Så flott! Så inderlig!

For vel to år siden ga Susanne Sundfør oss mesterverket «Music for People in Trouble». Nå får vi bli med henne på konsert i London med den flotte og inderlige musikken.

Susanne Sundfør i aksjon i London – magisk.

Jeg har bekjent min smule fascinasjon for Susanne Sundfør og hennes musikk både titt og ofte – ikke minst i forbindelse med hennes mesterverk «Music for People in Trouble» som kom for vel to år siden.

Nå har live-versjonen av noe av det sterkeste og beste som har kommet fra en norsk låtsnekrer, sanger og artist også nådd heimen og det som var så bra i studioversjonen er utrolig nok enda bedre i levende live.

Vi blir invitert med til legendariske The Barbican i London den 21. mai i 2018 og på det som har blitt en dobbelt-vinyl så synger og spiller Sundfør seg gjennom hele albumet og det nesten i samme rekkefølge som på studioproduksjonen. Den eneste forandringa som er gjort er at tittellåta, som er spor nummer fem på studioskiva, er flytta helt fram slik at det blir en litt annen dramaturgi med publikum i salen og for oss i heimen denne gangen.

De ti låtene varer i cirka 63 minutter og hvilken reise det er Sundfør tar oss med på og med hvilken fortellerkraft det er hun rister og vekker oss. I et musikalsk landskap som henter fra kilder så mange at det ikke er noen vits å nevne dem; det er mye bedre å slå fast at Sundfør har skapt sitt eget unike univers som det er fantastisk å dykke ned i og bli værende i – lenge.

Når hun så omgir seg med de to backingvokalistene og tangentistene Megan Kovacs og Gunhild Ramsay Kristoffersen og ikke minst Gard Nilssens Acoustic Unity med sjefen på trommer og litt til, Frans Petter Eldh på bass og nylongitar og André Roligheten på tenorsaksofon, klarinetter og tangenter pluss det svenske unikumet Johan Lindström på pedal steel gitar, så har Sundfør sikra seg et reisefølge enhver artist på Tellus i alle fall kan misunne henne. Veldig flott er det at hun gir disse utmerkede jazzmusikantene rom til å skinne også og de gjør det på et vis som kler musikken og tekstene hennes inntil beinet.

Susanne Sundfør er en gigant som artist og en mesterlig historieforteller. Her bekrefter hun det nok en gang. Takk for konserten og musikken.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Susanne Sundfør
Music for People in Trouble – Live from The Barbican
Sonnet Music/Warner Music

For noen brødre!

Hans og Per Mathisen er to meget dyktige musikanter både sammen og hver for seg. Her møter vi brødrene med hvert sitt nye visittkort.

Per Mathisen, Gary Husband og Ulf Wakenius – gutta sine det!

Om det har med gener å gjøre eller det er andre årsaker som gjør at ei hel slekt viser seg fram som toppmusikanter, tror jeg ikke det finnes noe fasitsvar på. Familien Mathisen fra Sandefjord – og det er mange flere enn Hans og Per som bedriver musikk på et høyt nivå – er et godt eksempel på at det skjer i alle fall og hyggelig er det.

Lillebror Per (50), med både stor fele og elbass, er fusionmesteren av de to. For tre år siden kom han med sin første «Sounds of 3»-utgivelse, den gangen med Frode Alnæs på gitar og cubanske Giraldo Piloto på trommer.

Nå er det det engelske multiinstrumentfenomenet Gary Husband, denne gangen «kun» på trommer og den svenske gitarmaestroen Ulf Wakenius som har takka ja til invitasjonen og det er jeg sikker på at de har gjort med lett hjerte og et stort smil.

Med et repertoar i stor grad skrevet av Mathisen pluss to Wakenius-låter og en hver av Husband og Mike Stern samt Stings «Wrapped Around Your Finger», så tar de oss med inn i en empatisk, groovy og ultrahip fusionverden.

