Den amerikanske vokalisten og gitaristen Madeleine Peyroux har hatt ei ganske spesiell karriere. Her møter vi henne på sitt beste.
Da vi fikk høre om Madeleine Peyroux (45) første gang i 1996 i forbindelse med hennes debut-cd «Dreamland», blei den 22 år unge Peyroux raskt sett på som forlenger av tradisjonen etter Billie Holiday og Bessie Smith. Født i California, men delvis med oppvekst i Paris, hadde Peyroux allerede som tenåring starta karriera som gatemusikant i Latinerkvarteret i den franske hovedstaden.
Siden har Peyroux, i tillegg til å ta vare på arven etter Holiday, dukka opp med ujevne mellomrom med nye skiver og med stadig noe nytt å melde.
Til tross for at «Anthem» er hennes seineste skive, så har den blitt liggende ei stund på vent før den nådde opp til toppen av bunka. Det gjør for så vidt ingen ting – musikken hun gir oss nå er nemlig av typen tidløs.
Det er fortsatt mye jazz i Peyroux, men det mest fremtredende her er at vi møter en type singer/songwriter som hører hjemme langt oppe på lista. Hun har skrevet det meste av stoffet sjøl og hun er en historieforteller av rang. Tittelsporet har hun lånt av en annen som kan dette faget bedre enn de fleste, Leonard Cohen.
Når hun så omgir seg med et a-lag med blant andre produsent og bassist Larry Klein, gitarist Dean Parks, munnspillsjef Grégoire Maret og saksofonist Chris Cheek, så har dette blitt akkurat så hipt som en kunne forestille seg.
Madeleine Peyroux hører fortsatt hjemme der oppe, men nå i en litt annen sjanger.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Anthem
Decca/Universal Music
