Imponerende drømmer

Man bør vel ikke bli overraska lenger, men til en viss grad blir jeg det likevel: LRK Trio bekrefter at det kommer virtuos og spennende jazz også fra Russland.

LRK Trio er klar for Moldejazz i sommer.

For to år siden kom LRK Trios første skive på Losen Records: «If You Have a Dream». Om den ikke slo ned som ei bombe, så var den i alle fall egna til å bli djupt imponert over og begeistra for. Vi blei nemlig presentert for en trio med ferdigheter i ultraklassen – som vi for så vidt er vant med fra russiske kunstnere, men ikke veldig ofte på jazzfronten.

LRK Trio, der LRK er initialene til tangentisten Evgeny Lebedev, bassist og vokalist Anton Revnyuk og trommeslager Ignat Kravtsov, blir regna for å være det hotteste som finnes på jazzfronten i hjemlandet. Trioen har eksistert siden 2015 og har spilt over store deler av kloden.

Dette er altså det andre albumet Odd Gjelsnes og Losen Records gir ut med trioen og nok en gang skal han ha skryt for å åpne dørene og ørene våre for musikk vi ikke ante fantes.

Denne skiva er spilt inn etter en turné i Japan der inspirasjon fra en ny kultur førte til påfyll og en rekke nye låter der alle tre har bidratt på skrivesida. Ballet blir avslutta med ei tolkning av en kjent japansk sang.

Sammen med en rekke gjesteartister, blant annet på steelgitar, cello, plystring (!) og vokal – inkludert amerikanske JD Walter på ett spor – blir vi tatt med på ei melodisk og rytmisk reise av det virtuose og imponerende slaget.

De tre herrene, som blir å finne på Moldejazz til sommeren, hører teknisk sett hjemme på det aller øverste nivået. De er også så samspilte som vel tenkelig. Likevel er det slik at jeg befinner meg et sted mellom begeistra og imponert: at LRK Trio er veldig flinke hersker det overhodet ingen tvil om, men i hvor stor grad de berører meg er jeg usikker på. Jeg skal så definitivt gi dem en ny sjanse i Molde.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

LRK Trio
Urban Dreamer
Losen Records/MusikkLosen

En dobbel Zach takk

Ingar Zach er en framifrå og totalt unik perkusjonist som med disse to utgivelsene tar nye steg.

Ingar Zach har funnet sin egen stemme.

Ingar Zach (47) har, helt siden vi hørte han for første gang på begynnelsen av 90-tallet, staka ut sin helt personlige kurs. Han har ikke kompromissa med noe eller noen og hver gang han gir oss et livstegn fra sitt sjølpålagte eksil i Spania, så veit vi at det blir noe ganske for seg sjøl. Slik er det også med disse to utgivelsene.

De to stykkene på «floating layer cake» er henholdsvis et samarbeid mellom Zach, den canadiske strykekvartetten Quatuor Bozzini, vokalkunstneren og resitatøren Caroline Bergvall og gitaristen Kim Myhr samt et solo-perkusjonsstykke opprinnelig skrevet for det australske perkusjonsensemblet Speak Percussion.

Her skapes det lyder, landskap og stemninger som får anledning til å utvikle seg organisk og sakte på et vis som jeg ikke skjønner noen andre har vært i nærheten av. Det er tøft, det er annerledes, det er vart og det er vakkert – og det er for de som gjerne vil la seg utfordre og ta sjansen på å oppleve noe helt nytt.

»Before Nightfall One» er et samarbeid mellom Zach og den australske perkusjonsduoen Speak Percussion bestående av Matthias Schack-Arnott og Eugene Ughetti. Vi snakker da om et ledende samtidsensemble som har store deler av verden som si leikegrind.  

Hjemme i Melbourne satte Speak Percussion i gang et stort og spennende prosjekt de kalte Before Nightfall der de inviterte åtte gjesteartister som i løpet av en dag skulle eksperimentere seg fram via lyd, improvisasjon og komposisjon, til noe som skulle framføres på kvelden i et nøye utvalgt lokale.

Zach var den første av de åtte som tok turen til Australia og den 18. januar 2017 var dagen for møtet. Alt som skjedde, fra øvelse til konsertslutt, blei tatt opp. Etterpå blei det miksa og mastra og det er det ferdige resultatet vi får bli med på her.

