To av Frankrikes største jazzstjerner har satt hverandre stevne. Pianisten Jacky Terrasson og trompeteren/flygelhornisten Stéphane Belmondo har svært mye vakkert å snakke om.

Det er ikke akkurat hver dag man blir invitert med på samtaler ført av en pianist og en trompeter – og ingenting annet. Med to så langt framskredne musikanter som Jacky Terrasson (53) og Stéphane Belmondo (52) i en slags musikalsk tête-à-tête, så har det blitt varme, inderlige og høyst personlige samtaler av det.

Tysk-amerikansk-franske Terrasson kjenner vi ganske godt her hjemme. Etter at han flytta til USA og begynte å gi ut musikken sin på Blue Note, så blei han et kjent navn på verdensbasis – og det med god grunn. Terrasson er nemlig en særdeles uttrykksfull og sprudlende musikant som hører hjemme helt der oppe på tvers av en rekke sjangre, men hele tida med et klart melodisk DNA i spillet sitt.

Belmondo, som også er en meget dyktig trommeslager, er derimot et ganske så ubeskrevet blad her oppe i steinrøysa. På hjemmebane nyter han voldsom anseelse – også det fullt forståelig. På begge sine horn er han en varm og melodisk modernist av internasjonal toppklasse.

De to møtes i et repertoar med en rekke Terrasson-låter pluss standardlåter som «Lover Man», «In Your Own Sweet Way» og «You Don´t Know What Love Is». Når samtalene i tillegg blir krydra med flere kjente franske schlägere og ballet blir åpna med Charlie Hadens nydelige «First Song» og nesten avslutta med Stevie Wonders «You Are the Sunshine of My Life», så har «Mother» – navnet på ei av Terrassons låter – blitt en ekskursjon med to svært så empatiske og uttrykksfulle musikanter som egner seg ypperlig når mørke høstkvelder melder seg. Vakkert og annerledes.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Sjøl om bandet Sver har eksistert i vel ti år og gitt ut tre skiver før «Reverie» så dagens lys, så er dette likevel mitt første møte med den norsk-svenske kvintetten. Det var på høy tid.

Etter at bandet kom sammen i 2008, så har de spilt en rekke konserter både på hjemmebane, rundt om i Europa og i USA. Årsakene til populariteten er sikkert sammensatt, men en viktig ingrediens er garantert at det swinger kraftig av bandet og at det er masse smil i musikken.

Folkemusikk og/eller tradisjonsmusikk ligger i bånn for Svers budskap. Likevel er det mange andre ingredienser, som for eksempel rock og jazz, som er med på å gjøre Sver til noe spesielt.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Carl XVI Gustaf og Silvia har sendt felespilleren og bratsjisten Anders Hall, gitaristen Adam Johansson og trommeslageren Jens Linell mens Harald og Sonja har bidratt med felespilleren, inkludert hardingfele, Olav Luksengård Mjelva og Leif Ingvar Ranøien på torader. Til sammen har det blitt noe av det beste jeg har hørt til norsk/svensk-samarbeid på svært lang tid.

Det aller meste av stoffet har herrene skrevet sjøl og de har tatt med seg inspirasjonskilder fra en rekke sjangre og verdenshjørner til å skape folkemusikk som snakker til stadig nye generasjoner.

Det er et trøkk, en empati og en livsbejaenhet i uttrykket til Sver som gjør at et publikum langt bortenfor Landskappleiken også vil få mye igjen for å tilbringe kvalitetstid sammen med bandet og «Reverie»

Dette er musikk for musikkelskere med åpne sanser og ønske om påfyll fra nye kilder. Tøft er det!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Danske Randi Pontoppidan er et nesten nytt navn for meg. Etter et musikalsk møte med blant annet vår egen Sissel Vera Pettersen var uansett forventningene store foran møtet med henne – mutters aleine.

Randi Pontoppidan (48) gjorde sin første solokonsert i 2015 og har siden fortsatt å forske i hvilke unike lag som befinner seg i og rundt den menneskelige stemma med konserter tre til fire ganger hvert år.

I fjor ga hun ut et duoalbum med den amerikanske bassisten Greg Cohen, som mange kjenner fra samarbeid med blant andre Ornette Coleman, John Zorn, Lou Reed, Bob Dylan og Tom Waits.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Sissel Vera Pettersen og Greg Cohen – vi snakker samarbeidspartnere med sanseapparat langt utenom det vanlige og det er der vi finner Randi Pontoppidan også. Hun har sin formelle bakgrunn både fra klassisk musikk og jazz og begge deler får hun god bruk for i sin søken etter noe unikt og det unike finner hun så avgjort på de godt og vel 53 minuttene «Rooms» utfordrer oss.

