Tor Hammerø

Den norsk-indiske fiolinisten Harpreet Bansal dukker av svært forståelige årsaker opp over alt om dagen. Her møter vi henne med sin egen musikk og du verden så vakkert det er.

Harpreet Bansal (45) er født og oppvokst i Oslo, men med sitt indiske opphav, der faren var hennes første guru når det gjaldt klassisk indisk musikk, så har hun tatt med seg viktige elementer derfra og samtidig latt seg inspirere av mangt og mye fra sin “nye” kultur.

Det betyr at Bansal har vært en svært ettertrakta musiker i en rekke settinger. Hun har blant annet vært ei viktig stemme i Karpe-universet siden 2021 og siste gang jeg traff på henne var sammen med tysk-afghanske vokalisten Simin Tander – også hun bosatt i Norge.

Annonsørinnhold

Få oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Med egne hender

“States of Mind” er Bansals fjerde visittkort under eget navn siden 2015. Nok en gang forteller hun oss hvilken unik personlighet hun er i besittelse av og hvilken høyst personlige stemme hun viser oss igjen.

Denne gangen stiller hun til start med originalskrevet musikk og det for to settinger. Bansal har skrevet musikken mellom 2019 og 2024 -under pandemien også.

Det første verket, “Otherwise”, er skrevet for og blir fremført av Cikada String Quartet pluss tablaist Andreas Bratlie. De to andre verkene/låtene blir tolka av Bansals trio bestående av Bratlie og den tsjekkiske pianisten Vojtech Prochazka, som også har vært bosatt i
Oslo hvor han studerte komposisjon og nord-indisk klassisk musikk.

Låter forskjellig

Sjølsagt låter det forskjellig med de to unike besetningene, men Bansals frontstemme gjør at dette blir så spennende og fascinerende i begge settinger som man bare kunne ønske seg. Det er en melankoli i uttrykket til Bansal som snakker veldig til meg og hennes evne til å kombinere klassisk indisk musikk, vestlige impulser og improvisasjon, er hun i mine ører ganske så aleine om.

Harpreet Bansal forteller oss nok en gang hvilken spennende og totalt unik musiker hun er.

PS Dessuten følges cden av et flott og informativt teksthefte – slikt finnes ikke på Spotify gitt.

Jon Balke vet ikke om noen annen vei å gå enn sin egen. På den unike og kompromissløse veien har han nå nådd et nytt nivå.

Jeg har vært så heldig å få følge Jon Balke, som runder den ærverdige og anstendige alder av 70 om en akkord eller to, siden Arild Andersen introduserte han som tenåring for et stort publikum i 1974 med sin nye kvartett med Knut Riisnæs og en annen tenåring, Pål Thowsen på trommer.

Balke imponerte fra start med ei høyst personlig egenstemme – ei stemme han kompromissløst har fortsatt å utvikle gjennom hele si godt og vel 50 år lange karriere.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Den kreative prosessen

Uansett i hvilken setting Balke har møtt oss, det være seg solo, med Siwan, Batagraf, Magnetic North, Oslo 13, Jøkleba eller Masqualero eller som sidemann med blant andre Archie Shepp, Jon Hassell, John Surman, George Russell, Enrico Rava og Airto Moreira, så har det liksom aldri vært tvil om hvem som har bekledd pianokrakken. Med sitt reflekterende, melodiske og ofte perkussive uttrykk har Balke et personlig bumerke som skiller han ut fra alle andre her på Tellus i
alle fall.

Når Balke har kjent seg ferdig med en idé, et prosjekt eller et band, så har han valgt å gå videre uansett hvor “populær” musiken var. Han ville videre og ikke minst i soloprosjektene hans har det vært ei åpenbar retning i det Balke har gitt oss.

Med “Warp” i 2016 og “Discourses” fire år seinere viste han oss en originalitet og ekthet som plasserte han helt der oppe for meg også som solo-utøver. Nå er den vanskelige tredjerunden unnagjort med “Skrifum” – som betyr håndskrift på islandsk – og i mine ører og for resten av mitt sanseapparat, så er Jon Balke tydeligere og mer unik enn noen gang.

