The Riel Deal

Den danske trommeslageren Alex Riel er intet mindre enn en legende. I disse dager feires han 60 år som profesjonell musiker og for en fest det var å få være med på en bit av feiringa.

Alltid like blide og livsbejaende Alex Riel i aksjon. Foto: Tor Hammerø

Alex Riel (79) er på mange vis beviset på at det å vie livet sitt til et kreativt yrke er den beste gaven man kan gi livet, seg sjøl og alle oss som er så heldige å få inspirasjon fra et slikt overskuddslager.

Jeg er altså så privilegert at jeg har fått oppleve dette universelle unikumet helt siden 70-tallet. Alltid har han hatt smilet på plass, alltid har han vært ustoppelig kreativ, alltid har han gitt oss på mottakersida nytt påfyll. Slik har det vært, slik var det denne herlige lørdagen i København og jeg føler meg overbevist om at slik kommer det til å være så lenge det går kraft gjennom han.

For et band Alex Riel hadde satt sammen! Foto: Tor Hammerø

I ei knapp uke hadde smått legendariske Jazzhus Montmartre i Riels hjemby København satt sammen en festmeny med Riel i et naturlig sentrum for diverse konstellasjoner. Nå er ikke Riel av typen som søker rampelyset for sin egen del – rampelyset søker seg til han og nok en gang var det akkurat slik foran utsolgte Montmartre.

Med vår egen maestro Arild Andersen på bass – de to har jobba mye sammen opp gjennom åra, ikke minst sammen med Radka Toneff, den amerikanske mestersaksofonisten Jerry Bergonzi og danskenes superpianist Carsten Dahl, blei vi servert to sett med standardjazz gjort på et vis bare disse herrene kunne ha levert.

Med de to smilende, Andersen og Riel, og de to svært blide – Bergonzi og Dahl – fikk vi servert et repertoar egna for en kvartett satt sammen for anledninga og som garantert ikke hadde øvd plagsomt sammen på forhånd. Materialet bestod av blant annet av «Body and Soul», «I Hear a Rhapsody», «All the Things You Are», «Autumn Leaves» – som den morsomme Dahl, som også førte mikrofonen denne kvelden, før i livet trodde at hadde med at høsten skulle forlate oss – og Dave Brubecks klassiker «In Your Own Sweet Way» og «Sonnymoon for Two».

Bergonzi (72), som aldri har fått det store navnet på jazzhimmelen, men som blant andre Michael Brecker mente var verdens beste saksofonist, spilte i mange år med Brubeck og du verden for et hyggelig møte dette var med en usedvanlig utadvendt og uttrykksfull saksofonist. Enig med Brecker – vi snakker mesterklasse.

Andersen fortalte oss – ikke overraskende – at også i denne typen relativt sjeldent besøkte musikalske landskap for hans del, så hadde han mye å melde med sin usedvanlige varme og personlighet i spillet. Dahl har jeg sjeldent møtt så livsbejaende og heftig i uttrykket sitt – en inspirasjon både for de andre på scena og oss i salen.

Og så er det Alex Riel da. Det skinner og lyser av mannen og spillet hans slik det alltid har gjort. Han er enkelt og greit en ustoppelig kraft – han har gitt påfyll i 60 år og det er å håpe at han fortsetter med det i mange, mange år videre. Tusen takk for deg Alex Riel.

Jeg beklager at herrefrisøryrket, som Riel utdannet seg til, sikkert har gått glipp av en flink mann. Jeg føler meg likevel trygg på at han har gleda mange flere enn han kunne ha gjort med saksa med spillet og utstrålinga si.

Det er vi som skal takke Carsten Dahl, Arild Andersen, Alex Riel og Jerry Bergonzi.
Foto: Tor Hammerø

Alex Riel, Arild Andersen, Jerry Bergonzi, Carsten Dahl

Jazzhus Montmartre, København

Utsolgt

 

For barn i alle aldre

Ole Foss fra Hamar er kjent for det utvida Molde-publikummet gjennom sin morsomme penn, sine ordspill, sine barneforestillinger, teater- og musikkanmeldelser og mye, mye mer. Han er en ekte kulturarbeider og en solid bekreftelse kommer med hans debut-cd.