Greg Cohen sier at Pontoppidan er en poet på høyeste hylle. Han mener at hun tar oss med til steder som er fulle av farger og lys og at det uventa befinner seg rundt hver eneste hjørne. Det er ikke vanskelig å være enig i alt han sier.

De 13 «låtene» – alt er fritt improvisert – der både stemma og elektronikken hun bestyrer tar helt forskjellige veier hver eneste gang, tar oss med til steder ingen av oss har vært på tidligere. Stemningene er varme, ettertenksomme og totalt unike og hennes bruk av filtre, ekkomaskiner og loops gjør det hele ekstra spennende.

Man bør sitte ytterst på stolen eller innta en posisjon der konsentrasjonen har gode vekstvilkår for å få med seg alle nyansene i Pontoppidans budskap. Som Sidsel Endresen og Sissel Vera Pettersen så har hun utvikla et helt eget språk og skapt helt egne landskap. Der er det godt å være.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Randi Pontoppidan
Rooms
Chant Records/randipontoppidan.com

Keith Jarrett – bare smaken av navnet er egentlig nok. Når vi i tillegg får både en solokonsert med jazzimprovisasjoner pluss en konsert med Bach-tolkninger, så er det julekvelden og vel så det.

Solokonsertene til Keith Jarrett (74), for min del siden «The Köln Concert» i 1975, har siden den gang hatt en helt spesiell plass i min opplevelsesverden. Det totalt unike i uttrykket til Jarrett har gjort han til min, og noen andres, favorittpianist. Derfor er nytt påfyll fra den kanten alltid en høytidsstund i heimen. Disse to konsertene, fra henholdsvis 2006 og 1987, er på ingen måte noe unntak.

Dybden, inderlighet, personligheten, den fantastiske oppfinnsomheten og evnen til å skape den vakreste melodi ut i fra nuet, er bare noe av det som gjør Keith Jarrett til den aller største.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jarrett-fans kloden rundt «krangler» jo iherdig om hva som er mesterens aller største livekonsert – i alle fall når det gjelder de som har kommet ut på plate. Sjølsagt finnes det ikke en entydig fasit på slikt og nå har også en ny kandidat meldt seg: «La Fenice» innspilt i Gran Teatro La Fenice i Venezia den 19. juli 2006. Vi snakker om et av Italias mest kjente konsertsteder for klassisk musikk, men Keith Jarrett gjør på ingen måte skam på teateret med sine improvisasjoner som publikum hørbart satte veldig pris på.

Som nesten vanlig er det en rekke helt spontane sanger – for vi snakker om fullt ferdige låter – pluss komposisjonen «The Sun Whose Rays» fra operaen «Mikado» av Gilbert og Sullivan, folkemelodien «My Wild Irish Rose», standardlåta «Stella by Starlight» og «Blossom» fra det klassiske Belonging-albumet der også Jon Christensen, Palle Danielsson og Jan Garbarek bidro noe så voldsomt.

»La Fenice» er et soloalbum på høyde med de beste han har gjort – glimrende med andre ord.

Keith Jarrett er jo så mye. Trioen med Jack DeJohnette og Gary Peacock var jo noe helt spesielt  og minnene med den er alltid herlig å friske opp med en tur i cd-hylla.

Den klassiske pianisten er jo også et solid bevis på at han kan «alt». Med ujevne mellomrom har det dukka opp tolkninger av noen av de store klassikerne og her vi blir vi invitert med på en konsert fra 1987 der Bachs «The Well-Tempered Clavier, Book 1» stod på menyen i Troy, New York. Jeg skal ikke skryte på meg noen voldsom kompetanse på når det gjelder tolkninger av klassisk musikk, men jeg trives uansett med denne samlinga av preludier og fuger som Bach samla i 1722.

Samlinga består av 24 satspar på formen preludium og fuge som dekker alle 12 dur- og molltoneartene ordnet kromatisk stigende fra C-dur til h-moll. Jarrett setter sjølsagt sitt eget bumerke på musikken sjøl om den er strengt notert – de aller største gjør alltid det.

Med disse to «nye» utgivelsene får vi nok en bekreftelse på Jarretts storhet og nok en bit i puslespillet til hans enorme mosaikk.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Det tar tydeligvis ikke slutt påfyllet av veldig dyktige norske jazzmusikanter og kvintetten til trompeteren Karl Strømme er nok en bekreftelse på det.

