Vakkert fra vakre Nordvestlandet

Arne Torvik har vært og er en sentral skikkelse i Moldes jazzliv. Både som en viktig brikke i Moldejazz sitt programarbeid, men ikke minst som musiker har han markert seg som en kunnskapsrik og svært stilsikker personlighet.

Arne Torvik Trio  – Øystein Aarnes Vik, Bjørnar Kaldefoss Tveite og sjefen sjøl.

Pianisten, komponisten og bandlederen Arne Torvik (39) er ikke blant dem som roper høyest eller som søker rampelyset oftest. Når han først melder så er det derfor ekstra grunn til å lytte og «Northwestern Songs» er nok et eksempel på det.

Vet hvor han kommer fra

Arne Torvik har med denne trioplata gitt oss sin andre tilstandsrapport under eget navn. For knappe fem år siden lanserte han «Northwestern Sounds» – en vakker og inviterende debut med en sekstett som reisefølge.

Tittelen på denne trioplata likner mistenkelig på den forrige. I bunn og grunn forteller den meg at Torvik gjennom sine komposisjoner og sitt uttrykk stadig vil fortelle oss at han vet veldig godt hvor han kommer fra. Om det blir overtydelig? På ingen måte; det blir kun en manifestasjon av Torviks røtter og hans stolthet av å høre til på Nordvestlandet. Det er mulig å forstå akkurat det!

Melodiker og lyriker

Også i dette svært tradisjonelle trioformatet – det blir liksom ikke mer jazz enn piano, bass og trommer – bekrefter Torvik at han er en melodiker og lyriker av rang. Når han så kobler det med å gi seg sjøl og sine medsammensvorne den lufta og det rommet som Nordvestlandet inviterer til, så har dette blitt en akkurat så vakker, men samtidig reflekterende ekskursjon som Torvik trolig hadde hørt eller sett for seg.

Reisefølget, Bjørnar Kaldefoss Tveite fra Voss på bass og Øystein Aarnes Vik fra Oslo på trommer – to representanter for den nye, meget lovende jazzgenerasjonen, er av det svært empatiske og lyttende slaget. Til tross for at dette er en ganske så fersk konstellasjon, så virker det som om de har spilt sammen leeenge – et sikkert tegn på at kjemien er der i svært stor grad.

Steg

Både som komponist og pianist har Arne Torvik tatt nye, flotte steg med «Northwestern Songs». Jovisst er dette jazzmusikk, flott sådan også, men dette er mer enn noe annet Musikk med stor M som kan glede musikkelskere uansett hvilken sjanger man bekjenner seg til. Har man behov for noe vakkert og følelser for eller en lengsel mot Nordvestlandet, så er «Northwestern Songs» sterkt å anbefale.

PS Da gjenstår det åtte dager av galskapen i og rundt Det hvite hus. Tenk om noen kan få gjort ventetida enda kortere.

Arne Torvik Trio
Northwestern Songs
Losen Records/MusikkLosen

På svært djupt vatn

Hvis du har lyst å utfordre deg sjøl, så kommer det tre gode forslag her fra den amerikanske vestkysten.  Spenn sikkerhetsbeltene og ta sjansen!

Kyle Bruckmann er ei sjelden stemme.

Herrens veier er som kjent uransakelige, men heldigvis finner postmenn- og kvinner verden over veien til postkassa mi og det betyr ofte påfyll av musikk jeg ikke ante fantes. Den amerikanske perkusjonisten Jacob Felix Heule (40), bosatt i California, har jobba med flere norske musikanter som Guro Moe og Gunnhild Seim, har sørga for at mitt sanseapparat har fått ei sjelden utfordring – ei utfordring det har hatt svært godt av.

I relativt uprioritert rekkefølge kommer omtale av de tre innspillingene og først ut er Kyle Bruckmann – mutters aleine. Som de andre involverte her er også Bruckmann et helt nytt navn for meg. Utstyrt med sin obo og sitt engelske horn samt ymse elektronikk, tar han oss med til steder de aller færreste av oss har vært på tidligere. Utgangspunketen er tre verker veldig i samtidsgata der det ene verket blir spilt live i en elektronisk versjon og seinere i en akustisk utgave med de to nevnte horna.

Om det er punkinfluert frijazz, en fusjon mellom eksperimentell progrock og ny-no wave eller støy – aller helst alt dette og litt til -, vet jeg ikke, men det er uansett spennende og totalt annerledes både lydmessig og som uttrykk.