Ole Foss har all grunn til å ta seg et glass.

Historieforteller er en hedersbetegnelse i mi bok. Ole Foss er så avgjort det. Når han så behersker mange aspekter ved språket, er i stand til å leke seg med det og underholde folket – i alder fra sånn cirka fra 0 til 100 – og er i stand til å skrive låter som passer tekstene svært så godt, så er faktisk mye gjort. 

Foss er åpenbart utstyrt med et lekende sinn og en relativt ubegrensa og grenseløs musikalsk tilnærming. Det vil si at han skriver låter som har inspirasjonskilder i alt fra funk, rock, gammaldans, viser, pop, jazz og sikkert en hel del annet også. Det betyr igjen at han snakker til et svært bredt publikum – her er det mulig å finne noe å hygge seg med for barn uansett hvor gamle eller unge de er.

Foss synger mye sjøl og til tross for at stemma ikke er av de «største», så er han en veldig bra formidler av historiene sine. Når han så har fått assistanse som vokalist av Knut Marius Djupvik, Henning Stranden – som synger sin flotte hyllest til sin bestemor og Maria Holand Tøsse, jodle- og strupesanghjelp fra Bjørn Tomren og låtskriverhjelp av Guttorm Eldøen, Finn Evensen og Frode Alnæs, så ligger det i korta at vi befinner oss på et svært så høyt nivå. Musikerfølget er det heller ingenting å klage på.

Ole Foss har gleda store og små i mange tiår nå – stort sett i Molde og omegn. «Humor og Kanari i Venniverset» er en kjempefin bekreftelse på hvilken kapasitet Ole Foss og hans vennivers er. Publikum – store som små – langt utenfor 6400 burde få muligheten til å oppleve denne historiefortelleren og hans musikalske og humoristiske betraktninger.

 

Ole Foss

Humor og Kanari i Venniverset

Kvamerat1

Supergruppa

Supergruppe er vel muligens en noe forslitt betegnelse, men når det gjelder Crosscurrents Trio, det vil si Dave Holland, Zakir Hussain og Chris Potter, så stemmer det fortsatt og kan så avgjort benyttes.

Crosscurrents Trio – Zakir Hussain, Dave Holland og Chris Potter – for et band, for en musikk.

Utgangspunktet for denne trioen var en idé Hussain hadde der han satte sammen et større band som fikk navnet Crosscurrents – et band som bestod av flere indiske og vestlige musikanter. Med i det store prosjektet var både Holland og Potter og de tre fikk lyst til å videreføre en mindre utgave.

Bassist Holland (73), fra Englands tøffeste fotballby Wolverhampton, fikk sitt store gjennombrudd da en Miles Davis inviterte han over dammen på slutten av 60-tallet.     Der traff han raskt tablavirtuos Hussain (68) som fikk sitt store gjennombrudd med en av Hollands medmusikanter med Miles, gitaristen John McLaughlin. Bandet de skapte sammen, Shakti, åpna opp helt nye dører i samarbeidet mellom indisk musikk og jazz. Ungkalven i denne konstellasjonen, sopran- og tenorsaksofonisten Chris Potter (48), er enkelt og greit en av de mest ettertrakta og retningsgivende saksofonistene på kloden anno 2019.

Sist sommer stod de på scena under Moldejazz og fortalte alle med åpne ører og andre sanser at her hadde vi med et kollektiv å gjøre, med solister i aller ypperste verdensklasse, som var i stand til å fusjonere klassisk indisk musikk med jazz på et vis få om noen andre har gjort tidligere.

Her følger et evig eksempel på akkurat dette med mye av det samme repertoaret. Alle tre har bidratt som komponister og det gir sjølsagt musikken forskjellige farger.  Musikken er virtuos, livsbejaende, reflekterende og hele tida unik og spennende. Når den så blir spilt av tre mestermusikanter så er det bare å lene seg tilbake og nyte.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Dave Holland – Zakir Hussain – Chris Potter
Good Hope
Edition Records/Border Music

Vakkert, stille, sakteflytende

Gitaristen Fredrik Rasten fra Oslo har helt spesielle visjoner med musikken sin. Her får vi to eksempler på hvor unik han er.

