Det beste Ane kan være

"I wanna be the best I that I can be with you" sang Ane Brun. Det var hun da også – noe så voldsomt.

Ane Brun er nå så sjef at det er bare å gi henne verdensherredømme.

Foto: Tor Hammerø

Det er i låta "Black Notebook" at hun synger akkurat den strofa som mange forbinder med henne og i løpet av de knappe to timene i den fullsatte storsalen i Oslo Konserthus, ga hun oss uendelig mange prov på hvilken enorm artist hun har utvikla seg til å bli. Jeg har opplevd henne i alt fra en kjeller i hennes hjemby Molde aleine med sin gitar som nesten ukjent, via Sentrum Scene i Oslo til utekonsert på Moldejazz til dette nye høydepunktet hos 40 års-jubilanten Oslo Konserthus. Bedre presang fra Brun til Konserthuset og til oss er nesten ikke mulig å ønske seg.

Det er ikke akkurat småtterier for en artist å fronte et enormt orkester som Kringkastingsorkesteret – KORK – men Ane Brun er i stand til det på alle slags vis. Hun er nå nemlig i besittelse av en autoritet, en personlighet og en originalitet som gjør at hun eier enhver setting hun velger å gå inn i eller blir invitert til.

På vårparten i år gjorde hun tre utsolgte konserter i legendariske Berwaldhallen i Stockholm med Sveriges Radios Symfoniorkester under ledelse av Hans Ek. Seinere gikk turen til Gøteborg og endelig var det klart for Norges-premiere også, men nå med KORK altså, men fortsatt med Ek med taktstokken. Det blei en voldsom, bortimot magisk opplevelse.

Det er en trygg og usedvanlig sikker Brun som inntar scena i Oslo – hun stortrives med KORK, Ek og sine faste medsammensvorne Martin Hederos på tangenter og fiolin, Ola Hultgren på trommer og Ellekari Larsson på kor og de stortrives med henne. Med sin ujålete måte å møte publikum på, på uforfalska Molde-dialekt sjølsagt – her va de ikkje nåkka knoting eller svårsk til tross for 17 år i Stockholm – var kontakten av det utmerkede slaget fra start til mål gjennom de to timene.

Med et repertoar med låter henta fra store deler av hennes karriere med høydepunkter som nevnte "Black Notebook", "One", hennes versjon av Beyonces "Halo", hennes tolkning av operastoff av Monteverdi, en sonette av Shakespeare hun har satt musikk til, "Alfonsina y el Mar", som hun lærte seg i tida på Molde videregående og hennes to – nesten eneste – sanger på norsk og på klingende romsdalsk, med utrolig vakkert samspill med multitalentet Hederos på fele i "Du gråter så store tåra", er bare et knippe av det som har lagra seg på harddisken for å bli der lenge – veldig lenge. Morsomt å høre en svensk korist synge på romdskalsk også forresten!

Arrangementene, som både Ek, Martin Hederos, Johan Lindström og flere til har skapt, er uten unntak av det voldsomme, sterke og flotte slaget som løfter fram Bruns budskap og vokal på et forbilledlig vis. Ek gjør nesten sjølsagt en framifrå jobb med taktstokken, KORK beviser igjen at de er Norges beste band, perfekt lyd av Hans "Surte" Norin og Oscar Söderlund og et publikum som storkoste seg – mer er det nesten ikke mulig å ønske seg.

Ane Brun er nå en artist som ikke passer inn i noen sjanger lenger – hun er sin egen. Denne kvelden var hun det beste hun kunne være sammen med oss.

Foran Norges beste band, Kringkastingsorkesteret, fortalte Ane Brun oss hvilken enorm artist hun har blitt.

Foto: Tor Hammerø

Ane Brun og Kringkastingsorkesteret

Oslo Konserthus, 20. september 2017

Det swinger av Grieg

Den norske stringswing-kvartetten Touché Monet tar for seg nasjonalskatten skapt av Edvard Grieg og viser oss at det kan swinge kraftig av salige Edvards fantastiske toneskatt.

Touché Monet sørger for å gi Edvard Griegs toneskatt ny innpakning.

