Den store Little Feat-dagen

Little Feat har vært et av mine desidert favorittband i landskap der rock, blues, country, r&b og jazz møtes. Når da en boks med favoritt-liveskiva “Waiting for Columbus” blir omringa av tre tidligere uutgitte konserter, ja da er det høytid i heimen.

Little Feat anno cirka 1977 – strålende på alle vis.

Nesten helt siden Little Feat så dagens lys på slutten av 60-tallet med Lowell George og Bill Payne i førersetet, så har de nytt stor popularitet over store deler av kloden. Konflikter innad i bandet, spesielt mellom de to nevnte, førte til at George forlot skuta i 1978. Han døde året etter, 34 år gammel, av et hjerteattakk.

Før det skjedde spilte Little Feat inn det som i vide kretser har blitt kalt verdens beste livealbum , “Waiting For Columbus”, og som møter oss remastra her. Bare det er jo stort for fansen i seg sjøl, men her er det så mye, mye mer som aldri har vederfaret folket før.

Her blir det nemlig servert tre konserter fra fra august og september i 1977, altså før George forlot bandet, og for et band Little Feat var – også da. Vi får være med til Manchester og London på fotballøya og til Washington, D.C. og det aller, aller meste er altså ute for første gang.

Vi snakker godt og vel sju timer fordelt på åtte cder og med et strålende og informativt teksthefte med flotte bilder fra disse konsertene i tillegg, så har dette blitt julepresangen og vel så det for alle Little Feat-fans – og vel så det. Repertoaret er i stor grad det samme, men Little Feat bytta også en del og nye låter kom til underveis. Interessant er det uansett å høre hva som skjedde med musikken underveis – for her skjedde det en hel del. Blant annet var blåserne i Tower og Power også med på en del av konsertene og Mick Taylor fra Rolling Stones dukka også opp i London.

Som om ikke dette var nok så har Rhino dukka ned i arkivene og funnet fram til nok ei liveinnspilling. “Electrif Lycanthrope” er spilt inn live i radiostudio i Garden City i New York i september 1974. Jeg går ut fra at det er i en periode med bedre stemning i bandet. Repertoaret er også i stor grad det samme her – sjølsagt er “Dixie Chicken” og “Rock and Roll Doctor” med her også. En strålende dessert etter den voldsomme hovedretten.

Little Feat var et stort band på 70-tallet med Lowell George i førersetet. Det var glitrende da jeg hørte dem i Molde på 90-tallet uten George også. Og alle disse timene sammen med dem er en sann fryd.

Little Feat
«Waiting For Columbus – Live DeLuxe» – Rhino/Warner Records/Warner Music

 

Little Feat
«Electrif Lycanthrope, Live at Ultra-Sonic Studios, 1974» – Rhino/Warner Music

For ei stemme!

Espen Berg Trio er og har ei stemme som er totalt unik og som bare blir sterkere og sterkere. Den ferskeste bekreftelsen heter “Fjære” og er en sann nytelse.

Espen Berg, til høyre, leder en strålende kohort. Bedre enn noen gang faktisk.

Sjøl om pianist og komponist Espen Berg (39) er den åpenbare sjefen i trioen, så spiller trommeslager Simon Olderskog Albertsen (31) og bassist Bárður Reinert Poulsen (33) så sentrale og viktige roller i kohorten at det faller naturlig å nevne kollektivet som ei stemme. Denne gjengen er på alle måter et ektefødt barn av jazzlinja i Trondheim og, sjøl om de tre nå er bosatt i Trondheim, København og Oslo, så har ikke samspillet og empatien tatt nevneverdig skade av det.

Berg er en melodiker og lyriker av høy byrd som med sin eminente teknikk sørger for at det kompliserte og intrikate låter nesten irriterende enkelt. Olderskog Albertsen og Poulsen leser og skjønner hva og hvor Berg vil fra første til siste takt. Det betyr at Espen Berg Trio har skapt et mer samstemt triouttrykk enn noen gang gjennom bandets fjerde visittkort.

