Vel verdt å vente på

Med “Wait for Me” bekrefter den engelske duoen Snowpoet at de har noe helt spesielt å melde.

Lauren Kinsella og Chris Hyson, Snowpoet, har skapt et eget univers.

Snowpoet, det vil si den irske tekstforfatteren og vokalisten Lauren Kinsella (38) og multiinstrumentalisten og produsenten Chris Hyson (33), er en svært viktig ingrediens i den spennende, unge jazzscena i London. “Wait for Me” er bandets tredje full-lengder etter at de debuterte med en EP i 2015. Mitt kjennskap til bandet er kun det forrige albumet, “Thought You Knew”, som kom i 2018.

Jeg blei umiddelbart fascinert av det unike uttrykket de to hadde laga fundamentet til ved det første veiskillet. De viste seg å være historiefortellere av ypperste klasse både tekstmessig og musikalsk og landskapene Hyson hadde skapt for å løfte frem Kinsella og hennes budskap, var av det totalt originale slaget.

Slik var det i 2018 og slik er det i enda større grad nå. Kinsella er en lyriker av høy byrd og tematikken dreier seg i stor grad om hvordan vi elsker, hvordan vi aksepterer våre feil og hvordan vi tør å slippe oss løs i en særs forvirrende tid. Med sin vakre, lyse stemme både synger og resiterer Kinsella budskapet og det gjøres på et vis som sørger for at man blir sittende ytterst på stolsetet for å få med seg alle detaljene.

Med et håndplukka lag av strålende unge engelske musikanter på tangenter, saksofon, trommer, gitar og fiolin, skapes det et sjangerutslettende univers med referanser til alt fra Björk, via Sidsel Endresen til Flying Lotus, Joni Mitchell, Keith Jarrett og Maurice Ravel. Skjønner du? Til sammen har denne gumboen blitt noe helt for seg sjøl.

Snowpoet er noe av det aller mest spennende musikalske som har kommet fra fotballøya på svært lenge. Lån øre. sjel og sinn til “Wait for Me” – det vil føre noe godt med seg.

Snowpoet
Wait for Me
Edition Records/Border Music

Musikk som gjør godt

Oddmund Finnseth er intet mindre en bauta i nordnorsk jazzliv. Endelig platedebuterer han under eget navn. Det var ikke ei takt for tidlig.

Oddmund Finnseth – vi snakker saker.

Bassist Oddmund Finnseth (64) fra Sortland er så ekte jazzvare som det er mulig å få det. Hver eneste varme tone han spiller på den store fela si er ektefølt og ærlig meint. Han tøyser ikke, han leker seg, javel, men det skinner så tydelig gjennom at dette mener han – dette er alvor, men med et stort smil og masse livsbejaenhet.

Finnseth tilhører en tidlig generasjon fra jazzlinja i Trondheim, fra 1986 til 89, men har stort sett vært bosatt i nord siden den gang. Vi kjenner han fra samarbeid med Trondheimsgiganter som Asmund Bjørken og Bjørn Krokfoss og han hadde også sitt eget band der i flere år, Trondheim Bop Service.

Med disse referansene så er det fortsatt ganske så greit å plassere Finnseth i det musikalske landskapet. All musikken her er hans egne komposisjoner og han forteller oss med all ønskelig tydelighet at han er en melodiker og på mange vis også en musikalsk romantiker. Boputtrykket ligger i bånn for alt han har på hjertet og tilsatt akkurat passe doser latinske krydder, blir “Dedications” akkurat den flotte og varme hyllesten Finnseth har ønska å gi til nåværende kone, eksen, barn, barnebarn og andre gode venner.

Finnseth spiller strålende bass, synger egen tekst med ekthet og inderlighet og scatter som kun ekte boppere kan. Når han i tillegg omgir seg med et empatisk og strålende lag med den engelske altsaksofonisten og klarinettisten Alan Barnes, som kan sin Cannonball og vel så det, Roger Johansen på trommer, Roy Nikolaisen på trompet og flygelhorn og Øystein Norvoll på gitar samt ekstrahjelpa Kenneth Ekornes på perkusjon der det blir latinisert og sønn Eilif Hallingstad Finnseth på noen spor, så har dette blitt intet mindre enn stor og ekte hygge.

