Inderlig og vakkert

Tord Gustavsen Trio har i mer enn 20 år satt sitt umiskjennelige og
høyst personlige preg på internasjonal jazz. Det fortsetter de så
avgjort med på sin tiende utgivelse på ECM.

Tord Gustavsen omkransa av Jarle Vespestad og Steinar Raknes – kohorten sin det.

Jeg har hatt gleden av å følge pianist Tord Gustavsen (54) helt siden
duoen Aire & Angels med vokalisten Siri Gjære fikk sanseapparatet mitt
til å reagere. Da er vi tilbake i det forrige årtusenet og møter på
jazzlinja i Trondheim. Helt siden den gang har det vært ei vakker og
beundringsverdig linje i det musikalske uttrykket til Gustavsen – ei
linje som han har videreutvikla spesielt med trioen sin som han
debuterte med på ECM i 2003 med “Changing Places”.

Kontinuitet

Fra oppstarten så har Jarle Vespestad befolka trommekrakken. Den
opprinnelige bassistem Harald Johnsen forlot tida så alt for tidlig og
siden den gang har det vært flere bassister innom, men de siste åra og
på flere skiver nå så har Steinar Raknes gjort plassen til sin. De tre
har funnet fram til en kjerne som er så vakker, inderlig og ekte som
vel mulig.

Den store lyrikeren

Gustavsen er besjela med noe av det vakreste anslaget jeg vet om. Det
er en klangrikdom og en musikalsk lyrikk i uttrykket hans som er av en
annen verden og om det hans eget låtmateriale eller religiøse skatter
som “Jesus, gjør meg stille”, Bachs “Christ lag in Todesbanden” og
“Auf meinen lieben Gott” og “Nearer My God, To Thee” – Gustavsen
vender stadig tilbake til dette musikalske universitetet – så er det
med en ekthet og inderlighet, ro og refleksjon, som sørger for fred i
både hode og hjerte.

Raknes og Vespestad er det perfekte reisefølget for Gustavsen. De tre
reiser støtt og stadig rundt om i hele Europa og på den andre sida av
Atlanterhavet og spiller for fullsatte hus. Det av fullt forståelige
årsaker – det de skaper gjennom disse musikalske samtalene er nemlig
så tidløst, personlig og grenseløst at mennesker som sverger til ekte
og vakker musikk, uansett hvor på kloden de befinner seg, vil finne
akkurat det.

Tord Gustavsen Trio
«Seeing»
ECM/Naxos Sweden

Ikke helt vill vest

Fra den ville vesten, det vil si Voss- og Bergenstraktene, dukker
bandet The Red Barn opp med et herlig brygg som består av minst like
mye americana og country som jazz.

The Red Barn er garantert klar ved soloppgang.

Skrur vi klokka noen få tiår tilbake og du fortalte at du digga
americana og country så kunne du være sikker på å bli landsforvist fra
jazzmiljøet med umiddelbar virkning. Muligheten for å bli sluppet inn
igjen gjennom det sære nåløyet var også relativt liten, vil jeg mene.
Heldigvis er de tider over; nå er ørene åpnere og viljen og evnen til
å se utover sin egen nesetipp betydelig utvida.

Står frem

De fire herrene i The Red Barn har derfor svært lite å frykte med å
stå frem – komme ut av skapet! Bassist, cellist, perkusjonist og
låtskriver Toivo Fjose, gitarist, pedal steel gitarist, perkusjonist
og låtskriver Mathias Marstrander, trommeslager og perkusjonist Kåre
Opheim og saksofonist Aksel Røed har møttes i et musikalsk
interessefellesskap der de nevnte ingrediensene har funnet sammen på
et vis som forteller oss klart og tydelig at dette er gjort med
hjertet og på et inderlig vis som jeg ikke kan huske at har skjedd her
hos kjempers fødeland tidligere i alle fall.

Western swing

Gutta har sine felles opphav, i alle fall bosteder, i og rundt Bergen.
Det betyr ikke at begrepet western swing, som dukka opp i deler av
Sambandsstatene for en god del tiår siden, passer på det The Red Barn
har å melde, men et visst slektskap er det likevel.

