Vakkert møte

Den unge saksofonisten og bandlederen Camilla Hole gir oss en flott stund med sin personlige fusjon av folkemusikk og jazz.

Camilla Hole omkransa av Knut Kvifte Nesheim og Fredrik Luhr Dietrichson.

Sopransaksofonisten Camilla Hole (30) frå Breim i Sogn og Fjordane har sammen med sin trio fortalt oss på et empatisk vis at folkemusikken tilhører framtida. Sjølsagt har den sine røtter tilbake i tid, men med unge folks åpne sinn og visjoner så forteller hun og den oss at den har mye å gi oss både nå i generasjoner framover.

Sammen med bassisten Fredrik Luhr Dietrichson fra Haugesund og trommeslageren og vibrafonisten Knut Kvifte Nesheim fra Oslo, har Hole, som kun spiller sopran her i alle fall, tatt for seg ti tradisjonslåter fra sine hjemtrakter, kledd dem opp med høyst personlige ingredienser med mye jazzimpulser som viktig krydder og på det viset skapt et eget lite musikalsk univers som det er veldig lett å trives i.

De tre har altså med sine ikke-folkemusikkinstrumenter, i stor grad i aller fall, gitt tradisjonsmusikk etter Kroka-Lars, etter Samuline Kvila, etter Samuline Seljeset og flere andre, ei heilt nye innpakning.

De har behandla musikken med den aller største respekt, men samtidig tatt den med seg inn i vår tid og vist alle med åpne ører at dette er tidløs musikk som det er viktig å bevare og fornye for all evighet.

Camilla Hole er besjela med en nydelig tone i sopranen sin. Hun vil neppe slå seg helt vrang hvis det blir hevda at hun har hørt en time eller to på Tore Brunborg og Jan Garbarek og det kan vel menes at det er verre sopransaksofonister å ha som «mentorer».

»Halvemål» har blitt ei vakker og viktig plate som både viser hvor vi kommer fra og hvor vi med fordel kan gå.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Camilla Hole Trio
Halvemål
Taragot Sounds/Musikkoperatørene

Ukjent kjærlighet

For knappe tre år siden inntok den italienske pianisten, komponisten og bandlederen Lorenzo De Finti høytalerne i heimen for første gang. Nå er det heldigvis klart for et gjenhør.

Lorenzo De Finti Qrt på plass i Norge.

Nok en gang skal Odd Gjelsnes og hans norske plateselskap Losen Records ha all mulig slags ære for å løfte frem flott musikk som vi ellers neppe ville fått muligheten til å stifte bekjentskap med. Han bryr seg ikke nevneverdig om hvor mange skiver det kommer til å selge – han tenker i all hovedsak på om musikken har noe å melde og i dette tilfellet har den så absolutt det.

Med eksakt det samme mannskapet som da «We Live Here» blei lansert i 2016, det vil i tillegg til sjefen på piano si Marco Castiglioni på trommer, Stefano Dall´Ora på bass og Gendrickson Mena på trompet og flygelhorn, blir kammerjazzen vi servert på «Love Unknown» en nydelig oppfølger.

De Finti har skrevet all musikken sammen med Dall´Ora og vi befinner oss i et svalt, vakkert og melodisk landskap der vi mer enn aner sydlig temperament. Kvartetten beveger seg fra nydelige ballader til mer heftige luftlag der rocka impulser også har funnet sin naturlige plass.

Solistisk holder kvartetten, som har sin base i Milano, høyt nivå. De Finti er en svært uttrykksfull pianist, cubanske Mena holder den trompetstandarden vi har blitt bortskjemt med fra cubanske musikanter, Dall´Ora imponerer med sin effektbruk og Castiglioni groover det av i alle slags tempi.

Lorenzo De Finti Qrt hører hjemme på ei svært høy hylle og med norsk hjelp kommer de forhåpentligvis til å nå langt utenfor Milano grenser også.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Lorenzo De Finti Qrt
Love Unknown
Losen Records/MusikkLosen

 

Det opprinnelige

Stemma og tromma er vel mer eller mindre urinstrumentene. Her møter vi den amerikanske duoen Voicehandler med et slikt utgangspunkt.

Jacob Felix Heule og Danishta Rivero – Voicehandler – tar oss med til ukjente steder.

Fra tid til annen er det en sann befrielse å kaste seg ut på 70.000 favners dyp, la seg utfordre og oppleve musikk man ikke ante fantes og ikke ante at man hadde «behov» for. Voicehandler hører hjemme i den kategorien.

Heule har vi møtt her hjemme tidligere i bandet Sult sammen med Guro Moe og Håvard Skaset. De som har hatt gleden av å møte Sult-universet vet at vi snakker om musikk et godt stykke bortenfor de mest opptråkkede stiene.

Slik er det også med Voicehandler. Sammen med kona Danishta Rivero tar den California-baserte duoen oss med på en utflukt basert på tre liveopptak fra 2017 som enkelt og greit har fått opptaksdatoene som titler. Det er for så vidt helt greit – dette er tilstandsrapporter fra noe som skjedde akkurat der og da.

Heule benytter et ganske tradisjonelt trommesett, men på et unikt vis. Sammen med Riveros stemme- og elektronikkbruk – tenk gjerne i retning Maja S.K. Ratkje – så blir det ei lydreise ulikt det aller meste annet som har kommet eders vei.

»Light from Another Light» er noe helt for seg sjøl, langt bortenfor tradisjonell melodikk, rytmikk og harmonikk. Er du der at du trenger ei ny musikalsk eller intellektuell utfordring, så skal du ikke se bort fra at Voicehandler kan være noe for deg.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Voicehandler
Light from Another Light
Humbler Records/[email protected]

Stemma – den med stor S

Er du blant dem med et relativt begrensa utvalg når det gjelder vokal og kirkeorgelduetter? Det har heldigvis Ruth Wilhelmine Meyer og Nils Henrik Asheim gjort noe for å bøte på. På et forbilledlig vis.

Nils Henrik Asheim og Ruth Wilhelmine Meyer har vært på tur og tar oss heldigvis med.

Jeg er av typen som liker å bli overraska og utfordra av musikk og andre kulturopplevelser. Det kan i de heldigste tilfeller føre til at nye dører åpnes og at jeg får et aldri så lite nytt perspektiv på hva det enn måtte være. Slik er det med «Vox Humana».

Den unike sangeren eller stemmekunstneren Ruth Wilhelmine Meyer (58), med røtter fra Telemark og med folkemusikk, opera, strupesang, samtidsmusikk og improvisasjon i verktøykassa, har altså funnet sammen med organisten Nils Henrik Asheim (59) fra Stavanger. Bare de seineste åra har han blitt tildelt Nordisk Råds Musikkpris og blitt utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden for sin innsats for norsk musikkliv. Vi snakker med andre ord som et møte mellom to unike kunstnere fra øverste hylle og det bærer da også «Vox Humana» preg av.

De to har hatt et ønske om å treffes et sted der klanglige møtepunkter – både uventa og uhørte – kunne oppstå. De ville helt sikkert utfordre og overraske både seg sjøl og oss og du verden som de har makta det.

Med utgangspunkt i salmer og tradisjonsmusikk med røtter i Armenia, Lesja, en folketone etter Agnes Buen Garnås, Korsika, Telemark, Færøyene, Lofoten, Tyskland samt et par egne saker, tar de to oss med på ekskursjoner som får oss til å sitte ytterst på stolkanten for ikke å gå glipp av en eneste detalj. Her føres det nemlig samtaler på et høyt musikalsk og empatisk nivå.

Det hele skjedde i Paslek i Polen for et lite år siden. I Bartolomeus-kirka i den nord-polske byen finnes det nemlig et unikt orgel fra tidlig 1700-tall og spenninga som oppstår mellom Asheim, som i tillegg til alt annet også er en framifrå improvisator, og Meyers mangefasetterte stemme er noe de færreste av oss har hatt gleden av å oppleve tidligere.

»Vox Humana» er et visittkort og en tilstandsrapport som både er unik, vakker, overraskende, utfordrende og totalt personlig. Et herlig påfyll med andre ord.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Ruth Wilhelmine Meyer – Nils Henrik Asheim
Vox Humana
Kirkelig Kulturverksted/Musikkoperatørene

Stå stille – så vakkert

Det er neppe så mange her hjemme som har hørt om det franske paret Séréna Fisseau og Vincent Peirani. De som har et ønske om at den store ro skal senke seg, bør stifte bekjentskap med dem så raskt som mulig.

Vincent Peirani og Séréna Fisseau har funnet hverandre på alle mulige vis.

Vokalisten Fisseau og trekkspilleren Peirani bor sammen og har også to barn som begge er under ti år. Både sammen med barna, sammen med venner og for seg sjøl har de skapt et lite musikalsk univers som sørger for at den store ro kan innta rommet. Nå har de heldigvis bestemt seg for å dele universet med oss andre også.

Peirani, som vi har møtt i flere sammenhenger tidligere, spiler i tillegg til trekkspill også piano og en rekke andre mer eller mindre tradisjonelle instrumenter, for eksempel plastikkpose. Uansett hva denne virtuosen trakterer så kler det stemma til fruen på et herlig vis.

Fisseau har jobba mye med musikk for barn i karriera si. Den estetikken tar hun med seg hit også, men «So Quiet» er så avgjort musikk for godt voksne mennesker – også.

Fisseau synger på engelsk, portugisisk samt fransk og indonesisk – de to sistnevnte språkene er hennes morsmål. Alt gjør hun med like stor ekthet og inderlighet og at det er store doser empati ute og går her er ikke vanskelig å gjennomskue.

Her får vi alt fra «What a Wonderful World» via Burt Bacharachs «Close to You» til Tom Jobims «Luiza», Beatles-låta «And I Love Her» og «Over the Rainbow» til en rekke ukjente – for meg i alle fall – franske sanger.

Fellesnevneren for alle er at det er nydelige sanger, framført på et originalt og inderlig vis. Nok et fellestrekk er at alt er nedpå og sørger for at roa senker seg hvor du enn måtte befinne deg.

Séréna Fisseau og Vincent Peirani har funnet både hverandre og en felles og usedvanlig vakker musikalsk kjerne.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

 

Séréna Fisseau & Vincent Peirani
So Quiet
ACT/Musikkoperatørene

 

Topper det meste

Når Arild Andersen uoppfordra sier at denne gjengen er det heftigste han har spilt med, så er det all grunn til å lytte til både mesteren og bandet.

Helge Lien, Marius Neset, Arild Andersen og Gard Nilssen – for et band!
Foto: Tore Sætre

Jeg har vært så heldig at jeg har hatt muligheten til å følge Arild Andersens karriere helst siden han presenterte oss for den «nye» generasjonen med Jon Balke og Pål Thowsen på første halvdel av 70-tallet. Siden fulgte stadig nye konstellasjoner der Andersen henta frem nye, unge talenter som Frode Alnæs, Tore Brunborg og Nils Petter Molvær. Andersen har enkelt og greit vært en foregangsmann når det gjelder å gi unge musikanter sjansen.

Med sin «nye» gruppe med Helge Lien på tangenter, Marius Neset – velkommen som Oslo- og Norgeboer forresten etter 16 år i utlendighet – på tenor- og sopransaksofon og Gard Nilssen på trommer – jeg kunne jo vært faren til alle disse, som Andersen sa, så presenterte han oss for det ferskeste skuddet på stammen når det gjelder å presentere yngre musikanter.

Yngre og yngre fru Blom – alle disse tre gutta er jo vel etablerte med sine egne karrierer for lenge siden. Det Andersen skal ha æren for nå er å sette dem sammen til et band – og for et band dette er! Dette topper det meste, som Andersen sjøl sa.

Gard Nilssen er på svært god vei til Moldejazz som Artist in Residence.
Foto: Tore Sætre

Med et repertoar som var henta fra mye av Andersens karriere ga de tre «unge» herrene og mester Andersen oss en energiboost av de sjeldne. Det er så lett å merke når musikanter av dette kaliberet virkelig treffer og inspirerer hverandre til noe et godt stykke bortenfor det vi vanligvis får oppleve. Denne konserten var av det slaget – en opplevelse vi håpte aldri skulle ta slutt.

Konserten var også en verdig avslutning på jazzkonserter på det nåværende Munchmuseet. Disse konsertene går helt tilbake til 60-tallet, noe Lars Mørch Finborud tok publikum gjennom før konsertstart, og med Arild Andersen hjertelig tilstede gjennom store deler av historia. Nå fortsetter denne historia forhåpentligvis i det nye museet – veldig gjerne med Arild Andersen Group som første band ut når den dagen kommer.

Det er vi som skal takke!
Foto: Tore Sætre

Grenseløst

Det kommer neppe som noen bombe at jazz er et grenseløst språk eller uttrykk. Her kommer det nok en hyggelig bekreftelse på det med to nordmenn, en svenske, en franskmann og en nederlender.

Mike del Ferro i sentrum for den grenseløse kvintetten.

Det er ofte slik at hvis man befinner seg utenfor de store byene, både nasjonalt og internasjonalt, så er det vanskelig å få den store oppmerksomheten – uansett hvor bra det er det man har å bringe til torgs.

Slik er det også i dette tilfellet. Mike del Ferro Quintet har eksistert i store deler av dette tiåret, med nederlandske del Ferro som sjef ved pianoet. Med seg har han hatt svenske Dan Johansson på trompet, franske Anne Paceo på trommer og ikke minst Dag Okstad på bass og Ola Asdahl Rokkones på tenorsaksofon – begge de sistnevnte med base i Tromsø.

Musikken, som blei spilt inn høsten 2015, oppsummerer de fire første åra bandet hadde hatt sammen. De hadde da turnert en hel del i Nord-Norge, og vært en liten svipptur innom Oslo, og åpenbart fått finstemt repertoaret sitt.