Alt er i bevegelse når Fredrik Rasten uttrykker seg.

Berlin-bosatte Fredrik Rasten (31) har jeg støtt på i bandet Oker tidligere. Det fortalte meg at vi hadde med en totalt kompromissløs og «fryktløs» musikant å gjøre.

Både hans solodebut «Six Moving Guitars» og kvartetten Volumes´ «View», sjøl om de låter helt forskjellig, er en solid bekreftelse på akkurat det.

På soloskiva har han med seg fem andre akustiske gitarister: Marie Bergby Handeland, Hans Pålsen Kjorstad, Erlend Olderskog Albertsen, Mathilde Øverland og Catharina Vehre Gresslien.

Ikke bare spiller de vakker og sakteflytende gitar, de beveger seg også til en koreografi de sjøl har skapt. Det hele foregikk i Grinilund kirke i Bærum for knapt et år siden.

Dansen eller bevegelsene ser vi ikke, men vi føler dem gjennom musikken og hvordan den snakker sammen og til oss.

De fem satsene er i mitt sanseapparat en helhet der vi får anledning til å flyte med i den sakte, vakre, søkende, tilsynelatende enkle strømmen. Fredrik Rasten har skapt utgangspunktene og sammen med sine medskyldige har han videreforedla et unikt univers av det hele.

Volumes er nok et høyst unikt kollektiv.

Sammen med den svenske klarinettisten Isak Hedtjärn, trompeteren Torstein Lavik Larsen og den tyske pianisten Magda Mayas, tar Rasten, som også her spiller akustisk gitar, oss med på tre ekskursjoner som er akkurat like unike som utfluktene på soloskiva.

Slektskapet i den totalt frie musikken er åpenbart tilstede, men de tre andre «stemmene» her sørger sjølsagt for noe helt spesielt i grenseland de færreste av oss har vært i nærheten av tidligere.

Musikken er spilt inn live i både Trondheim og Oslo høsten 2017 og tradisjonell rytmisk og melodikk har tatt seg ei pause. Likevel er disse tre samtalene av det innholdsrike og personlige slaget der det blir sagt mye – hele tida.

Sjøl om det Volumes gir oss er kollektivt unnfanga og spilt, så går de fire aldri i veien for hverandre. De lytter, bidrar og responderer i et kollektiv der alle fire spiller like viktige roller. Og nok en gang forteller Fredrik Rasten oss at vi har fått ei ny, original improstemme med mye på hjertet.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

 

Fredrik Rasten
Six Moving Guitars
SOFA/Musikkoperatørene

 

Volumes
View
Va Fongool/Musikkoperatørene

Fargerikt

Et av verdens beste storband, danske DR Big Band, har hyra inn japanske Miho Hazama som sin nye sjefdirigent. Hun er bosatt i New York, men er langt i fra den eneste japanske storbandlederen som har etablert seg i jazzhovedstaden. Her får vi møte nok en kapasitet: Migiwa Miyajima som leder for sitt eget Miggy Augmented Orchestra.

Migiwa Miyajima som leder og pianist for sitt Miggy Augmented Orchestra på Birdland i New York.

Snøballeffekten snakkes det ofte om i idretten. Først kommer det én som setter standarden og som viser at det er mulig og så følger mange etter. Når det gjelder kvinnelige japanske storbandledere så åpna så avgjort Toshiko Akiyoshi døra med sitt strålende storband som hun leda sammen med ektemannen Lew Tabackin. Japanske jenter skjønte at det var mulig og du verden som noen har tatt og utnytta sjansen.

For meg er Migiwa «Miggy» Miyajima (45) et nytt bekjentskap. Som når det gjaldt Hazama, som vi møtte i Bærum som sjef for DR Big Band og John Scofield for kort tid siden, så tar det Miyajima kun kort tid å fortelle oss at det er en solid kapasitet vi har med å gjøre.

Miggy var en etablert storbandleder hjemme i Japan før hun tok det store steget og flytta til New York i 2012. Der blei hun raskt en sentral skikkelse rundt et av verdens ledende storband, Vanguard Jazz Orchestra, som produsent. Samtidig jobba hun også med sitt eget band og med «Colorful» får vi hennes debut under eget navn.

