De fleste av oss har vel en gitarhelt eller to – jeg er absolutt ikke noe unntak. Svært høyt oppe på lista mi finnes John Scofield og her kommer det to nye bekreftelser på hans storhet.
John Scofield er intet mindre enn en stilskapende gitarist som krysser de fleste sjangergrenser.
John Scofield (65) har, siden han var en del av Miles Davis sitt band på 80-tallet, vært en jazzverdenens aller største stjerner. Hans stjernestatus har også fått fotfeste langt utenfor jazzmenigheta, sikkert fordi Miles snakka til mange fler enn jazzfolket. For de mest innbarka var Scofield allerede et stort navn lenge før Miles-perioden og han hadde blant annet samarbeida med andre giganter som Chick Corea, Herbie Hancock og Charles Mingus. Etter Miles har han igjen stått solid på egne bein og dukka opp med en rekke samarbeidspartnere, blant annet gitaristene Bill Frisell og Pat Metheny – vi snakker hele tida elitedivisjonen.
Scofield er ikke bare utstyrt med en helt personlig tone og uttrykk – han er blant dem det tar et hundredel av et sekund å gjenkjenne, han har også et svært så åpent sinn med ditto tilnærming til de fleste sjangre, blant annet blues, funk, samtidsmusikk og country – i tillegg til straight jazz må vite.
Med "Country for Old Men" skal det ikke nevneverdig med fantasi til for å skjønne hvor det bærer hen musikalsk. Scofield har alltid hatt sansen for country sjøl om det ikke er det de fleste har forbundet han med, men helt siden oppveksten i Connecticut har det vært en del av hans musikalske ballast.
Sammen med nok et A-lag bestående av Larry Goldings på orgel og piano, Bill Stewart på trommer og Steve Swallow på elbass, tar Scofield for seg country-klassikere som "I´m So Lonesome I Could Cry", "Mama Tried", "Jolene", "Wayfaring Stranger", "Red River Valley" og "I´m an Old Cowhand" og gir de tolkninger full av respekt, men samtidig på sitt høyst personlige vis.
Som Duke Ellington skal ha sagt: det finnes kun to slags musikk, god og dårlig. Dette hører så avgjort hjemme i kategorien god musikk.
Jack DeJohnette, John Medeski, Larry Grenadier og John Scofield – vi snakker bandet sitt!!!!
Countryutflukten til Scofield er langt i fra det eneste han holder på med. Som svært mange andre New York-kunstnere så har han flytta upstate – ut av byen og til Hudson Valley. Det er ikke veldig langt fra The Big Apple, men likevel på landet. Tre andre herrer som har gjort akkurat det samme er trommeslager og sanger(!) Jack DeJohnette, bassist Larry Grenadier og tangentist John Medeski – nok et A-lag med andre ord. De hadde støtt på hverandre ved flere anledninger tidligere også, men den første gangen de spilte sammen som Hudson var på Woodstock Jazz Festival i 2014 – ren tøffeljobb som det heter på musikerspråket, Woodstock er hjemmebane for alle fire.
De følte at kjemien var på plass med en eneste gang og fant ut at de ville fortsette samarbeidet. Det skal vi være glade for alle sammen. Repertoaret består av en del originalmateriale inspirert av Hudson-dalen og kjente rockelåter henta fra ikoner som også har sterke bånd til regionen. Det betyr Bob Dylans "Lay Lady Lay" og "A Hard Rain´s A-Gona Fall", Joni Mitchells "Woodstock", Jimi Hendrix´ "Wait Until Tomorrow", Bruce Hornsbys "Dirty Ground" og Robbie Robertsons "Up on Cripple Creek" – ikke småtterier kan man si.
Slike "supergrupper" trenger jo ikke å bli bra sjøl om det er fire storheter som møtes, men i dette tilfellet har det blitt det – noe så voldsomt også. Jeg skjønner godt at de trives i Hudson Valley – det er i alle fall umulig ikke å like Hudson som band. Og John Scofield er fortsatt en av mine store gitarhelter – minst like mye som før disse to møtene.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
John Scofield
Country for Old Men
Impulse!/Universal
Hudson
Hudson
Motéma/Naxos Norge