Samarbeid

Balke har skrevet 14 små låter og med et foredrag med masse luft i seg, som gir både han sjøl og oss godt med rom til å dukke ned i dybden av hva og hvem Jon Balke er anno 2025, sjøl om musikken er
spilt inn i København i november 2023, som er intet mindre enn en stor opplevelse.

Musikken har også fått en ekstra dimensjon gjennom bruken av en såkalt Spektrafon som Balke har vært med å utvikle sammen med kollega på Musikkhøgskolen, teknologiprofessor Anders Tveit. Har jeg skjønt det riktig, så sørger Spektrafonen for at Balke kan manipulere ambient lyd fra flygelet i sanntid. Det fører igjen til at Balke kan skape overtoner og nye lydlandskap som fungerer som smakfullt krydder sammen med det akustiske flygelet – en slags dialog med seg sjøl.

Jon Balke er ei unik stemme som aldri gjør noe som det er mulig å stille seg likegyldig til. Slik er det på alle måter med “Skrifum” også. Det er nok et prov på at Jon Balke er en innovatør og kunstner i verdensklasse.

Singer-songwriteren Hans Stenøien kom fra det store intet med debuten sin for fire år siden. For mange var han absolutt ikke et ubeskrevet blad, men det er av helt andre grunner.

Noe, eller ganske mye forresten, forteller meg at 56 år unge Hans Stenøien er ganske så mye bedre kjent i akademia enn i musikkuniverset. Årsaken er at han er professor i biosystematikk ved NTNU i Trondheim der han også har vært/er ansatt som direktør ved Vitenskapsmuseet siden 2021.. Det forteller meg igjen at Stenøien ganske så sikkert nyter solid anseelse i det akademiske miljøet, men basert på de to platene han har gitt ut så bør det også tilflyte han mye oppmerksomhet og anerkjennelse for musikken og musikeren Stenøien også.

Spesiell vei

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Med oppvekst i fjellbygda Meråker og tung formell utdannelse som biolog, så er det ikke akkurat noen a4-vei Stenøien har fulgt frem til
musikkdelen av seg sjøl. Det viser seg likevel at musikk har vært en viktig del av hva og hvem han er helt fra han fikk en gitar som 9-åring av ei tante.

Noen er jo slik bygd at de består av flere deler og Stenøien hører nok hjemme i den kategorien. Hvis han er en like dyktig biolog som singer-songwriter så befinner han seg nemlig på ei høy hylle.

Jeg blei veldig fascinert av debuten “Awaiting in Dog Heaven” og med “Clear Day Overwhelming” har Stenøien tatt ytterligere steg i retning seg sjøl.

Med si fine stemme skriver han om og synger på strøkent engelsk om noe som kan virke ganske så utopisk akkurat nå, men som kan være med å gi oss en smule sårt tiltrengt fremtidshåp: et samfunn i balanse meg seg sjøl og med naturen rundt seg, noe som kan være med å skape ei god
fremtid både for oss og for de som kommer etter oss.

Hvis noen antyder overfor Stenøien at han har hørt et kvarter eller to på helter som Nick Drake og Elliott Smith og popsnekrerne i Prefab Sprout, så er jeg ganske overbevist om at Stenøien ikke vil protestere det aller minste.

Smakfullt

Stenøien er en melodier av klasse og sammen med musikere som Lars Ove Fossheim og Kyrre Laastad og ikke minst produsent Sjur Lyseid, har de skapt flotte lydlandskap rundt de ti fine sangene som mange innenfor alle slags miljø – både akademiske og musikalske -bør unne seg å tilbringe kvalitetstid sammen med.

Aldri hørt om tenorsaksofonist Jed Levy, sier du? Slapp av; vi er minst to.

Levy er en 66 år ung musiker som har vært en kjent skikkelse i New Yorks jazzverden i rundt 40 år. Ikke veldig kjent for det store publikum utenfor jazzhovedstaden derimot.

