Tubaisten Martin Taxt går sine egne veier – helt egne veier!

Sammen med sine russiske medsammensvorne Kurt Liedwart og Andrey Popovskiy skaper Martin Taxt noe helt spesielt.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Martin Taxt (36) er en allsidig trønder med formell bakgrunn fra både Paris og Musikkhøgskolen i Oslo bak seg. Hans tuba har dukka opp hos artister som Maria Mena og Odd Nordstoga og han har vært en viktig del av gruppa Music for a While med Tora Augestad, Stian Carstensen, Mathias Eick og Pål Hausken. Sjøl om dette er relativt straighte settinger, så har jeg en mistanke om at en stor del av Taxt sitt musikalske hjerte befinner seg i den eksperimentelle sfæren. Her kommer det to utmerkede prov på det.

I november 2015, etter at Taxt hadde vært i Russland et par måneder tidligere med det norske kunstnerkollektivet Verdensteateret, møtte han igjen Kurt Liedwart, som "spiller" på EDB-maskina ppooll – et nettverkssystem for både lyd og bilde hvis jeg har skjønt det riktig, men det er jo langt i fra sikkert, og Andrey Popovskiy, som trakterer bratsj, elektronikk og "ting".

Sammen med Taxts mikrotonale tuba har de tre funnet hverandre og skapt et elektroakustisk landskap langt hinsides noe annet som har vederfaret eders sanseapparat. Det er spennende, det er stygt, det er rart, det er vakkert og det er uten stans originalt og modig.

Martin Taxt med den japanske innovatøren Toshimaru Nakamura.

Japanske Toshimaru Nakamura og Taxt har jobba sammen siden 2006 i bandet Kokobu Senjû. Nakamura har både miksa og mastra "Hjem". I april i fjor var de to på turné i Japan – Nakamura med sitt miksebord og Taxt med sin mikrotonale tuba.

Vi får være med på tre "konserter" som varer til sammen i cirka 36 minutter. Dette låter også akkurat så annerledes som trioen med de to russerne – likt, men helt forskjellig som Jan Garbarek en gang beskrev musikken sin. Det er støy, det er stille, det er kommunikasjon, det er søken, det er kompromissløshet, det er både vilje og evne til å stake opp ny kurs.

Martin Taxt er ei original og søkende musikalsk sjel. De som er i tvil om det kan bare sjekke ut disse to visittkortene.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Kurt Liedwart – Andrey Popovskiy – Martin Taxt

Hjem

Mikroton Recordings/Diger Distro

Toshimaru Nakamura & Martin Taxt

Listening to the Footsteps of Living Ones Who Are Still on the Ground

ftarri.com/Diger Distro

Setter man sammen to sveitsiske og to portugisiske improsjeler, kan det lett bli noe helt unikt ut av det. Det har det definitivt blitt i dette tilfellet.

Big Bold Back Bone i fri utfoldelse.

Jeg må innrømme at Luis Lopes, Marco von Orelli, Sheldon Suter og Travassos er fire totalt ukjente størrelser for meg. Når det mer enn oppegående portugisiske selskapet Clean Feed Records, med blant annet en rekke norske musikanter og konstellasjoner i stallen, står bak denne utgivelsen, er det en mer enn sterk nok indikasjon på at det er både dyktige musikanter med masse integritet involvert og at det er musikk med visjoner som er på vei.

Sveitserne von Orelli og Suter spiller henholdsvis trompet og sleidetrompet og trommer, mens portugiserne Lopes og Travassos har ansvaret for gitar og elektronikk. Det de unnfanga i Lisboa den 30. november 2015 er en ekskursjon på godt og vel 43 minutter som de har kalt "Immerge" og som jeg lover er ulikt alt annet som har kommet din vei.

Musikken, som er fri for tradisjonell melodikk og rytmikk, oppleves som en søken der fire åpne og kompromissløse musikanter utfordrer seg sjøl, hverandre og oss på vei til noe som gjør at både de og vi må skjerpe alle sanser – uten stans.

