Tor Hammerø

Frøydis Grorud og Trude Kristin Klæboe gir oss en nydelig dose av det vi trenger aller mest nå, nemlig  kjærlighet.

Alle har vi vært gjennom en tøff periode – mange i større grad enn andre. Uansett føler jeg meg trygg på at er det noe alle har større behov for nå enn kanskje noensinne så er det kjærlighet. En floskel? Mulig det, men det som har truffet oss alle i større eller mindre grad har fått oss til å kjenne på behov for nærhet og omsorg på et vis vi kanskje aldri har gjort tidligere.

Mange av oss har vært så heldige at vi har fått stå på mottakersida av den varmen som har blitt delt – på så mange vis. Saksofonisten, fløytisten, og litt til, Frøydis Grorud og vokalisten og tangentisten Trude Kristin Klæboe er så avgjort med på å bidra til at varmen brer seg og at vi kan oppleve og kjenne kjærlighet via musikken.

De to ga oss “Duften av liv” for vel fem år siden og alle som kjenner de to derfra eller via andre tilstandsrapporter, blir ikke veldig overraska over at det de nå gir oss faktisk er uforfalska kjærlighet i musikalsk form.

Stemmene til de to kjenner mange etter hvert fra en rekke settinger. Varme og inderlighet har vært og er definitivt to ord som kler budskapet de to har formidla i mange, mange år og kanskje i enda større grad enn noensinne med “Duften av kjærlighet”

De har samla 14 av de vakreste sangene de vet om og jeg føler meg ganske sikker på at de ikke er aleine om akkurat det når det gjelder sanger som “Fordi jeg elsker deg” – Bob Dylans “Make You Feel My Love” i Bjarte Hjelmelands oversettelse -, “Svantes lykkelige dag”, “Så skimrande var aldrig havet”, “Over the Rainbow” og Benny Borgs sterke og vakre “God morgen, min kjære”. Jeg kunne avgjort nevnt alle de andre også – alle befinner seg på samme høye hylle.

Grorud og Klæboe kler hverandre på et ekte og inderlig vis og når de så har fått assistanse fra tangentør Trond Lien og gitarist Per Einar Watle, så blir det skapt musikalske landskap som sprer varme til alle som er satt opp med mottakerapparat.

Av og til tenker jeg at dette nesten blir for vakkert, men så tar jeg meg i at det har jeg faktisk ikke “lov” å tenke. Vi trenger alt vi kan få nå.

PS Når galskapen når stadig nye høyder rundt og med Trump, så gjør det ikke behovet for varme noe mindre.

Den fransk-algeriske vokalisten og cellisten Nesrine er et helt nytt navn for meg.  Hun åpner opp en rekke nye dører.

Jeg har sagt det før og kommer sikkert til å gjenta det flere gager: et av de største privilegiene ved å få anledning til å skrive om musikk, er at jeg får stifte bekjentskap med musikere og musikk jeg ellers høyst sannsynlig ville gått glipp av.

Nesrine Belmokh, som til tross for sine fransk-algeriske røtter er bosatt i Spania, tilhører den kategorien og jeg benytter like godt anledninga til å dukke ned i overskuddsbunka der debuten hennes fra 2018 har blitt liggende uberørt av menneskehender- og ører.

Nesrine er blant dem som åpenbart har talenter både i den ene og andre retning. Hun har ei flott og uttrykksfull stemme og synger gjerne på både arabisk, engelsk og fransk. Med sin klassiske utdannelse så spiller hun også cello på et framifrå vis.

Når hun så har skrevet mye av musikken og mange av tekstene sjøl og beveger seg sømløst mellom verdensmusikk fra dalstrøka rundt Middelhavet, jazz og pop, så sier det seg sjøl at det er et unikt musikalsk brygg vi får smake på. Fint reisefølge med gitar, perkusjon, bass/moog og bakgrunnsvokalhjelp, sørger for at dette har blitt et fascinerende og personlig møte.

Men debuten kom altså for to år siden og det i en ganske så annen setting enn på “Nesrine”. Med trioen NES blir vi møtt av tre språk, tre instrumenter og tre artister, men med bare én musikalsk identitet.

Sammen med den spanske perkusjonisten David Gadea og den franske cellisten og vokalisten Matthieu Saglio, skaper Nesrine Belmokh, som har skrevet musikken sammen med Saglio, et spennende og veldig personlig lite univers.

Musikken er suggererende og totalt annerledes og nok en gang med grenseoverskridende impulser. Nesrine og NES har endelig kommet opp til min overflate. Jeg lover at jeg kommer til å bli en fast følgesvenn i platene som kommer.