Det hevdes at det i The Big Apple finnes 10000 saksofonister, sier i det minste ryktet, som lever av hornet sitt på et eller annet vis, men det er de aller færreste vi får høre om i vår del av verden.

Har vært med

Levy har spilt med størrelser som Jaki Byard, Jack McDuff og Headhunters-trommeslageren Mike Clark, han har spilt latinmusikk med Chico O´Farrill, han har sittet i sakserekka i Vanguard Jazz Orchestra og han har jobba med både The Four Tops og The Temptations. En skikkelig arbeidskar med andre ord. Han har turnert i Europa, Japan, Kina og Sør-Amerika. Ikke småtterier, men det store gjennombruddet har altså ikke kommet.

Hyggelig møte

Her får vi endelig stifte bekjentskap med en svært skikkelig saksofonist det swinger ustanselig av i et repertoar bestående utelukkende av hans egne komposisjoner, men som ofte har kvaliteter i seg som kan minne om den amerikanske standardskatten.

Levy har henta mye av sitt musikalske tankegods fra bebop- og neobop-skolen og den gode melodien står alltid i sentrum.

«Faces and Places», musikken er ofte inspirert av mennesker og steder Levy har møtt og besøkt, er ei ganske så tradisjonell kvartettinnspilling der tre av hans nærmeste samarbeidspartnere, trommeslageren Alvester Garnett, pianisten Luis Perdomo og bassisten Peter Slavov, vet eksakt hvor Levy vil og mer enn gjerne vil være med han på veien.

Jed Levy er en meget dyktig og uttrykksfull saksofonist som gjør et flott inntrykk. Her blir ingen merkesteiner snudd, men hvorfor i alle verdens dage må det skje hver gang? Her spilles det flott musikk av veldig dyktige folk – det holder lenge det.

Jeg har fulgt Hedvig Mollestad Trio ganske så tett siden 2010. Aldri har de vært bedre, tøffere og mer komprimissløse enn nå.

Alt håp er på ingen måte ute for de som ikke har fått med seg releasejobbene til Hedvig Mollestad Trio de siste dagene. Skiva “Bees In The Bonnet” er nemlig tilgjengelig for alle i et utall formater både når det gjelder strømming og aller helst i et eller annet fysisk format – det låter sjølsagt mye bedre og så er det en helt annen følelse å holde skiva i hendene og kunne ta til seg informasjonen som finnes der.

Utvikling

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg har hatt gleden av å følge trioen fra dens spede begynnelse i 2010 og den har gjennomgått ei voldsom utvikling i løpet av disse 15 åra.
Idealene og retninga med et beintøft og kompromissløst løp med et ganske heavy og riffbasert univers som fundament har ligget i bånn hele tida for gitarist Mollestad, trommeslager Ivar Loe Bjørnstad og bassist Ellen Brekken sjøl om standardjazz var der det hele starta.
Den ballen blei raskt lagt død, kjolene funnet frem og siden har de tre, som traff hverandre på Musikkhøgskolen, bare dundra på i retning seg sjøl.

Kan hverandre

Det er noe i nærheten av årets underdrivelse så langt å påstå at de tre kjenner hverandre godt. Det gjør de sikkert personlig og privat også, men musikalsk fungerer det slik at her reageres det på det minste vink uansett hvem det kommer fra. Sjøl om Mollestad er sjefen, så er det en likeverdig trio som fungerer perfekt som kollektiv og der alle åpenbart vil hverandre vel.

Jeg hadde gleden av å oppleve kohorten live i går og der spilte de gjennom hele skiva og tok seg sjølsagt tid til å utbrodere låtene i mye større grad enn det de 36 minuttene byr på på skiva. Det låt kuler og krutt live og det gjør det så definitivt på skiva også, men helt annerledes, må vite.

Riffmor

Mollestad har henta litt herfra og derfra som gitarist og satt det sammen til noe som er hennes totalt unike uttrykk. Hun er en riffmester på linje med de aller heftigste fra rockeuniverset og når
hun samtidig er en meget bra improvisator så fører det til ei pakke som per “Bees In The Bonnet” hører hjemme på et svært nivå – også
internasjonalt.