 

Djll, Heule, Bruckmann og Nishi-Smith – vi snakker one of a kind.

Bruckmann er også med på “Brittle Feebling” – ei kvartettinnspilling med Tom Djll på trompet, Jacob Felix Heule på ei gulv tom-tromme og Kanoko Nishi-Smith på det japanske strengeinstrumenete koto. Fire usedvanlig lyttende og responsive musikanter med totalt åpne sinn møtes i fem frie landskap – landskap som sjølsagt uten unntak blir til underveis. Tradisjonell rytmikk, harmonikk og melodikk er bare å glemme. Her er det helt andre idealer som ligger i bånn og er du utstyrt med åpent sinn og en solid dose musikalsk nysgjerrighet, så kan dette være svaret på dine bønner.

 

Det finnes garantert ikke noe band som likner på Euphotic.

Den viktige tredjerunden, som det jo heter på skøytespråket, er litt i samme gata. Djll er med også her og trakterer elektronikk i tillegg til trompet. Han får reisefølge av Bryan Day på instrumenter jeg vil tro han har skapt sjøl og Cheryl Leonard på alt fra drivved, sand, steiner, fjær, skjell og ymse annet hun har funnet i naturen.

Her snakker vi nesten sjølsagt lydeksperimenter av sjelden klasse – eksperimenter som skaper fascinasjon, spenning og nysgjerrighet. Vi blir tatt med til en lydverden ingen av oss har opplevd tidligere og, sjøl om det ikke kommer til å bli spilt hver dag, så er det fascinerende landskap som blir åpna opp.

PS Også i California er jeg sikker på at millioner ser fram til dagen Trump blir sendt ut av Det hvite hus – både Arnold S og musikerne på disse platene.

PS 2 Naboen i etasjen over skrivepunktet mitt, ringte og lurte på om det var jeg som spilte musikk eller om det var varmepumpa hennes som hadde begynt å lage til nå ukjente lyder. Det var nok jeg som spilte “Ultima-musikk”.

Kyle Bruckmann
«Triptych (Tautological)»
Carrier Records/carrierrecords.com
Bruckmann/Djll/Heule/Nishi-Smith
«Brittle Feebling»
Humbler/[email protected]
Euphotic
«Isopleths»
Public Eyesore/publiceyesore.com

Zetterlunds arvtaker

Ellen Andersson tar nye steg med sitt andre album og forteller oss at savnet etter Monica Zetterlund ikke er fullt så stort lenger.

Ellen Andersson er godt i gang med noe som kan bli ei strålende karriere.

Ellen Andersson (29) fortalte oss allerede med debuten “I´ll Be Seeing You” i 2016 at her hadde Carl XVI Gustav och Silvia fått frem et stort talent i den ganske så tradisjonelle jazzvokalgata. Siden den gang har hun blitt kåra til “Årets nykomling” og vunnet Gyllena Skivan for årets beste jazzskive der borte hos korven – det sier det meste om hvilken anseelse hun nyter lenge før hun runder 30.

Siden debuten har Andersson sunget hundrevis av konserter og jobba med mange konstellasjoner fra kvartett til storband og symfoniorkester. Stemma, uttrykket og modenheten har utvikla seg og Andersson framstår nå som en vokalist i det ypperste sjiktet uansett hvilken måleenhet man benytter.

Andersson anno nå er i besittelse av både ungdommelig nysgjerrighet og en modenhet som skulle tyde på at hun har levd relativt mye lenger enn det hun har gjort. Når tankene mine går i retning Monica Zetterlund så er det en kompliment så stor som vel mulig og svenskene skal være glad for at det har kommet ei ny stemme som er i stand til å føre arva videre.

Som på debuten så finner vi Andersson, som jeg har mistenkt for å ha tilbrakt en time eller to i selskap med Chet Baker og Blossom Dearies univers, i et landskap der standardlåter – mer eller mindre kjente – danner fundamentet. Med sin varme. luftige og høyst personlige stemme tar Andersson låter som tittellåta, Legrands “Once Upon a Summertime”, Randy Newmans “You Got a Friend in Me”, Lennon og McCartneys “Blackbird” og “I Get Along Without You Very Well”, til sine helt egne steder. Andersson revolusjonerer absolutt ikke noe som helst, men hun setter likevel sitt eget bumerke på alt hun gir oss her.

