Første gang jeg møtte den svenske tangentisten Mattias Risberg var i en Carla Bley-hyllest sammen med Atomics Fredrik Ljungkvist. Nå dukker han opp i to nye konstellasjoner og her bekrefter han hvor mye unikt han har å komme med.

Vi får være med på Mattias Risbergs Mining sin første konsert.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Mattias Risberg (59) har ei solid karriere bak seg, men har altså i alt for stor grad makta å passere under min radar. Nå har det altså løsna – tre helt forskjellige budskap på tre skiver forteller oss om en spennende personlighet både som komponist, bandleder og tangentist på sine allehånde elektriske instrumenter: mellotron, arp pro soloist og nord electro og på soloskiva piano og moog taurus.

Risberg vokste opp i Bergslagen i hjertet av gruve-Sverige. Sjøl om han har flytta derfra, så blei han spurt om å komme tilbake med ny musikk og nytt band og den 25. august i fjor inntok Mining – hvilket passende bandnavn – Gallerirum i Stripa gruvmiljö  – cirka en kilometer unna der han vokste opp.

Med et tilnærma drømmeband bestående av noen av Sveriges aller beste jazzmusikanter gikk han til verket og viste sitt hjemmepublikum – og oss – hvilken unik tilnærming han har til det å skape musikk.

Dan Berglund på bass, Jon Fält på trommer, Fredrik Ljungkvist på tenor- og barytonsaksofon og klarinett, Josefin Runsteen på fiolin og marimba, David Stackenäs på gitar og Mariam Wallentin på vokal og perkusjon, skaper sammen med Risberg et helt spesielt musikalsk univers.

Musikken er tildels fri, åpen og søkende og tildels notert, melodisk og groovete (sic – det måtte bare komme). Med et slikt stjernelag som er i stand til å ta musikk i alle slags retninger med sine spesielle evner og lytteegenskaper, har Risberg valgt helt riktig mannskap for å få satt sine ideer ut i livet. Tøft, annerledes og spennende.

Risberg er altså svært fascinert av «gamle» analoge synther, men på soloskiva «Stamps» – som er spilt inn i løpet en seks ukers periode i heimen våren 2017 – så er det det akustiske pianoet som står i sentrum. Litt preparert er pianoet og litt bruk av Moog Taurus pedaler er også involvert, men i all hovedsak er det altså pianisten Risberg vi får møte her.

Vi får høre elleve frie improvisasjoner, men at Risberg både har lytta til og henta inspirasjon fra jazzstorheter som Coltrane, Bill Evans og Jan Johansson, klassiske giganter som Bach og Messiaen og rockehelter som Zappa og Genesis, er mulig å avdekke – når man vet det i alle fall.

Risberg har sikkert plukka blant det beste av alt han har unnfanga disse ukene. Her finnes det en rekke farger, landskap, lyder og uttrykk som til sammen forteller oss hvilken original Mattias Risberg er. Utfordrende og givende.

Det tok altså sin tid før Mattias Risbergs musikk skulle komme min vei. Nå har det heldigvis skjedd – det var på høy tid.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.