De tre viser oss hvilke fantastiske musikanter de er hver for seg – Husband som kommer til Molde i sommer sammen med John McLaughlin, den tidligere Oscar Peterson-gitaristen Wakenius som jeg sist hørte spille akustisk i Bangkok sammen med sønnen Eric og Martin Taylor OBE og Mathisen som fikser det meste sammen med de fleste -, men aller mest imponerer de kanskje her som kollektiv. Du verden for et trøkk og du verden som det groover!

Mats Eilertsen, Hans Mathisen, Jason Rebello, Audun Kleive og Bendik Hofseth – laget sitt det!

Storebror Hans (52) har også i en årrekke vist oss hvilken eminent og allsidig musikant han er. Om det er med Bettan eller i sitt eget univers så viser gitaristen og komponisten Mathisen at også han hører hjemme på aller øverste hylle.

I forbindelse med «Moving Forward» har han skrevet all musikken sjøl og vi befinner oss i et usedvanlig vakkert og melodisk landskap som absolutt har henta inspirasjon fra Pat Metheny, men som likevel på alle vis har Hans Mathisens bumerke på seg.

Vi kan vel også trygt si at Mathisen ikke har gått langt ned på telefonlista si for å finne medsammensvorne – vi snakker om et a-lag i alle posisjoner. Når vi kan melde at kanskje den minst kjente her hjemme, pianisten Jason Rebello, har vært Sting og Jeff Becks fortrolige gjennom mange, mange år, så er det lett å regne ut hvilket nivå vi befinner oss på.

Mathisens nydelige, reine og klokkeklare gitartone er sjølsagt en viktig retningsgiver her, men de fire andre er like viktige bidragsytere både kollektivt og individuelt. «Moving Forward» har blitt nok et vakkert visittkort fra Hans Mathisen.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Per Mathisen
Sounds of 3 Edition 2
Losen Records/MusikkLosen
Hans Mathisen
Moving Forward
Curling Legs/Musikkoperatørene

ToppTurner

Sjøl om han neppe vil få noen toppstatus blant verdens tenorsaksofonister, så har Mark Turner en standing spesielt blant medmusikanter som er enorm. Her kommer det to eksempler på hvorfor.
Ethan Iverson og Mark Turner – to moderne jazzgiganter.

Tenorsaksofonisten Mark Turner (54) slekter på coolgiganter som Lennie Tristano, Lee Konitz og Warne Marsh. De tre nevnte fikk heller aldri noen enorm status bortsett fra hos de ihuga og ikke minst hos medmusikanter.

Her møter vi først Turner på duo med den tidligere The Bad Plus-pianisten Ethan Iverson. De to møttes først på 90-tallet på jammer i New York etter at de hadde flytta til jazzhovedstaden. Seinere blei de begge med i bandet til trommeslageren Billy Hart, som også har vært å treffe på ECM ved et par flotte anledninger.

I bandet til Hart fant de to ut at de hadde mye å snakke om på tomannshånd også og her er beviset på at det stemmer. Med et repertoar bestående av seks Iverson-låter, to av Turner og Warne Marsh´ «Dixie´s Dilemma», gir de oss kammerjazz av uhyre sjeldent kaliber.

Begge to sier at det å spille på duo krever helt spesielle lyttekvaliteter. Det er de to åpenbart utstyrt med og i dette cooljazz-inspirerte kammeruniverset skinner både den kunstneriske- og personlige integriteten til Turner gjennom – kvalitetene som har gjort han så ettertrakta blant medmusikanter.

Ethan Iverson og Mark Turner har et tonespråk og en estetikk som er som skapt for hverandre. Inderlig, vakkert og høyst personlig.

Gary Foster og Mark Turner fører eleverte samtaler med Putter Smith og Joe La Barbera.

Turner har tilbragt mye av sin musikalske karriere i dette såkalte kjølige, intellektuelle cooluniverset og han er altså fortsatt tro mot det. For nesten 17 år siden, den 8. februar 2003, var han på tur på den amerikanske vestkysten – et viktig område for cooljazzens oppblomstring i si tid. Som 37-åring møtte han den mye omtalte, men nå nesten glemte altsaksofonisten Gary Foster – nå 83, men den gang 66. De kom altså fra to generasjoner, men de snakka uansett det samme språket.