Det swinger og groover i alle slags tempi underveis og når så Berg har invitert med trompeter Mathias Eick og tenorsaksofonist Hanna Paulsberg på noen spor og avslutter sammen med sin sambygding Silje Nergaard på den eneste ikke-sjølskrevne låta, Paul Simons “”I´d Do It For Your Love”, så har “Fjære” blitt et lite smykke av ei plate og en solid manifestasjon av hva og hvem Espen Berg Trio er anno 2022.

Espen Berg Trio
«Fjære»
Odin Records/Musikkoperatørene

Herlig musikalsk gumbo

Jeg ville blitt veldig overraska om mange hender gikk i været hvis spørsmålet om man kjente til trombonisten og komponisten Miró Henry Sobrer blei stilt. Jeg kan imidlertid melde at Sobrer har mye spennende på hjertet.

Miró Henry Sobrer har mye spennende på hjertet.

Miró Henry Sobrer er født og oppvokst Bloomington i Indiana, USA. Til tross for det er hans røtter svært så spanske og latinske med en spansk far som bosatte seg over there for å bli litteraturprofessor på byens universitet. Det gjenspeiles også i musikken til arvingen.

Debutplata til Sobrer er tilegna faren som gikk bort i 2015. Josep (Pep) Miquel Sobrer Barea var også forfatter og noen av tekstene hans er også med på denne mangefasetterte og livsbejaende innspillinga.

Musikken er delvis inspirert av den catalanske komponisten Frederic Mompous univers, hindustansk klassisk musikk fra India, tradisjonelle catalansk dansemusikk og latinjazz. Tekster på både engelsk og spansk av den catalanske poeten Josep Janés i Olivé spiller også ei viktig rolle.

Alt dette har den fremragende trombonisten, som nå er bosatt i Chicago, skapt et eget og heftig musikalsk univers til og ut av. Sammen med meget dyktige musikanter han har kjent gjennom mange år – alle ukjente navn for meg – med masse blås, mye trommer og perk og flere vokalister, har “Two of Swords” blitt et uhyre groovete og personlig musikalsk visittkort som bør åpne mange nye dører for Miró Henry Sobrer.

Miró Henry Sobrer
«Two of Swords»
Patois Records/mirohenrymusic.com

Sterk på hjemmebane

Jan Gunnar Hoff har en rekke ganger fortalt oss hvilken sterk og personlig stemme han er og har. På denne solo-utflukten gjør han det kanskje i sterkere grad enn noensinne.

Jan Gunnar Hoff og et flygel – holder lenge det.

Det er liksom ingen tvil om hvor Jan Gunnar Hoff (63) kommer fra både geografisk og musikalsk. Han er stemma fra nord. Med denne innspillinga gjort på flygelet i Stormen konserthus i hjembyen Bodø i løpet av to augustdager i fjor, og tatt opp av lydmaestro Morten Lindberg, bekrefter han nok en gang hvilken klangmester og historieforteller han er.

Bredden i repertoaret til Hoff sier også mye. Her får vi alt fra ei Mike Stern-låt, en gigant Hoff har jobba mye med, via “Summertime” og “Moon River” i høyst personlige tolkninger, til frie improvisasjoner og låter skrevet av Hoff og ikke minst nydelige meldinger nordfra: “Barndomsminne fra Nordland”, “Bruremarsj fra Beiarn” og høydepunktet for meg: Hoffs tolkning av legenden Terje Nilsens “Kanskje”. Han allstyrenes så flott og vakkert!

Jan Gunnar Hoff er en melodiker og lyriker av rang. Dessuten forteller han oss her hvilket temperament han har tilført uttrykket sitt. Han spiller alle årstidene i nord i løpet av denne utflukten.

Jan Gunnar Hoff gjør det godt å tilbringe tid sammen med. Sånn er det med den saken.

Jan Gunnar Hoff
«Home»
2L/Musikkoperatørene

Enda mer inderlighet

For knapt et år siden møtte jeg vokalisten Sachal Vasandani og pianisten Romain Collin for første gang med duodebuten “Midnight Shelter”. Heldigvis tok det bare et år før oppfølgeren så dagens lys.

