Nydelig og personlig trilogi

Med «Kind of Tango» fullfører den tyske trommeslageren og bandlederen Wolfgang Haffner sin trilogi med konseptalbum som starta med «Kind of Cool» og som blei fulgt opp med «Kind of Spain».

Wolfgang Haffner er en trommeslager med mye på hjertet.

Wolfgang Haffner (54) er et av de aller største navna i tysk jazz. Av en eller annen merksnodig årsak har det ikke ført til at han har fått særlig gjenklang her til lands. Kvaliteten og allsidigheten står det i alle fall ikke på.

I samarbeid med ACT-sjef Siggi Loch fant Haffner ut da det nærma seg midten av 2010-tallet at han skulle lage en trilogi med innspillinger av inspirasjonskilder han hadde fått mye igjen fra. Det førte i første omgang til en hyllest av cool-jazzen, så var det spanske toneganger som blei satt under lupa og nå har prosjektet blitt kuska i mål, etter et besøk til Buenos Aires, med en tango-hyllest.

Sammen med et kremlag bestående av våre svenske venner Lars Danielsson på bass og cello og Ulf Wakenius på gitar, Haffners egne landsmenn Christopher Dell på vibrafon og det unge stjerneskuddet Simon Oslender på piano og ikke minst den franske trekkspilleren Vincent Peirani, har Haffner skapt skapt noe særdeles vakkert og inderlig. Dessuten dukker det også opp flotte gjester underveis, blant andre saksofonisten Bill Evans på to spor.

Sjølsagt er innovatøren Astor Piazzolla representert – med tre av de tolv låtene. Ellers er musikken skrevet i stor grad av de involverte: Haffner, Danielsson, Oslender og Wakenius har alle et svært godt grep også om tangouttrykket.

Haffner dominerer på ingen måte fra trommekrakken, men sørger for å holde toget veldig godt i gang hele veien. Ellers er solister som spesielt Danielsson, Peirani og ikke minst Wakenius bidragsytere som løfter «Kind of Tango» opp til ei herlig avslutning på et spennende og originalt trippel-prosjekt.

Wolfgang Haffner omgitt av Kind of Tango-gjengen. All grunn til godt humør.

»Kind of Spain» blei dessverre liggende i den store tiloversbunka og bedre anledning til å finne den frem enn dette, finnes vel ikke. Sammen med nok en gang mester Danielsson og en annen svenske fra topplista, pianisten Jan Lundgren, igjen Dell samt to andre landsmenn av seg, Daniel Stelter på gitar og Sebastian Studnitzky på trompet, tar Haffner oss med til både «Concierto de Aranjuez» og Chick Coreas legendariske «Spain» i en nydelig og neddempa versjon.

I tillegg til flere mer eller mindre kjente låter med slektskap til Spania, så har både Haffner, som er bosatt på Ibiza, og Danielsson skrevet nytt materiale og til sammen har det blitt en flott fusjon av både det autentisk spanske og jazz anno nå.

Wolfgang Haffner har med «Kind of Tango» fullført et strålende prosjekt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Wolfgang Haffner
Kind of Tango
ACT/Musikkoperatørene

 

Wolfgang Haffner
Kind of Spain
ACT/Musikkoperatørene

En Inderberg og en dobbel Fiske, takk!

Bassisten, komponisten og bandlederen Trygve Waldemar Fiske dukker heldigvis opp i mange sammenhenger. Her møter vi han både sammen med mester John Pål Inderberg og sin egen kvartett.

John Pål Inderberg omkransa av Trygve Waldemar Fiske og Håkon Mjåset Johansen – trioen sin det.

Barytonsaksofonist par excellense, pedagog i særklasse, mestermusikant og musikalsk humorist på aller øverste hylle, John Pål Inderberg runder 70 om noen måneder. Mer livsfrisk og sprudlende snarlig jubilant skal man leite ei god stund før man finner og dessuten er jeg ganske sikker på at man ikke finner spesielt mange andre miljø han trives bedre enn i trioen sin heller.