Sammen med Bill Evans´ siste trommeslager, Joe La Barbera, og bassisten Putter Smith, lar de oss få bli med på en konsert med to sett i Claremont i California.

Repertoaret består av klassikere fra dette universet som Marsh´ «Background Music», Tristanos «317 East 32nd Street» og Konitz´ «Subconcious-Lee» og standardlåter som «Come Rain or Come Shine» og «What´s New?».

Foster og Turner er åpenbart musikalske sjelsfrender der de forsetter hverandres tanker, ideer og linjer og La Barbera og Smith er utmerkede og empatiske reisevenner.

Mark Turner er en gigant som aldri kompromisser med sine idealer – derfor kommer han heller ikke til å bli noen superstjerne. Det er jeg sikker på at han lever svært godt med.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Mark Turner – Ethan Iverson
Temporary Kings
ECM/Naxos Norway
Mark Turner – Gary Foster
Mark Turner Meets Gary Foster
Capri Records/caprirecords.com

 

Egen stemme – eget uttrykk

Frode Haltli har en visjon og en evne til å virkeliggjøre den som han er helt aleine om. Her får vi to flotte eksempler på det – både med hans eget band og som medspiller med en annen visjonær, Erlend Apneseth.

Frode Haltli har noe høyst personlig å fare med.

For vel et år siden ga Frode Haltli oss det jeg tillot meg å kalle hans foreløpige mesterverk, «Avant Folk». Med «Border Woods» kommer oppfølgeren og det er med glede jeg kan melde om at det er mye av det samme, men helt annerledes – som Jan Garbarek ofte har sagt om det han har kommet med av ny musikk.

Accordionist, eller trekkspiller som jeg tror hovedpersonen gjerne vil si sjøl, Frode Haltli (44) hører musikalsk sett hjemme over alt og ingen steder. Om det er folkemusikk, samtidsmusikk eller improvisert musikk vi snakker om, så er Haltli på hjemmebane og i alle disse grenselandene – og sikkert noen til – har Frode Haltli nok en gang skapt noe helt unikt.

Utgangspunktet for «Border Woods» var et bestillingsverk til Osafestivalen på Voss i 2015. Med seg til å gi liv til denne grenseløse musikken hadde Haltli invitert med seg den svenske nyckelharpisten Emilie Amper og de to perkusjonistene Eirik Raude og Håkon Stene.

Med ei slik besetning av mesterspelemenn- og kvinne så skal det ikke mye fantasi til for å skjønne at dette har blitt et helt spesielt musikalsk treff. Med «Avant Folk» tok Haltli oss til et helt nytt sted. Her tar han oss nok et steg videre.

Erlend Apneseth Trio med Frode Haltli som gjest – vi snakker mestermøte.

En av dem som var med å gjøre «Avant Folk» til en stor opplevelse, var hardingfelespilleren Erlend Apneseth. Det han har formidla til oss gjennom de to første Hubro-utgivelsene sine med trioen sin, har fortalt oss og bekrefta at her har kongeriket fått opp en ny spellemann i kjølvannet til Nils Økland som allerede har sprengt grenser og som gjerne vil fortsette å gjøre det.

På denne innspillinga, som blei initiert av Bergen Kjøtt, tar Apneseth og trommeslager og perkusjonist Øyvind Hegg-Lunde og barytongitarist – akustisk -, zitherist, live sampler og elektroniker Stephan Meidell – kremen av Bergens improkunstnere – sammen med gjesten Frode Haltli, oss med på en ekskursjon som har alt fra historiske lydopptak fra kulturbærere i Apneseths hjemetrakter i Jølster, folkemusikk, impro og garantert mye annet også i seg.

Til sammen har det blitt et brygg ulikt alt annet og både Erlend Apneseth og Frode Haltli bekrefter at de befinner seg på den aller øverste og mest kreative hylla på tvers av det aller meste. Du verden så flotte og spennende møter vi har blitt invitert med på denne gangen også.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Frode Haltli
Border Woods
Hubro/Musikkoperatørene
Erlend Apneseth Trio with Frode Haltli
Salika, Molika
Hubro/Musikkoperatørene

 

Finnene kommer!