Romain Collin og Sachal Vasandani gir oss noe veldig vakkert.

Jeg var begeistra for “Midnight Shelter” der denne særdeles samstemte duoen tok for seg en rekke kjente pop-låter og krydra det med en flere egne låter på et svært neddempa vis. Når “Still Life” egentlig er volum to av samme innspilling, så er det ingen grunn til at begeistringa bør avta. Det har den da heller ikke gjort.

Sachal Vasandani (44) kommer fra Chicago og har solide indiske røtter. Med sin varme og høyst personlige baryton framstår han som en historieforteller av den sjeldne sorten og med vokalen produsert slik at vi hører åndedragene hans som om han stod en halvmeter fra oss, så har dette blitt et svært intimt og nært møte som kan plukkes frem både når sola skinner og ikke minst når høst- og vinterkveldene spør etter noe varmende

Med et enda bedre flygel enn på forgjengeren, noe som gjør at franske, men New York-bosatte Collin kan spille enda mjukere enn på åpningsrunden, tolker de to låter som Billie Eilish´ “I Love You”, Paul Simons “The Sound of Silence”, Bonnie Raitts “I Can´t Make You Love Me”, Miles Davis´ “Blue in Green” – med tekst av Meredith d´Ambrosio, ikoniske “Freight Train” og Peter Gabriels “Washing of the Water” samt et par egne låter, på et vis som gjør det lett å synke ned i musikken og tekstene – og bli der værende.

“Still Life” er uten unntak nedpå – altså balladetungt. Med empatikere som Sachal Vasandani og Romain Collin mer enn hjertelig tilstede gjør det ingenting – heller tvert i mot.

Sachal Vasandani & Romain Collin
«Still Life»
Edition Records/Border Music

Mikrotonal innflytting

Tubaisten og komponisten Martin Taxt er en totalt kompromissløs musikant. Her viser han det nok en gang med en ny og spennende kohort.

Martin Taxt er en kompromissløs og spennende musikant.

Jeg har alltid vært fascinert av mennesker og musikere som tør å gå sine egne veier. Som tør å ta sjanser. Som dermed ofte kommer ut med noe på den andre sida som er unikt. Martin Taxt hører hjemme i den kategorien.

“Second Room” er hans andre album der han “forsker” på de mulige relasjonene mellom musikk og arkitektur. Taxt er inspirert av den japanske arkitekten Sou Fujimoto og hans ideer om mulige måter å leve på.

Med sitt ensemble der Taxt og Peder Simonsen spiller hver sin mikrotonale tuba samt litt håndbjeller og modulær synth – Simonsen tar seg av den – Rolf-Erik Nystrøm spiller altsaksofon og bjeller, Laura Marie Rueslåtten orgel og bjeller og Inga Margrete Aas bass og bjeller, serverer Taxt oss fire melodier eller betraktninger som får lov til å utvikle seg saaaaaakte.

Her er det snakk om å ha god tid og la ideene få vokse frem på et organisk vis. Visst skjer det mye i musikken og ensemblet til Taxt, men det skjer nesten umerkelig – her dreier det seg om å ha sansene skjerpa.

“Second Room” befinner seg et sted mellom jazz, impro og samtidsmusikk – et sted og i rom som Martin Taxt har skapt. Det er rom det er spennende å oppholde seg i.

Martin Taxt utfordrer både seg sjøl, sine medmusikanter – og oss på den andre sida. Tar man turen inn i romma hans er muligheten for å komme rikere ut av dem stor.

Martin Taxt
«Second Room»
SOFA/Musikkoperatørene

Debut det swinger av

Det er absolutt ingen grunn til å skjemmes sjøl om du ikke har hørt om gitaristen Linus Eppinger.  Dette er nemlig den unge mannens debut. Fra nå av er det bare å følge med.

Linus Eppinger er en lovende gitarist.

26 år unge Linus Eppinger er født i Los Angeles, oppvokst i Tyskland og har studert og er bosatt i Amsterdam. På sin relativt korte ferd gjennom livet har han tilegna seg mye av den moderne jazzhistoria og viser oss det gjennom et usedvanlig melodisk og stilsikkert visittkort basert på standardlåter og sjølskrevet materiale.