PS Stadig færre dager igjen før Trump går frivillig eller blir geleida ut av Det hvite hus, men galskapen er tydeligvis på ingen måte over. Hold fast!

Sigurd Hole, Jonas Sjøvaag og Andreas Ulvo – Eple Trio – har siden 2004 fortalt oss at de har noe unikt å formidle. Denne ferske liveinnspillinga bekrefter det nok en gang.

Helt siden trioens første album “Made This” inntok heimen i 2007 og jeg fikk hørt bandet live, har Eple Trio vært en av mine favoritter i denne klassiske jazzbesetninga: bass, piano og trommer.

De tre fant sammen på Norges Musikkhøgskole og Eple Trio blei en viktig del av mastergraden for herrene i 2008. Der mange jazztrioer i dette formatet baserer seg på standardmateriale, så har Eple Trio utelukkende benytta egetskrevet stoff der både barokk og skandinaviske folketoner spiller ei viktig rolle. Samtidig som det tradisjonelle jazzgenet er langt framskredent hos alle tre, så betyr det at Eple Trio har skapt noe eget innenfor dette formatet – et format som det skal ganske mye til å skille seg ut i.

Ved siden av Eple Trio har alle tre markert seg kraftig i en rekke konstellasjoner det seineste tiåret. De har fortalt oss at de er blant de aller mest kreative og uttrykksfulle “unge” musikantene vi har her til lands og utviklinga deres lar seg seg heldigvis ikke stoppe.

Til tross for dette har de likevel ikke ikke gitt slipp på hjertebarnet Eple Trio og i 2018 inntok de Kulturkirken Jakob i Oslo og spilte inn materiale henta fra gruppas fem studioinnspillinger. Hvorfor denne har blitt liggende så lenge til marinering vet jeg ikke, men den har definitivt ikke tatt skade av ventetida.

I et melodisk-lyrisk landskap der lytteviljen- og evnen til de tre blir “vist” frem på best mulig vis, forteller de oss med hjelp av komposisjonene til Sjøvaag og Ulvo at Eple Trio har skapt sitt eget tonespråk. Her snakker vi interaksjon og kommunikasjon på topp internasjonalt nivå der de tre imponerer og briljerer uten stans, men uten å flashe noe som helst.

Her blir vi gitt ni eksempler på hva som kan skje når en slik trio med de egenskapene og kvalitetene de har som enkeltindivider, gir seg sjøl anledning til å utvikle et kollektiv i cirka 14 år. Måtte de fortsette med det i minst 14 år til.

PS Det er nå under 20 dager til The Donald blir geleida, eller går frivillig, ut av Det hvite hus. Det virker veldig lenge…..

Den høyst spesielle trioen til den greske pianisten Tania Giannouli gir oss en flott start på det nye året.

For vel tre år siden fikk jeg stifte bekjentskap med Tania Giannouli (44) for første gang. Det var med et stort ensemble der hennes musikk med røtter i en rekke kilder fikk ørene til virkelig å skjerpe seg. Derfor var forventingene store til “In Fading Light”, sjøl om det er totalt annerledes musikk med et helt annet band.

Det er ikke hver dag vi møter en trio som består av piano, trompet og oud! Med sin greske venner Andreas Polyzogopoulos på trompet og Kyriakos Tapakis på oud – helt nye stemmer for meg – tar Giannouli oss med til nye og spennende steder.

Giannouli legger på ingen måte skjul på hvor hun kommer fra i sin musikk. Spor av folkemusikk med røtter i dalstrøka rundt det østlige Middelhavet er det absolutt mulig å finne og med hennes sterke melodiske og lyriske åre, blir det original og høyst personlig jazzmusikk av det.

Den unike instrumenteringa sørger for et inderlig, annerledes og varmt lydbilde. Giannouli og hennes empatiske venner trives både i nydelige melodiske landskap og friere settinger og det er hele tida masse temperament og melankoli i uttrykket.

Mens jeg har lytta til “In Fading Light” har tankene ofte gått til salige Misha Alperin og hans musikalske univers. Dette låter helt annerledes, men det er mye av den samme feelingen i det Tania Giannouli & Co gir oss. Det er et solid kvalitetsstempel i mi bok.

PS Denne måneden er det slutt – på et eller annet vis. Trump skal ut av Det hvite hus. 2021 kan være året det lysner igjen!

