Tor Hammerø

Sjøl om jeg fra tid til annen påberoper meg å følge godt med i deler av norsk musikkliv, så må jeg bryte sammen å tilstå at dette er mitt første møte med Frode Andresen. Det var absolutt på høy tid.

Frode Andresen er åpenbart ingen novise og flere ting tyder på at han vært en aktiv herre i musikkverdenen i flere år. “Dark City” er blant
annet hans fjerde instrumentalalbum under eget navn. Så jeg kryper til korset og innrømmer min unnlatelsessynd. Nå har jeg heldigvis fått muligheten til å komme meg opp på hesten igjen.

Toveis

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Tangentist og komponist Andresen blei inspirert av maleriserien “Mørk by” til kunstneren Morten A. Fagerli. Det har igjen ført til at Fagerli har malt det flotte gatefoldcoveret etter å ha hørt musikken. Herlig toveis inspirasjon der altså.

Men musikken er på ingen måte mørk. Den er på mange vis prega, som coveret antyder, av en slags storby-atmosfære og Andresen viser oss at
han har solide røtter og masse kunnskap om grenseområdene som omfatter både progrock og jazzrock. Det betyr at det er heftige og tøffe saker som står på menyen.

Flott band

Med seg til å dandere denne musikalske stuingen har Andresen fått med seg et høykompetent lag med Børre Flyen (med Kari Bremnes og mange andre på cv-en) på trommer, bulgarske Emilio Marholev på elbass og Chris McQueen med Snarky Puppy-bakgrunn på gitar, pluss sin fru TrineCam på litt scat-vokal og Gergo Bille på trompet som litt ekstra krydder noen steder.

Det groover kraftig av musikken til Frode Andresen. Her er det aldri tvil om hvor eneren befinner seg og sjøl om ikke originaliteten er
like påtakelig hele veien, så finner jeg veldig mye å glede meg over her.

Det gror åpenbart godt i underskogen også.

Den svensk-colombianske gitaristen Sebastian Persson har skifta navn til Jhoan Sebastian Cardenas Piza. Musikken er minst like vakker som da han het Persson.

Jeg må innrømme at jeg måtte dykke et godt stykke ned i arkivet mitt for å finne ut av mitt forrige og første møte med den gang Sebastian Persson. Det var for snart fem år siden med Tre Öar – et fint triomøte med bass og trommer. Om noen dager så runder Jhoan Sebastian Cardenas Piza – et solid musikalsk fornavn kan man trygt si – 30 år og viser oss en musikalsk skjønnhetssans og modenhet som skulle tilsi at han
har et levd liv å hente fra.

Vakkert

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Cardenas Piza har skrevet vakker, løs og minimalistisk musikk som kler både hans egen spillestil som både forteller om inspirasjon fra for eksempel Bill Frisell og som også forteller oss at han har kommet stadig nærmere sine sør-amerikanske røtter.

Den åpne innfallsvinkelen hans gir stort rom til de håndplukka medmusikantene til å ta plass og til å uttrykke seg. Fra Malmö-miljøet, der Cardenas Piza hører hjemme, har han med seg trompeteren Ellen Pettersson og fra Stockholm den tyske saksofonisten
Julia Strzalek. Flotte og personlige stemmer begge to.

Fra den andre sida av Öresund-broa har han invitert den strålende bassisten Anders “AC” Christensen, med fartstid fra blant andre Jakob Bro, Lee Konitz og Paul Motian, og en av Danmarks fantastiske kvinnelige trommeslagere og perkusjonister, Michala
Østergaard-Nielsen, som har jobba med Bob Moses, Ingrid Jensen og Marilyn Crispell – bare for å antyde på hvilket nivå hun befinner seg.

De fem dukker opp i en rekke forskjellige konstellasjoner og skaper uten stans nydelige, varme og luftige stemninger.

Jhoan Sebastian Cardenas Piza forteller oss med all ønskelig tydelighet at han er en musikant vi skal låne mange ører til både nå og i tida som kommer. Han gir oss musikk vi trenger mer enn noen gang – den gir meg i alle fall noe viktig, nemlig sjelefred.

Det tar heldigvis aldri slutt dette påfyllet fra nye generasjoner med spennende musikanter fra jazzlinja i Trondheim. Superspreder er et strålende eksempel på det.

Har De behov for ny enrgiforsyning? Kollektivet Superspreder har i tilfelle svar på alle Deres bønner! Sjøl om energisprederne har eksistert siden begynnelsen av 20-tallet, så har jeg greid å unngå å
bli smitta av denne heftige gjengen helt til nå. Noe av årsaken er nok at debutalbumet har latt vente på seg, men bare med å lese meg gjennom lagoppstillinga så mer enn ante jeg at her kunne det lett være heftige
saker på gang.