Bandlederene Olavi Louhivuori og Aki Rissanen bekrefter at allsidigheten, kreativiteten og kvaliteten på finsk jazz befinner seg på et svært høyt nivå.

Oddarrang med Olavi Louhivuori i sentrum er et heftig kollektiv.

Trommeslageren Olavi Louhivuori (38) kjenner vi godt her hjemme etter det flotte samarbeidet han har hatt med Mats Eilertsen gjennom en årrekke. Der har han fortalt oss at han som instrumentalist hører hjemme på aller øverste hylle.

Likevel kjenner jeg ikke så ikke så godt til hva han har holdt på med på hjemmebane og med bandet Oddarrangs femte album som rettesnor, så skjønner jeg raskt at jeg har gått glipp av mye originalt.

Oddarrang har eksistert i 15 år under Louhivuoris ledelse. Vennegjengen som har vært med hele tida, hvis jeg har skjønt det rett, er Osmo Ikonen på cello, Lasse Lindgren på bass, Ilmari Pohjola på trombone og Lasse Sakara på gitar. I tillegg spiller alle bortsett fra sistnevnte synther.

Jeg har bare hørt bandets forrige utgivelse, «Agartha», men har fått forståelsen for at «Hypermetros» slekter mer på tidligere skiver som «In Cinema» og «Catherdral».  Det kan jeg altså ikke mene noe om, men det jeg kan si noe om er at musikken på «Hypermetros» er djupt fascinerende.

Vi møter et empatisk kollektiv som med Lindgrens «Trichordon», i tre satser, som kjernen for denne ekskursjonen, tar oss med til steder der jazz, klassisk musikk, post-rock og ambient fusjoneres på et vis som jeg aldri har hørt noen gjøre før.

Sjøl om Louhivuori er hjernen bak dette hippe kollektivet, så er Oddarrang akkurat det: et kollektiv. Det hadde vært veldig morsomt å høre dette bandet på en nærliggende festival, men inntil videre er det mulig å hygge seg både ofte og lenge med «Hypermetros».

Aki Rissanen er en pianist i europeisk toppklasse.

Pianisten, komponisten og bandlederen Aki Rissanen (39) tilhører den samme generasjonen som Louhivuori. Det musikalske slektskapet finnes absolutt der, men  uttrykket Rissanen søker og skaper med sin trio ligger likevel et godt stykke unna Oddarrangs.

Sammen med sine faste følgesvenner gjennom mange år og to tidligere plater på det meget oppegående  engelske selskapet Edition Records, bassisten Antti Lötjönen og trommeslageren Teppo Mäkynen, skaper Rissanen et triospråk han og de er ganske så aleine om.

Rissanen har en klassisk grunnskolering som han tar med seg inn i sitt jazzikalske uttrykk – han tolker også en komposisjon av den italienske renessansekomponisten Carlo Gesualdo. Ellers henter han fra «alt» inkludert EDM-estetikken og den såkalte nordiske jazzen. Til sammen har det blitt triomusikk a la Rissanen, Lötjönen og Mäkynen som det er herlig å tilbringe tid sammen med.

Dette er åpenbart en trio som har jobba sammen lenge og som stadige utvikler uttrykket sitt på et særegent vis. Som skrevet om Oddarrang – Aki Rissanen bør også være hjertelig velkommen til en festival her til lands.

Olavi Louhivuori og Aki Rissanen er to representanter for mellomgenerasjonen i finsk jazz som forteller oss hvilket enormt høyt nivå de befinner seg på.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Oddarrang
Hypermetros
Edition Records/Border Music
Aki Rissanen
Art in Motion
Edition Records/Border Music

Godt Porter-år!

Vokalisten Gro-Marthe Dickson har gjort noe så personlig som å oversette deler av den evige skatten til legenden Cole Porter til norsk. Møtet mellom Dickson og Porter er en fin måte å gå inn i det nye året på.

Gro-Marthe Dickson tolker Cole Porter på sitt helt eget vis.

