Det beste Ane kan være

"I wanna be the best I that I can be with you" sang Ane Brun. Det var hun da også – noe så voldsomt.

Ane Brun er nå så sjef at det er bare å gi henne verdensherredømme.

Foto: Tor Hammerø

Det er i låta "Black Notebook" at hun synger akkurat den strofa som mange forbinder med henne og i løpet av de knappe to timene i den fullsatte storsalen i Oslo Konserthus, ga hun oss uendelig mange prov på hvilken enorm artist hun har utvikla seg til å bli. Jeg har opplevd henne i alt fra en kjeller i hennes hjemby Molde aleine med sin gitar som nesten ukjent, via Sentrum Scene i Oslo til utekonsert på Moldejazz til dette nye høydepunktet hos 40 års-jubilanten Oslo Konserthus. Bedre presang fra Brun til Konserthuset og til oss er nesten ikke mulig å ønske seg.

Det er ikke akkurat småtterier for en artist å fronte et enormt orkester som Kringkastingsorkesteret – KORK – men Ane Brun er i stand til det på alle slags vis. Hun er nå nemlig i besittelse av en autoritet, en personlighet og en originalitet som gjør at hun eier enhver setting hun velger å gå inn i eller blir invitert til.

På vårparten i år gjorde hun tre utsolgte konserter i legendariske Berwaldhallen i Stockholm med Sveriges Radios Symfoniorkester under ledelse av Hans Ek. Seinere gikk turen til Gøteborg og endelig var det klart for Norges-premiere også, men nå med KORK altså, men fortsatt med Ek med taktstokken. Det blei en voldsom, bortimot magisk opplevelse.

Det er en trygg og usedvanlig sikker Brun som inntar scena i Oslo – hun stortrives med KORK, Ek og sine faste medsammensvorne Martin Hederos på tangenter og fiolin, Ola Hultgren på trommer og Ellekari Larsson på kor og de stortrives med henne. Med sin ujålete måte å møte publikum på, på uforfalska Molde-dialekt sjølsagt – her va de ikkje nåkka knoting eller svårsk til tross for 17 år i Stockholm – var kontakten av det utmerkede slaget fra start til mål gjennom de to timene.

Med et repertoar med låter henta fra store deler av hennes karriere med høydepunkter som nevnte "Black Notebook", "One", hennes versjon av Beyonces "Halo", hennes tolkning av operastoff av Monteverdi, en sonette av Shakespeare hun har satt musikk til, "Alfonsina y el Mar", som hun lærte seg i tida på Molde videregående og hennes to – nesten eneste – sanger på norsk og på klingende romsdalsk, med utrolig vakkert samspill med multitalentet Hederos på fele i "Du gråter så store tåra", er bare et knippe av det som har lagra seg på harddisken for å bli der lenge – veldig lenge. Morsomt å høre en svensk korist synge på romdskalsk også forresten!

Arrangementene, som både Ek, Martin Hederos, Johan Lindström og flere til har skapt, er uten unntak av det voldsomme, sterke og flotte slaget som løfter fram Bruns budskap og vokal på et forbilledlig vis. Ek gjør nesten sjølsagt en framifrå jobb med taktstokken, KORK beviser igjen at de er Norges beste band, perfekt lyd av Hans "Surte" Norin og Oscar Söderlund og et publikum som storkoste seg – mer er det nesten ikke mulig å ønske seg.

Ane Brun er nå en artist som ikke passer inn i noen sjanger lenger – hun er sin egen. Denne kvelden var hun det beste hun kunne være sammen med oss.

Foran Norges beste band, Kringkastingsorkesteret, fortalte Ane Brun oss hvilken enorm artist hun har blitt.

Foto: Tor Hammerø

Ane Brun og Kringkastingsorkesteret

Oslo Konserthus, 20. september 2017

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg