Går ikke fløyten

Fra det store intet dukker den spanske fløytisten Fernado Brox opp med
et flott visittkort.

Fernando Brox i sentrum for sin fine kvintett.

Noe av det mest interessante med å få muligheten til å høre så mye
musikk og få anledning til å omtale den som meg, er å bli
“konfrontert” med hetl nye nye og artister. Spanske Fernado Brox (35)
hører så avgjort hjemme i den kategorien. Ekstra hyggelig er det at
han spiller fløyte – et alt for lite benytta isntrument i
jazzsammenheng.

Fra klassisk

Brox, som nå er bosatt i Sveits, begynte å studere musikk som 8-åring.
Da handla det nesten sjølsagt om klassisk musikk og han skulle bli
godt voksen før han oppdaga jazz og konverterte kjapt og har siden
utelukkende konsentrert seg om et jazzikalsk univers. Brox er utstyrt
med nydelig sound i hornet og en langt framskreden teknikk som han
sikkert har tatt med seg fra sin klassiske bakgrunn, men han har så
definitivt utvikla seg til en meget dyktig improvisator også.

Eget landskap

Brox har skrevet all musikken og han henter inspirasjon fra både
folkemusikk, straight jazz og samtidig spiller latinske rytmsike
elementer også ei viktig rolle. Det swinger og groover kraftig av det
hele og sammen med seg har han Nadav Erlich på bass, Iago Fernández på
trommer, Iannis Obiols på piano og Wilfried Wilde på gitar – også helt
ukjente størrelser for meg som alle holder meget solid klasse og som
kler Brox´ sine visjoner på aller beste vis. Til sammen sørger de fem
for ei svært så hyggelig og overraskende stund og du verden så herlig
det var å høre bra jazzfløyte igjen!

Fernando Brox
«From Within»
Fresh Sound New Talent/freshsoundrecords.com

For nåtid og fremtid

Den samisk-norske vokalkunstneren Marja Mortensson er en formidler som med ekthet og inderlighet skaper nok et unikt univers.

Marja Mortensson er en sjelden formidler.

Marja Mortensson (29) har med utgangspunkt i sine sør-samiske røtter, stemmeprakt og formidlingsevne allerede sikra seg stor oppmerksomhet, en stor fanskare og to Spellemannpriser. Etter å ha tilbrakt kvalitetstid sammen med “Båalmaldahkesne – Entwined” vil det ikke forundre meg et sekund om den tredje ligger rett hjørnet.

Døråpneren

Det hersker liten tvil om at foregangskvinnen og døråpneren for denne musikken og denne kulturen heter Mari Boine. Marja Mortensson står støtt på hennes skuldre, men har for lenge siden fortalt oss at hun står fjellstøtt på egne musikalske bein også. Denne innspillinga er nok en bekreftelse på alt dette.

Tittelen på plata betyr å være flettet sammen av to fletter. Tekstene, som Mortensson har skrevet, tar for seg hvordan livene våre er fletta sammen til kulturen vi tilhører – familie, barn, venner, alle relasjonene som skaper samhold og gir liv og kraft til å føre arven videre, sier Mortensson.

Alt dette formidler hun på sin samsike dialekt og med joik med en personlighet som løfter det hele opp til et høyt nivå. Noen med meg sliter kanskje en smule med samisk, men alle tekstene er oversatt til engelsk i tekstheftet og gjør det enda lettere å forstå hvor og hva Mortensson vil sjøl om det absolutt er mulig å “forstå” uansett.

Gode hjelpere

Musikken har Mortensson skrevet sammen med Daniel Herskedal som også spiller tuba og basstrompet slik bare han kan. Den er vakker, melodisk og åpen og lar oss få masse luft og rom å synke ned i. Når så den framifrå trommeslageren Jakop Janssønn nok en gang stiller til start sammen med Mortensson med sitt unike arsenal, så borger det for at det musikalske landskapet blir akkurat det Mortensson hadde hørt for seg og som vi kan glede oss sammen med.

Marja Mortensson tar nye, store og flotte steg hver gang jeg møter henne – hun er og har ei stemme som det er herlig å være sammen med.

Marja Mortensson
«Båalmaldahkesne – Entwined»
Veadta/Diger Distro

KI Jazz

Kenny Garrett har i mange tiår vært ei svært viktig altsaksofonstemme
som blant annet har spilt med Duke Ellingtons orkester og Miles Davis.
Nå befinner han seg på et helt annet sted.