Det går veldig unna med et urheftig trøkk i låtene som i stor grad er skrevet av Mollestad, mens Brekken har bidratt som komponist på tre av de seks spora. Men HM3 har det også i seg å ta´n helt ned, noe som skjer i hyllesten til Mollestads far, “Lamament”. Nydelig!

Eget univers

Hedvig Mollestad Trio snakker i minst like stor grad til et heavy rockepublikum som til jazzfolket. Det gjør hun og de på et totalt kompromissløst og herlig vis og med ei stemme som ikke likner på noen andres. Dette er enkelt og greit drittøft og bedre enn noen gang. Vi snakker klasse – verdensklasse!

PS Og tro det eller ei: jeg skal påta meg litt av æren for at Mollestad rusler rundt med de store og herlige riffa sine. Hvordan det har seg får den nysgjerrige ta tak i henne eller meg når det måtte passe for å finne ut av!

To av Europas jazzpianogiganter, italienske Stefano Bollani og finske Iiro Rantala, har satt hverandre et hysterisk morsomt stevne utstyrt med 88 tangenter hver seg.

Stefano Bollani (52) har kjent til Iiro Rantala (55) og hans musikk helt siden 90-tallet. I 2013 traff de hverandre for første gang i forbindelse med at Bollani blei invitert til Rantalas pianofestival i Helsingfors. Det førte til at de spilte ei låt sammen, men begge visste instinktivt at de måtte møtes igjen – det var alt for gøy til at det skulle forbli en engangsforeteelse. Bollani følte at han hadde møtt en musikalsk tvillingbror.

Endelig

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

1. februar 2023 bød anledninga seg og i serien Jazz at Berlin Philharmonic som plateselskapet ACT etablerte for flere år siden, så passa et slikt møte perfekt inn.

Vi blir servert virtuose og respektkfyllte møter der ingen av de to er ute etter å imponere med sin tekniske briljans – som de definitivt er i besittelse av – men kun ute etter å ha en hyggelig samtale med masse kvalitet og ikke minst humor. Det er ikke akkurat hverdagskost å høre publikum bryte ute i unison latter på jazzkonsert, men det gjør de altså her ved flere anledninger.

Klassisk og italiensk

De to leker seg gjennom et repertoar bestående av Verdi, Dalla, Puccini og Sacco samt ei låt hver seg av Bollani og Rantala. Ikke hverdagskost for jazzmusikere det heller, men de tolker dette også på
et særdeles hipt, humoristisk og lekende vis.

Er 176 tangenter noe for deg, så trenger du ikke leite videre. Stefano Bollani, som også har spilt av alle ei Bjørn Eidsvåg-låt på en av sine plater, og Iiro Rantala gir deg alt du renger og vel så det i sakens anledning.

Jeg vil ha mer konkluderte jeg med for tre år siden da Soft Ffog debuterte med sitt sjøltitulerte visittkort. Nå har jeg fått mine innerste (?) drømmer oppfylt.

Etter tre år med mye jobbing og videre utforsking av progrock/jazzrockuniverset, der de blant annet ikke legger skjul på sin fascinasjon for helter som Camel og Focus, har herrene Vegard Lien Bjerkan på allehånde tangenter, Trond Frønes på elbass, Tom Hasslan på gitar – han skriver også all musikken – og Axel Skalstad på trommer, tatt nye fine steg i retning noe som er unikt Soft Ffog.

Tøft

Annonsørinnhold

Dette er årets fineste sommerkjoler

Tøffhetsgehalten har på ingen måte sunket siden debuten. Nå er det en ekstremt samspilt kohort vi har med å gjøre der spesielt Lien Bjerkan og Hasslan tar de tyngste solistiske takene – og det gjør de ekstremt bra.