Nå er Karl Strømme, med sin utdannelse både fra Musikkhøgskolen i Oslo og Rytmisk Musikkonservatorium i København, ikke blant de aller yngste lenger. Med sine 43 år har trompeteren, komponisten og bandlederen allerede vist seg fram ved flere anledninger. Spesielt i bandet Pelotons to skiver blei vi oppmerksom på en trompeter med mye spennende på hjertet.

Det er veldig mange om jazzbeinet her i kongeriket. Om det er grunnen til at vi har hørt altfor lite til Strømme de seineste åra vet jeg ikke, men nå er han heldigvis «tilbake» med et fint band med mye fin musikk i et akustisk landskap som henter inspirasjon fra både amerikansk jazz med røtter i 60-tallet, norsk folkemusikk og moderne, melodisk «norsk» jazz.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Sammen med et håndplukka lag med Per-Arne Ferner på gitar, Trygve Waldemar Fiske på bass, Hallvard Godal – som Strømme har spilt sammen med i rundt 20 år, blant annet i Peloton – på tenorsaksofon og Per Oddvar Johansen på trommer, tar trompeter, flygelhornist og trompetizer – en hybrid mellom trompet og synth – Strømme oss med på ei vakker og neddempa reise i et vakkert og melodisk landskap. Når så Strømme absolutt ikke nekter for å ha hørt både en og to timer på Miles Davis og Kenny Wheeler, så skjønner vi raskt hvilken type estetikk han har som ideal.

Det aller meste foregår i ballade- og medium tempo og det er åpenbart at der trives alle fem. Ikke alle låtene er utstyrt med dette samme særpreget, men det er lett å trives i dem likevel. Sjøl om dette ikke er et band med lang fartstid eller mange jobber bak seg, så låter det homogent og samspilt – alle vil den samme veien.

Karl Strømme fortjener mye mer oppmerksomhet enn han har fått til nå. Det viser han med all ønskelig tydelighet med «Dynalyd».

PS Dessuten synes jeg rump bør avsettes så snart som mulig.

Saksofonisten, og mye annet, Ivan Mazuze kommer opprinnelig fra Mosambik, men har vært bosatt i Norge i en årrekke. Her fortsetter han å viske ut unødvendige musikalske grenser.

Mazuze har ved tidligere møter fortalt oss at han er en musikant med en svært så brei innfallsvinkel til det å skape musikk. Den oppfatninga blir det absolutt ikke rokka ved i forbindelse med hans ferskeste visittkort «Moya», som betyr ånd eller sjel på hans lokale språk.

Jeg hadde dessverre ikke anledning til å høre Mazuze under årets Oslo Jazzfestival, men mange runder med «Moya» kjennes som en fin erstatning.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Her har Mazuze, som i tillegg til å spille ymse saksofoner, også trakterer fløyte, perkusjon pluss at han også synger, skrevet og arrangert all musikken. Hans har sjølsagt henta inspirasjon fra sitt opprinnelige kontinent Afrika, men også Asia og Norge og norsk folkemusikk blir avlagt personlige besøk.

Med et kjerneband bestående av Olga Konkova på tangenter, Per Mathisen på basser og Raciel Torres på trommer, er reisefølget i de aller beste hender – hender som sørger for at musikalske dører med melodiske og rytmiske røtter i ymse verdenshjørner åpner seg.

Når Mazuze i tillegg har innkalt Sidiki Camara på perkusjon, Ibou Cissoho på kora, Sanskriti Shrestha på tablas og vokal, Bjørn Vidar Solli på gitar og Hanne Tveter på vokal – hun har også skrevet teksten på «norske» Lunde – så forteller det oss at her er mulighetene mange og de benyttes da også på et herlig vis. Besetninga varierer fra spor til spor og to av spora er også spontane duetter med henholdsvis Cissokho og Konkova.

Musikken til Ivan Mazuze er både livsbejaende og samtidig høyst personlig. Den er av typen som bryter ned grenser og som bør sørge for at mennesker fra de fleste kanter av kloden forstår hverandre bedre.Det er i alle fall lov å håpe.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Jeg gikk til møtet mellom den sveitsiske trioen Vein og det proffe svenske storbandet Norrbotten Big Band uten store forventninger. Det har gjort at jeg har blitt svært positivt overraska.