Her er han og hans to læresveiner Trygve Waldemar Fiske på bass og Håkon Mjåset Johansen på trommer på en ny ekskursjon. Trioen ga oss «Linjedalsleiken» for tre år siden og har siden turnert kloden rundt under ledelse av reiseoperatør Mjåset Johansen – på første klasse med andre ord.

Denne trioen er nå så samspilt, så empatisk og så på vei til samme sted som vel tenkelig. Det musikalske og filosofiske tankegodset hører fortsatt hjemme et sted i skjæringspunktet mellom nordisk folkemusikk og cooljazz. Jeg vet ikke om noen som er i stand til å føre så eleverte samtaler i disse landskapene som denne trioen og måten bandet blir presentert på til slutt er Mester Inderberg garantert aleine om.  Gratulerer både med nydelig plate og fremtidig stor dag!

 

Håvard Wiik, Trygve Waldemar Fiske, André Roligheten og Erik Nylander – kvartetten sin det.

Jeg er så heldig at jeg har fått være med Waldemar 4 siden bandet blei sjøsatt under Moldejazz i 2014. Bakgrunnen var at Fiske året før hadde blitt tildelt JazzZtipendet og som del av prisen måtte han takke med ny musikk og nytt band.

Fiske gikk like godt til de øverst på ringelista og spurte trommeslager Erik Nylander, saksofonist og bassklarinettist André Roligheten og pianist Håvard Wiik, sistnevnte fra Frei ved Kristiansund som Fiske, og alle svarte for sikkerhets skyld ja.

Året etter kom bandets debutskive, «Waldemar 4», og seinere har de turnert med ujevne mellomrom. De har åpenbart ment at denne konstellasjonen har vært både morsom og ikke minst utfordrende og det bekrefter de på alle slags vis med «The Buoy and the Sea».

Bortsett fra ei Wiik-låt så har Fiske skrevet all musikken og vi befinner oss i en spennende melodisk, moderne tradisjon med solide impulser fra frijazzen. Det at «Gary X» er en suite i tre deler tilegna en av Fiskes store forbilder, Gary Peacock, sier mye om i hvilket landskap vi befinner oss.

De fire har funnet sammen i et felles uttrykk som er både spennende og originalt. Trygve Waldemar Fiske har tatt stadig nye store steg både som bassist, komponist og bandleder.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

John Pål Inderberg Trio
Radio Inderberg
AMP Music & Records/Musikkoperatørene

 

Waldemar 4
The Buoy and the Sea
AMP Music & Records/Musikkoperatørene

Dejlig å være norsk i Danmark

Trommeslageren, komponisten og bandlederen Snorre Kirk forlot Ålesund og Norge til fordel for Danmark som 16-åring. Det virker det som han stortrives med.

Amerikanske Stephen Riley og dansk/norske Snorre Kirk trives i hverandres selskap.

Snorre Kirk har rukket å bli 38 og det musikalske uttrykket han besitter og er en del av forteller oss at han nok er mer dansk enn norsk i sin musikktilnærming. Det er det absolutt ikke noe gæernt med; Kirk har søkt seg mot et varmt og stilsikkert uttrykk med solide røtter i mainstream-tradisjonen der giganter som Jo Jones, Johnny Hodges, Ben Webster og Duke Ellington la lista skyhøyt. I Danmark er ikke dette veldig uvanlig, men her på bjerget skjer det veldig sjelden – i alle fall med musikanter fra Kirks generasjon.

Kirk er intet mindre enn en formidabel komponist innen dette uttrykket og flere av de åtte låtene har så absolutt potensial til å bli noen som kan likne på standardlåter. Min personlige favoritt er calypso-låta «West Indian Flower», men jeg lover at det swinger av hele bunten.

Han er også en framifrå og hardtswingende trommeslager som på ingen måte har behov å søke rampelyset for egen del; her er det faktisk ikke en eneste trommesolo å få øye på.

Med seg på denne vakre reisa har han den amerikanske tenorsaksofonisten Stephen Riley (44) som debuterte med Ray Charles Orchestra allerede som 17-åring og som seinere har spilt med blant andre Harry Connick, Jr. og Wynton Marsalis.

Med sin nydelige og luftige tone og sitt stilsikre uttrykk i en tradisjon etter Paul Gonsalves og Ben Webster passer Riley perfekt inn i Kirks univers og de har også turnert sammen et par ganger siden 2012. Bassisten Anders Fjeldsted og pianisten Magnus Hjorth, som gjør det aller beste ut av et solonummer også, passer utmerket inn. Kirks faste saksofonist, Jan Harbeck, møter kollega Riley på et empatisk vis på to spor uten at det blir noen tradisjonell battle ut av det.

Snorre Kirk må mer enn gjerne komme på besøk til gamlelandet oftere enn han har gjort hittil.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Snorre Kirk Quartet with Stephen Riley
Tangerine Rhapsody
Stunt Records/MusikkLosen

Dronninga i storform

Storbritannia har sin Elizabeth. Vi har Sonja – og Karin. Vi vant den kampen også  Lord Nelson, som Bjørge Lillelien ville ha sagt.

Karin Krog – du verden for en formidler. Foto: Kerstin Siemonsen

Jeg begynner like godt med å gratulere Karin Krog med vel overstått. Hvis det er noen – eller mange  – der ute som ikke tror at hun nylig runda 83, så har jeg full forståelse for det. Uansett er det sant og riktig og skulle jeg være så heldig å være så oppegående og livsbejaende som Karin, hun er en av dem vi har lov å være på fornavn med, når jeg kommer dit, så skal flagget heises og vel så det.

Staffan William-Olsson storkoste seg. Det gjorde vi også. Foto: Kerstin Siemonsen

Med noe som likna mistenkelig på et perfekt reisefølge i Terje Gewelt på bass og Staffan William-Olsson på gitar, så tok Karin oss gjennom et repertoar med standardlåter, en John Surman-låt/tekst tilegna henne og en egen komposisjon, «Who Knows?»

Nok en gang fortalte hun oss hvilken unik historieforteller hun er – og så musikalsk leken da gitt! Det førte til at gutta på hver side måtte stay skjerpa hele veien og sjølsagt var de det og fulgte dronningas minste vink.

Omringa av Staffan William-Olsson og Terje Gewelt – The In-Between-Times – hadde Karin Krog det perfekt. Foto: Kerstin Siemonsen

Låter som «My Romance», Michel Legrands «Once Upon a Summertime» og «Watch What Happens» i en elegant medley, Surmans «It Could Be Hip», nydelig duo med Gewelt på «Old Folks», «On a Clear Day You Can See Forever», «Sweet Talker» med knipsekomp fra salen, Jobims fantastisk vakre «Wave» som usedvanlig smakfull duo for herrene, tempoversjon av «My Shining Hour», to vocalese-nummer: «Moody´s Mood for Love» og Getz/Gullins, med Jon Hendricks´ tekst «Don´t Get Scared» før trioen landa med korrekte «Every Time We Say Goodbye», var innholdet i timen vi blei invitert med på. Ekstranummer blei det sjølsagt også: «Route 66» med scat innlagt – herlighet.

Gewelt hører vi alt for sjelden nå til dags – det viste han oss klart og tydelig i løpet av kvelden. William-Olsson er altså en av de mest smakfulle og allsidige gitaristene jeg vet om – hvor som helst på Tellus. Såpass.

Når de to så gir Krog akkurat det hun ber om og vel så det så blomstra dronning Karin 1. slik hun har skjemt bort sitt publikum siden slutten av 50-tallet. Jeg er djupt imponert og ser fram til fortsettelsen sjøl om nye 83 år kanskje er vel mye å forlange.

«I Ain´t Scared of Nothing» avslutta Karin «Don´t Get Scared» med. Slik har det vært gjennom hele hennes karriere. Du verden så glade vi skal være for det.

Karin Krog & The In-Between-Times

Victoria Nasjonal Jazzscene, Oslo – 20.05.20

40 (fullt….)

 

Som det swinger!

Franske Gildas Le Pape har et stort gitarnavn i Norge – både som blackmetal-helt i Satyricon og som stringswinger med Hot Club de Norvège.  Her møter vi han sammen med Ola Kvernberg.

Gildas Le Pape – det swinger så det gnistrer av gitarspillet hans.

Da Gildas Le Pape (39) skjønte at gitarjobben hos blackmetalheltene Satyricon var ledig i 2007, så sendte han like godt inn i en søknad. Gutta kalte han til seg fra Frankrike og etter en audition var jobben hans. Fram til 2013 reiste han kloden rundt med Satyricon, men hele tida pleide han sin andre gitarinteresse også: arva etter Django Reinhardt.

Da muligheten for å bli en del av legendariske Hot Club de Norvège i 2018 dukka opp, så var ikke Le Pape, som har gjort «nordmann» av seg på fulltid, vanskelig å be. Til tross for at Djangosjef i Norge, Jon Larsen, nå har gitt seg i bandet, så er det fortsatt i full swing. Nå er det «guttungen» Ola Erlien som bekler gitarrolla sammen med Le Pape og da er det bare å håpe at historia varer i 40 år til.

Le Pape har også andre ideer som han gjerne vil sette ut i livet og med «State of Play» får han lufta mange av dem. Jovisst er det stringswingelegantieren Le Pape vi får møte også her, men spor av bebop og andre delikatesser er det så avgjort mulig å skimte og vel så det underveis.

Med et repertoar bestående av alt fra standardlåter som «It Could Happen to You» og «In a Sentimental Mood» via Michel Petruccianis «My Bebop Tune» og Antonio Carlos Jobims overnydelige «Dindi», forteller Le Pape oss at han har en oversikt, teknikk og besittelse av en inderlig musikalitet som er sjelden.

Med seg har han utmerka assistanse av bassist Jens Fossum og rytmegitarist Gweltaz Paven og som pynten på kaka gjestebesøk av mesterfiolinist Ola Kvernberg på de to nevnte standardlåtene. Om han fikser det også? Dumt spurt.

Gildas Le Pape har imponert over store deler av gitarskalaen etter at han kom til Norge. Det fortsetter han så definitivt med her og måtte han bli her lenge – svært lenge.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Gildas Le Pape
State of Play
[email protected]

Noe helt for seg sjøl

Det lå vel ikke i korta at en av de mest spennende stemmene i europeisk jazz skulle være ei ung jente fra den slovenske landsbygda. Slik er det likevel og navnet er Kaja Draksler.

Kaja Draksler i spissen for sitt høyst unike ensemble.

Det var vel neppe åpenbart for familien Draksler på bøgda i Slovenia heller at det skulle bli en musiker av internasjonal klasse i et skjæringspunkt mellom mellom jazz, fri improvisasjonsmusikk, moderne klassisk og ny musikk samt med spor av folkemusikk fra Slovenia og Balkan av Kaja Draksler (33).

Nå har pianisten, komponisten og orkesterlederen, som har slått seg ned i smeltedigelen Amsterdam etter at studiene der var over, virkelig tatt de store stega og etablert seg helt der oppe.

Av tids- og arbeidsmessige årsaker var konserten med Kaja Draksler Octet en av de jeg gikk glipp av under fjorårets Moldejazz. Med bandets nye cd i høyttalerne skjønner jeg at jeg har gått glipp av noe viktig.

Amsterdam er som nevnt en kulturell smeltedigel som tiltrekker seg mennesker fra hele verden. I bandet til Draksler finner vi to vokalister, fra henholdsvis Island og Latvia, en saksofonist fra Argentina, fiolinist og bratsjist fra Romania, bassist fra Belgia og veteranen Ab Baars klarinett og saksofon samt trommeslager fra Nederland. Et mini-FN der altså.

På den nye plata har Draksler skrevet musikk til tekster av amerikanske Robert Frost, mens på den forrige, som har blitt liggende til marinering siden 2017, er det Pablo Neruda, greske Andriana Minou og slovenske Gregor Strniša som står for tekstene.

Besetningen på de to skivene er identiske og Draksler følger en klar retning i sin musikktilnærming far den første til den ferske. Hun omgir seg med musikanter som vet hva og hvor hun vil. I tillegg til de skrevne melodiene har flere av hennes medsammensvorne fått frie tøyler til å skape små spennende mellomspill.

