Vokalisten Kari Iveland har vært der – nesten bestandig. Likevel har det alt for ofte vært i en bakspillerrolle. Nå trer hun endelig frem og hun har veldig mye å melde.
De fleste her til lands, både blant publikum og ikke minst artister, har et forhold til Kari Iveland (56). Få har nemlig bidratt til flere plater, konserter eller turneer enn henne, men da som korist. Fra tid til annen, men for sjelden, har hun heldigvis tatt et steg lenger frem og vist oss hvem hun virkelig er. Nå gjør hun det kanskje på et varmere, mer inderlig og mer personlig vis enn noen sinne. Kanskje fordi det er så lenge siden sist at jeg har vanskelig for å sammenlikne. Uansett er dette et veldig flott eksempel på hva og hvem Kari Iveland er anno nå.
I løpet av disse knappe 35 minuttene gir Iveland oss åtte låter der hun har skrevet både tekst og melodi – med ett engelsk unntak er alt på norsk. Hun viser oss at hun er en historieforteller av rang og med sin vakre stemme og sitt sterke uttrykk med masse luft og rom løfter hun frem tanker – flere lysår unna de gjennomsnittlige poptekstene vi blir møtt med til daglig – som både utfordrer og inspirer oss.
Iveland skriver låter i en singer/songwriter tradisjon med inspirasjon fra en rekke kilder, blant annet rock, pop, viser og jazz. Hun tar seg god tid og gir oss dermed tid til å dykke ned til kjernen i budskapet hennes. Når hun så har med seg et superlag med Rune Arnesen på trommer, Mats Eilertsen på bass og Sting- og Jeff Beck-tangentist Jason Rebello på piano – du verden for en lyttende og givende musikant både i komprolla og som solist – og med Petter Wettre som krydder på tenorsaksofon på et spor, så har det ført til at «Ingenting» – en høyst misvisende tittel forresten 🙂 – har blitt et lite smykke av et visittkort fra Kari Iveland. Fra innerst inne som hun synger på «Sangen min». Herlig, vakkert og på høy tid.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Ingenting
Fersk Lyd