Vokalisten, komponisten og tekstforfatteren Benedicte Torget fortjener mye mer oppmerksomhet enn hun har fått. Nå har hun gitt oss et visittkort som passer ypperlig å gå inn i det nye året med.

Med alt for lange mellomrom har jeg hatt gleden av å dykke ned i Benedicte Torget (49) sitt vakre og ettertenksomme univers. Hver gang det skjer så slår det meg at hun har noe unikt å melde og hun melder det alltid på et usedvanlig vakkert og personlig vis også.

Torget er ikke av typen som slenger innom et innspillingsstudio, river av seg noen låter, gir dem ut og ferdig med det. Denne gangen har hun brukt fire år på å jobbe frem tekstene og musikken – og det merkes. Her er det ikke tatt et eneste lettvint valg, alt er finmeislet og vurdert frem til best mulig løsning både tekstmessig og musikalsk – derfor har “Diamonds – Seven Dialogues” blitt Torgets aller flotteste tilstandsrapport til nå.

Møter er noe av det mest essensielle ved musikk for min del. Møter som oppstår uventa eller forventa og som viser seg å bety noe eller mye for øyeblikket eller for timer, uker, år eller for evigheten. Slik er det åpenbart også for Torgets del og det er slike møter hun løfter fram i tekstene sine og som hun, musikken og musikerne gir oss rom til å reflektere rundt.

Med sin vakre og inderlige stemme, i et landskap der både jazz, pop og singer-songwriter-tradisjonen møtes på et fint vis, tar Torget oss med til steder som passer utmerket til å møte det nye året med. Alt, utenom “Vuggesang”, synges på engelsk – et språk Torget behersker som en innfødt.

Når så Torget omgir seg med Øystein Sevåg som tangentist og medprodusent – han har også arrangert stryken som blir spilt av Macedonian Symphonic Orchestra på to av låtene, Gjermund Silset på bass, broder Olav Torget på gitar og dobro og sist, men på ingen måte minst Paolo Vinaccia på trommer og perkusjon, så er forutsetningene noe så voldsomt til stede for at dette skal bli vellykka.

Dette er mest sannsynlig Paolo – ja, vi har lov å være på fornavn med den gudebenåda, sin siste studioinnspilling og hans neddempa, men likevel tydelige tilstedeværelse løfter som alltid musikken til nye steder. Bare det å få høre “stemma” til Paolo på nytt er både vemodig, men likevel så uendelig flott. Han er med oss for evig og alltid.

Benedicte Torget bekrefter med sin fjerde plate at hun er en musikant/vokalist/tekstforfatter/komponist det er vel verdt å bruke tid sammen med. Det er faktisk viktig å bruke tid sammen med Benedicte Torget. Viktigere enn noen gang.

PS Da er det kun tre uker til Trump enten frivillig forlater Det hvite hus eller blir geleida ut derfra. Det går mot lysere tider!

Den portugisiske saksofonisten José Lencastre har jeg møtt ved et par anledninger tidligere. Det jeg har skjønt at er jeg ikke har den minste anelse om hva jeg kan forvente ved neste treff.

Det er vanskelig å komme noe lenger unna geografisk i Europa for oss nordmenn enn til Portugal. Likevel er det et åpenbart musikalsk slektskap mellom musikk som skapes her og som blir unnfanga der sørvest. Spesielt på frijazzområdet er det det, og det er kanskje ikke helt tilfeldig at vår store trommeslager udi faget, Paal Nilssen-Love, har slått seg ned der.

Sammen med Lencastre, som spiller både alt- og tenorsaksofon, finner vi gitaristen Jorge Nuno, trommeslageren João Valinho og den brasilianske elbassisten Felipe Zenícola – som har jobba med med Nilssen-Love. De tre sistnevnte er alle totalt ukjente navn for meg, men definitivt ikke for hverandre.

Bandet spilte sin første konsert for et år siden i Lisboa. Konserten var på trio, men allerede noen dager etter, da de gikk i studio for å spille inn denne skiva, så var gitarist Nuno, som kommer fra psykedelisk rock, også en del av familien.

Det vi får være med på her er tre “låter” som varer til sammen i knappe 40 minutter og som er fine, åpne samtaler mellom fire likeverdige partnere. Tradisjonell rytmikk, harmonikk og melodikk kan man bare glemme – her er det flyten og interaksjonen i “samtalene” som gjelder.

Vi har med fire lyttere og fire bidragsytere som vil hverandre og musikken vel. Anthropic Neglect bekrefter at den frie scena i Portugal, godt hjulpet av det svært oppegående selskapet Clean Feed Records, er både spennende og langt framskreden.

PS Nedtellinga før Trump enten går frivillig eller hjelpes ut av Det hvite hus går heldigvis rette veien, men alt for sakte.

Terje Gewelt og Elizabeth Walker har gjort det meste sammen noen tiår nå. Det gjør de heldigvis fortsatt og her kommer det to vakre eksempler på det.

Terje Gewelt (60) er nå å regne som en veteran i norsk jazzliv. Etter studier på Berklee i Boston på 80-tallet og samspill med giganter som Gary Burton og Tommy Smith og ikke minst timer med sjølvaste Jaco Pastorius, satte Gewelt kursen hjemover og har vært en viktig brikke i en rekke konstellasjoner. Seinest i sommer under Moldejazz sammen med Karin Krog og John Surman bekrefta han hvilken unik stemme han er i besittelse av.

I tillegg til å være en ettertrakta sidemann, har Gewelt også gjort mye under eget navn og gitt ut mange plater på eget selskap. Nå begynner det å bli noen år siden han har fortalt oss hvor han befinner seg. Derfor er det ekstra hyggelig med nytt påfyll som bekrefter at Gewelt fortsatt har mye hipt og personlig å melde.

Gewelt har bestandig følt seg like hjemme med den akustiske som den elektriske bassen. Det har også ført til at han trives i like stor grad med relativt straight jazzmusikk med stor J som med funky toneganger som minner om hans forbindelse med salige Jaco.

Det bærer da også “House on a Hill” preg av, men mest av den funky sida av Gewelts sjelsliv. Sammen med et flott lag bestående av Terje Evensen på trommer, perkusjon og elektronikk, Bjørn Klakegg på gitar og Erlend Slettevoll på tangenter, er musikken til Gewelt i de beste hender. Den er uten unntak vakker, melodisk, varm og nedpå – uansett tempi. Omgitt av lyttende, empatiske og kreative stemmer som vil den samme veien som Gewelt, så har “House on a Hill” blitt en flott tilstandsrapport fra en musikant vi mer enn gjerne vil høre mer av og fra i tida som kommer.

Da Gewelt satt kursen for furet værbitt i 1989, så hadde han ikke bare studert med Burton og Pastorius. Han hadde også truffet sin livsledsager pianisten Elizabeth Walker på Berklee. Etter snart snart 30 år i hovedstaden, flytta de to til Nesbyen i Hallingdal i 2017.

Der fant hun roen som skulle til for at hun kunne begynne å jobbe med sin egen musikk igjen og, sammen med tittellåta som blei unnfanga i Boston i 1988, debuterer hun her under eget navn med elleve egne komposisjoner.

Innspillinga er gjort i Hallibakken studio i Nesbyen og Gewelt har produsert og vært mer enn velvillig bassør hele veien, vil jeg tro.

I et vakkert, reflekterende og melodisk landskap som henter inspirasjon fra spesielt jazztradisjonen, men der hennes amerikanske oppvekst med impulser både fra singer-songwriter og kanskje også country-musikken er mulig å finne spor av, er det veldig hyggelig å lene seg tilbake og nyte samspillet mellom Walker og Gewelt.

Hallingdalen har ført mye vakkert med seg. – nå også jazzmusikk av meget solid kvalitet og med mye varme til kalde kvelder.

PS Måtte gode makter sørge for at Trump får gjort så lite skade som mulig i de dagene som gjenstår før han geleides ut av Det hvite hus.

 

Til tross for at Alberto Pinton har dukka opp i en rekke sammenhenger de seineste åra, har jeg ikke hatt gleden av å møte han på så nært hold som i denne trioen tidligere.

Den italienske barytonsaksofonisten, bassklarinettisten, klarinettisten og fløytisten Alberto Pinton (58) har hatt Sverige som base mer eller mindre siden 1985. Avbrutt av studier på Berklee i Boston samt opphold i New York, har han både som leder og sidemann fortalt oss ustoppelig at han er utstyrt med unike kvaliteter.

Pinton har utgitt over et dusin skiver enten som leder eller co-leder og, sjøl om jeg langt i fra har hørt alt, så viser han oss igjen med “All the Difference” hvilken retningsgiver han er.

I denne pianoløse trioen, der Pinton byr på elleve komposisjoner, inviteres vi med til veldig forskjellige destinasjoner som Pinton benytter store deler av sitt instrumentarsenal for å gi varierte farger.