Jazzlinja nok en gang

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det at at man kan skrive jazzlinja bak eller foran navnet sitt, er et kvalitetsstempel i seg sjøl. Hvor mange retningsgivende og heftige musikanter som har kommet derfra de seineste tiåra, er det nesten ikke
mulig å holde orden på og de sju som er innbyggere i Superspreder kan med stolthet føye seg inn i den fantastiske rekka.

Alle har allerede i en rekke konstellasjoner, enten som bandledere eller som sidemenn/kvinner, fortalt oss at de er i besittelse av strålende individuelle og kollektive kvaliteter. Alt- og barytonsaksofonist Amalie Dahl, trommeslager August Glännestrand, vokalist Miriam Kibakaya, tenorsaksofonist Mona Krogstad, trombonist
og vokalist på ett spor Guro Kvåle, tangentist Oliver Skou-Due og bassist Oda Steinkopf er etterhvert av gode grunner kjente navn og du verden som de har funnet fram til noe høyst spesielt sammen.

Hvilken herlig gumbo

Musikken har de skapt kollektivt og de musikalske rettene smaker høyst originalt med ingredienser henta fra jazz, punk, hip hop, electronica, neo-soul og sikkert en hel del andre godsaker også. Det er et trøkk, men samtidig med masse dynamikk i gumboen, som er intet mindre enn urheftig også her i heimen og live er jeg ganske sikker på at sikkerhetsbeltene bør festes noe så vederstyggelig.

Det at bandet har innbyggere fra Danmark, Norge og Sverige og at fem av de sju er jenter, er to ekstra pluss i mi bok. Det Superspreder gir oss er altså et påfyll av energi som svært sjelden vederfares oss.

Herlig, annerledes og hipt som bare det!

Det er ikke hver dag det skjer, men når Trygve Seims vidunderlig vakre “Trofast” treffer meg midt i hjertet begynner tårene å renne.

Hvordan snakker musikk til oss? Hva gjør den med oss? Sjølsagt fullstendig umulig å gi noe entydi  svar på slike spørsmål. For min del kan jeg si at musikk betyr mye og at den ved mange anledninger gir meg etterlengta påfyll, ro, sjelefred og til tider også trøst. Jeg vet aldri når de forskjellige følelsene får besøk eller blir berørt – det bare skjer. Det avhenger sjølsagt av hvor man er i sin sinnstilstand, men for min del traff akkurat “Trofast” meg noe voldsomt.

Lydprøve

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Denne strålende nordiske kvartetten bestående av to nordmenn, en svenske og en finne, har oppstått på et litt spesielt vis. Seim, Jormin og Ounaskari er alle med i Sinikka Langelands band og har ofte gjort lydprøver sammen som trio. Ounaskari foreslo at de kunne gjøre
noen triojobber i Finland. Alle var enige, men Seim foreslo at de skulle invitere med seg Henriksen også. Alle fire hadde faktisk vært sammen på flere av Langelands plater og Seim/Henriksen-konstellasjonen
på plate går helt tilbake til Seims ECM-debut “Different Rivers” i 1999.

Forslaget må sies å være av det veldig gode slaget. De fire hører hjemme i den samme estetikken og snakker usedvanlig godt sammen.

Her får vi musikk med et ganske bredt spekter. Det hele starter med en Seim-komposisjon som er en hyllest til den legendariske “Triptykon”-plata med Jan Garbarek, Arild Andersen og Edward Vesala – en nordisk innfallsvinkel til frijazz-universet.

Vi får tolkninger av finsk folkemusikk, Jormins  inspirasjon fra japansk folkemusikk samt en komposisjon han skrev den dagen Putin gikk inn i Ukraina, “Elegy”, som går over i Ornette Colemans “What Reason Could I Give”.

Flere kollektivt unnfanga ekskursjoner bekrefter hvilke enorme lytte-egenskaper de fire er utstyrt med.

Uansett så vender jeg stadig tilbake til “Trofast” med Trygve Seims vidunderlig vakre sopransaksofontone og Henriksens unike måte å fargelegge på. Jormin og Ounaskari er så følsomt til stede som bare de aller beste kan være det. Måten “Trofast” takker for seg på er så varmt, sterkt, inderlig og ekte at det hjertet som forblir uberørt, er det neppe stort håp for.

Og ja: det kan bekreftes at voksne menn feller tårer også av musikk.

