Tor Hammerø

Herbie Nichols er en bortimot glemt pianist og komponist. Heldigvis blir han fra tid til annen løfta fram igjen – som her av den originale vokalisten Fay Victor.

Fay Victor (58) er en vokalist, tekstforfatter og pedagog som, etter å ha bodd og virka store deler av 90-tallet i Amsterdam, flytta tilbake til New York og har markert seg i down town-miljøet – det vil si på den litt alternative scena.

Allerede mens hun bodde i Nederland blei hun opptatt og fascinert av en annen ganske så alternativ personlighet – Herbie Nichols (1919-63). Pianisten og komponisten Nichols blei både av si samtid, og også seinere, sett på som en spesiell musikant – en avlegger av Thelonious Monk i manges øyne og ører.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Kult

Sjøl om det ikke har vært mange som har falt i Nichols-gryta, det som finnes igjen etter han er fem trio-sessions fra 1955- og 56 for Blue Note og ei innspilling for Bethlehem året etter, og ei svært viktig låt som Billie Holiday gjorde en schläger av – “Lady Sings the Blues”, så satt han kraftige spor i engere kretser. Blant hans store tilhengere i samtida finner vi blant andre Mary Lou Williams og Charles Mingus og seinere bassisten Buell Neidlinger og trombonisten Roswell Rudd. Og ikke minst vokalisten Fay Victor.

Skrevet tekster

Victor hadde en del kontakt med en annen Nichols-tilhenger mens hun bodde i Nederland, den unike pianisten Misha Mengelberg. Han “kvalitetssikra” hennes forsøk på å ta Nichols´musikk videre – hun hadde nemlig begynt å skrive tekster til hans låter – både innspilte og uinnspilte.

Etter at turen gikk tilbake til New York etablerte hun også bandet Herbie Nichols SUNG med alt- og barytonsaksofonisten Michaël Attias, pianisten Anthony Coleman, bassisten Ratzo Harris og trommeslageren Tom Rainey – alle dedikerte Nichols-fans.

Victor med sin unike vokale innfallsvinkel et sted mellom straight og ganske så fritt og med en personlig måtte å scatte på – noe forteller meg at hun har hørt et kvarter eller to på Betty Carter og Abbey Lincoln – og bandet, dette er nemlig en skikkelig kollektiv utflukt, har satt et flott lys på en skatt som nesten er glemt – eller som nesten aldri var huska.

Fay Victor – og Herbie Nichols – fortjener absolutt en ny runde med oppmerksomhet.

Grensa mellom folkemusikk og improvisasjon har ikke alltid vært like lett å oppdage – og hyggelig er det. Med sin elgitar tar Frederic Bech dette “samarbeidet” nok et skritt videre.

Finnes det ingen grenser for hva som kan gjøres med musikk? Svaret er heldigvis nei og Frederic Bech har vist med sin elgitar at folkemusikk så avgjort kan løftes frem og tolkes på strømgitar. Det er mulig noen tradisjonalister i folkemusikkmiljøet vil riste oppgitt på hodet – dem om det – men jeg føler meg rimelig sikker på at Bech, som en slags forlenger eller lillebror til Knut Reiersrud, kan være med å invitere nye generasjoner inn i dette landskapet med sine flotte tolkninger.

Rauland

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Bech, som befinner seg midt i 30-åra, fikk fot for folkemusikk mens han studerte midt i folkemusikk-smørøyet, nemlig Rauland, for nesten ti år siden. Han valgte sang som hovedinstrument, men etter hvert fant han frem igjen strømgitaren og oppdaga raskt at det ikke var noe motsetningsforhold mellom folkemusikken han hadde blitt så fascinert av og elgitaren – snarere tvert i mot.

Herlig utflukt

Bech, som sjølsagt bor på Klokkarstua – mer folkemusikk blir det vel ikke over et stedsnavn – tar oss med på en utflukt som varer i en knapp halvtime og der repertoaret spenner over ti låter som i all hovedsak inneholder norsk folkemusikk, men med små avstikkere til både svensk og fransk tradisjonsmusikk samt en egen komposisjon også.

Bech har stor respekt for utgangspunktet i materialet han tar for seg. Samtidig tar han seg friheter og makter å legge mye av seg sjøl inn i tolkningene. Det har ført til at “Folk og rør” har blitt en original og spennende måte å tolke dette tidløse materialet på.

Den svorske kvintetten Friends & Neighbors har eksistert siden 2008. De låter tøffere og mer overbevisende enn noen gang.

Det å kalle Friends & Neighbors svorsk er nok en mild overdrivelse. Det eneste svenske bidraget er pianisten Oscar Grönberg, men han har nå bodd så lenge i Trondheim og Norge at jeg tipper han kan anlegge bart hvilken dag som helst – uansett så regner vi han for god trønder/nordmann nå. Så vanvittig bra og original er han nemlig som musiker.

De andre, det vil si Thomas Johansson på trompet, André Roligheten på tenorsaksofon, Jon Rune Strøm på bass og Tollef Østvang på trommer, hører hjemme på det samme nivået og at de har holdt sammen i godt over 15 år, uten en eneste forandring i lagoppstillinga, sier det meste om empatien og viljen og evnen til å utvikle uttrykket.

Klar retning

Til tross for at bandet har vært gjennom ei solid utvikling gjennom de seks platene som har sett dagens lys siden 2011 med “No Beat Policy”, så har kohorten vært svært tro mot idealet som hele tida har befunnet seg rundt universene John Coltrane, Pharoah Sanders og Archie Shepp skapte på 60-tallet.

Denne gangen har alle fem bidratt på skrivefronten med Østvang som den flittigste med tre låter. Titler som “Cecil” og “Charles” – det deles ikke ut ananasbrus om man tipper korrekt etternavn – mer enn antyder andre store forbilder også og uttrykket til dette uhyre sammensveisete kollektivet tar oss med fra helt frie ekskursjoner til ganske så boppa landskap.

Høydepunkt

Hver gang postmannen har stukket innom med et nytt visittkort fra Friends & Neighbors så har det vist seg å være et nytt høydepunkt i bandets utvikling. Slik er det også med dette kapitlet som er innspilt i gymsalen i Halden, Athletic Sound – et kvalitetsstempel i seg sjøl når det gjelder strålende lyd.

Både kollektivt og individuelt er dette et band som hører hjemme svært høyt oppe på den internasjonale hylla. Dette er flotte og kompromissløse saker – det er bare å håpe at bandet holder sammen i 16 nye år.

Vokalisten Anne-Marie Giørtz er ikke blant dem som springer ned dørstokkene i platestudio i tide og utide. Nå er det åtte år siden sist og her er det på sin plass å melde at alle gode ting er tre.

Der de fleste har møtt Anne-Marie Giørtz de seineste åra er i den livsbejaende kohorten Trio de Janeiro. Sammen med troppsfører Tom S. Lund har hun vært med å spre uante mengder musikalsk glede over det det ganske land. Vi som har levd ei stund glemmer heller ikke på noen måte hennes gjennombrudd med “supergruppa” Ab und Zu som fortsatt står lengst fremme i platesamlinga mi. Det skal dog innrømmes at den er alfabetisk satt opp!

Solo

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Likevel er det som solo-artist vi kanskje har kommet nærmest kjernen av hvem Giørtz er som uttrykksfull kunstner. Først ga hun oss “På egne vegne” i 2009 og fulgte så opp med “Capital Punishment for Cars” i 2016. Som på det forrige albumet så er det, med ett unntak, den amerikanske lyrikeren Fran Landesman som var bosatt i England mot slutten av sitt liv, som er premissleverandøren.

Landesman har vært en svært populær lyriker for sangere som Ella Fitzgerald, Sarah Vaughan, Rickie Lee Jones og våre egen Radka Toneff. Årsaken er åpenbar: Landesman har noe høyst allmenngyldig og tankevekkende på hjertet som hun med få ord greier å løfte frem. Hva hadde skjedd hvis vi hadde gjort andre valg, er vel noe noen og enhver har tenkt på fra tid til annen.

Herlig samarbeid

Når Giørtz er så “heldig” at hun deler det meste med en av de største musikalske landskapsmalerne jeg vet om, Eivind Aarset, så har det ført til at de to har skapt nydelige neddempa stemninger rundt de seks diktene som Giørtz synger, eller ofte nesten resiterer, og som gjør at man blir sittende ytterst på stolsetet for å være sikker på at man ikke mister en eneste detalj. Når så trommeslager, perkusjonist og diverse annet Anders Engen på sitt uhyre fintfølende vis tilfører akkurat de riktige detaljene, så har denne tredjerunden fra Anne-Marie Giørtz blitt akkurat så bra og så personlig som vi hadde forventa.

“You will be rewarded in heaven” synger Giørtz på “Rules for the Cleaning Lady”. Det vil absolutt være å håpe at hun får sin lønn her og nå – det fortjener hun.

PS Kunne Anne-Marie Giørtz være brydd med ikke å vente til 2032 med neste kapittel, så hadde det blitt satt stor pris på.

PS 2 Coverillustrasjonen til Iben Sandemose er så avgjort med på å gi plata en ekstra dimensjon.

Tenorsaksofonisten Jeppe Zacho er ingen nykommer på den danske jazzscena. Likevel er dette hans debut som leder i et slikt format.

De som følger godt med på det som skjer i dansk jazz kjenner Jeppe Zacho (41) fra band som Jazz Five, Jack Street og The Counterfictionals. Han har også bidratt i flere storband og hele tida har det vært i den mer tradisjonelle gata, ofte kalt bop and beyond, det har vært mulig å finne Zacho. For alle med et godt øre til dansk jazz så er jo ikke det så veldig overraskende; helt siden Danmark og spesielt København blei invadert av amerikanske toppmusikere i den gata fra 50-tallet og noen tiår fremover, så har dette uttrykket vært en svært viktig del av dansk jazz.

Holdt fast

Til tross for at mer rocka og frijazz-uttrykk blei mer og mer sentrale da Zacho studerte på Rytmisk Musikkonservatorium i København, så holdt han seg godt fast i tradisjonen hans mentor på RMC, Christina von Bülow, bekjente seg til og det er der han møter oss på denne “debuten” også.

Eget stoff

Med et håndplukka lag for anledninga bestående av pianisten Thomas Bornø, trompeteren og flygelhornisten Jonas Due, bassisten Anders Fjeldsted og trommeslageren Henrik Holst Hansen – definitivt fire karer som kommer fra den samme skolen som Zacho og som stortrives med musikken han har skrevet, blir vi invitert med på en utflukt der bebop and beyond også henter inspirasjon fra Cuba, soul og funk det være seg i ballade-, medium- eller opptempo-utgave. Her stilles det det bare ett krav: det skal swinge!

Jeppe Zacho er en saksofonist med store deler av den moderne jazzhistoria innabords. Den forvalter han på et varmt og personlig vis og vil garantert ikke skjemme ut verken seg sjøl eller musikken på ei scene både i Danmark og gjerne i Norge også.

Den iranske vokalisten Marjan Vahdat løfter frem en vakker og stolt tradisjon – mutters aleine. Stemma er som kjent den viktigste stemma.

De iranske søstrene Marjan og Mahsa Vahdat har fått en hel del, og svært fortjent, oppmerksomhet her til lands etter at Erik Hillestad og Kirkelig Kulturverksted “oppdaga” dem for flere år siden. Dette med å løfte frem ukjente og viktige stemmer er noe Hillestad kan bedre enn noen andre og forhåpentligvis gir han seg ikke med det sjøl om han nå trapper ned den administrative delen av KK-virksomheten.

Mange konstellasjoner

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

De seineste åra har vi møtt Marjan Vahdat i flere konstellasjoner også med norske musikere. Denne ganger er det så tett og nært som det er mulig å komme – Marjan Vahdat synger a cappella.

Fra sitt liv i eksil i California, prestestyret i Iran liker ikke kvinner som synger og som sier hva de tenker og tror, formidler hun med sin unike stemme både tradisjonsmusikk og eget materiale.

Jeg skjønner ikke et ord av hva hun synger, men jeg mener å skjønne en hel del av beskjeden og styrken i uttrykket og formidlinga likevel. Vahdat står opp for en kultur og ikke minst for kvinner som er trua fordi de er kvinner og som vil ha de rettighetene de sjølsagt bør ha rett til.

I opptak får vi også høre stemmer Vahdat kommer fra, blant annet hennes far, som hun synger “sammen” med. Dessuten synger Ruth Wilhelmine Meyer litt på ei av låtene.

Denne innspillinga, gjort i Tøyenkirka i Oslo, forteller oss tydeligere enn noen gang hvilken fantastisk stemme Marjan Vahdat er og har.

Mary Halvorson har i løpet av de par seineste tiåra fortalt oss at hun både er en fornyer og forlenger av jazztradisjonen. Her kommer det nok en bekreftelse på det.

Det å etterstrebe å finne sin egen stemme og sin egen retning er noe av det alle jazzmusikanter med ambisjoner har i bakhodet og vel så det fra relativt ung alder. Jeg føler meg ganske så sikker på at Mary Halvorson (43) har hatt slike ambisjoner ganske så lenge og det er hevet over tvil at hun har greid å stake ut en helt egen kurs både som gitarist, komponist og bandleder.

Forlenger

I 2022 ga Halvorson, noe sier meg at det finnes noen skandinaviske røtter et eller annet sted der, oss to spennende utgivelser: “Belladonna” og “Amaryllis”. Den første med Halvorson og en strykekvartett og den andre med strykekvartett og det som har blitt kalt Amaryllis Sextet. Denne gangen følger hun opp med “bare” Amaryllis-bandet. Det vil si Patricia Brennan på vibrafon, Nick Dunston på bass, Tomas Fujiwara på trommer, Jacob Garchik på trombone og Adam O´Farrill på trompet pluss sjefen sjøl.

Her har Halvorson satt sammen et originalt band med noen av New York-jazzens aller mest spennende, ganske så unge stemmer. Når hun så har invitert med seg sjølvaste Laurie Anderson på fiolin på et av spora, så mer enn antyder det at her inviteres det ikke akkurat til et A4-møte.

Komponisten

Halvorson fortsetter sin kompromissløse forskerferd som komponist og henter uhemma fra kilder som eksperimentell rock, folk og impro – og helt sikkert mye annet – til et hele som er hennes eget helt unike uttrykk.

Her er det masse plass til alle involverte og gitarspillet til Halvorson har jeg aldri hørt så vitalt noen gang tidligere. Dette er intet mindre enn heftig og veldig tøft.

Denne helt spesielle trioen har tonesatt norsk lyrikk med røtter nesten 200 år bakover mens noe er ganske så ferskt. Uansett så har de gitt tekstene en usedvanlig vakker og personlig behandling.

Stadig nye konstellasjoner med nye musikalske visjoner dukker opp. Noen mer spennende enn andre. Noen mer overraskende enn andre. Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke så eller hørte for meg at vokalisten Tora Augestad, mezzosopran i verdensklasse fra Bergen med universets mest trillende r-er, pianisten Torbjørn Dyrud, blant annet med et spennende samarbeid med Stian Carstensen på cv-en, og trompeter i klasse høy med den umiskjennelige vakre og varme tonen, Mathias Eick, skulle innta de hjemlige høyttalerne, men du verden så flott at de har gjort det.

Flott idé

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

De tre flotte stemmene har har funnet sammen i et univers der de har tonesatt lyrikk av storhetene Jon Fosse, Inger Hagerup, Henrik Wergeland, Arnulf Øverland, Hilde Lindset og Georg Johannesen. Alle tre har skrevet musikk, Dyrud blant annet til Wergelands 200 års jubileum i 2008, mens Augestad og Eicks bidrag er alle nyskrevne.

De 15 tekstene, som tar for seg alt fra forelskelse til sorg, fra beruselse til ensomhet og fra avmakt til undring, får lov til å leve og blomstre i tolkningene til de tre – de gir de akkurat så mye luft og rom som de trenger. Augestads fantastiske formidlingsevne og Dyrud og ikke minst Eicks fargeleggerevner løfter dette til noe ganske nytt i den norske musikkfloraen. Her er det spor av klassisk musikk, viser og jazz – til sammen har de tre skapt noe helt eget ut av det. Unikt og flott er det!

Saksofonisten Michael Thomas har som mange andre ambisiøse musikanter bosatt seg i New York for virkelig å kjenne på pulsen i jazzhovedstaden. Det gjør han til gangs her.

Jeg måtte dukke ganske langt ned i minnebanken for finne tilbake til mitt første møte med multisaksofonisten, som kun spiller altsaksofon her. Det var for rundt fem år siden med storbandet Terazza Big Band som han leder sammen med Edward Perez – en bassist han møtte i studiedagene i Boston. De satte begge kursen mot New York og der har Michael Thomas (36) siden 2011 fått stadig mer å gjøre både med sitt eget stoff og i band sammen med blant andre Miguel Zenón.

Criss Cross

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Med det nederlandske selskapet Criss Cross Jazz som fødselshjelper, som på vel 400 utgivelser siden 1981, har Thomas nå fått muligheten til å vise seg frem både som komponist og leder av et lite ensemble. Idealisten Gerry Teekens gjorde det nesten til ei livsoppgave å skape slike spontane en dags blowing sessions – ofte med konstellasjoner som oppstod for anledninga. Heldigvis har sønnen Jerry Teekens overtatt stafettpinnen etter at faren gikk bort for noen år siden.

Drømmelag

Med Matt Brewer på bass, hovedsakelig akustisk, Obed Calvaire på trommer og Manuel Valera på piano, har Thomas, som fremstår som en meget uttrykksfull og vital altsaksofonist, fått velge på øverste hylle blant det man kan kalle en slags mellomgenerasjon i The Big Apple.

Thomas har i stor grad skrevet musikken – åtte egne låter pluss en Keith Jarrett/Wayne Shorter-inspirert “It Could Happen to You” – med disse tre usedvanlig allsidige og virtuose herrene i bakhodet.

De fire hadde altså aldri spilt sammen før de møttes i studio, i New York sjølsagt, den 14. september i fjor. Det er nesten ikke til å tro. Dette låter nemlig som om det er band med stor B som har eksistert både lenge og vel. Tøffe saker!

Det skulle altså ta fem album før jeg fikk ørene opp for Sigrun Loe Sparboe sitt univers. Det var så avgjort på høy tid.

De seineste tiåra har vi blitt skjemt bort med mange, veldig mange fantastiske nordnorske stemmer i visesjangeren. Halvdan Sivertsen, Terje Nilsen, Jack Berntsen, Trygve Hoff, ei heil Bremnes-slekt og sikkert mange andre som burde vært nevnt også, har skapt en stolt tradisjon som heldigvis har inspirert stadig nye generasjoner til å skape videre.

Historieforteller

En fellesnevner for de nevnte er at de er strålende historiefortellere. De har alle noe å melde, noe som betyr noe, eller ofte mye, for oss som har vært så heldige å være samtidige med dem.

Sigrun Loe Sparboe (40) har altså fire album på samvittigheten før “Blåskjær” så dagens lys. Hun forteller meg umiddelbart at hun er en historieforteller i den gode tradisjonen som har blitt skapt fra midten/slutten av det forrige århundret. Hun er en observatør og formidler som kommer gjennom på første forsøk, for mitt vedkommende, som skriver gode tekster om hverdagslige, men samtidig allmenngyldige temaer vi alle kan kjenne oss igjen i og som egner seg til ettertanke. En sterk tekst om en slektning som forsvant i the land of hope and dreams er et av mange høydepunkt og når det kommer setninger som “På ei strand ved Middelhavet, drakk vi billig vin og hørte på jazz”, så snakker hun sjølsagt til meg!

Flott stemme

Loe Sparboe, som forøvrig er niese av Kirsti Sparboe, skriver og synger sjølsagt på nordnorsk og gjør det med ei fin og distinkt stemme med en ro og oversikt i seg som gir tekstene og innholdet akkurat det rommet den fortjener. Vi får den tida vi trenger til å dukke ned i det hun har å melde og der gjør det godt å være.

Loe Sparboe har med seg et empatisk reisefølge med produsent og multiinstrumentalist Mattias Krohn Nielsen samt krydder fra Heming Valebjørg og Tarjei Nysted.

“Blåskjær” har blitt et herlig møte med ei for meg ny stemme – ei stemme jeg garantert kommer til å følge tett i åra som kommer. Jeg liker nemlig gode historiefortellere, stemmer som har noe å melde og formidlere med noe unikt- Sigrun Loe Sparboe hører hjemme der.