Det er stille, det er luft, det er støy, det er kommunikasjon, det er et ønske om å skape noe i mange typer grenseland der samtidskunst/musikk, installasjon og impro spiller sentrale roller. Big Bold Back Bone tør å gå dit ingen har gått før og de gjør det med suksess.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Big Bold Back Bone

In Search of the Emerging Species

Clean Feed Records/cleanfeed-records.com

For noen måneder siden tilbrakte jeg noen dager sammen med "3740 forbausende fakta". Nå er gjengen bak det superpopulære engelske TV-programmet "Quite Interesting" klar med ytterligere "1181 fornuftsstridige fakta". Mer moro med andre ord!

John Lloyd, John Mitchinson og James Harkin har det garantert moro på jobben.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

TV-programmet "Quite Interesting" eller QI, har vært en seersuksess av de sjeldne der borte på fotballøya med legenden Stephen Fry som frontfigur. Bak han finnes det sjølsagt en voldsom redaksjon som uten stans spar opp faktagrunnlaget for TV-suksessen og heldigvis har de funnet ut at det er en god idé å gi ut mye av materialet i bokform også.

Mitt første møte med bokversjonen går altså bare noen måneder tilbake i tid da samleutgava "3740 forbausende fakta" kom ut på norsk. Heldigvis er det slik at tilfanget er bortimot utømmelig og nå har redaktørene Lloyd, Mitchinson og Harkin, med god hjelp av et enormt hjelpekorps må vite, begått ei ny bok der 1234 mer eller mindre utrolige fakta på engelsk har blitt til "1181 fornuftsstridige fakta" på norsk.

Dette er intet mindre enn stor underholdning og boka fyker unna på noen få timer. Alle sannhetene (for det må vi jo tro at de er, ikke sant?) er formulert kort og kjapt. Noen er så rare, merkelige og smått utrolige at de må leses minst to ganger, mens mange andre er slik at man blir sittende å humre.

Eksemplene står sjølsagt i kø og her hentes det frem et lite knippe for å illustrere hvorfor hele ideen bak IQ, både på TV og mellom to permer, har blitt så utrolig populær. Det er altså slik at det finnes 19 språk som snakkes av bare ett menneske, og det er også sant at da den britiske dronninga fødte prins Charles, så spilte prins Philip squash.

Av det alvorlige slaget er det faktum at hver time begår en amerikansk krigsveteran sjølmord og mer kuriøst at det i følge dansk lov er forbudt å skjende fremmede lands flagg, men tillatt å brenne det danske !!!!! At Edith Wagner fra New York i 1901 gifta seg med sin malteserkatt er vel noe de fleste allerede vet og det samme når det gjelder at all sex mellom mark skjer i 69-stillingen. Noe annet skulle tatt seg ut!

Dette er altså ei bok som sørger for god stemning og en del undring og ikke minst humring. Minuset er at en del av eksemplene er så engelske at vi her på den andre sida av Nordsjøen ikke har noen forutsetninger for å skjønne hva de handler om. De kunne med fordel ha vært droppa, men pytt au: vi overlever både det og en SMS fra Arbeiderpartiet med oppfordring til å stemme på dem. Verden har så avgjort større problemer å stri med.

John Lloyd, John Mitchinson & James Harkin

1181 fornuftsstridige fakta

Font Forlag

Gitaristen Frode Kjekstad har vært her i en årrekke, men aldri fått den anerkjennelsen han har fortjent. Nå er det på tide at det skjer!

Frode Kjekstad er en gitarist det groooooover av.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Verden kan være et urettferdig sted. Det finnes det opptil flere eksempler på og her kommer ett til. Gitaristen Frode Kjekstad (42) fortjener, om ikke verdensherredømme, så i alle fall mye mer oppmerksomhet og anerkjennelse enn han har fått til nå. Vi snakker nemlig om en plekterfører i superklassen spesielt i souljazz-landskapet unnfanga av gitarister som for eksempel Wes Montgomery og George Benson.