Miggy har skrevet og arrangert all musikken og at det er en storbandpersonlighet som har lært mye av folk som Akiyoshi, Maria Schneider, Bob Brookmeyer og Jim McNeely er det liten tvil om. Det i seg sjøl er jo et kvalitetsstempel – ikke minst når det hele låter så heftig som det gjør her.

Med et knippe musikere fra New Yorks øverste storbandhylle og med fartstid fra blant andre Schneider, Vanguard Jazz Orchestra og Christian McBride Big Band, blir vi servert personlig og både tradisjonell og framoverskuende storbandmusikk som swinger noe hemningsløst. Alle, absolutt alle, musikerne får slippe til som solister. I alle slags tempi og med alle mulige farger på paletten, viser Miggy Augmented Orchestra oss at et nytt storbandnavn har inntatt manesjen. Hun skal være hjertelig velkommen.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

 

Miggy Augmented Orchestra
Colorful
Artist Share/miggymigiwa.net

Eksotisk Hubro

Plateselskapet Hubro feirer 10 års jubileum i disse dager. Det gjør de med en fantastisk og allsidig katalog. Øyvind Torvunds bidrag gjør den enda rikere.

Øyvind Torvund er en komponist med noe eget å melde.

Plateselskapet Hubro er hjertebarnet til den påtroppende Sildajazzsjefen i Haugesund, Andreas Risanger Meland. I løpet av tiåret som han og Hubro har lagt bak seg, har han kompromissløst gitt oss store mengder med kvalitetsmusikk uten noen form for grenser. I veldig stor grad aner jeg ikke hva som kommer ut av høytalerne når ei ny Hubro-skive inntar heimen – jeg bare vet at det er originalt og at det er kvalitet. Sånn var det så avgjort med Øyvind Torvund og «The Exotica Album» også.

Komponisten Øyvind Torvund (43) er et nytt bekjentskap for meg. Også på det området gjør Hubro en forbilledlig jobb: de gir «nye» navn og konstellasjoner muligheten. De åpner opp dørene og ørene for uhørt musikk og er på den måten med på å berike oss.

Det Torvund har fått muligheten til å skape gjennom dette bestillingsverket for den Bergensbaserte grupperinga BIT20 Ensemble – sett på som et av Nordens ledende samtidsmusikkensembler med utspring i Bergen Filharmoniske Orkester – er et usedvanlig originalt og maksimalistisk verk med røtter blant annet i 50- og 60-tallets exotica- eller lounge-uttrykk, tidlig elektronisk- og tegneseriemusikk samt impro og støy.

BIT20 Ensemble, bestående av 15 musikanter og dirigert av Trond Madsen, pluss plystreren Knut Andreas Knutsen og ikke mint gjesteopptredener av saksofonist og elektroniker Kjetil Møster og synthesist og støymaker Jørgen Træen, gir Torvunds forunderlige, spennende, voldsomme, søkende og aldri stillestående musikalske verden, et liv den fortjener.

Vi gratulerer Hubro med jubileet og Øyvind Torvund og alle medvirkende for presangen.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Øyvind Torvund
The Exotica Album
Hubro/Musikkoperatørene

Heftige duologer

Pianisten og vokalisten Alfredo Rodriguez og perkusjonisten og vokalisten Pedrito Martinez er hver for seg to av Cubas heftigste musikanter. Sammen skaper de ofte magi.

Alfredo Rodriguez og Pedrito Martinez – grenseløst.

Det er jo ikke nødvendigvis slik at om man setter sammen to fantastiske musikanter så blir summen av det dobbelt så bra. Ofte er det slik at sterke personligheter går i veien for hverandre. Slik er det ikke i dette tilfellet. Virtuosene Rodriguez og Martinez elsker åpenbart å leke med hverandre, utfordre hverandre og la alle dører stå åpne.

Historiene til Rodriguez (34)  og Martinez (46) er ganske parallelle. Begge er født og vokste opp i Havana. Omgivelsene skjønte raskt at det var usedvanlige talentfulle musikanter de hadde med å gjøre. Begge tok etter diverse omveier turen over fjorden til det forjettede land, USA, og det var først der de to møttes på alvor.