Jeg tar meg den frihet å låne Jo Nesbøs hederstittel når Åge Aleksandersen sin avskjedsplate med Sambandet skal omtales. Jeg føyer like godt til: En jævlig ålreit fyr!

Jeg ville vente til vinylen av «Mi reise» så dagens lys før jeg skulle omtale den. Det har seg slik at jeg er over gjennomsnittet begeistra for det fysiske formatet. I tillegg er det også sånn at Åge – han er en av de få vi har lov å være på fornavn med – for meg alltid har hørt
hjemme i vinyl-universet. Vi går nemlig mange tiår tilbake vi to – sjøl om ikke Åge er klar over det, da!

Åge har vært, er og kommer til å bli værende en bauta i norsk musikkliv – uansett sjanger. Det har alltid vært en ekthet, inderlighet og troverdighet i det han har gitt oss og det han har vært og er. Det har aldri vært den minste tvil om hvor Åge sto, hva han sto for og hvem han var – slik var det og slik er det den dag i dag. Han
har enkelt og greit betydd utrolig mye for mange og i sin djupe direkthet og kall det gjerne enkelhet, så har han nådd hjerter og hjerner fra Kong Salomo til Jørgen hattemaker.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Takk te dæ

Nå er Åge og hans kjære Sambandet – bedre og tightere rockeband er vanskelig å oppdrive både nord og sør for Namsos – ute på sin store avskjedsturné – en turné som avsluttes foran 75000 tilskuere på
Lerkendal utpå høstparten. Hele Norge vil ta farvel med denne fantastiske storfamilien og Åge vil veldig gjerne si farvel på sitt flotte og rause vis også.

De som vil ha det siste farvel med «familien» får det på best mulig vis med «Mi reise». Samla i Åges tårn i havna i Trondheim, der det meste av det han har gitt oss de seineste tiåra har blitt unnfanga, har de trøkka seg sammen og spilt inn et siste strålende kapittel i
deres enorme katalog.

Åge har fortsatt sin fantastiske lyriske fortelleråre intakt. Han tar oss med tilbake til Gerhardsen og han er samtidig i sin egen og vår samtid og slår fast at Gud ikke er der når bombene hagler over uskyldige. Noe, eller mye, forteller meg at Åge kan snakke til mange
flere enn det storpolitikken kan.

Sambandet

I mine ører er Sambandet med Skjalg Raaen, som også har produsert ett spor, mens sjefen har produsert resten, Gunnar Pedersen, Morten Skaget, Steinar Krokstad, Bjørn Røstad og Terje Tranaas – hvorfor er de ikke nevnt med navn på coveret????? – en svært viktig del av Åge og det bekrefter de nok en  ang her. Framifrå! Sterkt og flott krydder med duetter med Jørgen Nordeng og Ingebjørg Bratland samt et nydelig, men ferskt tilbakeblikk med gamlekaran Tor Evensen, Gunnar Pedersen og Bjørn Røstad på «Det
finnes en sang bortom fjellet», gjør heller ikke noe særlig skade.

For å skrive om en metafor fra sportsspråket aldri så lite: det gjelder å avslutte med flagget til topps. Det har Åge Aleksandersen & Sambandet så definitivt gjort. For ei karriere, for et liv, for et kunstnerskap!

Takk te dæ og takk te dåkk!

Den finske pianisten Frank Carlberg har gjort amerikaner av seg. Her deler han sine musikalske drømmer et sted mellom fantasi og realisme med oss.

Som så mange ambisiøse jazztalent fra vår del av verden så satte Frank Carlberg kursen for USA og studier for noen tiår siden. De aller fleste har satt snuten hjemover igjen, men noen har blitt værende.
Carlberg hører hjemme i den siste kategorien og sjøl om han har base i jazzhovedstaden New York, så underviser han ved New England Conservatory i Boston.

Carlberg har jobba og spilt inn plater med storheter som Roswell Rudd,Bob Brookmeyer, Steve Lacy og Kenny Wheeler. Det forteller oss en hel del om hvor han befinner seg i det musikalske landskapet. I tillegg trives han godt i latinske lydunivers og sist jeg støtte på han var i
en flott duo med den argentinske vokalisten Roxana Amed. Carlberg har også gitt ut to svært Thelonious Monk-inspirerte plater med stort
ensemble.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Ei anna utgave

På dette møtet med Carlberg møter vi han og hans musikk i en tilstand der han har ambisjoner om å ta oss med til steder der noe er henta fra
drømmenes verden, mens noe er henta fra den våkne delen av hans bevissthet. Det betyr at vi ofte befinner oss et sted mellom det komponerte og det totalt improviserte.