Oddmund Finnseth
Dedications
Finito Bacalao Records/Musikkoperatørene

Verdens hippeste tromme-kohort

Trommelegenden Alex Riel er gudfar til Stefan Pasborg. De to danskene har også mer til felles – bandet Universe. Det betyr at to av Europas hippeste trommeslagere har skapt noe helt unikt.

Alex Riel og Stefan Pasborg – mye hippere blir det faktisk ikke.

Alex Riel har runda 80 og det med stil i ultraklassen. Stefan Pasborg (46) er av naturlige årsaker i en annen aldersgruppe. Likevel er det slik at de to, som har kjent hverandre siden Pasborg blei født, har utvikla en personlig og musikalsk kjemi som er intet mindre enn sjelden. Riel har nok lært Pasborg det meste av det han har skapt som sitt fundament og siden har Pasborg utvikla seg til å bli ei unik stemme i seg sjøl.

Sjøl om det er 34 år mellom dem, så inspirerer og utfordrer de hverandre på et heftig vis. Bandet Universe har de hatt i gang, først som duo, siden 2006 og fra 2009 som et større ensemble som støtt og stadig har invitert med seg gjester av samme kaliber som de sjøl.

Noe forteller meg at høydepunktene har vært mange underveis og nå har de to heldigvis bestemt seg for å dele noen av dem med oss. Her blir vi nemlig invitert med på deler av fem konserter de gjorde mellom 2009 og 2018 og for en fest det har blitt.

De to har stemt trommene sine forskjellig; Pasborg låter mer rockete og Riel mer som den jazzlegenden han er og det er derfor ikke så vanskelig å skille de to fra hverandre. Hvis det er noe poeng da!

Med seg på mange av låtene har de Pasborgs venner fra den urheftige trioen Ibrahim Electric, gitaristen Niclas Knudsen og organisten Jeppe Tuxen, og ellers er gjestelista så hip som ønskelig.

Trompetikon Palle Mikkelborg innleder festen og tar den også videre med en utilslørt Miles-hyllest, “Adonis Has Landed”. Du verden så tøft! Så dukker koraspilleren Dawda Jobarteh opp på Mingus´legendariske “Better Get Hit in Your Soul” i en versjon heller ikke Mingus ville ha hørt for seg.

Når så en av de mest særegne, tøffe og kompromissløse stemmene i rockens verden, Annisette fra Savage Rose, som jo Riel også var en viktig del av, gjester på Savage Rose-låta “Long Before I Was Born” og på Charlie Chaplins “Smile”, så er det både julaften og nesten påskeaften samtidig. Så inderlig, så sterkt og et så velkomment gjenhør med legenden Annisette.

Enda flere står også på gjestelista, blant andre Marilyn Mazur, i denne manifestasjonen av en personlig og musikalsk kohort av helt uvanlig kaliber. Så inderlig, så empatisk, så tøft, så heftig!

Alex Riel & Stefan Pasborg
Alex Riel & Stefan Pasborg Universe Live
Stunt Records/MusikkLosen

Nydelige stemninger

Et dypdykk i cd-hylla førte til at jeg fant cden “Strings and Pottery” med duoen Green Isac fra 1990. Siden har det vært dårlig med kontakt mellom oss. Det var med andre ord på høy tid at vi møttes igjen.

Green Isac Orchestra byr på vakker musikalsk sjelefred. Foto: Erling Sand

Det betyr igjen at duoen jeg møtte for over 30 år siden, bestående av trommeslager pluss pluss Andreas Eriksen og gitarist pluss pluss Morten Lund, virkelig har vist seg å være standhaftige og fulgt sin musikalske og estetiske idé på et inderlig vis. De to er så definitivt fortsatt hjertelig til stede, men nå har duoen både fått Orchestra etter navnet sitt og blitt utvida med Frode Larsen på perkusjon, Tov Ramstad på cello og Jo Wang på allehånde tangenter.

Hvordan jeg har greid å unngå å bli eksponert for musikken og universet til Green Isac kan jeg jo lure på, men noe av grunnen kan kanskje være at de på sett og vis har falt mellom flere stoler. Ikke er det jazz, ikke er det prog, ikke er det ambient, ikke er det new wave, ikke er det….Slik er det, men samtidig er svaret også ja på alle spørsmåla som blei svart nei på. Green Isac Orchestra inviterer oss enkelt og greit inn i et univers som de er helt aleine om og som er veldig fascinerende.

Utstyrt med et arsenal av instrumenter, både elektriske og akustiske, tar de utgangspunkt i groover, små melodiske snutter, akkordprogresjoner, nye instrumentkominasjoner og lokker oss inn i vare og vakre stemninger som er perfekt egna til kontemplasjon. Ideene får anledning til å utvikle seg saaakte – som et motsvar til alt det andre som skjer rundt oss i et rasende tempo.

Jeg skulle ønske meg at det skjedde litt mer underveis – at det blei gitt klarere beskjeder. Av og til tar jeg meg i å falle ut – jeg mister enkelt og greit konsentrasjonen. Det tar likevel kun kort tid å hekte seg på igjen og bli innlemma i dette sakteflytende universet.

Det tok altså cirka 30 år mellom de to møtene med Green Isac. Det bør på ingen måte ta nye 30 år før det skjer igjen.

Green Isac Orchestra
b a r
Spotted Peccary/[email protected]

From Paris with Love!

Petter Wettre er en saksofonist og en personlighet som heldigvis aldri har pakka inn synspunktene sine i bomull. Han har alltid vært tydelig og klar. Også på at dette er han siste plateutgivelse. For en gangs skyld håper jeg han tar feil.

Petter Wettre skuer mot noe veldig vakkert.

Petter Wettre (53) har alltid gått sin egen vei. Der de aller fleste i den oppvoksende norske jazzslekt siden de fire store, Andersen, Christensen, Garbarek og Rypdal, i større eller mindre grad har vært opptatt av å følge i deres fotspor, så har Wettre i stedet fulgt i spora som førte han til Berklee og USA for noen tiår siden. Wettre har aldri lagt skjul på at Michael Brecker har vært hans musikalske ledestjerne og kursen som har blitt staka ut har definitivt blitt prega av det.

Valga Wettre har tatt har uten unntak vært tydelige og kompromissløse. For vel et år siden bestemte han seg for eksempel for å flytte til Paris – uten at han kjente noen eller kunne fransk i noen særlig grad. Han ville utfordre seg sjøl – enkelt og greit. Det at pandemien slo ned med et brak omtrent samtidig som Wettre landa i Paris, fikk han på ingen måte til å skifte mening. Petter Wettre har det med å følge den kursen han har staka ut.

Tida i en av verdens aller største kulturelle smeltedigler har han åpenbart brukt svært godt. Han har avgjort ikke fått spilt så mye som han hadde ønska, men han har der i mot fått øvd mye og ikke minst fått skrevet masse flott musikk. Denne gangen har kraftsaksofonisten konsentrert seg i stor grad om balladeuniverset og jeg trodde faktisk jeg hørt standardlåta “My Foolish Heart” til å begynne med, men alle låtene er sugd av eget bryst.

Noe annet jeg mener å høre i større grad enn tidligere er også Coltranes sterke innflytelse på Wettres uttrykk. Sjøl om to giganter har blitt nevnt her, så er det likevel slik at Petter Wettre på alle mulige slags vis har tilegna seg si egen stemme: det tar kun noen få takter for å slå fast at det er Petter Wettre vi har med å gjøre. Han setter sitt eget bumerke på musikken og uttrykket; det alle jazzmusikere med ambisjoner alltid er på leit etter.

Det er en styrke og kraft i uttrykket til Wettre som han er ganske så aleine om. Når han så har funnet nye sjelsfrender i Paris i den italienske trommeslageren Francesco Ciniglio, den franske pianisten Fred Nardin og den svenske bassisten Viktor Nyberg – jeg lurer faktisk på om Wettre noen gang har hatt bedre reisefølge – så har “The Last Album” kanskje blitt Petter Wettres aller flotteste og mest personlige visittkort.