Vi snakker om en lang stillferdig samtale på knappe 35 minutter der klanger, lyder og stemninger flyter sammen på et unikt vis. Dette er musikk som egner seg til ettertanke, konsentrasjon og til at den store ro kan senke seg. Den er nok et eksempel på Ingar Zachs unike talent.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Ingar Zach
floating layer cake
SOFA Music/Musikkoperatørene
Ingar Zach I Speak Percussion
Before Nightfall One
SOFA MUSIC/Musikkoperatørene

 

Coltrane+Hendrix=Nordsø

Den danske gitaristen, komponisten og bandlederen Mikkel Nordsø har hatt to store musikalske helter siden før han blei tenåring: John Coltrane og Jimi Hendrix. Det er det fortsatt mulig å høre.

Mikkel Nordsø er Danmarks beste gitarist hevder mange.

Mikkel Nordsø (63) har vært sentral i dansk musikkliv i mange tiår og blir rangert helt på topp av gitarlista hos veldig mange musikktilhengere. Etter å ha tilbragt kvalitetstid sammen med «Out There» er det så avgjort mulig å skjønne det.

Sjøl om det bare er en svipptur med dans(k)ebåten over til København, så er det dessverre mye dansk kvalitetsmusikk vi går glipp av. Mikkel Nordsø befinner seg dessverre i den kategorien for min del: den eneste av hans skiver som har funnet veien til meg er «Goal» fra 2000. Nå er det definitivt på sin plass å rette opp i dette avsindige misforholdet.

Nordsø oppdaga altså Coltranes som 9-åring (!!) og Hendrix som 12-13-åring. Vi kan vel slå fast at Nordsø var tidlig ute for å si det forsiktig. Siden har Coltrane og Hendrix vært med han på hans musikalske ferd i større eller mindre grad og da han «fant» trommeslageren Alvin Queen skjønte han at det perfekte fundamentet for å kombinere impulsene fra sine to store helter var på plass.

Når så tangentmaestro Ben Besiakov, som vi kjenner her hjemme fra relativt straighte akustiske sammenhenger med norske musikanter, bassist i sedvanlig dansk ultraklasse Anders Christensen (som jeg gikk meg på på ei lita thailandsk øy for noen år siden) og tenorsaksofonist Tomas Franck – med sin Coltrane veldig under vesten – er hjertelig tilstede og vel så det, så har «Out There» blitt en herlig ekskursjon i et heftig Coltrane/Hendrix-landskap med kun Nordsøs komposisjoner.

Nordsø har skjønt budskapet og intensjonene i begges musikalske univers og samtidig makta å legge til noe helt eget både i låtene og i spillet sitt. «Out There» er tøft, moderne, rocka, ettertenksom og, som  både Coltrane og Hendrix´musikk, totalt tidløs. Mikkel Nordsø og jeg har hatt ei ufrivillig lang pause. Det er det absolutt ingen grunn til å fortsette med.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Mikkel Nordsø Quintet
Out There
Stunt Records/MusikkLosen

Den smarte terroristen

Tom Egeland er så avgjort en av våre aller beste kriminalforfattere. Nå har han latt sin største helt, Bjørn Beltø, hvile, men det er absolutt ingen grunn til å fortvile av den grunn. TV-personligheten Kristin Bye er nemlig tilbake.

Tom Egeland bekrefter nok en gang sine strålende kvaliteter.

Med «Falken» har Tom Egeland lagt historia så nær oss, i alle fall for min del, som vel tenkelig. Dramaet utspiller seg nemlig når 19-trikken blir kapra i Oslo sentrum klokka 16.05 en mandags ettermiddag. I løpet av de påfølgende knappe fire timene blir vi tatt med på ei reise som er både spennende som thriller og som samtidig utspiller seg med et bakteppe som er dels realistisk og dels skremmende.

Med sin elegante penn og sin enorme research – begge deler  har vi blitt vant til å forvente – tar Egeland tak i oss fra første side og slipper oss ikke før dramaet er over. Nok en gang unngår Egeland de blodige, grusomme og ofte unødvendige drapshandlingene – det som skjer i og rundt trikken er det bokstavelig talt mer enn nok temperatur i uansett.

Egeland benytter seg av sin lange erfaring som journalist og vaktsjef og spesielt tv-mediets måte å dekke en slik hendelse på, spiller ei sentral rolle. Der han i Beltø-universet skuer tilbake noen tusen år for å etablere bakteppet, er det denne gangen mye nærmere oss i tid – så nært at mange av oss husker grusomhetene veldig godt. Og, som Egeland slår fast, så vil nok enkelte aldri bli ferdig med det heller.

»Falken» utvikler seg minutt for minutt der kaprere, gisler, politikere og politi spiller sentrale roller. Egeland benytter seg av en summarisk måte å bringe historia videre på og det fører til at vi får en slags tv-seer følelse underveis – en type breaking news som blant andre CNN og TV 2 Nyhetskanalen har stått langt fremme i køa for å utvikle. Den verdenen kjenner Tom Egeland svært godt og det skinner også tydelig gjennom.