Det swinger av det fine og originale brygget gutta har kokt i hop. Det
er musikk med masse stemning i og ved seg og ganske mye forteller meg
at dette er et band og en musikk det også er mulig å trives veldig
godt med live – både i øst, sør, nord og sjølsagt i vest.

The Red Barn
«The Red Barn»
Musicwelike Records/Edda Music

En ny triohelt

Pianisten Randy Ingram har jeg hørt mye mer om enn jeg har hørt. Det
har det heldigvis blitt en strålende orden på nå med dette nydeløige
triovisittkortet.

Randy Ingram omkransa av Drew Gress og Billy Hart – trioen sin det. Foto: Anna Yatskevich

For mange, spesielt pianister, er trioformatet den store svenneprøva.
Randy Ingram (46), som har spilt en del med norske musikere blant
annet på Herr Nilsen med Bjørn Vidar Solli, har gjort mye duo og trio
med sine faste følgesvenner Drew Gress på bass og Jochen Rueckert på
trommer, men da muligheten dukka opp for å møte en av de aller største
nålevende trommeslagerne, Billy Hart, både live og på denne
innspillinga, så var ikke ikke Ingram vanskelig å be.

Bradley´s

Jeg er så heldig at jeg fikk oppelve den utmerkede after hours-klubben
Bradley´s ved Washington Square Park i Greenwich Village, New York ved
flere anledninger. Der var det i stor grad paino- og bass duoer som
fikk regjere og giganter som Kenny Barron, John Hicks, Richie Beirach
og Fred Hersch sørga ofte for hyggen. Veldig mye dreide seg om
standardrepertoar, men med høyst personlige bumerker. Det er også i
dette landskapet vi tildels finner Ingram – besjela med et delikat
touch og stor klangrikdom.

Trioen sin

I tillegg til seks originallåter serverer Ingram oss en nydelig
versjon av “You and the Night and the Music”, Wayne Shorters
“Penelope” og standardlåta “Dedicated to You”. Touchet hans minner meg
også om salige Bill Evans og, som tittelen mer enn antyder, så danser
de tre seg gjennom dette tidløse stoffet på en elegant måte.

Her føres det usedvanlig eleverte samtaler og da lyttes det, må vite.
Gress er et solid fundament og Billy Hart er et stillegående kraftverk
som i sitt i 83 år er like på plas som han alltid har vært.

Randy Ingram er en nydelig pianist som behersker trioformatet til
fulle med svært god hjelp av Drew Gress og Billy Hart.

Randy Ingram
«Aries Dance»
Sounderscore Records/sounderscore.com

Full fyr i teltet

Urheftige Elephant9 inviterte med seg ikonet Terje Rypdal til noen
møter i 2017. Her får vi bli med på det aller heftigste.

For et heftig møte mellom Terje Rypdal og Elephant9. Foto: Tord Litleskare

Enkelte møter i musikkuniverset har vært av typen lå i korta, mens
andre var nesten ikke mulig å se eller høre for seg. Det at trioen
Elephant9 og Terje Rypdal skulle slå sine putler sammen hører hjemme i
den første kategorien – i alle fall musikalsk, men Rypdal har likevel
ikke vært av typen som har involvert seg så mye i slike treff. Han har
stort sett holdt på med sin egen musikk, men i dette tilfellet tipper
jeg fristelsen blei for stor.

I samme grenseland

Rypdal, som akkurat har runda 77, har ei usedvanlig musikalske
karriere å vise til. Den har innbefatta alt fra Shadows-musikk, til
progrock, samtidsmusikk og rypdalsk jazz. Elephant9, som har eksistert
siden 2006, har befunnet seg i noen av de samme universene – i alle
fall progrock og og sin egen form for Miles-influert musikk fra rundt
slutten av 60-tallet.

Når så forbindelseslinja mellom Rypdal og the mad professor from
Dombås, tangentør i ultraklassen Ståle Storløkken, har vært tett og
nær i mange år med sistnevntes langvarige medvirkning i Rypdals
Skywards, så tror jeg Rypdal følte han hørte hjemme i dette
landskapet.

Storløkken har skrevet mesteparten av repertoaret, mens elbassist
Nikolai Hængsle har bidratt med to låter. Trommeslager Torstein
Lofthus bidrar “kun” med seg sjøl, men det er mer enn nok det! Du
verden som det groover av Øysteses store sønn – helt på høyde med Nils
Gunnar Lie!

Victoria

I følge Storløkken, referert til i utmerkede liner notes av Rolling
Stone-redaktør David Fricke, så var denne konserten på Victora
Nasjonal Jazzscene den 20. januar 2017 – ikke lenge før Ryp blant
venner – runda 70, den aller beste de gjorde sammen. Rypdal har lagt
den turnerende gitaren på hylla nå, og derfor er det grævla gildt, som
Braut Haaland ville ha sagt det, at vi får nyte den fantastiske tonen
i fri flyt nok en gang.

Vi blir tatt med på hele konserten vil jeg tro – plata varer i alle
fall i cirka 80 minutter. Rypdal legger av en hel del – han lytter for
å finne akkurat de rette stedene å komme med sine innspill og, såvidt
jeg kan skjønne, så kommer de på rett sted og rett tid hver gang.

Elephant9-gutta er åpenbart svært inspirerte og det er til å fatte og
begripe. Dette blei nemlig et mestermøte som garantert kommer til å
finne sin plass i en rekke musikalske minnebøker verden rundt.

Elephant9 with Terje Rypdal
«Catching Fire»
Rune Grammofon/Musikkoperatørene

Spennende, spenstig og annerledes

Opp med handa de som har duoinnspilling med piano og bouzouki i
samlinga. Ikke det, nei? Her kommer det en utmerket mulighet til å
gjøre noe med det.

Joel Lyssarides og Georgios Prokopiou har all grunn til å smile.

Den svenske pianisten Joel Lyssarides har imponert ved en rekke
anledninger de seineste åra – ikke minst med sin egen trio.
Etternavnet hans forteller oss at hans røtter ikke akkurat befinner
seg i Borlänge og hans besteforeldre var gresk-kyprioter som kom til
Sverige på 40-tallet. De greske røttene gjør seg avgjort fortsatt
gjeldende i Lyssarides´ liv og levnet – i alle fall hvis vi skal ta ta
dette musikalske møtet til inntekt for påstanden.

Møter

For mange, meg inkludert, dreier musikk seg i stor grad om møter og
hva de fører til. Lyssarides sier han alltid har likt gresk musikk,
men at han ikke hadde inngående kunnskap om den. Under pandemien så
ønska han å gjøre noe med det og kjøpte seg en bouzouki – greskere
blir det jo ikke! Han benytta seg blant annet av nettet til å lære seg
det basale på det flotte strengeinstrumentet og der traff han på
Georgios Prokopiou som for sikkerhets skyld også bodde i Stockholm der
Lyssarides også er bosatt. Tilfeldig?

De to møttes og jamma og fant raskt ut at de hadde mye “å snakke om”.
Det skjedde høsten 2022 og sommeren i fjor spilte de sin første
konsert sammen.

Med et repertoar stort sett basert på det som hadde kommet frem i
løpet av jamminga, møttes de to igjen i Berlin i slutten av april i år
og både med og uten publikum tilstede i ACT Gallery skapte de heftige
stemninger i et ukjent lydunivers nytt for de aller fleste, vil jeg
tro.

Virtuoser

Vi har med to fantastiske musikanter å gjøre som snakker veldig godt
sammen. Det greske tonespråket er sjølsagt en åpenbar inspirasjon, men
improvisasjonsbiten spiller ei minst like viktig rolle og om det går
unna i et helvetes tempo eller at herrene tar seg god tid, så blir det
skapt herlige, annerledes og spennende stemninger.

Joel Lyssarides og Georgios Prokopiou
«Arcs & Rivers»
ACT/Naxos Sweden

Nydelige og inderlige stemninger

Gitaristen og komponisten Bjørn Charles Dreyer er en stemningsskaper
av en annen verden. Er du ute etter ro i sjela, så trenger du ikke
leite videre.

Bjørn Charles Dreyer tar oss med til vakre steder.