Et spesielt samarbeid mellom Svoy og Kenny Garrett.

Jeg har vært så heldig å få oppleve Kenny Garrett (63) allerede som
tenåring med Ellington-bandet og seinere med en av de siste utgavene
av Miles Davis-universet. Det kommer absolutt ikke som noen
overraskelse at han også tar oss med på en ny og totalt annerledes
utflukt i electronicaens verden.

Svoy

De som kan betydelig mer enn meg om electronicaens forunderlige
verden, kjenner sikkert godt til den russisk/amerikanske artisten Svoy
(44), født Mikhail Tarasov i Vladivostok. Han studerte på Berklee og
har siden blitt værende over there og gitt ut sju plater under eget
navn som Svoy og samarbeida med en rekke andre artister. Nå har altså
Garrett og Svoy funnet sammen i et produsert samfunn som snakker mye
mer til et søkende electronica-publikum enn til et tradisjonelt
jazzpublikum.

Kenny Garrett, med sin unike tone og som også spiller sopran og
synger, har spilt inn musikken sin i heimen og siden sendt den videre
til «laboratoriet» til Svoy et annet sted i USA der han har
programmert, sunget og spilt piano. De har aldri vært i nærheten av
hverandre mens denne musikken har blitt sydd sammen, noe som sjølsagt
heller ikke er nødvendig for slike prosjekter. Alt materialet er
unnfanga av de to med unntak av en versjon av “My Funny Valentine” som
ingen har hørt maken til tidligere.

Avanserte dansegulv

I mine ører er dette musikk som egner seg like mye for et hipt
dansepublkum som for et jazzpublikum. Kanskje i enda større grad for
dansegulvene sjøl om Kenny Garrett så absolutt gjør saker og ting som
beveger et jazzhjerte også.

Er det hit/dit jazzen er på vei? Jeg håper ikke det, men samtidig kan
det sjølsagt være en døråpner inn til the real thing for nye
generasjoner. Et kinderegg kanskje?

Kenny Garrett & Svoy
«Who Killed AI?»
Mack Avenue Records/Naxos Sweden

Klassikere

ECM fortsetter sin utmerkede Luminessence-serie med to nye klassikere: “Angel Song” fra 1997 og “Gateway” fra 1975.

 

Kenny Wheeler og stjernelaget fra 1997.

ECM har med sin Luminessence-serie som ambisjon å løfte frem igjen en del av musikken fra djupet av den fantastiske katalogen – denne gangen på vinyl. «Angel Song» er forresten ute på vinyl for aller første gang.

På denne doble vinylen får vi møte en av mine favoritt trompetere/flygelhornister og ikke minst komponister, Kenny Wheeler (1930-2014), og hans musikk. Canadiske Wheeler, som gjorde engelskmann av seg allerede på 50-tallet, kjente vi godt til også her hjemme etter hyppige bidrag til og med det unike bandet Søyr.

Wheeler var utstyrt med en nydelig og høyst personlig tone i horna sine. Dessuten skrev han musikk som hadde hans helt umiskjennelige bumerke på seg og som «alle» gjerne ville være med å spille.

Det får vi ni glitrende eksempler på her og om det er Wheeler, noe jeg egentlig tviler på siden han var en ganske så beskjeden mann, eller ECM-sjef Manfred Eicher som satte samme dette stjernelaget, vet jeg ikke.

Det jeg vet er gitarist Bill Frisell, bassist Dave Holland og altsaksofonist Lee Konitz – hvilken unik stjernekonstellasjon sammen med Wheeler – møttes i studio i New York i februar 1996 med Jan Erik Kongshaug som sjef ved spakene i Power Station-studioet.

Jeg tror dette er det første møtet for de fire og de fikk heller ikke noe langtlevende liv – det besto jo av fire bandledere med mer enn nok å gjøre hver for seg. Men Eicher greide altså å få de sammen i studio og du verden for et strålende tidsbilde vi får møte igjen nå 27 år etter at møtet skjedde.

 

Dave Holland, Jack DeJohnette og John Abercrombie – Gateway – retningsgivere på 70-tallet.

Gateway

I 1975, altså for knapt 50 år siden, spilte gitarist John Abercrombie, trommeslager Jack DeJohnette og bassist Dave Holland – nok en gang Wolverhamptons store sønn på bass altså – sammen som Gateway for første gang.