Sjøl om Rodriguez, med god hjelp av Quincy Jones, først kom til USA i 2009, så så ikke det første samarbeidet dagens lys før fem år seinere på Rodriguez´ andre amerikanske utgivelse, «The Invasion Parade». Frøet var sådd, empatien var på plass og seinere har de jobba mye sammen.

I månedsskiftet mai/juni i fjor gikk de i studio i Los Angeles og sjøl om det er bare de to som er involvert, så høres det ut ofte ut som om det er stort ensemble vi blir presentert for.

De som forventer et rytmisk og temperamentsfullt fyrverkeri så livsbejande og heftig som vel tenkelig, får akkurat det. Det betyr ikke at alt foregår i et helvetes tempo, men mye gjør det og de to «snakker» sammen på et tilnærma telepatisk vis. Dessuten synger begge mer enn akseptabelt og sjølsagt foregår det på spansk.

Det meste av musikken har de to skrevet i felleskap, men noe forteller meg at medprodusent Quincy Jones har foreslått at de skulle gjøre en original versjon av ei viss låt som heter «Thriller» som han vel produserte også for en viss Michael Jackson. Tøft har det i alle fall blitt i en latinversjon også.

Rodriguez har det meste inne som pianist og tangentist. Her fått vi alt fra stridetradisjonen, via afrikansk inspirasjon til urfunky saker og sjølsagt med alt som finnes av cubanske godsaker som mer enn krydder. Martinez befinner seg på det samme nivået med sitt allehånde tromme- og perkusjonarsenal.

Sammen fører de to eleverte samtaler på et skyhøyt nivå. Det funker strålende på plate og noe forteller meg at live, der de ofte også har med seg superelbassist Richard Bona, tar det fullstendig av. Inntil den muligheten dukker opp så er «Duologue» en utmerka erstatning.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Alfredo Rodriguez – Pedrito Martines
Duologue
Mack Avenue Records/MusikkLosen

Svært gode historier

Mange kjenner Rasmus Rohde fra barnas favorittgruppe Rasmus og Verdens Beste Band. Nå snakker han til mange andre generasjoner også.

Rasmus Rohde er en framifrå historieforteller.

Rasmus Rohde (44) har vært en historieforteller av rang i en årrekke. Spelllemannpriser med Rasmus og Verdens Beste Band både i 2007, 2010 og 2017 sier en hel del om kvaliteten Rohde & Co har gitt barn og unge. Jeg har vel ikke vært i primærmålgruppa kan man vel kanskje si, men med denne debuten inviteres både jeg og andre voksne barn inn i varmen. Der er det godt å være.

Rohde, både som tekstforfatter og låtskriver, slekter så avgjort på andre trønderstorheter som Knutsen og Ludvigsen og Tre Små Kinesere. Det er så definitivt en god og stolt tradisjon å komme fra. Når så far heter Hans Rotmo så er det grunn til å forstå hvorfor det har gått som det har gått med Rasmus Rohde.

Ti låter på cden, pluss en ekstra på strømmetjenester, er et herlig bevis på hvilken fantastisk historieforteller vi har i Rasmus Rohde. Han tar for seg hverdagslige problemstillinger og gjør dem allmenngyldige – her er det veldig lett å kjenne seg igjen for de aller fleste av oss.

Humor, alvor, skråblikk og politiske kommentarer – alt formidla på uforfalska trøndersk – i et visepoplandskap sammen med et knippe veldig dyktige musikanter, gjør at Rasmus Rohde umiddelbart etablerer seg høyt der oppe blant dagens historiefortellere. Duetten med Ida Jenshus, «Har du glemt», som avslutter cden, er et av mange høydepunkt man kan glede seg til – mange ganger.

Dette har vært mitt første skikkelige møte med Rasmus Rohde. Det frister så avgjort til flere.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Rasmus Rohde
Rasmus Rohde
Grappa/Musikkoperatørene

Har det meste

Jeg er blant dem som kun har hørt om «En mann ved navn Ove» og hans far Fredrik Backman. Nå er forholdet tatt minst et skritt videre og for en sann svir det har vært å lese «Folk med angst».

Fredrik Backman – for en ordets og tankens mester.