Herrens veier er som kjent uransakelige, men en rekke utgivelser fra nær sagt hvor som helst i verden finner også veien til undertegnedes postkasse. Nå er det altså Eppinger og hans medhjelpere som har funnet fram og jeg synes det er spennende å møte totalt ukjente navn.

Eppinger er ikke verdens mest spennende gitarist, men han viser en modenhet og teft som skulle tyde på at han tilbragt ganske mange flere år på kloden enn han har. Med et reindyrka ganske så tilnærma beboputtrykk med singeltone-spill der hans læremestre Peter Bernstein, Julian Lage og Jesse van Ruller åpenbart har videreformidla mye nyttig lærdom, forteller Eppinger med sitt enkle, men likevel sofistikerte gitarspill at han er ei stemme vi bør skrive opp på huskelista med en gang.

Med seg har han en ung sambygding fra Tyskland på piano, Nicolai Daneck, som definitivt på et empatisk vis følger tankegangen til Eppinger, men som ikke er den store solisten foreløpig, den tidligere Brad Mehldau-trommeslageren Jorge Rossy fra Spania og amerikanske, men Berlin-bosatte Doug Weiss på bass med fortid blant annet i bandet til Al Foster.

Med et repertoar bestående av “On the Street Where You Live”, “I Wish You Love” og “Sitting on Top of the World” samt fem egne komposisjoner, tar Eppinger oss med på en ganske så tradisjonell utflukt der blues, ballader og uptempo-låter gir oss en flott musikalsk gumbo.

Linus Eppinger
«Leaning In»
Fresh Sound New Talent/linuseppinger.com

Unik kammerjazz

Norske Torben Snekkestad og danske Søren Kjærgaard har laga duomusikk som kjenner få, om noen grenser.

Torben Snekkestad og Søren Kjærgaard fører svært eleverte samtaler. Foto: Andreas Wærnes Schnell

Tenor- og sopransaksofonisten, klarinettisten og trompeteren Torben Snekkestad (49) fra Tønsberg, har bodd og virka store deler av sitt voksne liv i Danmark. I tillegg til ei solid utøverkarriere, så underviser han også ved Rytmisk Musikkonservatorium i København. Han beveger seg sømløst mellom en rekke sjangre og dukker opp i stadig nye musikalske landskap.

Dessverre hører vi alt for lite til Snekkestad og hans unike musikktilnærming her hjemme. Med denne duoinnspillinga på det østerrikske selskapet Trost Records, sammen med med den danske pianisten Søren Kjærgaard, er det mulig å få gjort noe med det – og med det få ørene opp for et veldig spennende kunstnerskap.

De tolv låtene, som jeg har en mistanke er relativt fritt improviserte, er spilt inn på etter hvert sagnomsuste Ocean Sound Recording på Giske på Sunnmøre. Der hadde de to langt framskredne musikantene, og ikke minst lytterne, både tid og ikke minst luft og ro til å skape noe helt unikt.

Vi blir invitert inn i et univers der inspirasjon fra impro og samtidsmusikk går opp i noe helt eget. Sounden av dette møtet er minst like viktig som musikken – eller for å si det på en annen måte: sounden og musikken er to sider av samme sak.

Torben Snekkestad og Søren Kjærgaard, en av danskenes store modernistiske stemmer, fører usedvanlig eleverte samtaler – samtaler det gjør svært godt å få muligheten til å lytte til.

Torben Snekkestad/Søren Kjærgaard
«Another Way of the Heart»
Trost Records/trost.at

Herlig jazzklubb-besøk

De som husker aldri så lite tilbake, minnes den danske trompeteren og flügelhornisten Allan Botschinsky med stor glede. Her får vi oppleve han live sammen med et dansk stjernelag på klubben Slukefter i Tivoli i København. Om det swinger? Noe så vederstyggelig!

Allan Botschinsky var/er ei bebopstemme på øverste hylle.

Danmark var, og er vel kanskje også, bebophovedstaden i Europa. Årsakene er sikkert mange, men at flere av gigantene for dette “språket” i kortere eller lengre perioder var bosatt i Køben har helt sikkert betydd svært mye.

