn", "Peace on Earth", "After the Rain" og "Dear Lord". Baptiste har også skrevet to låter sjøl, blant annet "Astral Trane", som passer perfekt inn i helheten.

Med seg har Baptiste toppfolk fra flere generasjoner engelske jazzmusikanter som alle fortjener mye større oppmerksomhet over alt på kloden: Neil Charles og Gary Crosby på både elektrisk og akustisk bass, Nikki Yeoh på tangenter og Rod Youngs på trommer og perkusjon samt tenorsaksofonisten Steve Williamson på tre spor.

Dette har både blitt en flott hyllest til en av de aller største 50 år etter at han gikk bort samtidig som det har blitt en solid bekreftelse på at Denys Baptiste og musikantene han omgir seg med tilhører et toppsjikt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Denys Baptiste

The Late Trane

Edition Records/Border Music Norway

Velkommen!!!

Norge blir som mange vet et rikere land av at vi får impulser utenfra. Den svenske gitaristen Martin Högberg har både studert og seinere slått seg ned her og det skal vi være veldig glade for.

Håkon Mjåset Johansen, Martin Högberg og Aksel Jensen har all grunn til å smile.

I disse opphetede valg- og innvandringsdebattider, er det nok en gang gledelig å kunne melde at at vi her i kongeriket har fått påfyll. Ikke fra så langt unna denne gangen, men jeg kjenner jeg blir varm innvending hver gang det kommer noe eller noen fra fjern eller nær som sørger for at vi utvider horisonten vår.

I dette tilfellet tror jeg det er et gjensidig nyttig vekselbruk ute og går. Den 37 år unge gitaristen, komponisten og bandlederen Martin Högberg, fra jazzmetropolen Brålanda i Västra Götaland der borte hos Carl XVI Gustaf och Silvia, har nemlig bodd i Trondheim og studert på den berømte jazzlinja i flere år og har nå fortsatt reisa nordover og bosatt seg i Bodø.

I mars i fjor gikk han i studio i Trondheim sammen med bassisten Aksel Jensen og trommeslageren Håkon Mjåset Johansen for å lage si debutskive. Det har ført til ei samling på ni låter der Högberg har skrevet åtte og Lennon og McCartney bidrar med "Your Mother Should Know".

De tre møtes i et vakkert, melodiøst landskap med masse luft og plass til alle slik at de både kollektivt og individuelt får plass til å strekke ut. Högberg, som er et nytt bekjentskap for meg, hører hjemme i en slags moderne 60-talls generasjon der melodien spiller ei viktig rolle. Han har utvikla en rein, åpen og tydelig tone i gitaren sin og melodien "Tribute to Wes" sier mye om hvor han hører hjemme stilistisk. Når så Jensen og Mjåset Johansen er empatiske lyttere av ypperste merke, blir dette triojazz det er veldig lett å hygge seg med.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Martin Högberg Trio

Panorama

Just for the Records/Musikkoperatørene

Ny Dansk er også godt

Gammel Dansk er jo en sikker vinner i de fleste sammenhenger. Her lanserer Lasse Mørck og hans venner Ny Dansk. Det smaker like godt det.

Lasse Mørck følger opp en meget stolt dansk basstradisjon.

28 år unge Lasse Mørck kommer fra en bakgrunn der det ikke er så overraskende at han blei bassist. Både hans bestefar og hans far spilte nemlig bass, men holdt seg til klassisk musikk. Så med et hus "fullt" av basser måtte det vel nesten bli slik. Helt til han kom opp i gymnasalder syntes unge Mørck at jazz var kjedelig, men da så han endelig lyset og oppdaga blant andre Scott LaFaro, Bill Evans´usedvanlige bassist, som omkom i ei bilulykke bare 25 år gammel.

Siden gikk turen fra Mørcks hjemby Svendborg til store København og etter en avstikker til Mexico så avslutta Mørck sitt masterstudie ved det meget velrennomerte Rytmisk Musikonservatorium nå til sommeren. I samme slengen har han også skapt musikk som har kommet ut på hans debut-cd under eget navn.

Litt tidligere i år hørte jeg Mørck for første gang på dansk-norske Snorre Kirks "Drummer & Composer". Her er det snudd litt på hodet: Kirk er så definitivt tilstede som trommeslager her og ellers medvirker to andre av Danmarks aller mest lovende instrumentalister, Jesper Løvdal på saksofon og klarinett og Tobias Wiklund på kornett.

All musikken her er komponert av Mørck og uten akkordinstrument blir det mye rom, luft og plass til de fire involverte. De åtte låtene forteller oss om en ung musikant som har fullt grep om store deler av jazzhistoria og som tar den med seg inn i vår tid. Mørcks opphold i Mexico skinner også tydelig gjennom.

Mørck legger på ingen skjul på at han har ikoner som Charlie Haden og Charles Mingus som idealer både som komponister, bandledere og bassister og musikken er både groovy, mørk, skitten, rå, tøff og humoristisk.

Her har vi med fire av den nye generasjonen danske jazzmusikere å gjøre som garantert vil være med å prege dansk jazzmusikk i mange tiår fremover. Den danske bassarven er i de beste hender – Lasse Mørck skal bli veldig spennende å følge i åra som kommer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.,

Lasse Mørck Quartet

Imagining Places I´ve Never Been

Nordsø Records/lassemorck.bandcamp.com