Jon Larsen og Hot Club de Norvège har på mange måter ansvaret og har satt standarden for stringswing her til lands. Den lista er lagt høyt og det er intet mindre enn veldig hyggelig både å se og ikke minst høre at det kommer stadig nye konstellasjoner og musikanter som fører arven videre.

For to år siden fikk jeg stifte bekjentskap med Touché Monet for første gang. Den gang het de Touché! og med debutskiva "Gypset" fortalte de oss at kongeriket hadde fått et nytt stringswingband av meget solid format.

Med "Grieg Swing" mer enn bekrefter gitaristene Johan Tobias Bergstrøm og Bård Helgerud, den amerikanske, men Norge-bosatte fiolinisten Meade Richter og bassisten Fredrik Solberg at de er et band i strålende utvikling. Det swinger og groover noe vederstyggelig av bandet hele veien og det er flotte solistprestasjoner fra alle involverte samt gjesten Georg Reiss på klarinett og tárogató på to av spora.

Repertoaret består av alt fra "Solveigs sang" via "Norsk dans nr 2" til "Mor Åses død" og nesten hele veien viser det seg at Griegs musikk egner seg utmerket i stringswingtapning også – i alle fall når det er herrer med slike kvaliteter som de i Touché Monet er utstyrt med.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Touché Monet

Grieg Swing

Hot Club Records/Musikkoperatørene

Ut på tur!!!!

Den engelske forfatteren Victoria Hislop har skrevet nok en roman med "røtter" i Hellas. Du verden så spennende og lærerikt det har vært å bli med henne på tur.

Victoria Hislop har et godt, ekte og usedvanlig nært forhold til Hellas.

Helt siden Hislop debuterte med "Øya", som kom ut på norsk i 2007, har hun hatt et stort internasjonalt publikum som har gledet seg til hennes neste "reiseskildring". For min del er "Postkort fra Hellas" det aller første møtet med Hislops forfatterskap og, etter å ha lest en hel om henne, så var det på høy tid. Forventningene var store, både med bakgrunn i det jeg hadde lest om Hislop og fordi jeg også har et relativt godt forhold til Hellas, og du verden som de blei innfridd.

Det Hislop forfører meg med her er hennes måte å fortelle historia, eller rettere sagt historiene, på. Hun tar oss med til Hellas, men ganske langt borte fra det vi som turister kjenner til – hun tar oss med til det ekte Hellas. Vi blir kjent med ekte grekere på godt og ondt og vi blir kjent med kulturen, lynnet og naturen på et helt nytt vis.

Måten Hislop gjør det på i romanform er både original og troverdig. En engelsk forfatter har truffet sin store "kjærlighet" hjemme på fotballøya og de avtaler å møtes i Hellas. Han reiser i forveien og sender postkort til sin "kjære", men de kommer på sett og vis på avveie. De kommer rett og slett til en helt annen kvinne som også kommer over forfatterens dagbok. Den nye kvinnen blir så fascinert av det hun tyvleser at hun bare må reise til Hellas for å se om det forfatteren skriver stemmer.

Og der starter egentlig denne spennende, vakre og originale rundreisa i dette landet som har slitt så mye og som så mange har blitt så glade i – Victoria Hislop i den grad at hun nå bor store deler av året på Kreta. Boka er fantastisk illustrert med bilder som gjøre den til en slags dokumentarroman også.

Jeg må tilbake til Hellas – snart!!!!!

Victoria Hislop

Postkort fra Hellas

Vigmostad & Bjørke

Årets høydepunkt

For mange, undertegnede inkludert, var konserten med Vijay Iyer Sextet under Moldejazz kanskje årets høydepunkt. Her kommer bekreftelsen på hvor bra denne musikken er.

Vijay Iyer, nummer to fra venstre, er en av jazzens viktigste stemmer.

Foto: Lynne Harty

Pianisten, komponisten og bandlederen Vijay Iyer (45) forteller oss hver gang han gir lyd fra seg at han er en retningsgiver – han er en av jazzens mest innovative musikanter rett og slett. Som Artist in Residence i Molde i sommer fortalte oss med sine fem utgaver at det virker som om han ikke har noen grenser. Hver gang han satte seg ved pianoet, åpna han nye dører.