Moderne, luftige, åpne, men samtidig melodiske rammer er utgangspunktene som Pinton har tatt med seg to av nabofolkets aller mest lovende og ikke minst empatiske herrer, trommeslageren Konrad Agnas og bassisten Vilhelm Bromander, til å utforske.

Pinton har så definitivt ei høyst personlig stemme, men hvis man synes å ane et visst slektskap til blant andre Eric Dolphy og Ken Vandermark, så tror jeg neppe Pinton vil protestere mye og lenge.

Det akkordløse formatet byr på mange muligheter. Alberto Pinton og hans trio vet å ta vare på veldig mange av dem.

PS Kan tilhengere og motstandere av Trump over there sørge for at skaden blir så liten som mulig de dagene som er igjen, så ville det være en gave til hele verden.

Georg Reiss er kjent i en rekke sammenhenger både som klarinettist og saksofonist. Da han oppdaga det ungarske nasjonalinstrumentet tárogató var det likevel da han fant sin egen stemme.

Georg Reiss (64) har vært en sentral skikkelse i både tradjazzmiljøet og i diverse folkemusikk-konstellasjoner. Vi snakker både norsk folkemusikk og musikk med røtter spesielt i Balkan og dalstrøka rundt.

Det var også i den forbindelse med Reiss sitt engasjement og deltakelse i Gjertruds Sigøynerorkester på en studietur til Ungarn han kom over og blei fascinert av tárogatóen – en slags sopransaksofon i tre. Klangen i instrumentet kan minne om obo eller engelsk horn og Reiss viser oss her at det egner seg til mange slags uttrykk.

Tárogatóen har blitt populær også i Romania og hoffkomponist Gabriel Fliflet, med sterk fascinasjon for øst-europeisk musikk, har skrevet fire av låtene. Ellers er det mye krydder bestående av norsk folkemusikk, argentinske og brasilianske toneganger, salmer og klassisk musikk – og med jazzikalske overtoner som en slags gjennomgangsmelodi.

Reiss viser med inderlighet og instrumentets iboende melankolske tone, hvor ekte hans forhold er til både instrumentet og musikken han har valgt å tolke. Sammen med den fremragende organisten og pianisten Ulf Nilsen og en rekke medmusikanter, blant andre gitaristene Tom S. Lund og Torbjørn Økland og en strykekvartett der det passer, tar Georg Reiss oss med på ei hjertelig, varm og ytterst personlig reise. Vi takker for invitasjonen.

PS Det er alt for lang tid før Trump blir geleida ut av Det hvite hus. Måtte noen voksne passe på at det skjer så lite galt som mulig disse vel tre ukene.

Det står skrevet Charlie Parker Lives rundt om på murvegger i New York. Jeg tipper at det gjør det om Prince også. Ingen av dem lever, men du verden som musikken deres gjør det.

Da Prince (1958-2016) – Prince Rogers Nelson – forlot tida for snart fem år siden, var det både et sjokk og et enormt tap for musikkverdenen. En av de mest innovative, originale og samtidig mest produktive artistene i moderne musikk var ikke blant oss lenger.

Helt siden slutten av 70-tallet hadde han satt sitt enorme preg på de fleste sjangre innen populærmusikk og at det var mye spennende musikk igjen i han fantes det ikke tvil om. Prince var like kreativ helt til det siste.

Ryktene hadde gått lenge om at det fantes mye i arkivene etter Prince. I 2020 blei året da The Prince Estate bestemte seg for at det var tid for et nytt påfyll med Prince-magi og den har kommet ut i mange varianter.

Den mest voldsomme versjonen er en vel åtte timer Super deluxe utgave av “Sign “☮︎” the Times” med det meste det kan være mulig å ønske seg bestående av 92 låter. Min vei har det kommet en “nedstrippa” utgave med fire vinyler som inneholder 30 av de 92 låtene, men jeg kan love at det holder mer enn lenge for en legmann udi Prince-faget som meg.

Det denne remastra samlinga byr på er noen av de største schlägerne som tittellåta, “Starfish and Coffee” og “Hot Thing” samt to plater med singel mixer og redigerte versjoner av mange av de samme låtene pluss noen andre også.

Alt er flott, alt er urheftig, alt er tidløst og alt er så funky som kun Prince kunne skape musikk. Så kan vi fortsette å drømme om hva framtida kunne ha gitt oss hvis han hadde fått leve videre.

I mine ører var Prince et musikalsk geni og denne samlinga er nok en påminnelse om det. Prince lever!

PS Det er fortsatt mange dager igjen før Trump geleides ut av Det hvite hus. Det er lov å håpe at han får gjort så lite skade som mulig på den tida.