Jazz og improvisert musikk dreier seg i stor grad om å sette sitt eget bumerke på musikken – å få frem noe høyst personlig. Sjøl om Gro-Marthe Dickson (35) tar for seg et relativt tradisjonelt materiale så har hun så avgjort makta å gjøre det på et vis ingen andre har vært i nærheten av – såvidt jeg vet i alle fall.

Dette er mitt første møte med Dickson. Hun har studert jazz på universitet i Kristiansand og har blant andre hatt Elin Rosseland og Solveig Slettahjell som lærere. Da kan man ikke klage på lærekreftene akkurat og Dickson har åpenbart tatt til seg mye lærdom.

Dickson har et nært forhold til standardskatten og spesielt Cole Porter – en av de aller største schlagerkomponistene til The Great American Songbook. Allerede under studietida i Kristiansand rundt 2007 dukka ideen om dette Porter-prosjektet opp, men det skulle ikke bli en realitet før hun møtte gitaristen Aksel Westlund i 2015.

Han hadde heller ikke noe mot Porters musikk for å si det sånn og her er resultatet av møtet: ti Porter-klassikere oversatt til norsk og tolka med ekthet og inderlighet. «Night and Day» og «It´s De-lovely» er to av de mest kjente og Dickson har greid å komme inn til kjernen av dette evige tekstuniverset – også på norsk.

Når hun så sammen med Westlund og bassist Håkon Norby Bjørgo og trommeslager Magnus Sefaniassen Eide har kledd tekstene med sin varme stemme og et særdeles empatisk komp, så har Cole Porters univers fått en ny introduksjon til et norsk publikum som det bare er å glede seg til og glede seg over.

Gro-Marthe Dickson skal være hjertelig velkommen med sin spesielle introduksjon til den norske jazzfloraen.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Gro-Marthe Dickson
D-lovely/Uten deg
AMP Music & Records/Musikkoperatørene

La det swinge!

Den unge svensken pianisten Sven Erik Lundeqvist og de to vennene hans har virkelig satt seg inn i jazzhistoria. Helt fra 7 års alderen har retninga vært staka ut.

Sven Erik Lundeqvist tar vare på tradisjonen på et fint vis.

Sven Erik Lundeqvist har rukket å bli 35 år. Pianisten, låtskriveren og bandlederen fra Malmö har i knapt 30 av de åra visst at det var musiker og etter hvert jazzmusiker han skulle bli. Med mer eller mindre jevngamle Olle Dernevik på trommer og Simon Petersson på bass har Lundeqvist funnet frem til to empatiske kompiser som vil akkurat det samme som han.

Alle tre har studert sammen i Malmö og at de har felles musikalske idealer er det ikke stor tvil om. Lundeqvist sier sjøl at det vi får høre på trioens debutskive er en slags tilstandsrapport over hva han har holdt på med til nå – han har aldri slutta med det han lette seg fram til på sin bestemors piano som 7-åring. Han sier at det blei for viktig å ikke drive på med dette hver eneste dag.

Slik låter det da også. På coveret – det er slikt man får med seg hvis man sverger til noe som heter cd eller lp – så takker Lundeqvist blant andre Art Tatum, Bud Powell, Phineas Newborn og McCoy Tyner. Det sier en hel del om hvem Sven Erik Lundeqvist er, hvor han har kommet og hvem han har lært av på veien.

Med en langt fremskreden teknikk – han bryr seg ikke om han spiller litt «feil» heller – og en enorm inderlighet i uttrykket, gir Lundeqvist oss et knippe standardlåter som «The More I See You», «Softly as in a Morning Sunrise», « ´Round Midnight», «In the Wee Small Hours» og en versjon av «Cherokee» som det kan utstedes fartsbot for, samt en originalkomposisjon.

Punkt 1 på agendaen for Lundeqvist & Co er at det skal swinge og det gjør det fra start til mål. Her blir det ikke sprengt ei eneste grense; her blir det kun levert ærlig, flott og hardtswingende Jazzmusikk med stor J servert av et fint kollektiv med ditto solister. Det holder lenge det.