De aller fleste av oss har hørt Bjørn Charles Dreyer (56) og hans
personlige gitarspill i en rekke sammenhenger, det være seg sammen med
Xploding Plastics, Anne Grete Preus, Mari Boine, Anneli Drecker eller
på rundt 150 andre innspillinger, og i de aller fleste tilfeller uten
å være klar over at det var akkurat han som spilte.

For tre år siden ga han oss sin debut under eget navn, “Time and
Mass”, på mange vis en hyllest til sin avdøde kone og også som en del
av sorgprosessen etter hennes bortgang. Det var både sterkt, flott og
sjølsagt usedvanlig personlig.

Et steg videre

Med oppfølgeren “Fourth Wave and the Moon” forteller Dreyer oss at
livet og musikken går videre. Det er til inspirasjon for alle oss som
har stått i eller står i ei livskrise og Dreyer får “satt ord” på det
på et vis som gjør så inderlig godt. Dette er nemlig musikk som egner
seg utmerket å ta et frikvarter til, dykke ned i, la seg omfavne av og
komme ut på andre sida som et lettere menneske.

Dreyer har skrevet musikk med en tanke om at livet skal fortsette, at
kjærligheten skal få lov å ta plass igjen – at lyset skal skinne
igjen. Det har ført til varme, åpne og søkende stemninger der tårene
blander seg med smilene.

Unikt landskap

Dreyer inviterer oss inn i et kontemplerende elektro-akustisk univers
der hans gitar og elektronikkbruk danner fundamentet som produsent
Erik Honoré har dandert på sedvanlig mesterlig vis. Kjernetrioen
består av Henning Seldal på melodisk (?) perkusjon og Ariel de Wolf på
cello. Når så gjestelista inkluderer blant andre Arve Henriksen, med
kanskje den vakreste, varmeste og luftigste trompettonen jeg vet om,
Erland Dahlen med sitt unike trommespill og Erik Honoré med
elektronikk og synther, så har det ført til stemninger sjøl de
kaldeste hjerter vil bli berørt av.

Bjørn Charles Dreyer har tatt musikken og livet sitt videre – til
inspirasjon og trøst for alle som vil åpne ørene og alle andre sanser
for den og han.

Bjørn Charles Dreyer
«Fourth Wave and the Moon»
Dreyer Music

Original og spennende prosess

De tre svært langt framskredne danske jazzmusikerne Anders Banke,
Anders Filipsen og Stefan Pasborg har valgt en svært original og
spennende vei frem mot det musikalske målet.

Anders Filipsen, Anders Banke og Stefan Pasborg – The Firebirds – har noe høyst originalt på hjertet. Foto: Ditte Bolt

Saksofonisten og klarinettisten Anders Banke, tangentøren Anders
Filipsen og trommeslageren Stefan Pasborg har vist seg frem i en rekke
konstellasjoner og uansett sjanger så bekrefter de ustanselig at de
har egne og flotte stemmer.

Trioen The Firebirds er et nytt bekjentskap for meg sjøl om de har
eksistert i vel ti år. De platedebuterte allerede i 2015 og har ved
flere anledninger jobba med å finne forbindelseslinjer mellom klassisk
musikk fra det forrige århundret og improvisasjonsmusikk og et sound
med røtter i 70-tallet. Det har blant annet ført til musikk med
utgangspunkt både i Igor Stravinsky- og Carl Nielsens univers.

Ny vri

Etter å ha spilt vel 50 konserter rundt om i Europa og samarbeida med
en rekke både jazz- og klassiske/samtidsmusikk-ensembler, så har denne
innspillinga og denne musikken blitt litt av alt dette.

Jeg tror aldri jeg har blitt invitert med på ei liknende musikalsk
reise tidligere. Det har seg nemlig slik at trioen har presentert fire
samtidskomponister, blant andre norske Inga Margrete Aas, for fire av
trioens improvisasjoner som de så har skrevet videre på og arrangert
for Nordic String Quartet. Deretter har trioen tilpassa og omdanna den
“nye” musikken til nye landskap igjen. Vi får altså tre utgaver av den
“samme” musikken!