Kjekstad, født, oppvokst og bosatt i jazzmetropolen Lier, har i løpet av de siste tjue åra gitt oss mye hygge både live og på fonogram. Alt, om det har vært som sjef eller sidemann, har holdt meget solid standard, men av årsaker som går et lite stykke utenfor min fatteevne, så har altså den store anerkjennelsen uteblitt.

Blant medmusikanter rundt om på kloden derimot, nyter Kjekstad og hans gitarspill stor aktelse. I 2013 blei han invitert over til The Big Apple, sjølveste jazzhovedstaden, av noen av de aller hippeste gutta i souljazz-klassen. Vi snakker tenorsaksofonist Eric Alexander, trommeslager Joe Farnsworth og organist Mike LeDonne – a-laget med andre ord innen dette uttrykket. Og Frode Kjekstad glir elegant inn i dette laget – ikke overraskende siden han holder samme klasse.

Etter at Kjekstad hadde spilt med denne gjengen på den kjente jazzklubben Smoke i New York, gikk turen i studio og i løpet av en januardag i 2014 – spør ikke meg hvorfor musikken har blitt liggende så lenge på "lageret", men den har i alle fall tålt oppholdet uten problemer – blei fire Kjekstad-låter og fem standardlåter spilt inn. Her får vi alt fra de vareste, mest ettertenksomme ballader via mediumtempo-saker til brennheite opptempo-utflukter.

De fire stortrives uansett utfordring og med hverandre. "A Piece of the Apple" har enkelt og greit blitt nok en bekreftelse på at Frode Kjekstad hører hjemme helt der oppe. Nå må folk rundt om på Tellus få øra opp!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Frode Kjekstad

A Piece of the Apple

Losen Records/MusikkLosen

Fra de mest uventede steder dukker det opp nye vitnesbyrd om at det skjer mye spennende musikalsk nesten over alt. Det seineste beviset kommer fra Portugal.

José Lencastre er ei interessant stemme fra Portugal.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Jeg bryter sammen og tilstår at jeg aldri har hørt om verken bandlederen og altsaksofonisten José Lencastre (40), bassisten Hernâni Faustino, trommeslageren Joao Lencastre eller pianisten Rodrigo Pinheiro tidligere. Heldigvis har Lencastre hørt om Tor de Jazz og via det portugisiske postvesenet har det blitt oppretta kontakt.

Siden Lencastres seineste innspilling er å finne på det engelske selskapet FMR Records, der blant andre vår egen frijazzhøvding Frode Gjerstad gir ut mye av sin musikk, så mer enn antyder det hvor Lencastre & Co befinner seg i det musikalske landskapet. Slektskapet med Gjerstad er faktisk både tydelig og betydelig.

Alle de tolv "låtene" er kollektivt unnfanga. Først får vi seks aforismer – en slags suite – og så følger det seks frittstående vitnesbyrd. Sjøl om det hele er fritt, åpent og løst, så er det mye dynamikk, melodikk og ikke minst kommunikasjon på høyt nivå her. Ofte har de fire en bortimot lyrisk tilnærming til musikken, mens det i nest "låt" blir et nesten voldsomt utbrudd vi blir utsatt for.

Musikken José Lencastre Nau Quartet gir oss er både styggvakker og kompromissløs. Den forteller oss at det skjer mye spennende i den andre enden av Europa også.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

José Lencastre Nau Quartet i aksjon under innspillinga.

José Lencastre Nau Quartet

Fragments of Always

FMR Records/fmr-records.com

Aldri hørt om pianisten og komponisten Dino Massa? Det er ikke så merkelig, men en ustoppelig norsk platedirektør sørger for at mange nå får muligheten.

Dino Massa Quartet gir oss flott påfyll.