PS Dessuten synes jeg Trump skal avsettes så snart som mulig.

Sven Erik Lundeqvist Trio
First and Foremost
Storyville Records/MusikkLosen

Ikke hverdagskost akkurat

Med en kassett der to band med blant andre Jo David Meyer Lysne, Jenny Berger Myhre og engelske John Harries er involvert, blir vi presentert for lydlandskap et godt stykke bortenfor A4-boksen.

Med det noe uvanlige bandnavnet Wendra Hill For lager de også uvanlig musikk.

Nå er jeg litt usikker på om bandnavnet er Wendra Hill For eller bare Wendra Hill, men i den store sammenhengen så tror jeg ikke det har så stor betydning. Ingen betydning faktisk.

De fire musikalske landskapsmalerne er Jo David Meyer Lysne på akustiske gitarer og en rekke andre duppeditter, Jenny Berger Myhre på klarinett og blant annet akustisk laptop (hva nå enn det måtte være), Tobias Pfeil på gitarer og saksofon +++ og Joel Ring på cello, elbass og ymse effekter. De spenner opp store lerrett som de fyller, eller ikke fyller, med noe ingen andre har skapt tidligere og som ingen andre kommer til å skape etter dem heller.

De sju unike møtene med de fire baserer seg på nær kommunikasjon og intens lytting. I tillegg til det som skjer med de fire sammen, så har musikken også fortsatt å utvikle seg i post-produksjonen.

Vi befinner oss et godt stykke bortenfor tradisjonell melodikk og rytmikk – for meg minner musikken meg om spennende lydinstallasjoner der bilder blir til underveis som musikken utfolder seg. Spennende, uventa og totalt annerledes – fra alt annet.

Slik ser det ut før John Harries begynner å skape musikken sin.

Jenny Berger Myhre kjente godt den engelske konseptutvikleren og den musikalske annerledestenkeren John Harries. Det er også grunnen til Wendra Hill For og John Harries and Grey Sea Over a Cold Sky Ensemble har gitt ut denne kassetten sammen.

Det er jo ingen vanlig fremgangsmåte, men så er heller ikke musikken til noen av de to «gruppene» noe i nærheten av helt vanlig.

Harries første av to låter er med åtte cymbalister som også trakterer litt andre instrumneter. De åtte har fått svært enkle instruksjoner og det har sjølsagt ført til helt egne og totalt originale installasjoner. Den andre «låta» er med far og sønn Harries – far på sopransaksofon. At de to har ført spennende samtaler opp gjennom livet, hersker det liten tvil om.

Denne «dobbeltkassetten» er på alle vis noe helt for seg sjøl. Jeg jubler innvendig over unge musikanter som både tør og vil gå sine egne veier. De får alltid mi stemme.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Wendra Hill For/John Harries & Grey Sea Over a Cold Sky Ensemble
Fig Tree Music/thelumenlake.org.uk

 

 

 

 

 

Takk for alt Leonard!

Med «Thanks for the Dance» sier Leonard Cohen et endelig farvel med sitt femtende studioalbum. På et flottere og mer verdig vis er det ikke mulig å gjøre det.

Leonard Cohen – en legende både før og etter sin bortgang.

Leonard Cohen (1934-2016) hadde ei bemerkelsesverdig karriere og få artister vil leve videre etter at de har forlatt tida slik som han.

Da han spilte inn sin siste studioplate, «If You Want it Darker», som kom ut samme år som han gikk bort, så blei det også laga flere låter som ikke blei med på den utgivelsen. Nå har de funnet sitt eget rom og her snakker vi om kvalitet av helt vanlig og høy Cohen-standard.

I løpet av en knapp halvtime serverer Cohen ni nye låter der han nesten sjølsagt har skrevet alle tekstene og sønnen Adam har skrevet nesten alle låtene. Har jeg skjønt det rett blei vokalen spilt inn med et ganske sparsomt tonefølge. Far og sønn diskuterte hvordan instrumenteringa burde være, men de rakk aldri å få den på plass før the one and only takka for seg den 7. november for vel tre år siden.