Det er en liten, men viktig nyanse i det norske språket når det gjelder de to ordene seineste og siste. Det første av de to betyr at vi har mer i vente, mens det andre betyr at det er slutt. Jeg håper at Petter Wettre har gått seg litt vill i den engelske ordbruken her etter å ha prøvd å lære seg fransk i vel et år. Hvis ikke så er dette et farvel med dette mediumet han skal være stolt av. Veldig stolt!

Petter Wettre
The Last Album
Odin Records/Musikkoperatørene

Spennende trio fra begge sider

To svensker bosatt i Danmark og en amerikaner bosatt i USA – det har det blitt unik musikk av.

Thommy Andersson, Kirk Knuffke og Josefine Cronholm – usedvanlig spennende trio.

Svenskene Josefine Cronholm (vokal og perkusjon) og Thommy Andersson (bass) har gjort dansker av seg for ganske mange år siden. Cronholm kjenner vi godt her hjemme etter et godt og fruktbart samarbeid med Marilyn Mazur blant andre gjennom mange år. Andersson har jeg støtt på i Pierre Dørges New Jungle Orchestra. Begge har både sammen med de nevnte og på egen hånd, Andersson har også bidratt på et par av Cronholms soloskiver, vist oss at de hører hjemme på ei høy og spennende hylle.

Andersson har også jobba mye med kornettist og vokalist Knuffke i flere sammenhenger. Knuffke har både under eget navn og sammen med med andre langt framskredne modernister fra den amerikanske scena som Matt Wilson, Allison Miller, Uri Caine og Michael Formanek, vist oss at han er ei stemme for både nåtid og tida som kommer. Han er enkelt og greit en av de “nyere” stemmene over there det virkelig er verdt å følge nøye.

Sammen har de tre gått sammen og skapt et unikt univers der alle har skrevet musikk og der tekster fra amerikanske Carl Sandburg, også han med svenske røtter, fra Cronholm og fra en en 9-åring i New York, blir formidla på et flott, vakkert og ikke minst inderlig vis der jazz møter folkemusikkimpulser fra både Sverige og USA, det være seg blues eller indiansk musikk.

I tillegg til de tre gjør også Kenny Wollesen, både Bill Frisell – og Tom Waits´ foretrukne trommeslager, en meget lyttende innsats på trommer, perkusjon og vibrafon og Andersson har skrevet strykearrangement for den uvanlige besetninga to bratsjer og en cello på noen av spora..

“Near the Pond” har blitt et vakkert og spennende møte med en for meg uventa trio. Her snakker vi musikalsk empati, lytteegenskaper og vilje og evne til å løfte hverandre og musikken til nye steder.

Josefine Cronholm – Kirk Knuffke – Thommy Andersson
Near the Pond
Stunt Records/MusikkLosen

Flott musikalsk familiekrønike

Møtene jeg har hatt med vokalisten og komponisten Karoline Wallace tidligere har fortalt meg om ei unik stemme. Her tar hun ytterligere steg i retning seg sjøl.

Karoline Wallace sammen med sitt flotte Stiklinger-band.

Når det gjelder improviserende musikere og improviserte uttrykk, så er en særdeles viktig ingrediens å utvikle og etablere si egen stemme – på alle mulige måter. Karoline Wallace (30) fra Bærum, som har studert og bodd rundt om i Norge og i en rekke andre land, har benytta tida godt og sugd til seg inspirasjon fra usedvanlig mange kilder. Hennes tidligere soloutflukter og bidrag til band som Molecules og Silent Fires har mer enn antyda ei rivende utvikling og med “Stiklinger” finner vi henne på et usedvanlig spennende trinn på utviklingsstigen.

Wallace har helt fra første møte vist seg som en totalt kompromissløs artist med ei veldig tydelig retning. Mer personlig enn det hun er her, er det nesten vanskelig å høre for seg. Med utgangspunkt i lydopptak med sine foreldre og ikke minst med bestemor, som forteller Karoline om sin fascinasjon for og kunnskap om planter og stiklinger, så skaper Wallace landskap som kler disse “samtalene” på et herlig vis.

Wallace synger sine tekster på norsk og benytter seg i skapelsen og utviklinga av musikken av impulser fra både folkemusikk, impro, samtidsmusikk og sikkert mye annet – til sammen har det blitt noe ganske så unikt og altså totalt personlig.