Årsaken til at forventningene var lave er enkel. Jeg hadde nemlig aldri hørt om Vein før denne skiva dukka opp i postkassa. Det tok imidlertid kun kort tid å skjønne at her hadde vi med en trio å gjøre som befinner seg på svært høyt nivå og når så superproffe Norrbotten Big Band, med Luleå som hjemmebane, hører hjemme på samme hylle, så er det lett å begripe at møtet mellom de to har ført til et svært så spennende resultat.

Initiativet kom fra sveitserne og musikken er også skrevet av alle de tre, men hver for seg. Årsaken kan lett være at tvillingparet Florian og Michael Arbenz, på henholdsvis trommer og piano, og bassist Thomas Lähns, har hørt eller hørt om samarbeid Norrbotten Big Band har hatt med giganter som Dave Liebman, Greg Osby og Andy Sheppard.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Norrbotten Big Band er et proft orkester som har eksistert siden 1986 og samarbeida med mange av jazzens storheter. Sist jeg hørte fra bandet var med en hyllest av den «norske» gitaristen Georg «Jojje» Wadenius med musikk skrevet av åtte forskjellige komponister. Bandet var da, som nå, leda på best mulig vis av den eminente saksofonisten Joakim Milder.

Nå har altså disse tre sveitserne, som har hatt Vein som sin hovedbeskjeftigelse i rundt ti år, skrevet og arrangert musikk for seg sjøl og storbandet. De tre har alle bakgrunn fra klassisk musikk og det høres på alle vis at de er godt skolerte, men de er så definitivt jazzmusikanter på svært høyt nivå også.

Låtene og arrangementene har makta å integrere trioen på et fint vis inn i storbandet og der storbandets solister som sopransaksofonisten Håkan Broström og trompeteren Dan Johansson viser hvilke solide kvaliteter som finnes på det området internt i bandet også.

Pianist Michael Arbenz, som har skrevet alle arrangementene, framstår som en svært spennende solist i dette heftige og hardtswingende storbanduniverset som blir drevet framover av trommeslageren Fabian slik en heftig storbandtrommeslager skal gjøre det.

«Symphonic Bop» er moderne storbandjazz fra øverste hylle skapt av musikanter jeg aldri hadde hørt om før. Postmannen skal ha all mulig ære for å ha opplyst mitt sinn og utvida min horisont.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Opp med hånda de som har sett eller hørt for seg et møte mellom en harpist og en munnspiller. Ikke det nei? Da er vi minst to, men når virtuosene Edmar Castañeda og Grégoire Maret setter hverandre stevne så er det den naturligste ting på jord.

Den colombianske harpisten Edmar Castañeda og den sveitsiske munnspilleren Grégoire Maret møttes i forbindelse med en konsert som Marcus Miller hadde ansvaret for. Sjølsagt visste Miller hva han gjorde – han visste han hadde med to virtuoser å gjøre.

De to herrene, som begge er bosatt i New York, skjønte raskt at de hadde mye å snakke om. Castañeda begynte å invitere med seg Maret, som blant annet har spilt i bandet til Pat Metheny, til jobber i forskjellige settinger og ønsket om å lage plate sammen vokste raskt frem.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Som sagt så gjort og med Castañedas 34 strengers harpe med røtter i Colombia og med uante melodiske og harmoniske muligheter i slike hender og med Maret på enten et kromatisk eller akkordmunnspill, så skaper de to en helt unik musikalsk oase.

Mesteparten av musikken har de skrevet sjøl, men med Charlie Hadens nydelige «Our Spanish Love Song» og Luiz Bonfás klassiker «Manhã de Carnval», så viser de også hvilket grep de har på kjente låter. Når de så får nydelig besøk av banjosjef Béla Fleck og vokalist Andrea Tierra på noen av låtene, så blir dette et vakkert og sterkt møte med ei instrumentbesetning neppe noen så for seg.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Trondheim og jazzlinja har virka som en magnet på en rekke ambisiøse musikanter fra inn- og utland. Oscar Grönberg og Tor Haugerud er to av dem og de har også blitt værende i bartebyen og berika miljøet på så mange vis.

Den svenske pianisten, komponisten og bandlederen Oscar Grönberg blei som mange andre frista til å reise til Trondheim for å tilbringe noen år på den ettertrakta jazzlinja. Det har vært så vellykka for alle involverte at han for sikkerhets skyld har blitt værende i byen – kanskje for godt?