Her bidrar venner og giganter som Daniel Lanois, Beck, Jennifer Warnes og Damien Rice og sønn Adam, som også har produsert den melankolske herligheten, har funnet fram til akkurat den rette musikalske innpakninga – 100% i farens ånd.

Om dette har blitt tiloversblevne sanger som egentlig ikke holdt mål? Langt i fra. For meg er dette så bra fra den unike historiefortelleren, resitatøren og vokalisten Leonard Cohen som vel tenkelig. «Thanks for the Dance» er en hilsen fra Leonard Cohen som jeg ikke hadde venta. Vi kan ikke gjøre noe annet enn å takke tilbake.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Leonard Cohen
Thanks for the Dance
Columbia/Legacy/Sony Music

 

En dobbel Emmeluth, takk!

Den danske altsaksofonisten, komponisten og bandlederen Signe Emmeluth fortalte med sin debut i fjor at hun var i besittelse av et enormt potensial. Her kommer det to nye eksempler på at hun er voldsomt på vei mot seg sjøl.

Signe Emmeluth i sentrum for sitt band Amoeba. Her skjer det mye.

I går skrev jeg om den danske saksofonisten Thomas Hass – en musikant med solide norske røtter. I dag dreier det seg om Signe Emmeluth (27) fra Odense som har etablert sin egne norske røtter gjennom studier på jazzlinja i Trondheim for deretter å slå seg ned i Oslo.

Emmeluth har på sett og vis fulgt i fotspora til sin landsmanninne Mette Rasmussen som like godt har blitt boende i Trondheim. Musikalsk er de to danske saksofonistene absolutt også i slekt – det frie, åpne, søkende uttrykket har de til felles.

Med det samme bandet som møtte oss på fjorårets «Polyp», det vil si den danske pianisten Christian Balvig samt Karl Bjorå på gitar og Ole Mofjell på trommer, har Emmeluth´s Amoeba tatt nye steg på den samme veien.

I løpet av de knappe 40 minuttene reisa varer blir vi tatt med på alt fra de vareste mest søkende øyeblikk til de heftigste utbrudd. Vi blir med andre ord tatt med på ei stemningsreise som inneholder en rekke ytterpunkter og mye mellom. Med de fire utmerkede unge stemmene som har opparbeida en strålende kjemi på reisa, har de åtte stoppestedene på «Chimaera» blitt nok et herlig og djupt personlig visittkort fra Emmeluth´s Amoeba.

Spacemusic Ensemble er et kollektiv med noen av våre fremste unge improvisatører.

Det stopper på ingen måte der for den åpenbart ustoppelig kreative sjela Signe Emmeluth. Hun har også skrevet all musikken og tekstene for Spacemusic Ensemble – et herlig kollektiv befolka av nok en gang Bjorå, Heiða Karine Jóhannesdóttir på tuba og effekter, Anja Lauvdal på piano og synth, Rohey Taalah på vokal og Andreas Winther på trommer og synth.

Her dreier det seg om å skape rom i musikken – ikke en tur ut i de ytre sfærer. Forresten så blir vi sendt dit ut ved enkelte anledninger også. Musikken er for så vidt i slekt med den vi har fått høre på «Chimaera»; den er til dels fri og åpen, men i større er den også svært så melodiøs. Veldig spennende er det blant annet å høre Taalah i en helt annen setting en for eksempel Gurls og Rohey. De som tror Taalah er en framifrå souljazz-sanger og kun det, må bare tro om igjen. Her viser hun oss herlige eksempler på bredden i sitt enorme talent.

Slik er det for så vidt med alle de involverte her: de viser nye sider ved seg sjøl gjennom musikken til Emmeluth og de flotte landskapene de maner frem.

Signe Emmeluth er en saksofonist, komponist og musikalsk søker vi skal være glad for at Margrethe har lånt ut til oss fjellaper. Med det hun skaper er hun nemlig med på både å berike oss og utvide vår horisont.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Emmeluth´s Amoeba
Chimaera
Øra Fonogram/Musikkoperatørene
Spacemusic Ensemble
Is Okay Okay Is Certified
Motvind Records/Musikkoperatørene