Som alltid makter Tom Egeland å skape stor og elegant spenning i sine romaner. Han gjør det igjen med et realistisk og skremmende bakteppe og vi skjønner raskt at det ikke er impulsive amatører vi har med å gjøre – vi snakker om proffer. Her jeg bor på Nordstrand kan jeg både høre smellene og kjenne røyklukta fra «Falken» – nok en stor Tom Egeland-roman.

PS Jeg har vært kollega med Tom Egeland i TV 2 i en årrekke og vi møtes fortsatt fra tid til annen på Matkroken.

Tom Egeland
Falken
Capitana Forlag

To giganter

Vijay Iyer og Craig Taborn er to av nåtidsjazzens aller største pianister. Her får vi nok et bevis på det – de to sammen live.

Vijay Iyer og Craig Taborn sammen – en fantastisk opplevelse.

 

Vijay Iyer (47) og Craig Taborn (49) har i løpet av de seineste tiåra tatt steget opp på den øverste hylla når det gjelder pianister i den moderne jazzklassen – nærmere bestemt i skolen som henter impulser fra de fleste sjangre for så sette det sammen til noe helt eget.

Det har de gjort med egne band, men også sammen med andre. Blant annet var begge to viktige elementer i Art Ensemble of Chicago- legenden Roscoe Mitchells Note Factory tidlig på 2000-tallet. Der fant de to ut at de gjerne ville utforske noe sammen på et eller annet tidspunkt og her får vi være med på noen av funnene.

Jeg hadde gleden av å høre de to i Molde for noen år siden – en stor opplevelse der de mer eller mindre fritt utforska nye territorier og der de bytta pianoer underveis.

Her vi treffe på dem i levende live nok en gang – på Liszt-akademiet i Budapest, Ungarn den 12. mars i fjor. Med den nylige bortgangen til inspirasjonskilder og pianostorheter som Muhal Richard Abrams, Geri Allen og Cecil Taylor friskt i minne, hylles de tre med kollektive komposisjoner av de to samt Allens «When Kabuya Dances». Billedkunstneren Jack Whitten blir også tilegna ei låt og hele veien er det samtaler mellom to likeverdige partnere der det å lytte og å utfordre hverandre på et vis der egoene får plass, men aldri overskygger den andre er svært sentralt.

Vi snakker om to virtuoser som benytter hele det dynamiske spekteret og som henter fra hele hele jazztradisjonen og vel så det til å skape noe helt unikt. Sterkt, vakkert og uhyre personlig.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Vijay Iyer/Craig Taborn
The Transitory Poems
ECM/Naxos Norway

Fra hjertet

Det er lett å båssette artister som Hanne Sørvaag. Her gir hun oss en ny mulighet til å komme nærmere hvem hun egentlig er – når hun synger på rogalandsk.

Hanne Sørvaag er en ekte popartist.

Mange har vel en følelse at vi vet hvem Hanne Sørvaag (39) er etter å ha støtt på henne som låtskriver, artist og etter et oppslag eller to litt bak i avisene – og sikkert i den kulørte pressen også. Med sin debut på norsk, og på dialekt for sikkerhets skyld, kommer vi kanskje nærmere den egentlige Hanne Sørvaag enn noen gang før.

Etter å har skrevet låter for «alle» i store deler av sin karriere, har hun etter hvert konkludert med at hun vil stå på egne bein – hun vil ikke bare fore andre med godbitene.

Det viktigste steget i forbindelse med «Som om me hørte samen» er at hun har skrevet og synger på dialekt. Det er absolutt ingen tvil om at det fører til en mye større nærhet både med artisten Hanne Sørvaag og med budskapet hennes.

Det er en ærlig og ekte Sørvaag vi møter her. Hun forteller oss om viktige hendelser i livet som foreldrenes skilsmisse, om egen kjærlighet som ikke akkurat gikk veien og hennes stadige søken etter akkurat: kjærligheten.

Hun er en flink historieforteller og en flink formidler. Stor litteratur blir vi ikke møtt med og av og til er det riktig så banalt. Det som er det fine med Sørvaag er at hun ikke gir seg ute for å være noen annen enn den hun er: her er det ikke pretensiøse forsøk på å bevege seg i sfærer både tekstmessig og musikalsk som hun ikke er en del av.

