En travel og herlig kveld med The Quintet, Gilberto Gil og John Surman Trio er på ingen måte å forakte. Stor variasjon og mye flott musikk i løpet av få timer denne tirsdagen under Oslo Jazzfestival.
Det er 20 år siden The Quintet med veteranene Bjørnar Andresen og Calle Neumann og ungkalvene Ketil Gutvik, Paal Nilssen-Love og Eivind Opsvik etablerte et frijazzunivers på tvers av generasjonene som satte voldsomme spor. Det hele varte bare i knappe to år og de spilte kun sju/åtte konserter, men var uansett et svært viktig kollektiv.
Som sist så er det de frie samtalene uten noen som helst avtaler som gjelder. Neumann har spilt svært lite de seineste åra og virka noe rusten fra start av. Men tonen – den inderlige og djupt personlige. – var der fortsatt og Gutvik, Nilssen-Love, Opsvik og Per Zanussi – som «erstatta» Andresen som gikk bort i 2004 – førte nok en gang ofte meningsfulle samtaler på tvers av det meste. Her var det fine ideer, utfordringer og omfavnelser som fortalte oss at dette hadde de gleda seg til. Et fint og ofte svært gledelig gjenhør.
Den brasilianske gitaristen, vokalisten og komponisten Gilberto Gil (77) hadde tatt med seg to sønner, en datter og et barnebarn, pluss noen utmerkede musikanter til, og sørga for et varmt møte med store deler av hans enorme karriere. Vi blei servert mye fra hans seineste skive «OK OK OK», men også tilbakeblikk på noen av hans største hits, noe den store brasilianske kontigenten i Oslo Konserthus satte stor pris på, samt en inderlig hyllest av nylig avdøde Joao Gilberto.
Gil er intet mindre enn en legende og leverte med varme og inderlighet i bortimot to timer fra et utgangspunkt i en rekke brasilianske tonespråk med små doser av jazz som krydder.
Kveldens siste stopp blei et alt for kort møte med den britiske Stabæk-supporter John Surman og hans nydelige og originale trio bestående av den brasilianske pianisten Nelson Ayres og den «norske» vibrafonisten og marimbaspilleren Rob Waring. Bare besetninga forteller oss at dette er en unik musikalsk verden og med Surmans usedvanlig personlige tone i både bassklarinetten, sopran- og barytonsaksofonen, blei vi tatt med på ei vakker og usedvanlig melodisk kammermusikalsk jazzreise. Tre musikanter som kledde hverandre perfekt sørga for et perfekt punktum på en travel kveld og avslutning på årets Oslo Jazzfestival for min del.