Danske Randi Pontoppidan er et nesten nytt navn for meg. Etter et musikalsk møte med blant annet vår egen Sissel Vera Pettersen var uansett forventningene store foran møtet med henne – mutters aleine.
Randi Pontoppidan (48) gjorde sin første solokonsert i 2015 og har siden fortsatt å forske i hvilke unike lag som befinner seg i og rundt den menneskelige stemma med konserter tre til fire ganger hvert år.
I fjor ga hun ut et duoalbum med den amerikanske bassisten Greg Cohen, som mange kjenner fra samarbeid med blant andre Ornette Coleman, John Zorn, Lou Reed, Bob Dylan og Tom Waits.
Sissel Vera Pettersen og Greg Cohen – vi snakker samarbeidspartnere med sanseapparat langt utenom det vanlige og det er der vi finner Randi Pontoppidan også. Hun har sin formelle bakgrunn både fra klassisk musikk og jazz og begge deler får hun god bruk for i sin søken etter noe unikt og det unike finner hun så avgjort på de godt og vel 53 minuttene «Rooms» utfordrer oss.
Greg Cohen sier at Pontoppidan er en poet på høyeste hylle. Han mener at hun tar oss med til steder som er fulle av farger og lys og at det uventa befinner seg rundt hver eneste hjørne. Det er ikke vanskelig å være enig i alt han sier.
De 13 «låtene» – alt er fritt improvisert – der både stemma og elektronikken hun bestyrer tar helt forskjellige veier hver eneste gang, tar oss med til steder ingen av oss har vært på tidligere. Stemningene er varme, ettertenksomme og totalt unike og hennes bruk av filtre, ekkomaskiner og loops gjør det hele ekstra spennende.
Man bør sitte ytterst på stolen eller innta en posisjon der konsentrasjonen har gode vekstvilkår for å få med seg alle nyansene i Pontoppidans budskap. Som Sidsel Endresen og Sissel Vera Pettersen så har hun utvikla et helt eget språk og skapt helt egne landskap. Der er det godt å være.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Randi Pontoppidan
Rooms
Chant Records/randipontoppidan.com