Wallace tok sin master ved Rytmisk Konservatorium i København for et par år siden og “Stiklinger” var en del av masteroppgava hvis jeg har skjønt det riktig. Plata er spilt inn i den forbindelse og med seg har hun musikere hun møtte i Dronningens by – både danske, norske og franske: Petter Asbjørnsen på bass, Jonas Engel på altsaksofon og klarinett, Thibault Gomez på preparert piano, Erik Kimestad på trompet, Ida Nørby på cello, Szymon Pimpon på trommer og Kristian Tangvik på kassetter. Dette elektro/akustiske ensemblet kler Wallace sine intensjoner og tanker på et inderlig og flott vis.

-Nei, nå Karoline nå kommer sola, sier bestemor mot slutten. Vi føyer gjerne til at nå kommer musikken og nå kommer Karoline Wallace tydeligere og mer Karoline Wallace enn noen gang.

Karoline Wallace
Stiklinger
Øra Fonogram/Musikkoperatørene

Herlige New Orleans-groover

New Orleans er en av de viktigste musikk-arnestedene på kloden spør du meg. The Soul Rebels har med seg store deler av historia fra de siste 100 åra i musikken sin.

The Soul Rebels sørger for at det er vanskelig å sitte stille.

De som har opplevd åttemanns bandet The Soul Rebels i partyteltet under Moldejazz ved et par tilfeller det seineste tiåret, vet hva det snakkes. om. Fullt trøkk og med et forhold til hele jazzhistoria og vel så det, som gjør at a good time was had by all gjerne er et uttrykk som følger en session med disse herrene, som både har baseballcapser og joggesko i et ukjent antall hvor de enn er å se.

På denne sida av Atlanterhavet var det hippe brassband som Dirty Dozen og Rebirth som først fortalte oss om hva som skjedde på den fronten i New Orleans. De kom fra second line-tradisjonen i jazzbyen med street parader både til fest og begravelse. Mot slutten av det forrige årtusenet inntok de klubbscener her hos oss også og det var ikke mye begravelse over det vi fikk servert.

The Soul Rebels blei etablert på begynnelsen av 90-tallet og har altså ei 30-årig historie bak seg. Sjøl om de har med seg jazzhistoria fra hjembyen i DNA-et sitt, så er det like store doser soul, funk, hip-hop, rock og pop i gumboen fra New Orleans.

The Soul Rebels har jobba med storheter som Katy Perry, Nas, Metallica og Green Day – lista kan egentlig gjøres så lang som man bare ønsker. Det er fullt forståelig.

Årsaken er nemlig den at dette blåse/perk-kollektivet, med både egne og “innleide” vokalister, viser en form for utadvendt allsidighet og livsbejaenhet innenfor et ubegrensa antall sjangre som er intet mindre enn sjelden.

Det er tøft, det er hipt, det er kommerst, det er ekte og sjøl om denne innspillinga har blitt liggende i marinade i heimen ei god stund så holder den fortsatt som ei kule.

The Soul Rebels
Poetry in Motion
Artistry Music/Mack Avenue/MusikkLosen

HelMaXx!

Et av årets store jazzhøydepunkt er sjøsettinga av JazZtipendiat-konserten under Moldejazz. Sommeren 2018 var det trioen The MaXx som var omkransa av sin versjon av Trondheim Jazz Orchestra. Det var urheftig og nå kan alle andre få “være med” på festen også.

The MaXx og Trondheim Jazz Orchestra i fri flyt under Moldejazz 2018. Foto: Juliane Schütz

Jazzlinja i Trondheim har tiltrukket seg mye rart – også en rekke usedvanlige talentfulle svensker. Det som er ekstra hyggelig er at mange av dem har blitt værende ved Nidelvens bredd og definitivt sørga for at at bredden og kvaliteten på musikken som har blitt unnfanga der oppe ved Olav Trygvasson-statua har nådd stadig nye høyder.

Trioen The MaXx er et glitrende eksempel på dette. Tangentist Oscar Grönberg, trommeslager Tomas Järmyr og tenorsaksofonist, gitarist og vokalist Petter Kraft, alle svenske gode som noen, fikk det ærefulle oppdraget i 2017 og brukte både tida og de tildelte ressursene svært godt fram til julidagen året etter.