Det er sjølsagt opp til ørene som hører hvilke dører som er de mest spennende å gå gjennom og hvilket rom det er mest interessant å bli værende i. For min del blei den seine og intense kvelden på den intime scena Storyville den aller mest givende og varige og musikken vi som var så heldige å få oppleve, blei spilt inn i New York i april. Nå kan altså noen få muligheten til å gjenoppleve den og mange andre få høre den for første gang.

Amerikanske Iyer, med indiske røtter, har blitt kåra til årets artist i verdens mest anerkjente jazzmagasin, DownBeat, både i 2012, 2015 og 2016. Det sier det aller meste om hvilken anseelse Iyer nyter og jeg har ingen problemer med å si meg enig. Både som komponist og pianist tar han med seg impulser fra straight jazz, samtidsmusikk, indisk tradisjonell musikk, funk og gudene vet hva og setter det sammen til et univers som er fullstendig hans eget.

Med seg har Iyer et superlag av likesinnede sjelsfrender: bassisten Stephan Crump, kornettisten, flygelhornisten og elektronikeren Graham Haynes – sønn av trommelegenden Roy Haynes, altsaksofonisten Steve Lehman, tenorsaksofonisten Mark Shim og ikke minst trommeslageren Tyshawn Sorey. Denne sekstetten er på alle slags vis et kollektiv der alle får plass og rom – det er ikke Iyers solotripp på noe som helst slags vis, sjøl om han jo er premissleverandøren underveis som komponist av all musikken også.

Det er et driv, et trøkk og en originalitet i denne musikken og i disse musikantene som er nok en bekreftelse på at Vijay Iyer er blant de aller viktigste og mest visjonære musikerne, komponistene og bandlederne på kloden anno 2017.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Vijay Iyer Sextet

Far From Over

ECM/Naxos Norge

En unik verden

Den amerikanske komponisten Michael Pisaro har med hjelp av to norske musikere invitert oss inn i en unik og spennende verden.

Michael Pisaro har noe helt eget å melde.

La det være klart med en gang: den verdenen komponisten Michael Pisaro inviterer meg inn i, er ganske så ukjent for meg. Likevel lar jeg meg fascinere og mye av grunnen er sikkert min langt framskredne nysgjerrighet.

Dette er musikk som for enkelhets skyld kan plasseres i kategorien samtidsmusikk eller i alle fall i båsen eksperimentell musikk. I løpet av de 17 "satsene", som til sammen varer i vel en time, åpner Pisaro opp for en lydverden der små, nesten minimale forandringer gjør at man blir "tvunget" til å konsentrere seg kraftig for å få med seg budskapet.

Verket, som er skrevet i 2009 for bassklarinett, elektrisk gitar og tape, oppleves som små, stille innsyn i Pisaros observasjoner av de fire "tilstandene", som en bekreftelse av Garbareks påstand om at musikken er forskjellig, men likevel helt lik.

Musikken som er fri for tradisjonell melodikk og rytmikk, men som hele tida har en tydelig puls i seg, og tilstandene, utvikler seg sakte – fantastisk herlig i motsetning til alt mulig annet rundt oss. Mye av æren for det skal sjølsagt gitarist, og ymse annet, Håkon Stene og bass- og kontrabassklarinettist Kristine Tjøgersen ha.

Stene og Tjøgersen makter å skape stemninger og rom som gir oss som lyttere plass til å ta bolig i Pisaros unike univers. Om jeg har skjønt hva og hvor han vil med denne musikken? Det er langt i fra sikkert, men jeg har uansett hatt glede av å bli invitert inn i denne unike verdenen.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Håkon Stene og Kristine Tjøgersen tar oss med inn i en "ny" verden.

Michael Pisaro

Asleep, Street, Pipes, Tones

HUBRO/Musikkoperatørene

Herlig brygg!

Dens svenske trommeslageren og visjonæren Bengt Berger kjenner få om noen grenser.