De to sistnevnte hadde møtt hverandre i Miles Davis´ Live at Fillmore-band og Abercrombie hadde spilt med begge to på DeJohnettes «Sorcery»-album året før.

Fristelsen til å lage en ny trio blei heldigvis stor og fra midten til slutten av 70-tallet spilte de/den ei svært viktig rolle – sikkert i tida etter at de pakka sammen også.

Med et repertoar bestående av stort sett Holland-komposisjoner, så tar kollektivet, befolka av tre av de store samtidssolistene i moderne jazzmusikk, oss med på utflukter som har sterke røtter i alt fra rock til impro. Det og de låt definitivt annerledes og inspirerende den gangen og det låter faktisk friskt den dag i dag også – slik det er med tidløs musikk.

Wilco-gitarist og Terje Rypdal-fan Nels Cline har skrevet nye og innsiktsfulle liner notes til denne utgivelsen. Det er et ekstra pluss til skiva som altså fyller et halvt hundre år neste år.

Disse to utgivelsene er nok en bekreftelse på hvor viktig ECM har vært – og er.

Kenny Wheeler – Lee Konitz – Dave Holland – Bill Frisell
«Angel Song»
ECM/Naxos Sweden
John Abercrombie – Dave Holland – Jack DeJohnette
«Gateway»
ECM/Naxos Sweden

Grenseløst

I smeltedigelen København har den tysk-dansk-norske-trioen Jimini funnet hverandre og et ganske så unikt og spennende tonespråk.

Jimini – en grenseløs trio.

Vi kjenner godt til trommeslageren Ivar Myrset Asheim (30) via strålende bidrag til blant andre Andreas Røysum Ensemble og bandet Billy Meier. For noen år siden gjorde forlengeren av Stavangers stolte trommetradisjon, med Paal Nilssen-Love og Børge Fjordheim som ledestjerner, københavner av seg og det har igjen ført til nye musikalske treff.

Øvingsrommet

For et par år siden møttes Myrset Asheim, den danske bassisten Martin Brunbjerg, med Little North og Nana Rashid-bakgrunn og den tyske saksofonisten Jon Sensmeier til hygge i et lite øvingsrom i byen hvor alle har bosatt seg, København De skjønte raskt at de hadde mye “å snakke om”. Det førte til at et repertoar vokste frem, i all hovedsak skrevet av Brunbjerg, og et år etter at øvelsene tok til, så gikk de tre i studio.

I studio samla Jimini seg på få kvadratmeter som i øvingsrommet – det var slik musikken og samtalene hadde tatt form. Settingen er åpen og fri, men samtidig med ei klar melodisk åre i ryggmargen. Hvis noen antyder hva Paul Motian Trio med Bill Frisell og Joe Lovano holdt på med som ei referanse, så vi er vi ikke langt unna, men Jimini har på alle slags vis allerede greid å sette et personlig bumerke på musikken.

Åpent

Her er kommunikasjon mellom likeverdige partnere et stikkord. Det lyttes, det bidras og alle tre får de rom de ber om og fortjener samtidig som banduttrykket på sett og vis er det viktigste for Jimini.

Dette har vært et svært hyggelig førstemøte med det internasjonale bandet Jimini. Måtte det komme mer – her er det stort potensiale.

Jimini
«Scheinriese»
CRRNT Records/crrnet.net

Brasiliansk kjærlighet

Den amerikanske trombonisten Ryan Keberle viser like stor kjærlighet til brasilianske toneganger som vår egen Tom S. Lund.

Ryan Keberle, til venstre, og hans strålende brasilianske venner.

Ryan Keberle (44) tok for noen år siden sin begeistring for brasiliansk musikk så langt at han flytta til det forjettede land for en periode. For et par år siden hørte jeg hans første visittkort fra oppholdet, «Sonhos da Esquina», som i stor grad var en hyllest av toneskatten til Milton Nascimento og Toninho Horta.

Med seg til å hylle, tolke og videreføre materialet den gang hadde Keberle nye venner han hadde funnet i Sao Paulo – ukjente størrelser for meg, men glitrende på alle vis.

Ny etappe

Denne innspillinga har blitt liggende i marinade her i heimen ei god stund, men er av den tidløse sorten som har tålt det på et fremragende vis. Den utmerkede trombonisten har fortsatt med seg pianisten Felipe Silveira og trommeslageren Paulinho Vicente – strålende begge to – og denne gangen er bassansvaret overlatt til Felipe Brisola som det heller ikke er det minste feil med. De fire noe så veldig funnet tonen.