Her er musikalske fantasibilder og realiteter fusjonert på et fascinerende vis. Minner fra barndommen i Finland og fremtidstanker om hva som kan komme er også en del av den originale menyen.

Med seg til å dandere disse spennende rettene har han medtangentør Leo Genovese, som mange vil kjenne igjen fra esperanza spaldings band, på orgel, Farfisa – for en sound – og synther, John Hébert på bass, Hery Paz på tenorsaksofon og Dan Weiss på trommer. Noen litt kjente navn, mens Paz er et nytt og tøft bekjentskap.

Frank Carlberg har altså greid kunststykket å lykkes over there. Mye av årsaken er at han er i besittelse av ei høyst personlig og kompromissløs stemme.

Saksofonisten Øystein Trollsås har ikke akkurat forhasta seg med å debutere under eget navn. Så har han da også noe flott og ekte å melde når han først gjør det.

Mange musikere løper, om ikke rett fra barnehagen, rett i platestudio så fort sjansen byr seg. Mange burde definitivt venta både et kvarter og to før de gikk over den berømte dørstokken – la både musikken og seg sjøl modne en hel del før debuten blir sluppet løs på allmuen.

Øystein Trollsås (64) har så avgjort gått den andre veien. Det heter seg at alle veier er en omvei hjem, det skal visstnok ha vært NRK-legenden Herbjørn Sørebø som skapte det berømte munnhellet, og for saksofonisten, komponisten Trollsås fra Sandefjord har det definitivt vært en lang vei.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Etter ei lang og innholdsrik karriere som blant annet har inneholdt studier på jazzlinja i Trondheim, privattimer med Dave Liebman og masse sidemannjobber med blant andre Bugge Wesseltoft, Inger Lise Rypdal og Lars Martin Myhre; allsidigheten har det altså ikke stått på og Trollsås har levert hvor han han enn har blitt invitert inn i varmen. Nå har han endelig tatt det viktige steget – hjem til seg sjøl.

Endelig

Hva som har holdt Trollsås, som i tillegg til å spille de fleste saksofoner også trakterer orgel, bassklarinett og den tyrkiske fløyta ney, tilbake fra å debutere tidligere, vet jeg ikke. Det har uansett ført til at han har bygd opp et solid bibliotek over mange år av låter med stemninger og solide doser personlighet i seg. I tillegg har han skrevet en hel del ny musikk frem mot innspillinga også.

Dette er groovete, melodisk, varm og rytmisk jazzmusikk med en rekke sterke røtter i både verdensmusikk, funk, straight moderne jazz og
garantert en hel del andre herligheter også.

Sammen med et utmerka lokalt lag fra hjemtraktene – nok et eksempel på at det finnes framifrå musikere godt utafor de store byene også – bestående av Terje Johannesen, som imponerer på alle mulige
instrumenter hver gang han gir lyd fra seg, Eivind Kløverød (trommer etc), Lars Endrerud (bass), Tore Flatjord (trommer), Ida Stein (vokal) og Anders Gleditsch (tangenter), så tar Trollsås oss med på rundreise som forteller oss at han har funnet hjem på et herlig og svært personlig vis.

Denne unike trioen har utvida tre spillejobber i 2005 til noe uendelig vakkert, tidløst og med evighetens perspektiv over seg.

Den italienske trompeteren og flygelhornisten Paolo Fresu, som sikkert blir glad hvis det sies at han kommer fra Sardinia, den franske trekkspilleren Richard Galliano og den svenske pianisten Jan Lundgren skulle altså gjøre kun tre jobber sammen for 20 år siden. Det som skjedde i løpet av de konsertene førte til at de skjønte at dette treffet var bortimot skjebnebestemt – de måtte bare fortsette å møtes.

Fjerde runde

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Har jeg skjønt det riktig så møtes de tre svært så opptatte herrene hvert eneste år for ny turné og populariteten og etterspørselen har visstnok bare blitt større og større.

I løpet av disse to tiåra har trioen med den helt spesielle og nydelige besetninga, gitt oss fire tilstandsrapporter under navnet Mare Nostrum – som betyr vårt hav og var det romerske navnet på Middelhavet – og jeg har latt meg forføre av de to første og nesten i enda større grad av det fjerde.