Bengt Berger, helt til høyre, med hele den svensk-indiske-ghanesiske gjengen.

Den svenske trommeslageren, bandlederen og komponisten Bengt Berger (75) er ei ustoppelig søkende sjel. Det skal vi være veldig glade for – det har det nemlig kommet usedvanlig mye vakker og livgivende musikk ut av. Alle som har vært i nærheten av musikanter som har forsøkt å sette sammen en turné med et band på en viss størrelse, vet hvor krevende det kan være. Berger er heldigvis av typen som ikke lar seg stoppe av slike problemstillinger og i januar i fjor la han ut på turné i India med sitt store band Beches Brew – se ikke bort fra en viss inspirasjon fra Miles Davis´ "Bitches Brew" her – og i oktober for knapt et år siden, var det klart for svensk turné med det samme prosjektet. Den er den delen av turen vi får være med på her med liveinnspillinger fra Stockholm, Malmö og Umeå.

Berger har helt siden 60-tallet vært opptatt av både jazz og musikk og kulturer et stykke utenfor den slagne landevei. Han flytta til India for å komme nærmere og lære mer om musikken og kulturen og seinere gikk turen til Afrika med det samme formålet. Han skapte band og "samfunn" som Bitter Funeral Beer Band, der blant andre Don Cherry spilte ei sentral rolle, og hele tida siden har Berger revet ned murer og fusjonert ideer, musikk og kulturer på et vis han har vært ganske så aleine om.

Med "Beches Indian Brew" har han skapt et "samfunn" der saksofonistene Thomas Gustafsson, Jonas Knutsson og Sir Thomas Jäderlund, gitaristene Max Schultz og Göran Klinghagen, bassisten Stefan Bellnäs, fiolinisten Livet Nord, perkusjonisten og elektronikeren Lise-Lotte Norelius og lydmannen Sigge Krantz møtte de indiske musikerene Akkarai Sisters, K. U. Jayachandra Rao og B. Shree Sundarkumar på alt fra fioliner, perkusjonsinstrumenter og vokal samt Doe Kushiator fra Ghana på perkusjon.

Det har ført til et møte av de sjeldne, livsbejaende og ikke minst viktige. Med et repertoar, som med ett unntak Berger har skrevet, som henter impulser fra "alt" Berger har vært inspirert og opptatt av, blir vi nesten bokstavelig talt tatt med på ei reise bortimot jorda rundt. Det er gjennom slike møter og slike uttrykk jeg i min naivitet ser eller hører for meg at verden kan bli et bedre sted å være. Her brytes det ned murer og grenser krysses og her uttrykkes det motsatte av hatretorikken vi har fått kjenne på i valgkampen vi har lagt bak oss.

Det er så mye varme, kjærlighet og livsbejaenhet i denne musikken at de som blir værende likegyldig til den bør vurdere profesjonell hjelp av folk med lang utdannelse og erfaring. Dette er et viktig møte og flott og viktig musikk.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Bengt Berger

Beches Indian Brew

Country & Eastern/Naxos Norway

Unike brødre

Christian og Fredrik Wallumrød har mye på hjertet – som resten av den usedvanlig musikalske Wallumrød-slekta. Her kommer det et nytt strålende eksempel på det.

Fredrik og Christian Wallumrød – brødrene sine det.

For et par år siden kom en vinyl inn døra med tre låter signert Brutter, det vil si Christian og Fredrik Wallumrød. Sammen med søster Susanna og søskenbarn David utgjør Wallumrød-slekta kanskje den mest musikalske gjengen i kongeriket og uansett i hvilken setting vi støter på dem, så har hver og en av dem dette helt spesielle å by på.

Nå er altså Brutter klar med oppfølgeren "Reveal and Rise". All musikken er, som sist, unnfanga av de to i fellesskap. Christian trakterer trommemaskin, synth og elektronikk mens Fredrik har ansvaret for trommene, trommesynth og elektronikk. Var debuten "Brutter" av det unike slaget, så har årets visittkort blitt om mulig enda mer spennende.