De åtte låtene er, med ett unntak, skrevet av fire av bandets medlemmer og forteller oss både om fine komponister, flotte solister og et usedvanlig homogent og samspilt ensemble.

Det vi blir servert er tidløs, varm og melodisk musikk med røtter både i amerikansk 60-talls jazz og i et europeisk/nordisk tonespråk. Dette er musikk det er lett å bli glad i og særdeles egna til å hygge seg med.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Mike del Ferro Quintet
Autumn Sessions
Finito Bacalao Records/Musikkoperatørene

Musikalsk filmhyllest

Med sitt debutalbum har det danske bandet The Counterfictionals laga en hyllest til ti filmer med masse flott musikk og strålende illustrasjoner servert i en svart boks som skiller seg ut fra det meste.

The Counterfictionals tar i mot hyllesten for «No Hay Banda».

Jeg bryter sammen, om ikke i krampegråt, så i alle fall i lett hulken og innrømmer at jeg aldri har hørt om verken The Counterfictionals eller bandets leder og komponist, saksofonisten, og mye mer, Kristoffer Rosing-Schow. Møtet har derfor blitt av det overraskende og ikke minst særdeles hyggelige slaget.

Rosing-Schow (47) viser seg å være en svært så allsidig og kreativ herre. Det viktigste i denne sammenhengen er at han er en meget dyktig komponist. Med sin store interesse for film, har han latt seg inspirere av blant andre David Lynchs «Mulholland Drive», westernklassikeren «For en neve dollar mer», Luc Bessons «Subway» og «The Big Blue» og Lars von Triers «AntiChrist».

Ikke bare har han latt seg inspirere til å skrive vakker og original musikk som er spilt inn live med publikum til stede i studioet The Village i København, men han har også laga ti flotte illustrasjoner og skrevet ti små historier på baksiden av illustrasjonene som forteller oss historiene bak filmene.

Sammen med Henriette Groth på bratsj, klarinett og diverse, Bjørn Heebøll på trommer, vibrafon og diverse, Maja Romm på gitar, Tove Sørensen på basser og Jeppe Zacho på tenorsaksofon, klarinetter og bongos, har Rosing-Schow, som spiller både saksofoner, klarinetter, det egenskapte instrumentet hydrofonium og mye, mye mer, skapt et eget lite melodisk univers som det er spennende å dukke ned i og skape sine egne «filmer» ut i fra.

Sju gjestemusikere bidrar også på fint vis, ikke minst vokalisten Katrine Krog Russo på et av spora, og til sammen har de ti låtene og de ti maleriene/illustrasjonene blitt noe helt spesielt og ikke minst vakkert. Overraskende, flott og helt unikt – det holder ei god stund det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

The Counterfictionals
No Hay Banda
GoodMusic/counterfictionals.dk

Jazz på dommedag!

Den norsk-tyske kvartetten Doomsday Preppers forteller oss at sjøl når dommedag kommer, så er behovet for jazz stort. Kanskje større enn noen gang!

Doomsday Preppers har absolutt ingen grunn til å stikke av.

Den tyske trompeteren Richard Köster og Harald og Sonjas utsendte Håkon Nordby Bjørgo på bass, Knut Kvifte Nesheim på trommer og Johannes Fosse Solvang på trombone, har funnet sammen i et akkordløst landskap som bringer lys sjøl på den mørkeste dagen.

Alle fire tilhører den oppvoksende slekt og har ennå ikke passert 30 hvis jeg har skjønt det rett. De fleste av dem – kanskje alle? – har bakgrunn fra jazzutdanninga ved Norges Musikkhøgskole og forteller oss at både kollektivt og individuelt så har de kommet svært langt allerede.

Både som instrumentalister, komponister og som studenter av den etter hvert ganske så omfattende jazzhistoria, så har alle fire åpenbart et voldsomt grep.

Alle fire bidrar som komponister og musikken befinner seg i et spennende landskap som fordomsfritt henter både fra frijazz, såkalt nordisk jazz og fra 1900-tallets klassiske musikk.

Alle får rom og plass til å fortelle oss hvem de er både aleine og i kollektive improvisasjoner og at disse fire unge gutta vil den samme veien med musikken sin, skinner tydelig gjennom. De fører spennende og unike samtaler som bekrefter at samtlige fire har kommet langt på veien – en vei som garantert kommer til å ta mange spennende avkjørsler i åra som kommer.

Dette er jazz som garantert egner seg på dommedag også – kanskje bedre da enn noen gang. Den egner seg uansett nå også!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Doomsday Preppers
Helter Shelter
Taragot Sounds/Musikkoperatørene