Vi har med musikanter å gjøre med fartstid fra band som Krokofant, Red Kite, WIZRD, Grand General, Eberson og Thomas Dybdahl og her har de funnet sammen i et uttrykk som på mange måter fanger opp tverrsummen av alt dette.

Tidløst

Jovisst har de fire gått tilbake noen tiår for å hente inspirasjon, men de har så definitivt tatt med seg sjøl og musikken hit til 2025.

Det Soft Ffog og «Focus» gir oss er tidløs og dritbra progrock/jazzrock som har alt i seg til å leve lenge her i landet og gjerne utaskjærs også både nå og i åra som kommer.

En av min tids store trommeslagere og musikere, Alex Riel, gikk bort i fjor. Her blir han hylla på det aller mest empatiske vis.

Helt siden jeg blei bitt av musikk- og ikke minst jazzbasillen så har Alex Riel (1945-2024) vært der. Jeg har også spilt med han! Slapp av, det er ikke i nærheten av hva du tror det var eller ikke var. I 1974
hadde nemlig 19 år gamle Tor ansvaret for han og bandet som spilte i Alexandrakjelleren under Moldejazz. Amerikanerne Al Cohn og Joe Newman var frontrekka mens danskekompet – det het bare det – med Kenny Drew, Mads Vinding og Alex Riel holdt koken bak de to.

Så viste det seg at basstromma til blide Alex stadig flytta seg fremover på podiet. Noe måtte gjøres og jeg løp rundt på hotellet og fant en klosse, en solid spiker og en hammer. Mellom to låter skulle så klossen i gulvet foran basstromma, publikum i den fullsatte
kjelleren syntes det var hysterisk morsomt og plutselig hørte jeg verdens herligste vispekomp til hamringa mi. Verdens beste Alex!

Gudfar

Seinere samme året blei det født en liten gutt, de er ofte små når de blir født også i Danmark, i sjølvaste København. Han het etter hvert Stefan Pasborg og Alex Riel blei hans gudfar og tre år gammel fikk Stefan, som da hadde blitt litt større, sitt første trommesett av gudfar Alex.

Smått om senn begynte de også å spille sammen – Stefan lærte “alt” av den gudebenåda trommeslageren som opprinnelig var frisør. Han hadde spilt med alle fra Bill Evans til Dexter Gordon, Savage Rose og Radka
Toneff – Alex fiksa alt, kunne alt og bidro over alt – alltid med sitt umiskjennelige smil. Han var enkelt og greit et godt og positivt menneske som det swingte ustoppelig av.

9.6.2024

Den 9. juni i fjor smilte Alex for siste gang – 83 år ung. Få har vært med på så mye og oppnådd så mye som Alex Riel og årsakene var så åpenbare.

Sammen med sine triovenner Carsten Dahl på piano og Fredrik Lundin på tenorsaksofon, som også hadde et nært forhold til Riel, gikk Pasborg i studio i desember for å spille inn denne hyllesten til Alex.

I løpet av en dag, på Alex sine trommer som han brukte på sin egen platedebut og som han kalte Gretschen og noen bjeller Pasborg fant i en bod etter hans bortgang, spilte de tre Alex sine favorittlåter
“Danny Boy”, “Somewhere Over The Rainbow”, “Smile” og “Idaho” – Stefan hadde funnet en lapp med navnet på de fire låtene nedskrevet -, ei låt der Stefan spiller sammen med et opptak av sin gudfar fra hans
debutskive i 1966, et par kjente danske komposisjoner og andre klassikere som “Moon River” og “When You Wish Upon a Star”.

Med den største respekt

Alt er sjølsagt gjort med Alex i tankene og dermed med den og kreativitet han viste oss alle. De tre framifrå musikantene snakker svært godt sammen, utfordrer og utfyller hverandre og sier høyt og tydelig at Alex vi skal ta vare på arven din og føre den videre.

Dette er såvidt jeg kan huske den flotteste hyllest-musikken jeg noen gang har hørt. Alex Riel lever!

NB Enn så lenge er musikken kun å finne som fysisk utgivelse – alle andre må vente til slutten av måneden før den blir strømbar.