Lydlandskapet er av det helt spesielle slaget og rytmisk og melodisk utfordrer de to de aller fleste vedtatte normer. Det betyr ikke at alt er flytende, fritt og uten et definert beat, men det betyr at de utfordrer både seg sjøl og oss til å finne fram til det. Det finnes en helt klart struktur der inne og det er veldig morsomt og spennende å være med på leitinga etter den. Dette er musikk som krever noe og som gir masse tilbake til den som er villig å åpne opp for den.

Storebror Christian, født i 1971 og to år eldre enn Fredrik, har markert seg kraftig som bandleder i en rekke konstellasjoner opp gjennom åra. Fredrik har ikke vært like markant i den rolla, men sammen har de funnet fram til noe de er helt aleine om. Brutter åpner og greit musikalske dører som vi ikke ante fantes før de to inntok høytalerne. Tøft, annerledes og spennende!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Brutter

Reveal and Rise

HUBRO/Musikkoperatørene

Brødre i ånden

Det unge polske fiolinstjerneskuddet Adam Bałdych omgir seg med norske toppmusikanter. Det er det mulig å ha full forståelse for.

Adam Bałdych omkransa av Helge Lien, Frode Berg, Per Oddvar Johansen og Tore Brunborg – for en gjeng!

For to år siden ga Adam Bałdych oss mer enn en indikasjon på hva hans samarbeid med Helge Lien Trio ville føre til med kvartettens debutalbum "Bridges". Da dreide det seg om musikalsk brobygging – nå har de fire reist masse og spilt mye sammen og oppfølgeren har fått det beskrivende navnet "Brothers" både mynta på de fires samarbeid og stadig sterkere bånd, samt at det er en hyllest til Adam Bałdychs avdøde bror, Grzegorz.

La det være slått fast med en gang: Adam Bałdych føyer seg elegant inn i den stolte polske jazzfiolintradisjonen som Michael Urbaniak og Zbigniew Seifert var viktige i etableringa av. Han er enkelt og greit en usedvanlig dyktig og uttrykksfull musikant med en teknikk som matcher hans ambisjoner på alle slags vis.

Når han så har fortsatt å videreutvikle samarbeidet med Helge Lien (piano), Frode Berg (bass) og Per Oddvar Johansen (trommer), musikanter som avgjort befinner seg på det samme nivået som Bałdych, så er dette visittkortet bestående av Bałdych-komposisjoner, samt en duoversjon Leonard Cohens gjennomspilte "Hallelujah" sammen med Lien, nok en stadfestelse av at dette er musikanter i det aller ypperste sjiktet. Det at Tore Brunborg bidrar med sin unike, sterke og varme saksofontone på noen spor, skader såvisst heller ikke.

Musikken er varm, mørk, ettertenksom og utadvendt – alt dette og mer til. Den er uten stans melodisk og egna til sinnets vederkvegelse. Vakkert er det – usigelige vakkert faktisk.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Adam Bałdych & Helge Lien Trio

Brothers

ACT/Musikkoperatørene

Personlig hilsen

Christian Ingebrigtsen er en sangsmed med mye på lager. Her gir han oss sine egne og mest personlige sanger.

Christian Ingebrigtsen har noe eget å komme med.

Det kommer neppe som noen bombe at musikken Christian Ingebrigtsen har stått for opp gjennom åra, ikke akkurat er dagligdags for mine ører. Det kommer den heller ikke til å bli, men siden postmannen var så hyggelig å bringe hans første soloalbum på ti år til heimen, så synes jeg at det er bare rett og rimelig at jeg tilbringer litt tid med den. Og jeg har blitt behagelig overraska.

Jeg lener meg ofte på Duke Ellingtons musikkanskuelse: det finnes bare to typer musikk, god og dårlig. Med den i bakhodet, så faller "Got to Be" helt klart ned i kategorien god. Årsakene er mange for så vidt mange, men de viktigste er at Ingebrigtsen er en flink låtskriver, en bra sanger og en flink formidler. Det holder ei god stund det.