Musikkverdenen er veldig stor, men samtidig veldig liten. Dette er ikke noe forsøk på å være kvasifilosofisk som synes å være en trend i anmelderfaget om dagen, men en stadfestelse av fakta. Ute i den store verden har for eksempel den italienske pianisten, komponisten og bandlederen Dino Massa (52), spesielt i sitt hjemland, markert seg kraftig i godt over tjue år. Han har turnert over store deler av kloden og spilt med storheter som John Abercrombie. Her hjemme derimot har han aldri satt sin fot, men Odd Gjelsnes, mannen bak Losen Records, har likevel fått med seg Massas kvaliteter og bestemt seg for å gi ut hans sjuende skive under eget navn.

Den kommer ikke til å føre til noe jordskjelv i jazzverdenen, men til tross for det så forteller Massa oss at han har mye originalt og spennende å fare med. Massa, som kommer fra Napoli, har skrevet en suite bestående av fire deler. Der har han blant annet portrettert sin hjemby gjennom moderne, melodisk, sødmefull og vakker akustisk jazz. Han har også gått gjennom hele jazzhistoria sett gjennom egne briller og det hele ender opp som et inderlig møtte mellom Massa og hans tre medsammensvorne, bassisten Luca Garlaschelli, sopran- og barytonsaksofonisten Nicola Pisani og trommeslageren Alessandro Rossi – tre andre totalt ukjente størrelser for meg som alle holder meget godt internasjonalt nivå.

Fra start til mål er dette varm, hardtswingende og tøff jazzmusikk med røtter i 60-tallets hardboputtrykk. Dino Massa skal ha all mulig slags takk for at han har avlagt oss en visitt med musikken sin og Odd Gjelsnes det samme for at han har tatt initiativet til å videreformidle den.

PS Dessuten synes Trump bør avsettes så snart som mulig.

Dino Massa Quartet

Suite Pour le Piano for Jazz Quartet

Losen Records/MusikkLosen

Susanne Sundfør har vært, er og kommer til å bli værende en av våre aller største musikalske historiefortellere. Dette nye mesterverket bekrefter det.

Susanne Sundfør leverer på høyeste nivå nok en gang.

Jeg tilsto mer enn gjerne at jeg var forelska etter at Susanne Sundførs forrige album, "Ten Love Songs", så dagens lys for vel to år siden. Samtidig innrømmet jeg at jeg ikke var noen Sundfør-ekspert. Det er jeg fortsatt ikke – jeg har på ingen måte full oversikt over hva hun har gjort. Men jeg er fortsatt forelska og bedre bekreftelse er det ikke mulig å få enn et ukjent antall runder med hennes ferske album "Music for People in Trouble".

Susanne Sundfør er en av de få jeg vet som umiddelbart tar rommet og fyller det med sin musikk. Hun ber om full oppmerksomhet og hun får det. Fordi hun har noe vesentlig og usedvanlig personlig å melde.

Hennes tankeverden og tekstunivers, som hun presenterer som stor og viktig lyrikk, dreier seg her i stor grad om hva som kan komme etter oss og hun "tvinger" oss til å reflektere – til å gå innover.

Når hun så i tillegg skriver musikk så vakker, så sterk, så sjangerfri, så personlig som hun gjør og får assistanse av blant andre Jørgen Træen, pedal steel-guru Greg Leisz, Gard Nilssens Acoustic Unity, det vil si Nilssen på trommer, Frans Petter Eldh på bass og André Roligheten på saksofon, John Grant og pianoinnovatør Jon Balke, så blir dette musikk i en sfære de aller færreste når opp til. Er det pop, er det rock, er det jazz, er det folk, er det middelaldermusikk? Svaret er både ja og nei – og mye mer!

Måten Susanne Sundfør formidler det hele på med si inderlige, varme og insisterende stemme – som ikke kan sammenliknes med noen andres – er av sorten som tar bolig i deg og blir der værende. Jeg bruker sjelden ordet mesterverk i anmeldelser, men her kommer det et unntak. Jeg er fortsatt betatt og forelska.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Susanne Sundfør

Music for People in Trouble

bella union/Sonnet Sound/Warner Music

Fiolinisten Henning Kraggerud har, i samarbeid med forfatteren Erik Fosnes Hansen, gitt Vivaldis ikoniske årstider nytt liv.