Den fine stemma hennes kler disse tekstene og den musikalske innpakninga som befinner seg i reinhekla poplandskap med enkelte countryovertoner. Jeg tror på Hanne Sørvaag sjøl om vi neppe kommer til å bli musikalske bestevenner noen gang.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Hanne Sørvaag
Som om me hørte samen
Diamond Road Music/Musikkoperatørene

Sjelden stemme

Svensk-danske Josefine Cronholm har vært med lenge, men avlegger oss alt for sjelden besøk. Her slår hun fast at hun hører hjemme i det vokale toppsjiktet her nord.

Josefine Cronholm har noe eget og svært inderlig å melde.

I mi platehylla finnes det kun et album med Josefine Cronholm (48) fra før: hennes debut under eget navn, «Wild Garden» fra 2002. I mellomtida har jeg truffet på henne sammen med blant andre Django Bates og Marilyn Mazur og hver gang har jeg lurt på hvorfor hun ikke har gitt oss mer under eget navn.

Nå har det heldigvis skjedd igjen; «Ember» er hennes fjerde soloutgivelse og det er en vakker manifestasjon på hvor særprega hun er og på hvilket unikt uttrykk hun er i besittelse av.

Med et repertoar bestående av eget materiale både når det gjelder tekst og musikk, bortsett fra Beatles-klassikeren «Blackbird», tar Cronholm oss med på en ekskursjon i et melodisk jazzlandskap der impulser fra ikoner som Joni Mitchell også har sin naturlige plass.

Med sin usedvanlige vakre og transparente stemme er Cronholm miksa akkurat så langt fremme som hun skal og med akkurat så store mengder luft rundt seg som gjør at vi kan få oppleve alle nyanser i foredraget hennes.

Når hun så har med seg et empatisk og langt fremskredent lag bestående av bassisten Thommy Andersson og trommeslageren og perkusjonisten Lisbeth Diers – begge var også med i 2002 -, pianisten Makiko Hirabayashi og våre egen, men også Danmark-bosatte, saksofonist, klarinettist og trompetist Torben Snekkestad, så har dette blitt et vakkert, djupt personlig og ikke minst inderlig visittkort fra Josefine Cronholm.

PS Dessuten synes jeg Trump bær avsettes så snart som mulig.

Josefine Cronholm
Ember
Stunt Records/MusikkLosen

Et eget univers

Kollektivet Wako er befolka av fire av de mest spennende musikantene i norsk jazz. Her følger det tredje beviset på det.

Kjetil André Mulelid, Simon Olderskog Albertsen, Bárður Reinert Poulsen og Martin Myhre Olsen – mye av nåtida og framtida i norsk jazz.

De som har lånt et øre og litt til i forbindelse med det som har kommet ut av ung, norsk jazz de seineste åra, kan ikke ha unngått å legge merke til og bli begeistra for både kvartetten Wako og innbyggerne i dette musikalske samfunnet i andre konstellasjoner også. Det vil si trommeslageren Simon Olderskog Albertsen, pianisten Kjetil André Mulelid, alt- og sopransaksofonisten Martin Myhre Olsen og bassisten Bárður Reinert Poulsen. Sistnevnte kommer opprinnelig fra Færøyene, men har som de tre andre også gått gjennom den ustoppelig kreative jazzlinja i Trondheim.

Bandets første skive – og her skal vi huske på at ingen av de fire har rukket å bli 30 år ennå – blei spilt inn i 2014 og blei fulgt opp to år seinere. Der var Oslo Strings særdeles bidragsytende gjester i Myhre Olsens låter og strykearrangement. Nå er de altså inne i det som på skøytespråket blir kalt den vanskelig tredjerunden og, for å holde oss i terminologien, så kan det slås fast at de har gått rundetida ned.

Her er det Mulelid og Myhre Olsen som hver for seg har skrevet cirka halvparten av repertoaret, mens resten er kollektivt unnfanga. Det betyr at vi blir servert musikk som er delvis ganske så strengt strukturert og som er usedvanlig vakker. Vi snakker musikk som faktisk får tankene til å gå i retning Belonging-kvartetten, sjøl om det låter helt annerledes.

Spennet i uttrykket til Wako er på mange vis voldsomt – fra det vakre, strukturerte og inderlige til det frie, åpne og søkende – men det forteller oss samtidig om fire herrer om ikke med urolige, så med åpne sinn som både vil og kan utforske stadig nye territorier.

Både hver for seg og kollektivt er Wako helt der oppe allerede. For å si det sånn: det var ikke tilfeldig at Martin Myhre Olsen fikk forespørsel fra en Chick Corea i fjor sommer om å være solist med han under en større konsert i Praha.