Ingebrigtsen, med ei lang og solid popkarriere bak seg spesielt med gruppa a1, har brukt lang tid på å komme i mål med denne soloskiva. Hovedårsaken er at han har vært en svært opptatt herre på mange områder, blant annet med å skrive låter for andre artister. Noen av låtene han har unnfanga har han underveis skjønt har vært av typen så personlige tar han ikke ville gi dem fra seg – han ville enkelt og greit spille dem inn sjøl når tida var inne.

Nå var han og timeplana endelig klar og de 12 låtene forteller oss om en historieforteller av klasse sjøl om ikke klisjeene helt har fått fri. Låtmessig henter han hemningsløst fra både country, reggae, pop og sikkert mye mer og med sin prikkfri engelskuttale og diksjon, så snakker han garantert til et publikum over hele kloden.

Når så Ingebrigtsen har med seg allsidige kremmusikanter som Rino Johannessen, Hermund Nygård, Børge Petersen-Øverleir og Jonny Sjo, så sier det seg sjøl at tonefølget også er i de beste hender. For alle der ute som vil ha litt påfyll av personlig og ganske ufarlig popmusikk, så er Christian Ingebrigtsen klar.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Christian Ingebrigtsen

Got to Be

Incicon/Cameloso

Jazz med stor J

Det å gå på jazzklubb er noe av det hyggeligste som finnes – spesielt når musikken snakker til meg. Her blir vi tatt med på Jazzhus Montmartre i København og blir møtt av den amerikanske trommeslageren Rodney Green og hans utmerkede kvartett.

Rodney Green – definisjonen på det å swinge.

Trommeslageren og bandlederen Rodney Green (38) har spilt med både Diana Krall, Christian McBride, Tom Harrell og Joe Henderson – før han runda 20! Det sier vel det aller meste om hvilket unikt talent vi har med å gjøre. Seinere har Charlie Haden og Mulgrew Miller vært blant arbeidsgiverne. Nå jobber han i stor grad med sin egen trio og i trioen til en annen Green, pianisten Benny Green.

I februar i fjor blei han invitert til det legendariske Jazzhus Montmartre i København for å gi publikum tre dager med straight, hardtswingende jazz med røtter i bebop- og 60-tallsjazzen. Dette har de jo en voldsomt stolt tradisjon for i København og Danmark, nemlig å invitere amerikanske musikanter for bli værende i kortere eller lengre tid og gjerne skape musikk sammen med de innfødte.

Slik blei det også disse tre dagene i fjor: Green tok med seg sin faste bassist David Wong og den svært langt framskredne vibrafonisten Warren Wolf og inviterte med seg den danske pianisten Jacob Christoffersen. De blei invitert til å leke uten alt for mye øvelser involvert, men så er de heller ikke av typen som trenger det, spesielt ikke når repertoaret er som det er her.

To Chick Corea-låter, "Bud Powell" og "Humpty Dumpty", to av Thelonious Monk, "Well You Needn´t" og "´Round Midnight", Bill Evans´"Emily", Miles Davis´ "Budo" og Cole Porters "Just One of Those Things" står på programmet. Dette er musikk og låter disse gutta har inne før de møtes og under mottoet la oss se hva som skjer, har de gått til verket.

Egentlig så vet vi vel hva vi får i løpet av denne knappe timen. Med slike kapasiteter som synes det er morsomt å leike med hverandre så er det bare å trykke på knappen og la det stå til – og du verden som det stod til!

Vi snakker Jazz i denne gata på aller øverste nivå og alle får masse rom til å fortelle hvem de er og hva de står for. Green har absolutt ikke noe behov for å breie seg på bekostning av de andre – han forteller bare med sin pure tilstedeværelse at han er en autoritet mer enn klar for å ta over stafettpinnen etter legender som Art Blakey og Billy Higgins. Har du lyst å ta en tur på jazzklubb med topp musikanter og flott stemning når det enn måtte passe deg? Da anbefales det å invitere Rodney Green & Co hjem med en eneste gang.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Rodney Green Quartet i aksjon på Jazzhus Montmartre i København.

Rodney Green Quartet Feat. Warren Wolf

Live at Jazzhus Montmartre

Storyville Records/MusikkLosen