Islandske Stína Ágústsdóttir et et nytt bekjentskap for meg. Hun sparer verken på det musikalske eller seksuelle kruttet på vårt første møte.

Med det vi har sett, lært og ikke minst hørt de seineste tiåra, så er det absolutt ikke noen overraskelse at det kommer stadig nye kvalitetsartister og medfølgende kvalitetsmusikk fra sagaøya. Stína Ágústsdóttir, en ganske erfaren vokalist og låtskriver som altså har
passert under min radar til nå, er nok et eksempel på det.

Fem studioinnspillinger har Ágústsdóttir, som nå er bosatt i Sverige, på samvittigheten. Hun kjenner godt til plate- og musikkbransjen, på godt og ondt vil jeg tro, og har denne gangen bestemt seg for virkelig å tråkke til.

Bort fra kjøkkenet

Sjelden har jeg opplevd et tekstunivers, i stor grad på engelsk, men også litt islandsk, som er så direkte når det gjelder seksualitet. Her blir ikke ønsker og drømmer pakka inn i bomull akkurat og det er befriende å høre at en artist virkelig tør å ta bladet fra munnen, sjøl om det faktisk kan bli i meste laget noen ganger.

Låtene befinner seg i et poplandskap med tydelig rock- og jazzinspirasjon. Det vil ikke forundre meg om Ágústsdóttir har hørt på artister som Joni Mitchell, Kate Bush og vår egen Rebekka Bakken mer enn en halvtime faktisk.

Med seg har hun et fint lag med Mikael Máni Ásmundsson på gitar, Magnús Jóhann Ragnarsson på tangenter, Henrik Linder (Dirty Loops) på elbass og Magnús Trygvason Elíassen på trommer – kremen av
pop-rock-jazzfolket på Island og de kler den fine og uttrykksfulle stemma til Stína Ágústsdóttir.

Dette er tøft og modig. Ikke alt er like minneverdig og av og til er det faktisk behov for å ha ei pute i nærheten, men når det funker, så funker det kraftig.