Musikken til Draksler er spennende, krevende og utfordrende både for de åtte og for oss som blir invitert med. Det betyr at det ligger mye i potten for de som gjerne vil oppleve noe totalt unikt. Kaja Draksler byr på det og forteller oss at hun vil bli værende ei stemme som kommer til å være viktig i mange tiår fremover.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Kaja Draksler Octet
Out for Stars
Clean Feed Records/MusikkLosen
Kaja Draksler Octet
Gledalec
Clean Feed Records/MusikkLosen

En dobbel Fredrik, takk!

Fredrik Ljungkvist er en av de mest uttrykksfulle saksofonistene og klarinettistene som finnes – uansett hvor du leter. Her kommer det to glitrende eksempler på det.

Fredrik Ljungkvist i front for det utmerkede kollektivet Inland Empire.

Etter å ha vært en svært viktig del av – noe de alle andre også er – supergruppa Atomic, så føler vi på denne sida av Kjølen at Fredrik Ljungkvist (50) nesten er bitte lite grann norsk. Han har i alle fall markert seg kraftig her hos oss i en rekke sammenhenger og det høres det virkelig ut som han har tenkt å fortsette med.

Først ut her er en svært spennende kvartett på tvers av mange landegrenser. Den canadisk/amerikanske pianisten Kris Davis, og Strandas store trommesønn Øyvind Skarbø, som jeg har en liten mistanke er initiativtaker til dette møtet, og den aller mest stillfarne og presise mannen fra Brønnøysund, bassisten Ole Morten Vågan, møttes til en turné i Norge høsten 2016. Det førte til opptak i Haugesund og nå får alle vi som ikke var på plass der også oppleve bandet.

Alle har bidratt på låtskriversida samt at tittellåta er kollektivt unnfanga. Det er litt slik musikken også oppleves – i skjæringspunktet mellom skrevet og fritt. Vi har med fire langt framskredne musikanter med svært store ører å gjøre som ikke har noe behov for å tilrane seg rampelyset på bekostning av de tre andre. De vil føre samtaler på et elevert nivå og det gjør de uten stans. Her er det bare å bukke og takke for å få muligheten til å lytte til samtalene.

Fredrik Ljungkvist omringa av Mattias Welin og Jon Fält – heftiga grabbar.

Ljungkvist er en herre som har hatt og fortsatt har mange jern i ilden. Han er usedvanlig allsidig og uttrykksfull – og totalt kompromissløs. Der borte hos Carl XVI  Gustav og Silvia er han blant annet utstyrt med en glitrende trio sammen med trommeslageren Jon Fält og bassisten Mattias Wellin. Fält kjenner vi etter hvert godt her hjemme også for sitt livsbejaende og ekspressive trommespill blant annet sammen med Ellen Andrea Wang og Bobo Stenson, mens Welin er et nytt og hyggelig bekjentskap.

Fire av de sju låtene her er Ljungkvists egne, blant annet «Jag vet inte» som også blir tolka av Inland Empire på et ganske så annet vis. Her er også Sofia Jernberg med som gjest på vokal og Ljungkvist spiller barytonsaksofon.

Ellers blir vi servert «Monk´s Dream» og Bill Evans-klassikeren «Very Early» og pianistene Max Agnas og Göran Strandberg gjester også på hvert sitt spor.

Dette er på sett og vis en straightere utgave av Fredrik Ljungkvist, men du verden som han kaster loss også her når det trengs. Han overrasker og forteller oss nok en gang at han er blant de mest uttrykksfulle treblåserne hvor som helst på Tellus. Mer makt til Fredrik Ljungkvist!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Inland Empire
Inland Empire
Clean Feed Records/MusikkLosen

 

Fredrik Ljungkvist Trio
Atlantis
Moserobie Music Production/MusikkLosen

Fantastiske gjenhør

Heldigvis er det fortsatt noen som tar vare på kulturarva. Danske Storyville Records hører avgjort med i den kategorien og her om dagen dukka fire remastra vinyler opp i postkassa. Benny Carter, Archie Shepp, Sonny Terry og Teddy Wilson  – alle i storform.

En av jazzens giganter, Benny Carter, på København-besøk.