Jeg har fulgt singer-songwriteren Therese Ulvan i vel ti år og blir stadig imponert over svært mye.

Første gang jeg blei oppmerksom på Therese Ulvan (45) var med albumet “Love True” der hun ga oss et flott pop/fusion/jazz-visittkort med et stjernelag av amerikanske muskere med blant andre Vinnie Colaiuta, Jimmy Haslip og Michael Landau som noen av bidragsyterne. Det viste seg at Ulvan, fra Hitra, men bosatt i Trondheim, hadde studert jazz i
Leeds, hos Paul McCartney i Liverpool og i fusion hovedstaden Los Angeles. Hun var åpenbart ei jente og en artist som ikke lot seg stoppe spesielt lett.

Tilbake igjen

Neste stopp for min del blei “I Am” fra 2022. Der samarbeida hun med den svensk-portugisiske funkgitaristen Paulo Mendonca og hans band og
de ga oss herlig musikk med funk, låter i
singer-songwriter-tradisjonen, rock og soul i seg.

Etter å ha vært gjennom alvorlig sjukdom og ei livskrise er nå Ulvan tilbake med et høyst personlig vitnesbyrd der hun skriver og synger om
frykt, smerte, desperasjon, men ikke minst styrken hun fant i seg sjøl.

Sammen med Mendonca og hans utmerkede lag, har Ulvan nok en gang med si utrykksfulle stemme tatt oss med inn i en mer eller mindre det samme musikalske landskapet som sist. Det vil si med pop, rock og funk
som hovedingredienser og sammen med tekster som sier mye mer enn gjennomsnittet blant hennes pop-rock kolleger, så viser Therese Ulvan oss nok en gang at hun fortjener mye mer oppmerksomhet enn det som har blitt henne til del.

I løpet av 2025 vil hun turnere over store deler av landet blant annet for de som ikke har råd til å gå på konserter, sliter med helsa eller livet generelt. Therese Ulvan er altså på mange måter ei stemme og en
personlighet som ikke lar seg stoppe og takk for det.

Noen som husker kraftverket The Thing? Her kommer en avlegger fra Portugal og kineserne går av hengslene.

Det er ikke første gang jeg skryter av det portugisiske plateselskapet Clean Feed Records og det blir sikkert ikke den siste heller. Årsaken er enkelt og greit at de produserer og gir ut masse original kvalitetsmusikk – også med en rekke norske artister. Den heftige
trioen Move er nok et eksempel på det – kvalitet altså.

Festival i Kina

Arrangørene av en jazzfestival i Shenzhen i Kina hadde oppdaga trioen og invitert den til å opptre i oktober 2023. Heldigvis blei konserten tatt opp og det er det vel halvtime lange settet vi blir får bli med på her sammen med et svært så entusiastisk publikum.

The Thing, bestående av Ingebrigt Håker Flaten på elbass, Mats Gustafsson på saksofoner og Paal Nilssen-Love på trommer, ga oss på begynnelsen av årtusenet noen heftige utblåsninger som ga frijazz et
bortimot nytt ansikt. Samtidig som det var fritt så var det ganske så rocka også.

Forlenger

Om den brasilianske saksofonisten Yedo Gibson, trommeslageren João Valinho og elbassisten Felipe Zenicola, alle bosatt i Portugal, har kjenneskap til universet The Thing skapte, vet jeg ikke. Uansett er
det mye som tyder på det. Det er nemlig et trøkk og en retning i det de tre skaper som kan minne om The Thing, men likevel er det helt deres egen greie.

I løpet av den drøye halvtimen vi får henge med, skaper Move seks låter som med sin relativt korte levetid gjør at det er konsentrerte utblåsninger vi blir servert – her blir ideene kjørt ut og det blir aldri langhalm av noe som helst.

Jeg har full forståelse for at det kinesiske publikummet blir bergatt av den eksplosive utflukten som Move, som består av tre veldig dyktige og lyttende musikere, tok de med på den 28. oktober 2023.