Musiken har med andre ord vært under kontinuerlig utvikling og det har
vært veldig å spennende å følge de forskjellige stegene den og de har
tatt og hvor den har endt opp – eller har den det?

Banke, Filipsen og Pasborg er både strålende instrumentalister og
åpenbart visjonære musikanter. Det er egentlig en veldig bra kombo
det.

The Firebirds – Banke, Filipsen & Pasborg
«Adaptations»
Dacapo Records/dacapo-records.dk

Ei tidløs perle

Mange har et sterkt forhold til Chet Baker og Jan Erik Volds ikoniske
“Blåmann! Blåmann!”. Nå kommer den i en ny versjon – kun
instrumentalt.

Chet Baker & Co under innspillinga i Paris. Foto: Randi Hultin

Møtet mellom Chet Baker (1929-1988) og Jan Erik Vold førte til en av
de mest sagnomsuste plateinnspillingene i norsk jazz kanskje
noensinne. Alt ved, om og med Baker var av det mytiske slaget og det
at han falt ut av – eller gjorde han det? – et hotellromsvindu i
Amsterdam bare tre måneder etter innspillinga og omkom, gjorde ikke
denne seansen i Paris mindre spesiell for å si det forsiktig.

Hot Jon

Hot Club Records-gründer-, ideologisk fører og blakk direktør Jon
Larsen var sjølsagt fra seg av lykke da alle avtalene i forbindelse
med det som skulle skje den 17. og 18. februar var i boks. Likevel var
den gang unge Larsen fortsatt spent på om det ville skje – Chet Bakers
livsførsel og tilregnelighet hadde jo ikke det beste ryktet. Alt gikk
heller ikke etter planen, noe Larsen gjør flott greie for i liner
notesene – dette er på engelsk fordi det er ei internasjonal lansering
i samarbeid med Elemental Music – og den engelske jazzjournalisten
Brian Morton har også skrevet flotte betraktninger om og rundt Chet –
han og Miles var det greit å være på fornavn med.

For noen dager

Med den belgiske supergitaristen Philip Catherine og de to norske
gigantene Egil Kapstad på piano og Terje Venaas på bass på plass og
åpenbart så motiverte som vel tenkelig, så førte de to dagene i
selskap ikke minst med Jan Erik Vold og et knippe standardlåter og tre
nydelige Kapstad-låter – en om fugl, må vite – til et møte som på alle
slags vis har tidløshetens stempel på og ved seg.

Mange har trodd at dette var Bakers siste plateinnspilling, men det
var det ikke. Han rakk to til før den fatale hendelsen i Amsterdam,
men det som skulle være starten på et mer eller mindre fast samarbeid
med Vold, Kapstad & Co, og som skulle begynne med en konsert i Molde i
august, blei det dessverre ikke noe av.

Det låter altså så empatisk, varmt og lyrisk av dette “bandet” og Vold
for ha oss unnskyldt, men han savnes altså ikke i denne miksen. Det
gjør jo sånn sett ingenting: vi har alle samla allerede på “Blåmann!
Blåmann!”. I pose og sekk der altså.

Alt her er av det inderlige slaget og alle legger sjela i potten så
det holder – vi får også tre alternative opptak av “Body and Soul”,
“If You Could See Me Now” og “Makin´ Whoopee” – men at Chet Baker og
Egil Kapstad var sjelsfrender av det speislle slaget fra første takt,
tror jeg ikke det kan være mye tvil om.

Er det noe der oppe eller der ute, så er jeg sikker på at de har
møttes igjen. Vi har nede får klare oss med dette fantastiske møtet og
det holder mer enn lenge.

Chet Baker
«Late Night Jazz»
Hot Club Records/Elemental Music

Ny stemme i mange varianter

Ikke hørt om Gašper Livk, sier du? Da er vi minst to, men her viser
den slovenske bassisten seg virkelig frem.

Gašper Livk har mye å melde.

Blant de mange, svært mange vil jeg mene, sakene jeg kan lite eller
ingenting om, står min kunnskap om slovenske bassister nesten i ei
særstilling. Den jobben har heldigvis Gašper Livk (31) tatt på seg å
gjøre noe med. Og vi snakker ikke om en herre som tar lett på oppgava
heller: her introduserer han seg sjøl med en boks bestående av fem
cder med like mange konstellasjoner. Såpass må det være!