Som reisefølge har hun noen av Sveriges aller mest lovende unge musikanter i den samme tradisjonen: bassisten Niklas Fernqvist, gitaristen Anton Forsberg, pianisten Joel Lyssarides og trommeslageren Johan Löfcrantz Ramsay (ikke fullt så ung) samt stjernetrompeter Peter Asplund og en strykekvartett på noen av spora. Slikt kan det lett bli saker av og du verden som det har blitt det her.

Ellen Andersson bekrefter det vi mer enn ante for noen år siden: ei stjerne har blitt tent og skinner noe voldsomt.

PS Måtte det gjøres alvor av å fjerne Trump før noe enda mer alvorlig skjer.

Ellen Andersson
You Should Have Told Me
Prophone Records/Naxos Norway

To velsmakende italienere

Nei, vi snakker ikke om vin i denne omgang, men derimot om to pianojazztrioer som har kommet oss for øre på grunn av god svorsk hjelp.

Ground 71 i aksjon på en italiensk festival.

Jeg har skrevet det før og skriver det med glede igjen: hadde det ikke vært for idealister som Anders Thorén og plateselskapet AMP med base i Oslo, så hadde vi vært mye fattigere. Jeg lurer ofte på hvordan de får ganske så marginale prosjekter som for eksempel disse to innspillingene til å gå rundt, men nøyer meg med at det er musikk som er verdt at flere enn en engere krets får høre og krysser fingrene for at flere slike innspillinger kommer opp til overflata.

Blant de mange produksjonene AMP har vært fødselshjelper for har nå turen altså kommet til to italienske trioer. Ground 71 blei etablert av pianisten Giampiero Locatelli i 2015 og består ellers av bassisten Stefano Dallaporta og trommeslageren Andrea Grillini. De to førstnevnte spiller både akustiske og elektriske horn. Alle tre er nye bekjentskaper for meg, men har åpenbart markert seg solid på hjemmebane både i egne og andres konstellasjoner.

Med et repertoar bestående av kun originalkomposisjoner som alle tre har bidratt med, møter vi musikk med masse rom for alle til å fortelle oss hvem de er. Det kollektive, akustisk/elektriske, melodiske uttrykket er sentralt, men tilliten de viser hverandre og lytteegenskapene er av sorten som bare musikanter på svært høy hylle er i besittelse av.

Ground 71 har brukt åra fram til debuten på et svært godt vis.

 

Bassisten Marco Rottoli i sentrum for sine fine trio.

Bassisten Marco Rottoli debuterer også som leder med “New Year´s Eve”. Denne trioen, som ellers er befolka av pianisten Simone Daclon og trommeslageren Pasquale Fiore, hører hjemme i samme generasjon som Ground 71 – alle musikanten er mellom 35 og 45.

Rottoli har arrangert all musikken som enten er skrevet av han sjøl, samt to låter fra den eldre jazzskatten pluss Monks “Bye-Ya”.

Det musikalske idealet til Rottoli har sitt fundament i et melodiøst seinbop-språk som tilhengere av blant andre band som Eastern Rebellion vil kjenne seg igjen i. Som Grund 71 så holder også trioen til Rottoli meget solid nivå og forteller oss at det skjer mye fint i Italia som et jazzpublikum her oppe ved Nordpolen sjelden får høre.

PS Ti dager, eller forhåpentligvis noe mindre, før verdens farligste mann blir hjulpet ut av Det hvite hus.

Ground 71
Ground 71
AMP Music & Records/Musikkoperatørene

 

Marco Rottoli Trio
New Year´s Eve
AMP Music & Records/Musikkoperatørene

Et herlig stykke utenfor allfarvei

Lyst på ei utfordring av det uvanlige slaget? Dette svensk/danske samarbeidet kan være svaret på dine udrømte drømmer.

Qarin Wikström er en flott slektning av Maja Ratkje.

Samarbeidet mellom det danske og det norske postvesenet fungerer åpenbart bra til tross for all annen faenskap som omgir oss. Det har blant annet ført til at jeg har blitt utfordra av ei multikultipakke som jeg sjelden oppsøker sjøl. Det er slike opplevelser som er med på å gi påfyll vi trenger i større grad enn noen gang nå.

Jan Oksbøl Callesen er en improviserende illustratør. Foto: Kasper Nybo

Pakka består av ei bok med tolv fargerike, spennende og annerledes illustrasjoner skapt av danske Jan Oksbøl Callesen. På forsida av boka er det en kassett med musikk skapt av svenskene Herman Müntzing, på elektronikk, maskiner og tangenter, og Qarin Wikström på elektronikk, tangenter og stemme. Jovisst er de to musikanter, men i mine ører de i minst like stor grad lydskulptører.