Henning Kraggerud løfter opp "Quattro Stagioni" til nye høyder.

I jazzen snakkes det mye om å tolke standardlåter – prøve å skape noe nytt i låter som er spilt tusenvis av ganger av de aller største stjernene. Det å ta for seg Antonio Lucio Vivaldi (1678-1741) sitt udødelige mesterverk "Quattro Stagioni" oppleves nok noe liknende for klassiske musikanter. Hva i all verden kan jeg eller vi tilføre eller få ut av denne musikken som ikke har blitt gjort tidligere?

Henning Kraggerud (44), fiolinist og komponist i det øverste sjiktet, hadde en idé og sammen med Arktisk Filharmonisk Kammerorkester i Tromsø, som han er kunstnerisk leder for, og forfatteren Erik Fosnes Hansen, har han fått satt ideen, eller rettere sagt ideene, ut i livet.

De tre "enhetene" turnerte sammen med et repertoar der Vivaldis klassiske verk stod i sentrum, men der Fosnes Hansen fortalte om Vivaldis liv og levned i tillegg – noe vi kan lese i albumheftet og som setter musikken inn i en helt ny setting. På toppen av dette bindes det hele sammen med fire Kraggerud-komposisjoner som passer elegant inn i det musikalske bildet. Den forteller oss at både Vivaldis og Kraggeruds musikk er totalt tidløs.

Dette er musikk så vakker, så sjangersprengende og så "fredsskapende" at det bare er å flytte inn i den. Sjøl om vi ikke får høre Fosnes Hansen lese sin tekst her, så "hører" vi han likevel gjennom å lese tekstheftet. Kraggerud og Arctic Philharmonic Chamber Orchestra, som de kaller seg på ny norsk, klinger strålende sammen. De "tre" har enkelt og greit makta å fortelle flotte og sterke historier på nytt. Nå kan alle årstidene bare melde seg – nok en gang.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Henning Kraggerud

Between the Seasons

Simax Classics/Grappa/Musikkoperatørene

Dette er mitt første møte med krimforfatteren Hans Olav Lahlum. Jeg har bare meg sjøl å laste for at det har tatt så lang tid – jeg har nemlig ingen problemer med å skjønne hvilken enorm kapasitet vi har med å gjøre.

Hans Olav Lahlum er en smart og engasjerende krimforfatter.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Det kommer ikke akkurat som noen bombe at nivået på norsk krimforfatteri befinner seg på et særdeles høyt nivå. Med Jo Nesbø som ledestjerna, i alle fall internasjonalt, har det blitt tatt megaskritt de siste tiåra. Det er nesten slik som med norsk jazz: etter at Andersen, Christensen, Garbarek og Rypdal la lista skyhøyt på 60- og 70-tallet, så har stadig nye generasjoner fulgt etter og mer enn markert seg på den internasjonale scena også.

Jeg kjenner altså bare Lahlums helter K2 og Patricia av omtale, men det gjør for så vidt ingenting her siden "De fems tegn" ikke har noe med dem å gjøre. Dette er en helt frittstående roman basert på ganske så historiske hendelser og med et persongalleri som er helt nytt fra Lahlums hånd og hode.

Som i Aslak Nores "Ulvefellen", så henter også Lahlum bakteppet for sin psykologiske thriller i andre verdenskrig. Nores drama blir værende i den tidsperioden, men Lahlum tar den med inn i vår tid. Det gjør han på et særdeles elegant og intelligent vis og bakteppene fra 1944, som han kommer tilbake til fem ganger, er nødvendige og ikke overdrevne for fremdriften av storyen.