Wako er et band for akkurat nå og for lang tid framover og disse fire herrene vil være med å sette preg på både norsk og internasjonal jazz i flere tiår – garantert.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

 

Wako
Urolige sinn
Øra Fonogram/Musikkoperatørene

Sammen er de sterke!

Kvinner har kommet for å bli – også i jazzen. Med fem medsøstre sammen med seg, ga Cæcilie Norby oss intet mindre enn en herlig aften.

Cæcilie Norby var så avgjort midtpunktet, men så blei hun da også spilt bra!
Foto: Francesco Saggio

Etter å ha tilbragt tid sammen med sekstettens debut-cd, «Sisters in Jazz», var det absolutt ingen overraskelse at møtet med den danske vokaldronningen, som denne kvelden viste oss store deler av sin store bredde og høyst personlige uttrykk som vokalformidler, sveitsiske Nicole Johänntgen på altsaksofon, italienske Rita Marcotulli på piano, polske Dorota Piotrowska på trommer, tyske Lisa Wulff på bass og norske Hildegunn Øiseth på trompet og bukkehorn, blei av både det hyggelige og ikke minst inderlige slaget.

Med et repertoar bestående av noe eget stoff, som Norbys «First Conversation» – en herlig «filosofisk» teskt om hvor våre barn kommer fra, og en rekke låter skrevet av sterke kvinner, blei dette en manifestasjon av kvinnelige styrke på så mange måter.

Om det var Rickie Lee Jones´ – «Easy Money», Ann Ronells – «Willow Weep for Me», Betty Carters – «Droppin´ Things», Joni Mitchells – «Man from Mars» og «Big Yellow Taxi» eller Carole King/Gerry Goffins – «Will You Still Love Me Tomorrow», som blei tolka, så blei det jo gjort med en ekthet og livsbejaenhet som er sjelden å oppleve fra ei scene.

Om det var spesielt å oppleve seks kvinner sammen på ei scene? På mange måter var det det. Både fordi det er uhyre sjeldent, men også fordi empatien de utstrålte både seg i mellom og overfor oss i salen, var av slaget vi aldri – ALDRI – opplever med kun menn på scena.

Kvinner kan, kvinner vil – også som jazzmusikere. Dette bandet hadde vært en umulighet av så mange årsaker for bare noen få år siden. Så fantastisk flott at verden har gått videre – i alle fall på noen områder.

Det er vi som skal takke!
Alle foto: Francesco Saggio

Cæcilie Norby Sisters in Jazz

Victoria Nasjonal Jazzscene, 29. mars 2019

Continue reading “Sammen er de sterke!”

Stjernelag

Svenskene Lars Danielsson og Nils Landgren og tyskerne Wolfgang Haffner og Michael Wollny er hver for seg blant de ypperste i europeisk jazz. Her møter vi de sammen.

Nils Landgren, Lars Danielsson, Michael Wollny og Wolfgang Haffner – en heftig gjeng.

Her snakker vi om fire bandledere som har vært med å prege europeisk jazz de seineste tiåra. Det betyr sjølsagt ikke at de vil lykkes  sammen – kanskje egoene vil komme i veien? Det gjør de heldigvis på ingen måte: de fire stortrives åpenbart sammen og har overhodet ikke noe behov for å stjele noe oppmerksomhet framfor noen av de andre.

Bassist og cellist Lars Danielsson, trommeslager Wolfgang Haffner, trombonist og vokalist Nils Landgren og pianist Michael Wollny har gjort dette unike møtet så demokratisk at alle har bidratt med ei låt hver i tillegg til at de har har plukka fram noen av sine favoritt pop/rock-låter og gjort herlige versjoner av dem.

Det betyr Phil Collins´ «Another Day in Paradise», Beatles-klassikeren «Lady Madonna», Stings «Shadow in the Rain» og «If You Love Somebody Set Them Free», Paul McCartneys «Maybe I´m Amazed», Billy Joels «She´s Always a Woman» samt Genesis-låta «That´s All». Denne kvartetten  er langt i fra den første som har tatt for seg kjent pop/rock-materiale, men som de langt framskredne herrene de er så gir de likevel dette materialet noe nytt og personlig.

Dette er pent og vakkert. Her blir det ikke flytta en eneste merkestein og de store sjansene blir ikke tatt – det blir kun skapt god og livsbejaende musikk og det holder lenge og vel det. «4 Wheel Drive» er en indikasjon på at alle hjula er like viktige og slik er det her.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

 

 

Landgren – Wollny – Danielsson – Haffner
4 Wheel Drive
ACT/Musikkoperatørene