Herman Müntzing er en grenseløs lydskulptør. Foto: Peter Gannushkin

Ideen var å skape lydlandskap som fulgte Callesens illustrasjoner fra side til side. Vi snakker ikke tradisjonell rytmikk, harmonikk eller melodikk her – vi snakker en type musikalske assosiasjonsskulpturer som kler Callesenes improillustrasjoner – eller vice versa.

Er du utstyrt med en dose eller to med nysgjerrighet og evne og lyst til å overraske deg sjøl og ta sjansen på å oppleve noe du aldri har opplevd tidligere, så byr dette originale og kreative triumviratet muligens akkurat på det du ikke visste du verken hadde behov for eller lyst på. Herlig stygt-fint og veldig annerledes.

PS Nå er det bare dager eller kanskje aller helst timer igjen før Trump blir geleida ut av Det hvite hus. Vi får håpe galskapen tar slutt veldig snart – helst før 20. januar.

Müntzing/Wikström/Callesen
Ping Pong Punktum
ILK Music/ilkmusic.com

Ei helt spesiell reise

Etter å ha fulgt perkusjonisten Jakop Janssønn i flere konstellasjoner de seineste åra, så kommer det ikke som noen stor overraskelse at han skaper noe helt unikt i forbindelse med debuten sin.  Uansett er det svært hyggelig.

Jakop Janssønn, omgitt av Daniel Herskedal og Håkon Aase, gir oss noe helt unikt.

Jakop Janssønn (34) fra Gammelgard ved Tromsø har i flere musikalske møter fortalt oss at han er en perkusjonist med noe helt spesielt på hjertet. Vi har møtt han både i Halles Komet, sammen med Jørn Øien og ikke minst sammen med Marja Mortensson. Uansett hvor så har han satt sitt helt spesielle bumerke på musikken.

Når han nå debuterer så tar han med seg sin bakgrunn fra den samiske kulturen og setter den på et unikt vis sammen med nordisk jazz og med spor av afrikanske rytmer. Janssønn tar med seg det han har funnet på veien fram til nå og forteller oss hvem han er: en spennende og interessant musikant med noe helt eget på hjertet.

Med sitt helt spesielle perkeoppsett danner han et fundament for de ni ekskursjonene som gjør at de fleste sanser blir skjerpa kraftig. Han og hans medsammensvorne tar oss nemlig med til steder jeg aldri i hvert fall har vært tidligere og lite er så spennende og fascinerende som det.

Når Janssønn tar invitert med seg tubaist i særklasse Daniel Herskedal og den enestående fiolinisten Håkon Aase, hvilken unik besetning, så sier det sitt om at Janssønn har hatt noe helt spesielt i bakhodet da denne musikken blei unnfanga. Strykere fra Arctic Philharmonic sørger også for ekstra krydder ved flere anledninger og alltid på de rette stedene.

“Bricoleur” er et vakkert, personlig og sterkt visittkort fra Jakop Janssønn. Han er ei stemme det er vel verdt å bruke mye kvalitetstid sammen med.

PS I dag har Trump nådd et nytt lavmål – han stiller ikke på innsettelsen av Biden den 20. januar. Heldigvis har Nancy Pelosi tatt grep for å hindre at han har tilgang til atomknappen.

Jakop Janssønn
Bricoleur
Finito Bacalao Records/Musikkoperatørene

Inderlig og usigelig vakkert

Den argentinske bandeonisten Dino Saluzzi er intet mindre enn en legende og et ikon. Du verden så fint det er å få hilse få hans univers igjen akkurat nå.

Dino Saluzzi gir oss noe svært viktig.

I nærmere 40 år har Dino Saluzzi (85), i stor grad via ECM, gitt oss usedvanlige doser original musikalsk skjønnhet med hjelp av det argentinske nasjonalinstrumentet bandoneon – en type trekkspill som blei oppfunnet av tyskeren Heinrich Band. Det hele starta med “Kultrum” i 1982 og siden har vi fått møte han i en rekke konstellasjoner – også på duo med vårt eget ikon Jon Christensen på “Senderos” fra 2005.

Nå er Jon borte, men Saluzzi er så definitivt fortsatt med oss. Mellom februar og oktober 2019 spilte han inn disse ni originalkomposisjonene hjemme i Buenos Aires og til tross for at Saluzzi allerede da var en godt voksen mann, så var han i storslag.