Hva er det med Slovenia?

Jeg må innrømme at kunnskapen om improvisert musikk som kommer ut fra
Slovenia generelt står en hel del tilbake å ønske. Pianisten Kaja
Draksler var den første som åpna døra og seinere kom gitaristen Samo
Salamon, som Arild Andersen har samarbeida med.

De seineste åra har imidlertid det portugisiske selskapet Clean Feed
Records, der en rekke norske musikere også har fått gitt ut musikken
sin, sørga for at stadig flere dører har blitt åpna. De unge
pianistene Miha Gantar og Rebeka Rusjan Zajc har begge gitt ut opp til
flere bokser med fem cder i seg og fortalt oss at i den moderne gata –
med solide impulser fra både impro, jazz og samtidsmusikk – så skjer
det mye interessant i det lille landet på Balkan.

Livk syntes ikke han kunne være noe dårligere enn sin pianovenner når
det gjaldt kvantitet. Sammen med en kvartett med to pianister og en
trommeslager, duo med pianisten Seppe Gebruers, solo bass, en
happening med bass og åtte pianister og en bassfest med åtte store
feler, sørger han for solid variasjon i musikken som Livk i stor grad
har komponert.

Krever og krevende

Det Livk gir oss er musikk som krever mye av de involverte og av oss
på mottakersida. De synes jeg ofte er befriende – jeg ønsker ikke at
alt skal være så lett bestandig. Det fører ofte til at belønninga er
større og Gašper Livk har på første forsøk fortalt oss at han er og
har ei stemme som er vel verdt å følge med argusører i åra som kommer.

Gašper Livk
«System Coda»
Clean Feed Records/cleanfeed-records.com

Ikke føkk med Kleive

Noen springer inn i platestudio ved første og beste anledning, Andre
venter til de har noe å melde. Julie Kleive hører hjemme i sistnevnte
kategori.

Julie Kleive har noe inderlig og høyst personlig å melde.

Jeg har hørt bruddstykker og sett glimt av hvem Julie Kleive (34) er
som vokalist og formidler og har skjønt at potensialet er voldsomt.
Jeg har spurt både meg sjøl og henne når det skulle komme et musikalsk
visittkort fra henne og svaret, fra henne, må vite, har vel vært sånn
cirka når det er klart for det. Nå var det heldigvis det.

Kleive

Mange nikker sjølsagt gjenkjennende til Kleive-navnet. Med onkler som
heter Audun og Iver så er det ikke veldig overraskende at det finnes
gode musikalske gener i frøken Julie også. De er både mange og gode.

Med sin vakre, varme, gjennomsiktige og ganske så skjøre stemme
framstår Kleive som en formidler av klasse på aller første forsøk

Singer-songwriter

De ni låtene som Kleive har skrevet både tekst og musikk til og som
synges på norsk befinner seg ei et vise/pop-landskap som byr på mye
luft og rom som gjør at vi får muligheten til å oppleve nyansene i
både tekst og musikk og de er det mange av.

Kleive skriver og formidler om erfaringer fra et levd liv – det kan
man når man har levd 34 år og åpenbart har Kleives evner til å sette
empatiske ord på det. Her er vi noen lysår unna tanketomme poptekster
for å si det sånn.

Reisefølget

Med seg til å dandere dette budskapet på best mulig vis har hun Herman
Wildhagen, Håkon Brunborg Kjenstad på allehånde instrumenter og som
medprodusenter og pappa Torfinn på piano på ett spor. De har skapt
originale landskap og omgivelser – Julie spiller sjøl også en rekke
instrumenter – og sørger for at dette har blitt en varm og empatisk
debut som bør åpne mange dører og ører for Julie Kleive. Hun har
nemlig mye flott og høyst personlig å melde.

Julie synger om å føkke med hjertet – mitt råd er at man ikke skal
føkke verken med hjerter eller Julie Kleive i åra som kommer.

Julie Kleive
«være været være værende»
Oslo Plateselskap