Nydelige samtaler

Nok en gang med et repertoar der alle tre skriver musikk hver for seg, i tillegg til en svensk folkemelodi og Édith Piafs ikoniske “La Vie en Rose”, tar dette flotte kammerensemblet bestående av noen av vår verdensdels flotteste improvisatorer oss med på en ekskursjon der folkemusikk fusjoneres med klassisk og populærmusikk på et uhyre elegant og smakfullt vis. Sjølsagt er alt tilsatt store doser improvisasjon må vite og de tre stemmene klinger stadig vakrere sammen..

De 20 første åra for Mare Nostrum har vært usedvanlig vakre og unike – jeg håper på stadig nye runder med denne nydelige trioen.

Den norske perkusjonisten Håkon Berre gjorde danske av seg for rundt 20 år siden. Det har på ingen måte gått ut over kreativiteten.

Det har derimot gått ut over vår kjennskap til Berre her hjemme. Odelsgutten fra nordre del av Trøndelag – jeg er ikke sikker på det med odelsgutt forresten, men det er i alle fall bondeslekt ute og går – har definitivt gått en helt annen vei enn traktor og silo. Her snakker vi nemlig solo-improvisasjon av det totalt frie og utforskende slaget og der har Håkon Berre (44) kommet svært langt i sitt forskningsprosjekt.

Ikke aleine

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det har etter hvert blitt nærmest en trend blant trommeslagere/perkusjonister her i vår del av verden at det skal skapes solo-ekskursjoner. Erland Dahlen, Gard Nilssen, Paal Nilssen-Love, Ingar Zach og Thomas Strønen er noen som renner meg i hu i farten og Håkon Berre føyer seg flott inn i den rekka av storheter.

Original pakke

Sittende på gulvet og omgitt med en gran cassa og et ukjent antall “greier” bestående av metall, plastikk, papp, papir og tre, fokuserer Berre spesielt på friksjon og elementer i bevegelse. I tillegg er lyden prosessert elektronisk ved å bruke kontaktmikrofoner og mjukvare fra EDB-maskiner. Det betyr igjen at den akustiske lyden fusjoneres på et unikt vis med pedaler som forvrenger lyden og trommemaskin beats.

Høres det vanskelig ut? Det er det overhodet ikke; Berre har laga 13 ganske korte lydlandskap som er helt forskjellige og som utfordrer både han i skaperøyeblikket og oss i mottaksøyeblikket.

Dette er ikke musikk for sarte sjeler eller som bakgrunn for noe som helst. Dette er musikk som setter krav og som gir til dem som er villig til å åpne opp.

Den danske saksofonisten Cecilie Strange har laga nok en tilstandsrapport som snakker både til hjertet og hodet.

Jeg har på ingen måte fått med meg hele produksjonen til saksofonisten, komponisten og bandlederen Cecilie Strange. I løpet av sine 40 år på Tellus har hun gitt ut fem album som leder og jeg blei betatt av hennes tredje visittkort, “Beyond”. Det fascinerte meg på mange vis med sin ettertenksomme og kontemplative måte å skape musikk på. Det var gjort på et uhyre personlig vis og nå har jeg heldigvis greid å hekte meg på Stranges videre søken nok en gang.

Viktige steder

Tidligere har Strange hylla viktige personer i sitt liv. Denne gangen har hun skua bakover til steder som på alle vis har satt uutslettelige spor. Det begynner med Odense der hun er født og der minner om velsmakende bøkeblader – beech på engelsk – hentes frem igjen på et nydelig vis.

Videre går turen til Jelling der hun vokste opp og der runer fra cirka år 970 satte spor i et ungt jentesinn. Neste stopp er København der Strange studerte og kom inn i jazzmiljøet og der hun og familien etter hvert har slått rot.

Andre viktige stoppesteder har vært New York, der hun studerte med blant andre Chris Cheek, Chris Potter og George Garzone, Island og ikke minst Norge – avslutningssporet heter “Skrova Fyr” som henviser til fyret i Lofoten der Strange åpenbart har tilbragt kvalitetstid.

Samme trupp

Bassist Thommy Andersson, trommeslager Jakob Høyer og pianist Peter Rosendal har fulgt tenorsaksofonist Strange tett i mange år nå. Det har jeg full forståelse for – både individuelt og til sammen utgjør de fire noe helt spesielt og det er en åpenbar empati i måten den sakteflytende musikken får utvikle seg på og blir gitt liv. På halvparten av de seks spora sørger også den svensk/danske vokalisten Josefine Cronholm med sitt helt unike krydder for det lille ekstra som kun hun kan tilføre. Nydelig.

Musikken Cecilie Strange & Co gir oss egner seg utmerket til kontemplasjon eller ettertanke. Den sørger for ro i sinn og tanke og den inspirerer – det gjør ekstra godt i tider vi opplever nå.