Synd, straff, hevn og tilgivelse blir nevnt som nøkkelbegreper for denne romanen og det er ikke vanskelig å si seg enig i det. Med et godt og lettlest språk tar Lahlum og fanger meg fra første side – og han slipper meg aldri. Grusomme hendelser som skjedde i Trondheim mot slutten av krigen, følger hovedpersonen gjennom hele livet og, av personlige årsaker, ønsker han å gjøre noe drastisk med det – i mange land.

Lahlum benytter seg av forfattergrepet der vi som lesere helt fra starten vet hvem den skyldige er. Spenninga ligger i om han "lykkes" i sitt forehavende eller om politiet, med den danske etterforskeren Pernille Frederikke Andersen i spissen, greier å finne frem til han før han får gjort det han har satt seg som sitt siste livsmål.

"De fems tegn" er annerledes, spennende og drivende godt skrevet. Jeg tror på Lahlum hele veien, plottet er realistisk og persongalleriet er troverdig. Det skulle altså ta sin tid før jeg fikk lest min første Lahlum – det blir garantert ikke den siste. Dette er nemlig krimlitteratur på aller øverste internasjonale nivå.

Hans Olav Lahlum

De fems tegn

Cappelen Damm

Fløytisten, komponisten og bandlederen Nicole Mitchell har jeg hørt mye om, men lite av. Endelig har det blitt en orden på det og det var på høy tid!

Nicole Mitchell er enkelt og greit en musikalsk visjonær.

Nicole Mitchell (50) har i en årrekke vært en sentral skikkelse i det alltid like spennende afro-amerikanske miljøet i Chicago med kollektivet AACM som fundament og inspirasjonskilde. Mitchell har i en periode også vært leder for AACM. I mange år har hun også vunnet bortimot det som er å vinne av leser- og kritikeravtemninger i amerikanske musikkmagasiner spesielt som fløytist.

I forbindelse med 50-års jubileet til AACM i 2015 fikk Mitchell i oppdrag fra Museum of Contemporary Art Chicago å skrive et bestillingsverk. Mitchell har hele livet vært opptatt av science fiction og i tillegg har hun sammen med en rekke andre afro-amerikanske musikanter, som blant andre Kamasi Washington, Flying Lotus, Janelle Monáe og Death Grips, benytta seg av en platform som har gått under betegnelsen afrofuturisme.

Der kan Mitchell og andre skape sitt helt eget unike uttrykk og visjoner. Temaer som teknologi, åndelighet, rase og kjønn har ofte stått sentralt for Mitchell og hun har henta impulser fra klassisk musikk, verdensmusikk, gospel, funk, avant-rock og improvisert musikk. Som man lett vil skjønne så er det en mangefasettert musiker og kunstner vi har med å gjøre og veldig mye av dette har hun makta å implementere i dette verket.

Med et ensemble som har sitt utgangspunkt i hennes Black Earth Ensemble, bestående av Tatsu Aoki på bass og de japanske tradisjonelle instrumentene shamisen og taiko, Jovia Armstrong på perkusjon, Renée Baker på fiolin, Tomeka Reid på cello og banjo, Kojiro Umezaki på shakuhachi, Alex Wing på gitar, oud og theremin og avery r young på vokal – Mitchell har skrevet både tekst og musikk – blir vi tatt med til verdener der det utopiske – Mandorla – møter vår tids World Union – på vei mot stupet.

Om noen får assosiasjoner til Sun Ras måte å tenke musikk på, så er det absolutt forbindelseslinjer her. Mitchell har sjølsagt flytta musikken sin inn i vår tid, men hennes dualitetskoliisjon – som hun sjøl kaller det – har også med seg mye tradisjon og historie.

Nicole Mitchell, en strålende fløytist, har med dette verket og dette bandet fortalt oss om en klar og tydelig visjon. Musikken er spilt inn live på Museum of Contemporary Art i Chicago den 2. mai 2015, men lever godt både nå og i mange år til. Dette er nemlig både musikk og en visjon til ettertanke.

PS Dessuten mener jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Nicole Mitchell

Mandorla Awakening II: Emerging Worlds

FPE Records/fperecs.bandcamp.com