Denne gangen er det en annen storhet udi låtskriverfaget som blir hylla, nemlig Edu Lobo. Ikke så veldig kjent her hjemme, men du verden for en skatt han har skapt. I tillegg har Keberle skrevet to låter og trommeslager Vicente en og så blir ballet avslutta med en nydelig og sjølsagt brasiliansk tolkning av Beatles-klassikeren «Blackbird».

Den musikalske ekskursjonen Ryan Keberle har invitert oss med på er av det inderlige og svært så varme slaget – en utflukt det gjør godt å bli med på.

Ryan Keberle´s Collectiv do Brasil
«Considerando»
Alternate Side Records/alternatesiderecords.weebly.com

Heftige saker!

Trommeslageren Ivar Loe Bjørnstad og gitaristen Stian Larsen har lekt seg på øverommet i en årrekke. Nå får heldigvis vi også være med på leiken.

Ivar Loe Bjørnstad og Stian Larsen må gjerne smile – det har de all grunn til. Foto: Simen Thornquist

Ivar Loe Bjørnstad kjenner mange fra Hedvig Mollestad Trio, mens Stian Larsen har vist seg mer enn fordelaktig frem i band som kÖök og Smith Komma John. Jeg ante ikke noe om de tos nære øvefelleskap og blei derfor gledelig overraska over å bli invitert med på denne frilynte festen.

Fri lue

De som har hatt gleden av å høre de to hver for seg har skjønt at de hører hjemme i både jazz- og rockuniverser. Det preger også disse åtte mer eller mindre fritt improviserte utfluktene der det skinner tydelig gjennom at de to kjenner hverandre godt musikalsk, stoler på hverandre, utfordrer hverandre og sørger for at både de sjøl og vi blir konstant overraska.

Når så mixmaster David Aleksander Sjølie også kommer inn fra venstre med lapsteel- og barytongitar-bidrag, så sier det seg sjøl at “Morphologies” låter ganske så annerledes enn alt annet som har vederfaret eders sinn.

Tøft

Herrene møter oss på et kompromissløst vis der støyåpninga snart tar oss ned til ettertenksomme steder og samtidig viser oss et enormt dynamisk spenn i tilnærminga til det å skape musikk. Her har vi med lyttere av typen langt framskredne å gjøre og de inviterer ustanselig til spennende steder der ingen av oss har vært tidligere.

De to mener vi blir utsatt for ei salig blanding av kunst-rock, Derek Bailey, ambient og nordisk jazz. Det har de helt sikkert rett i og tilsatt krydder fra en rekke andre kilder så har dette blitt et herlig og tøft påfyll fra et spennende øvingsrom.

Ivar Loe Bjørnstad & Stian Larsen
«Morphologies»
Va Fongool/Musikkoperatørene

Vi funkes og gratulerer!

Nils Landgren Funk Unit feirer 30-års jubileum med å gi sine fans album nummer 12. Veldig lite tyder på at de har tenkt å gi seg med det.

Nils Landgren Funk Unit jubilerer på et flott vis.

Det tyske plateselskapet ACT og svenske Nils Landgren Funk Unit går på mange måter hånd i hånd. Etter at ACT-sjefen Siggi Loch stifta selskapet i 1992, tok det altså bare to år før Nils Landgren Unit blei henta inn og Loch mente at bandnavnet skulle forandres til Nils Landgren Funk Unit – det var jo funk de spilte. Slik var det og slik er det så definitivt fortsatt.

Jubileum

Det er nesten naturstridig at et band har holdt det gående i tre tiår. Det sier en hel del om musikkens tidløshet og kvalitet og Landgren har aldri kompromissa når det gjelder troa på funkens iboende kraft.

Med seg på hele reisa har den strålende trombonisten Nils Landgren og mannen med den særdeles personlige sangstemma hatt elbassisten og medvokalisten Magnum Coltrane Price. Dagens utgave er befolka med Petter Bergander på tangenter, Robert Ikiz på trommer, Andy Pfeiler på gitar og vokal og Jonas Wall på tenorsaksofon. Tre hovedvokalister, mens de tre andre bidrar på bakgrunnsvokal.

Mallorca

For å markere jubileet ville Landgren & Co gjøre noe spesielt. Alle skrev ny musikk og de la turen til Mallorca og studioet til gode svenske venner.