Strømmen av amerikanske jazz- og bluesmusikanter som nesten har gjort Danmark til sitt andre hjemland, var bortimot uendelig fra slutten av 50-tallet og noen tiår fremover. De trivdes i hos danene og vice versa – åpenbart. Det førte til mye samarbeid mellom de tilreisende og de hjemmehørende som raskt etablerte seg på et meget høyt nivå.

Plateinnspillinger blei det også en hel del av, men for de fleste er det nok musikk som i stor grad har gått i glemmeboka nå. Derfor er det intet mindre enn storveis at Storyville Records har dukka ned i skatten og remastra noe av den slik at et nytt publikum også kan få gleden av den tidløse musikken.

Først ut er en av jazzens aller største multiinstrumentalister, Benny Carter (1907-2003). Sjøl om han beherska de fleste blåseinstrumentene så var det altsaksofonen som lå hans hjerte nærmest. Her spiller han kun alt i et opptak fra København i 1980 og sammen med seg har han to landsmenn som slo seg ned i Danmark uten å vende tilbake til gamlelandet, pianisten Kenny Drew og trommeslageren Ed Thigpen, samt bassisten Jesper Lundgård.

Seks låter, blant andre Carters udødelige «When Lights Are Low» og tittellåta, blir tolka på uforliknelig vis og hvis noen lurer på hva det å swinge er for noe, så er det bare å sjekke ut dette møtet med Carter. Som en ekstra liten bonus dukker også skivas produsent, Richard Boone, opp som vokalist på en annen Carter-klassiker, «All that Jazz».

Archie Shepp tok med seg et av jazzens grensesprengende band til Skandinavia.

Danskene var åpne for uttrykk langt bortenfor swing/bebop-skolen også. Det førte blant annet til at tenorsaksofonisten Archie Shepp (82) blei invitert til et ganske langt opphold på Jazzhus Montmartre med sitt nyskapende The New York Contemporary Five høsten 1963.

Med i kvintetten var sjølveste Don Cherry på kornett, Don Moore på bass, J.C. Moses på trommer og danskenes egen John Tchicai på altsaksofon. Vi får være med på ei liveinnspilling den 15. november der publikum blei servert musikk av Monk, Ornette Coleman og Bill Dixon samt et par låter av av Cherry og Tchicai.

Det låt garantert tøft og tildels grensesprengende den gangen og det låter fortsatt både tøft og hipt den dag i dag.

Bluesgiganten Sonny Terry besøkte også Danmark.

Bluesmusikanter var også hjertelig velkomne både i Danmark og hos Storyville. Munnspilleren og vokalisten Sonny Terry (19911-86) var en av de aller største og på denne innspillinga fra 1971 bekrefter han det.

Stort sett er han aleine, og det holder lenge det, men hans svirebror Brownie McGhee på gitar dukker også opp på noen låtene. Det gjør også de innfødte Leif Johansson på vaskebrett og Svend Erik Nørregård på trommer. Aleine eller med følge er det en utadvendt og livsbejande Sonny Terry i storform som viser seg fram.

Teddy Wilson var utvilsom en av pianojazzens aller største.

Den siste perla i dette slippet står swingpianisten over aller alle swingpianister, Teddy Wilson (1912-1986) for. Seks år før han la ned pianolokket for aller siste gang tok han turen til København for å spille med Lundgård og Thigpen som også kompa Benny Carter det samme året.

Wilson slo gjennom med Benny Goodman i 1935 og det er musikk fra den legendariske epoken, «S´Wonderful», «Sheik of Aaraby», «Rose Room», «Sweet Lorraine» og «Whispering» blant andre, som blir tolka så det gnistrer av dem.

Du verden som det fortsatt swingte av Wilson og reisefølget hans er med på hans aller minste vink.

Storyville Records skal ha all mulig slags ære for at de har remastra denne skatten – vi venter allerede på neste porsjon.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Benny Carter Quartet
Summer Serenade
Storyville Records/MusikkLosen

 

Archie Shepp + The New York Contemporary Five
Vol. 2
Storyville Records/MusikkLosen

 

Sonny Terry
Wizard of the Harmonica
Storyville Records/MusikkLosen

 

Teddy Wilson Trio
Revisits the Goodman Years
Storyville Records/MusikkLosen

På vei både fra og til

30 års jubileum som artist skal markeres skikkelig og her kommer Silje Nergaards del to i den forbindelse. Del en, «Japanese Blue», var flott og det er «Hamar Railway Station/Hamar Stasjon» på alle vis også.