Med et åttemanns/kvinners band, i tillegg til seg sjøl må vite, bestående av to tidligere studievenner fra Sverige, trombonisten Petter Hängsel, som også trakterer recorder, og gitaristen Anton Toorell, samt “trønderne” Mia Marlen Berg på vokal, Thomas Johansson på trompet, Mattis Kleppen på elbass, Anja Lauvdal på tangenter, Kjetil Møster på tenorsaksofon og Mette Rasmussen på altsaksofon og ikke minst Tor Breivik på lyd, så blei det skapt et lydunivers så hipt, tungt, funky, rocka, utfordrende og høyst personlig som vel tenkelig.

Jovisst er det jazzmusikk vi har med å gjøre, men hva er nå det da? I min verden anno 2021 er det en gumbo av hva det enn skulle være og det er akkurat slik de tre komponørene har gått frem får jeg en følelse av. Time etter time med jamming og øvelser i en bunkers i Trondheim har sakte, men sikkert skapt grunnlaget for det som blei sjøsatt i Molde og som på et strålende vis blir videreformidla med hjelp av Breiviks magiske lydkvaliteter. Dette er nesten som som å være tilstede på Plassen i Molde den heftige og varme julikvelden.

Dette er intet mindre enn tøft – drittøft faktisk!

Trondheim Jazz Orchestra & The MaXx
Live
MNJ Records/MusikkLosen

Veldig flotte røtter

Pianistene Lara Driscoll og Chris White har etablert noen solide røtter sammen. De er både gift og skaper nydelig musikk – på mange vis.

Chris White og Lara Driscoll gir oss nydelig pianomusikk.

Jeg skal villig innrømme at det ikke er hver dag heimen blir eksponert for musikk som er dandert av to pianister utstyrt med hvert sitt gedigne Bösendorfer-flygel. Det Chicago-baserte paret Lara Dricoll og Chris White har heldigvis bestemt seg for å gjøre noe med det og de gjør det på et herlig og usedvanlig personlig vis også.

Vi snakker om et ektepar som åpenbart har felles interesser og ambisjoner og åpnings- og tittelsporet er faktisk det samme som ønska gjestene velkommen til bryllupet deres: Cedar Waltons nydelige “Firm Roots”. Der og da har de lagt lista for hva som kommer de neste tre kvarterene: nydelige tolkninger av egne låter samt noen klassikere.

Det finnes jo noen slike konstellasjoner, blant andre Chick Corea og Herbie Hancock og Vijay Iyer og Craig Taborn. Vi snakker med andre ord om kolleger på ei ganske høy hylle. Siden jeg verken har hørt om Driscoll og White eller hørt hva de står for musikalsk, så ante jeg absolutt ingenting om hva som skulle komme min vei – jeg hadde absolutt ingen forutinntatte oppfatninger.

Med et repertoar bestående fem låter de har skrevet sammen, samt den nevnte Walton-klassikeren, samt tre andre låter i samme kategori: Burt Bacharach og Carole Bayer Sagers “That´s What Friends Are For”, Horace Silvers “Song for My Father” og standardlåta “Willow Weep for Me”, tar de oss gjennom en musikalsk samtale som holder skyhøy klasse.

Med hvert sitt stjerneflygel forteller de oss at de lytter til og på hverandre med en empati og respekt som hører hjemme i et godt ekteskap. Hvem som spiller hva er det mulig for de som er opptatt av slikt å finne ut av da de holder til i hver sin kanal, men jeg anbefaler bare at man lener seg tilbake og ikke bryr seg nevneverdig om det: lukk øynene, åpne ørene og flyt med i de vakre og inderlige strømmene som de meget langt framskredne pianistene Lara Driscoll og Chris White deler med oss.

“Firm Roots” forteller oss om solide røtter – både mellommenneskelige og musikalske. Dette har vært og er en flott musikalsk overraskelse som vil bli henta fram mange ganger.

Firm Roots Duo
Firm Roots
Firm Roots Music/laradriscoll.com – chriswhitepiano.com