Allan Botschinsky (1940-2020) var så definitivt en del av dette miljøet. Sjøl om han var bosatt og jobba i lengre perioder både i Tyskland og England, så vendte han alltid tilbake til Danmark og her møter vi han i et tidligere uutgitt og strålende opptak fra 1996 med et entusiastisk publikum under Copenhagen Jazz Festival for 26 år siden.

Siden dette er tidløs musikk, så funker dette glitrende opptaket like godt i dag som det gjorde da herrene inntok den legendariske Slukefter-scena, som nå har vært nedlagt i mange år, på noe som må ha vært en hot julidag i 1996.

Sammen med den den gang 28 år unge gitaristen Jacob Fischer, tenorsaksofonlegenden Bent Jædig (1935-2004), bassisten Jesper Lundgaard som nå har rukket å bli 68 år ung og trommelegenden fremfor noen, Alex Riel, som det fortsatt swinger noe grasat av sjøl om han har passert 80 med god margin, skaper Botschinsky her jazzklubbstemning av aller beste merke.

Hvor fast band dette var, aner jeg ikke. Det finnes uansett ikke tvil om at de fem har en rekke felles referanser og med et repertoar bestående av blant annet “Four”, “I Thought About You”, “What´s New”, “Donna Lee”, “All of You” og “I´ll Remeber April” – alt mellom knappe 10 minutter og vel 15, sørger for at alle får anledning til å strekke skikkelig ut og fortelle hvem de er.

Botschinsky, som spiller utelukkende flügelhorn her, hadde ei bebopstemme i toppklassen med sin varme og runde tone og Jædig hørte hjemme i samme klasse. Resten av bandet – vi snakker her om fem musikanter som alle har blitt tildelt dansk jazz´ høyeste utmerkelse, Ben Webster-prisen, leverer nesten sjølsagt på samme nivå og min personlige favoritt, Alex Riel, har en av sine smilende toppkvelder – som det har vært mange av.

Denne dobbelt cd-en hører hjemme i ethvert møblert hjem der bebop blir servert til alle måltider. Denne kommer garantert aldri til å gå ut på dato.

Allan Botschinsky Quintet
«Live at The Tivoli Gardens 1996»
Stunt Records/sundance.dk

Bli med på tur til Snøhetta

Saksofonisten, komponisten og naturelskeren Kristin Sevaldsen tar oss med på tur til nasjonalskatten Snøhetta. Det har blitt en vakker og annerledes turopplevelse.

Kristin Sevaldsen inviterer oss med på tur til Snøhetta.

Det å sette sitt eget stempel på et musikalsk uttrykk er noe alle jazzmusikere bruker mer eller mindre hele livet sitt på. Noen greier det det delvis, noen greier det aldri. Med denne musikalske naturopplevelsen har Kristin Sevaldsen (56) absolutt tatt et steg nærmere seg sjøl og det er sann fornøyelse å bli med henne på veien.

Sevaldsen kommer fra Lillehammer. Da er ikke veien plagsomt lang til Snøhetta – ofte kalt dronninga blant våre fjell. På seinsommeren 2019 tok Sevaldsen turen dit og gjorde også en rekke såkalte felt-opptak.

Lyden av Snøhetta er fascinerende i seg sjøl med sildrende bekker, regn mot isbre, gnissende vegetasjon og andre møter med fjellet – møter som gir det liv. Når så Sevaldsen har skapt fem komposisjoner eller lydskulpturer som hun gir liv gjennom sin tenorsaksofon og fra tid annen sin stemme, så har hun makta å skape et sonisk landskap hun er helt aleine om og som gir majestetiske Snøhetta enda mer liv.

Kristin Sevaldsen er åpenbart en modig og søkende musikant som med dette høyst personlige visittkortet har tatt store steg i retning seg sjøl. Denne soniske utflukten er både vakker, mørk og ikke minst livsbejaende.

Kristin Sevaldsen
«The Sonic Experience – Snøhetta»
d´Label Records/kristinsevaldsen.com