Jeg har mer å tilstå og bryter sammen i krampegråt: jeg har nemlig ikke lest noen av hans seks andre romaner heller – romaner som har kommet på løpende bånd siden 2012. Nå har vi altså hooka opp og jeg kommer til å stå langt fremme i køa når nye visittkort signert Fredrik Backman (38) dukker opp.

Forventningene var nesten sjølsagt store etter alle godordene og oppmerksomheten som har blitt Backman til del. 11 millioner bøker solgt på verdensbasis, oversatt til 44 språk og to Oscar-nominasjoner for filmatiseringen av «En mann ved navn Ove». Ikke nok med det: nå blir det en ny Hollywood-versjonen av boka med Tom Hanks i hovedrolla.

Man skulle nesten tro at det kunne bli for mye for en fortsatt relativt ung mann fra Stockholm, men «Folk med angst» – hvilken tittel forresten – har alt i seg til å bli nok en verdenssuksess.

Med utgangspunkt i et bankran og et gisseldrama skaper Backman et univers og en story der han gjennom et helt fantastisk persongalleri på et usedvanlig humoristisk vis forteller historier så unike og samtidig allmenngyldige at han inntar en suveren pallplass blant nålevende forfattere – i mi bok.

Bakteppet er jo alvorlig nok, men Backman makter altså på et morsomt vis å fortelle historier på historier rundt alle personlighetene og det hele ender opp på et vis vi på ingen måte kunne se for oss. Historiene han drar opp viser oss en forfatter med solid innsikt i mange deler av menneskesinnet. Og måten han kombinerer innsikten, historiene og personlighetene på er intet mindre enn stor kunst.

Jeg har fått meg en ny favorittforfatter: Fredrik Backman. Det tok si tid, men nå er vi i gang!

Fredrik Backman
Folk med angst
Cappelen Damm

 

Beintøft og hipt fra Midtvesten

Noe forteller meg at jeg ikke er aleine om å være ganske så uvitende om trompeteren, komponisten, arrangøren og storbandlederen Adam Meckler her hjemme. Dette tøffe musikalske visittkortet bør få ørene opp på vidt gap hos mange.

Adam Meckler Orchestra i full aksjon hjemme i Minneapolis. Foto: Tim McG

Det er vel ingen stor overraskelse at det skjer masse rundt om på kloden, også når det gjelder jazz, som aldri når frem til våre strender. Sjøl om Minnesota er noe av det norskeste som finnes utenfor våre grenser – ofte mer norsk enn her på berget faktisk – så er det garantert bare en brøkdel av det som skjer der som når frem til oss.

Med assistanse av gode musikkpushere så har både Adam Meckler (35) og I alle fall hans musikk heldigvis tatt turen over dammen og han forteller oss umiddelbart at Minnesota har mer å slå i bordet med enn Maria Schneider også på storbandfronten.

Som komponist og arrangør henter Meckler fra hele paletten. Minneapolis og Minnesota er en smeltedigel som har fostra mange flere enn Prince og The Bad Plus. I musikken til Meckler finner vi tydelige spor av både klassisk r & b, neo-soul, hip-hop, referanser til både Schneider og John Hollenbeck, en liten dose Count Basie, litt fyrrig New Orleans-inspirasjon fra starten til dagens brass band, pop-funk a la Prince og litt Mingus-krydder. Dette blir det sjølsagt ei heftig musikalsk gryte av  og man skal ikke se bort i fra at det finnes andre ingredienser i stuinga også.

Meckler har satt sammen et utmerka storband, som har eksistert i mange år allerede, med folk jeg i alle fall ikke har hørt om tidligere. Solistisk er det også meget bra nivå – Meckler er en framifrå trompeter i gata etter Dave Douglas og Roy Hargrove og den norskætta gitaristen Ethan Elseth har har også mye tøft på hjertet.

I tillegg er både rappere og vokalister med på noen av spora og sørger for at «Magnificent Madness» har blitt et storband-statement anno 2019 som hører hjemme helt der oppe. Tøft fra det norskeste som finnes over there.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig,

Adam Meckler Orchestra
Magnificent Madness
Ropeadope Sur/adammeckler.com