Det hele begynner med en hyllest til hans sjelsfrende Giya Kancheli – den georgiske komponisten som gikk bort da Saluzzi holdt på å avslutte denne innspillinga. Seinere blir det mange musikalske minner med røtter i hjembyen Buenos Aires.

Uten unntak er det et inderlig og vakkert, men ofte melankolsk og ettertenksomt, uttrykk i det landskapet Saluzzi inviterer oss inn i. Det egner seg alltid perfekt til refleksjon, men kanskje spesielt nå i disse tider der mye av det tankegodset vi har blitt vant til å lene oss på blir satt i spill av gale mennesker med makt.

Dino Saluzzi har vært og er et helt spesielt univers. Du verden så flott det er at han fortsatt deler det med oss.

PS I bortimot fire år har jeg avslutta mine anmeldelser med at jeg håper at Trump blir avsatt så raskt som mulig. Jeg håper det blir i dag – før galskapen når nye høyder.

Dino Saluzzi
Albores
ECM/Naxos Norway

Jazz og pizza – herlig miks

Den engelske bassisten Tim Thornton sper på inntektene i disse høyst spesielle tider med pizzabaking. Hvis pizzaen smaker like godt som musikken låter, så snakker vi Michelin!

Tim Thornton, til venstre, serverer både god musikk og visstnok god pizza.

Tim Thornton (32) fra London har jeg hatt gleden av å møte ved tre plateanledninger tidligere, blant annet sammen med Kjetil Jerve og Anders Thorén. Til tross for at “Little One” er Thorntons tredje skive under eget navn, så er dette likevel den første som har kommet min vei. Den er nok en bekreftelse på at det finnes mye flott, vakker og spennende jazzmusikk der borte på fotballøya.

Da Thornton blei far for første gang, blei mye av musikken unnfanga via nynning og synging for datteren for å få henne til å sove. Denne metoden tok han med seg til innspillingsprosessen til denne skiva og hvis den unge frøkenen blei utsatt for like mye vakker musikk som dukker opp her, så sovna hun med et smil rundt munnen.

Det er til et melodisk, funky og blidt – nesten smilende vil jeg si – univers Thornton inviterer oss. Noen ganger går tankene til John Scofields New Orleans-hyllest “Piety Street” og mye av grunnen til at det skjer, skal gitaristen Ant Law ha. Sjøl om han garantert har tilbrakt noen hundretalls timer i Scofields musikalske nærhet, så har Law tatt mange steg i retning seg sjøl også når det gjelder elegant effektbruk. Den passer det unike og livsbejaende landskapet til Thornton på et ypperlig vis.

Trommeslager Chris Draper og den irske tenorsaksofonisten Riley Stone-Lonergan, nye navn for meg, holder også skyhøy klasse og synes åpenbart det er stas å tilbringe kvalitetstid i Thorntons selskap. Til å krydre det hele dukker også den italienske vokalisten Rosanna Brandi opp med ordløs vokal på noen av spora – akkurat slik unge frøken Thornton fikk oppleve det de første månedene av sitt liv.

Som sagt: hvis pizzaen til Thornton smaker i nærheten like godt som musikken, så hadde jeg vært fast gjest hvis jeg hadde bodd i London. Og nok en gang skal svorske Anders Thorén og plateselskapet kona og han driver ha all mulig ære for at denne musikken når oss.

PS Det er nå bare 14 dager igjen før Trump må forlate Det hvite hus på et eller annet vis. Hvor mye galskap greier han å utløse på den tida? Måtte de som har mulighet til det stoppe galskapen.

Tim Thornton
Little One
AMP Music & Records/Musikkoperatørene

Magi skapes

Hver gang Palle Mikkelborg er involvert så er det all grunn til å sperre opp ørene. Slik er det også denne gangen.

Palle Mikkelborg og Bjarne Roupé med ungdomskilden.

Det danske trompet- og flygelhornikonet Palle Mikkelborg nærmer seg 80 med stormskritt. I rundt 60 av disse årene har han satt preg på moderne, melodisk jazzmusikk med sin unike tone og sitt totalt personlige uttrykk. Jovisst har han vært og er en disippel av Miles Davis – jeg hadde gleden av å oppleve de sammen under premieren på Mikkelborgs Davis´ hyllest “Aura” i 1985 – men som Miles så har også Mikkelborg gått sine egne veier.

Her hjemme har Mikkelborg samarbeida både med Jan Garbarek, Karin Krog og Terje Rypdal og, som for de tre nevnte, så tar det altså kun et millisekund å slå fast at det er Palle Mikkelborg vi har gleden av å oppleve.