Det førte åpenbart til god stemning og tre kvarter med livsbejaende funk fra noe som må være noe i nærheten i alle fall av verdens lengstlevende funkband.

Her er det ikke noe nytt eller nyskapende, men usedvanlig mye særdeles dyktig håndverk og nok et flott bevis at Nils Landgren Funk Unit fortsatt er en av funkens aller beste ambassadører.

Nils Landgren Funk Unit
«Raw»
ACT/Naxos Sweden

Drag i flenga

Det het seg at definisjonen på en gentleman var en som kunne spille trekkspill, men som ikke gjorde det. Stian Carstensen fikk satt en stopper for det og Bjørn-Petter Tøsse følger elegant opp.

Bjørn-Petter Tøsse følger fint i fotspora til Stian Carstensen.

Jeg må ærlig innrømme at trekkspill aldri har vært mitt favorittinstrument. Det skjedde likevel noe da geniet, og det mener jeg, Stian Carstensen inntok manesjen på 90-tallet. Ikke bare fikk han mye og velfortjent respekt for universet han skapte og for måten han løfta frem trekkspillet på – det førte også til at flere begynte å spille trekkspill – det var ikke flaut lenger.

Etterkommer

Knapt 30 år unge Bjørn-Petter Tøsse, fra Hustadvika ikke langt fra Molde, har garantert latt seg inspirere av Carstensen. «Stemling», som er en hyllest til hans røtter ute ved havet, er et flott visittkort som består av ti komposisjoner han sjøl har ansvaret for og han gjør også ellers alt annet sjøl.

I tillegg til å spille trekkspill, så komper han seg sjøl på bass og styrer effektpakka og han har også mastra plata som finnes på en USB-stikk i tillegg til ymse strømmetjenester.

Inspirasjon

Når Carstensen er en viktig inspirator, så er det ikke veldig overraskende at et bulgarsk tonespråk også ligger i bånn for en hel del av utfluktene. Tøsse har også med seg norsk folkemusikk i bagasjen og at han har lytta mye på jazz, skinner også tydelig gjennom.

Bjørn-Petter Tøsse er en dyktig instrumentalist som åpenbart stortrives sammen med flenga si. Herlig og livsbejaende er det fra start til mål.

Bjørn-Petter Tøsse
«Stemling»
Igra Records/igra-records.weeblysite.com

Unikt og spennende

Det den canadiske, men Danmark-bosatte pianisten og komponisten Matt Choboter gir oss er ulikt alt annet som har kommet min vei – og de fleste andres, tror jeg jeg tør hevde.

Den canadisk-danske pianisten og komponisten Matt Choboter har noe eget å melde.

Choboter er et nytt bekjentskap for meg, men når jeg ser at det er det grenseløse plateselskapet ILK som er medskyldig, så mer enn aner jeg at jeg kommer til å bli tatt med på en grenseløs musikalsk utflukt. Og slik har det – heldigvis – blitt.

Mange kilder

Choboter, som er i besittelse av et post-masters diploma i komposisjon fra Rytmisk Musikkonservatorium i København, har en usedvanlig brei tilnærming til det å skape musikk. Fundamentet er bygd på klassisk musikk og etter hvert jazz, men når han så har studert både sør-indisk klassisk musikk i India og gamelan-musikk på Bali, så sier det seg nesten sjøl at fusjonen av alt dette må bli noe helt spesielt.

Usedvanlig besetning

Sjøl trakterer Choboter et mikrotonalt forberedt piano og så har han invitert med seg perkusjonisten Jan Kadereit, altsaksofonisten Calum Builder, tenorsaksofonisten Miguel Crozzoli og baritonsaksofonisten Michal Biel.

Sammen skaper de seks drømmeliknende landskap der musikken, ofte i en slags droneform, får mulighet til å utvikle seg saaaakte. Ikke bare er pianoet forberedt, men saksofonene er også re-innspilt på toppen av seg sjøl i andre omgivelser enn de opprinnelige og låter derfor annerledes. Spennende? Det er bare forbokstaven.

Matt Choboter, som like gjerne kan påtreffes i en jazzkonsert som i en samtidsmusikk-setting med denne musikken, er åpenbart ei stemme som ikke kan sammenliknes med noen annens. Bedre kan det ikke bli.

Matt Choboter
«Unburying, from Liminals, Emerging»
ILK Music/ilkmusic.com