Keith Jarrett – bare smaken av navnet er egentlig nok. Når vi i tillegg får både en solokonsert med jazzimprovisasjoner pluss en konsert med Bach-tolkninger, så er det julekvelden og vel så det.

Solokonsertene til Keith Jarrett (74), for min del siden «The Köln Concert» i 1975, har siden den gang hatt en helt spesiell plass i min opplevelsesverden. Det totalt unike i uttrykket til Jarrett har gjort han til min, og noen andres, favorittpianist. Derfor er nytt påfyll fra den kanten alltid en høytidsstund i heimen. Disse to konsertene, fra henholdsvis 2006 og 1987, er på ingen måte noe unntak.

Dybden, inderlighet, personligheten, den fantastiske oppfinnsomheten og evnen til å skape den vakreste melodi ut i fra nuet, er bare noe av det som gjør Keith Jarrett til den aller største.

Jarrett-fans kloden rundt «krangler» jo iherdig om hva som er mesterens aller største livekonsert – i alle fall når det gjelder de som har kommet ut på plate. Sjølsagt finnes det ikke en entydig fasit på slikt og nå har også en ny kandidat meldt seg: «La Fenice» innspilt i Gran Teatro La Fenice i Venezia den 19. juli 2006. Vi snakker om et av Italias mest kjente konsertsteder for klassisk musikk, men Keith Jarrett gjør på ingen måte skam på teateret med sine improvisasjoner som publikum hørbart satte veldig pris på.

Som nesten vanlig er det en rekke helt spontane sanger – for vi snakker om fullt ferdige låter – pluss komposisjonen «The Sun Whose Rays» fra operaen «Mikado» av Gilbert og Sullivan, folkemelodien «My Wild Irish Rose», standardlåta «Stella by Starlight» og «Blossom» fra det klassiske Belonging-albumet der også Jon Christensen, Palle Danielsson og Jan Garbarek bidro noe så voldsomt.

»La Fenice» er et soloalbum på høyde med de beste han har gjort – glimrende med andre ord.

Keith Jarrett er jo så mye. Trioen med Jack DeJohnette og Gary Peacock var jo noe helt spesielt  og minnene med den er alltid herlig å friske opp med en tur i cd-hylla.

Den klassiske pianisten er jo også et solid bevis på at han kan «alt». Med ujevne mellomrom har det dukka opp tolkninger av noen av de store klassikerne og her vi blir vi invitert med på en konsert fra 1987 der Bachs «The Well-Tempered Clavier, Book 1» stod på menyen i Troy, New York. Jeg skal ikke skryte på meg noen voldsom kompetanse på når det gjelder tolkninger av klassisk musikk, men jeg trives uansett med denne samlinga av preludier og fuger som Bach samla i 1722.

Samlinga består av 24 satspar på formen preludium og fuge som dekker alle 12 dur- og molltoneartene ordnet kromatisk stigende fra C-dur til h-moll. Jarrett setter sjølsagt sitt eget bumerke på musikken sjøl om den er strengt notert – de aller største gjør alltid det.

Med disse to «nye» utgivelsene får vi nok en bekreftelse på Jarretts storhet og nok en bit i puslespillet til hans enorme mosaikk.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.