Slik er det også i forbindelse med denne konserten som blei spilt i Næstved på Sjælland i slutten av oktober 2016. Hvorfor den har blitt liggende til marinering så lenge vites ikke, men noen musikalsk årsak til det finnes i alle fall ikke.

På sett og vis er dette en slags jamband-liknende session. Den spennende og svært erfarne svenske gitaristen Bjarne Roupé (68), som har bodd i Danmark siden slutten av 70-tallet, og som vi kjenner blant annet fra ECM-innspillinger med Michael Mantler, skulle spille i Næstved med sin trio og siden Mikkelborg, som han hadde jobba mye med tidligere, også var på plass, så var veien kort til en felleskonsert.

Med et repertoar bestående av klassikerne “Witchi-tai-to”, “Naima” og “Nature Boy”, ei svensk folkevise og tittellåta, som er en felles improvisasjon, blir det ført inderlige samtaler som alltid når Mikkelborg er til stede. Spesielt interessant er det å møte to nye, unge stemmer i perkusjonisten Benjamin Barfod, med et helt spesielt oppsett og sound, og bassisten Anton Langebæk med en stor og varm tone.

De fire snakker godt sammen – det er en inspirert seanse vi blir vitne til. Sjølsagt bærer den preg av at det er det første – tror jeg – møtet for de fires vedkommende, men som sagt når Palle Mikkelborg er på plass så skjer det ofte magiske ting.

PS Det er nå kun 16 dager til Trump blir eskortert ut av Det hvite hus. Måtte alle gode makter passe godt på disse dagene.

Palle Mikkelborg – Bjarne Roupé – Anton Langebæk – Benjamin Barfod
Pieces – Generations at Sunrise
Storyville Records/MusikkLosen

Vi trenger kjærlighet nå

Frøydis Grorud og Trude Kristin Klæboe gir oss en nydelig dose av det vi trenger aller mest nå, nemlig  kjærlighet.

Frøydis Grorud og Trude Kristin Klæboe byr på varme, mye varme.

Alle har vi vært gjennom en tøff periode – mange i større grad enn andre. Uansett føler jeg meg trygg på at er det noe alle har større behov for nå enn kanskje noensinne så er det kjærlighet. En floskel? Mulig det, men det som har truffet oss alle i større eller mindre grad har fått oss til å kjenne på behov for nærhet og omsorg på et vis vi kanskje aldri har gjort tidligere.

Mange av oss har vært så heldige at vi har fått stå på mottakersida av den varmen som har blitt delt – på så mange vis. Saksofonisten, fløytisten, og litt til, Frøydis Grorud og vokalisten og tangentisten Trude Kristin Klæboe er så avgjort med på å bidra til at varmen brer seg og at vi kan oppleve og kjenne kjærlighet via musikken.

De to ga oss “Duften av liv” for vel fem år siden og alle som kjenner de to derfra eller via andre tilstandsrapporter, blir ikke veldig overraska over at det de nå gir oss faktisk er uforfalska kjærlighet i musikalsk form.

Stemmene til de to kjenner mange etter hvert fra en rekke settinger. Varme og inderlighet har vært og er definitivt to ord som kler budskapet de to har formidla i mange, mange år og kanskje i enda større grad enn noensinne med “Duften av kjærlighet”

De har samla 14 av de vakreste sangene de vet om og jeg føler meg ganske sikker på at de ikke er aleine om akkurat det når det gjelder sanger som “Fordi jeg elsker deg” – Bob Dylans “Make You Feel My Love” i Bjarte Hjelmelands oversettelse -, “Svantes lykkelige dag”, “Så skimrande var aldrig havet”, “Over the Rainbow” og Benny Borgs sterke og vakre “God morgen, min kjære”. Jeg kunne avgjort nevnt alle de andre også – alle befinner seg på samme høye hylle.

Grorud og Klæboe kler hverandre på et ekte og inderlig vis og når de så har fått assistanse fra tangentør Trond Lien og gitarist Per Einar Watle, så blir det skapt musikalske landskap som sprer varme til alle som er satt opp med mottakerapparat.

Av og til tenker jeg at dette nesten blir for vakkert, men så tar jeg meg i at det har jeg faktisk ikke “lov” å tenke. Vi trenger alt vi kan få nå.

PS Når galskapen når stadig nye høyder rundt og med Trump, så gjør det ikke behovet for varme noe mindre.

Frøydis Grorud & Trude Kristin Klæboe
Duften av kjærlighet
Park Grammofon/Musikkoperatørene