Silje Nergaard tar oss med hjem til Hamar og seg sjøl.

Det har vært mulig å hygge seg noen uker nå med duoskiva Silje Nergaard begikk sammen med den utmerkede og smakfulle pianisten Espen Berg der en rekke av hennes mest kjente låter blei servert i ny tapning.

For de som har fulgt Nergaard gjennom det meste av de 30 åra hennes karriere har vart hittil, så kommer det sjølsagt ikke som noen bombe at hun har mer nytt å by på også. Gjennom alle disse tre tiåra har hun vært usedvanlig produktiv, allsidig og hardtarbeidende og her kommer det nok et bevis på det.

Som de aller fleste artister så søkte også Nergaard ut tidlig. Ut for hennes del betød fra hjembyen Hamar, men som for så mange av oss trekkes man også tilbake til der røttene finnes. Slik har det så avgjort vært for Nergaard også og hun har som alltid gjort dette på et smakfullt og ganske så overraskende vis.

Hun har skrevet sju nye låter og som alltid fått engelskmannen Mike McGurk fra Bømlo til å skrive tekster. De to fortsetter reisa som et norsk svar på Elton John og Bernie Taupin og lager nydelig låter i et usedvanlig melodisk og vakkert singer/songwriter-landskap.

Det foregår sjølsagt på engelsk, men Nergaard overrasker med å gi oss norske versjoner av de samme sangene også. Til de norske versjonene har hun fått hjelp av kapasiteter somTrygve Skaug, Kristin A. Sandberg og Ole Paus og historiene om å kunne komme ut, komme hjem og hva det gjør med en er like flotte på begge språk.

Når så Nergaard omgir seg med et kremlag bestående av Audun Erlien (elbass), Wetle Holte, som også har komponert «åpningsfanfaren»,  på trommer og Andreas Ulvo på tangenter – pluss noen ekstra krydderister – så har dette blitt akkurat så vakkert, så melodiøst og så Nergaardsk som man kunne håpe på.

Vi gratulerer og ønsker lykke til med de neste 30!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Silje Nergaard
Hamar Railway Station/Hamar Stasjon
OKeh Records/Sony Music

Ei litterær perle

Tyske Jenny Erpenbeck er et nytt bekjentskap for meg. Det var på høy tid for det er til å forstå at hun blir nevnt i Nobelpris-sammenheng.

Jenny Erpenbeck er og har ei helt spesiell stemme.

Jenny Erpenbeck (53) er på ingen måte noen nykommer. «Hjemsøkelse» er hennes tredje roman som er oversatt til norsk og kom ut på tysk allerede i 2007. Som med all stor kunst så er den tidløs og den har ingen problemer med å være strålende og relevant også i 2020.

Gjennom den korte romanen, når det gjelder antall sider, og språklig sett svært økonomiske og presise måten Erpenbeck forteller den unike historia om et lite område i skjæringspunktet mellom øst og vest i Tyskland, så makter hun på et særdeles personlig vis å fortelle ei mektig historie om gårsdagens og samtidig også dagens Tyskland.

Erpenbeck har benytta et spesielt grep i forbindelse med denne historia. Gjennom et bitte lite geografisk område, som stadig består, men som er i forandring hele tida på sitt vis, løfter hun fram en rekke menneskeskjebner både før andre verdenskrig, i DDR-perioden og i tida etter. Det er intet mindre enn ei særdeles spennende reise Erpenbeck inviterer oss med på.

Måten å fortelle historia på, sjølve fortellinga og det språklige mesterskapet gjør Jenny Erpenbeck til ei stemme jeg garantert vil avlegge mange besøk i åra som kommer. Mitt eneste lille minus er at det kan være litt vanskelig fra tid til annen å vite hvem som til enhver tid blir omtalt. Uansatt bli ikke overraska om det er en framtidig Nobelpris-vinner vi har med å gjøre.

Jenny Erpenbeck
Hjemsøkelse
Forlaget Oktober