Den eminente klangbehandleren har vi møtt i en rekke konstellasjoner. I fjor var han en av lederne av det store bestillingsverket under Moldejazz med The MaXx og Trondheim Jazzorkester og så traff vi han også i den helt andre enden av skalaen på duo med Eldbjørg Raknes. Uansett hvor han dukker opp, for eksempel i Hanna Paulsberg Concept, så setter han sitt tydelige preg på musikken.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

På platedebuten med sin egen trio, der Tor Haugerud spiller trommer og Eirik Hegdal trakterer klarinetten, er kanskje Grönberg mer på hjemmebane enn noensinne. Her har han skrevet all musikken og viser oss hvilken høyst personlig komponist han er i et uttrykk som har henta hemningsløst fra både Duke Ellington, Thelonious Monk og Jimmy Giuffre.

I dette bassløse samfunnet viser Haugerud og Hegdal en helt spesiell rolleforståelse og de tre glir elegant inn og ut av hverandres tanker og ideer. De ni låtene byr på et intrikat, men samtidig lettfattelig melodisk uttrykk og de tre forteller oss at her settes kollektivet i høysetet samtidig som alle tre får komme med det de har å melde.

Tor Haugerud, opprinnelig fra Brattvåg på Sunnmøre, er som Grönberg og Hegdal aktiv på mange områder. Etter studiene på jazzlinja blei han også værende i Trondheim og han er nå assisterende professor på jazzlinja.

Med «Råsane» har han også tatt det store steget og laga ei soloskive. Utstyrt med trommer, ymse perkusjonsinstrumenter, timpani, drone commander – hva nå enn det er og signal generator, inntok han Metodistkirka i Trondheim tre dager i løpet av fjoråret. Der benytta han seg også av kirkeorgelet og til sammen skapte han elleve «låter» som varte fra mellom 30 sekunder til godt over 20 minutter.

Haugerud unnfanga en rekke unike univers som forteller oss om et ustanselig kreativt sinn med en evne til å benytte og utnytte sitt store arsenal av instrumenter på et vis ingen andre kan gjøre han etter.

»Råsane» er på ingen måte musikk man benytter under familiesammenkomster. Den er krevende og krever noe av deg som mottaker. Slik er det med spennende og nyskapende musikk.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

En travel og herlig kveld med The Quintet, Gilberto Gil og John Surman Trio er på ingen måte å forakte. Stor variasjon og mye flott musikk i løpet av få timer denne tirsdagen under Oslo Jazzfestival.

Det er 20 år siden The Quintet med veteranene Bjørnar Andresen og Calle Neumann og ungkalvene Ketil Gutvik, Paal Nilssen-Love og Eivind Opsvik etablerte et frijazzunivers på tvers av generasjonene som satte voldsomme spor. Det hele varte bare i knappe to år og de spilte kun sju/åtte konserter, men var uansett et svært viktig kollektiv.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Som sist så er det de frie samtalene uten noen som helst avtaler som gjelder. Neumann har spilt svært lite de seineste åra og virka noe rusten fra start av. Men tonen – den inderlige og djupt personlige. – var der fortsatt og Gutvik, Nilssen-Love, Opsvik og Per Zanussi – som «erstatta» Andresen som gikk bort i 2004 – førte nok en gang ofte meningsfulle samtaler på tvers av det meste. Her var det fine ideer, utfordringer og omfavnelser som fortalte oss at dette hadde de gleda seg til. Et fint og ofte svært gledelig gjenhør.

Den brasilianske gitaristen, vokalisten og komponisten Gilberto Gil (77) hadde tatt med seg to sønner, en datter og et barnebarn, pluss noen utmerkede musikanter til, og sørga for et varmt møte med store deler av hans enorme karriere. Vi blei servert mye fra hans seineste skive «OK OK OK», men også tilbakeblikk på noen av hans største hits, noe den store brasilianske kontigenten i Oslo Konserthus satte stor pris på, samt en inderlig hyllest av nylig avdøde Joao Gilberto.

Gil er intet mindre enn en legende og leverte med varme og inderlighet i bortimot to timer fra et utgangspunkt i en rekke brasilianske tonespråk med små doser av jazz som krydder.

Kveldens siste stopp blei et alt for kort møte med den britiske Stabæk-supporter John Surman og hans nydelige og originale trio bestående av den brasilianske pianisten Nelson Ayres og den «norske» vibrafonisten og marimbaspilleren Rob Waring. Bare besetninga forteller oss at dette er en unik musikalsk verden og med Surmans usedvanlig personlige tone i både bassklarinetten, sopran- og barytonsaksofonen, blei vi tatt med på ei vakker og usedvanlig melodisk kammermusikalsk jazzreise. Tre musikanter som kledde hverandre perfekt sørga for et perfekt punktum på en travel kveld og avslutning på årets Oslo Jazzfestival for min del.