Grenseløst

Blant de mange tinga jeg kan ganske lite om, er kinesiske jazzvokalister blant de mest fremtredende. Annie Chen er i ferd med å rette opp i det.

Annie Chen henter inspirasjon fra store deler av verden.

Annie Chen begynte som så mange med klassisk pianoundervisning i hjembyen Beijing. Dørene hadde uansett begynt å åpne seg i det tidligere så lukka Kina og far Chen kom etterhvert hjem med plater med blant andre Sarah Vaughan etter jobbturer til USA. Da skjønte raskt Annie at det var der hun hørte hjemme – det var dette hun ville utforske.

Etter flere studieturer til New York, så slo hun seg ned i The Big Apple i 2013 og med «Secret Treetop» får vi møte henne med hennes andre cd-utgivelse. Det er ikke bare vokalisten vi får møte – Chen har skrevet alt av tekster og melodier også.

Chen har på ingen måte glemt hvor hun kommer fra. Sin kinesiske arv har hun absolutt tatt vare på og hun synger både på kinesisk og engelsk. Om det går an å synge jazz på kinesisk? Absolutt og hvorfor ikke? Hun har også henta masse inspirasjon fra venner hun har møtt i smeltedigelen New York. De kommer blant annet fra Tyrkia og Polen og Chen har også lytta mye på musikk fra Bulgaria, Tsjekkia og Kroatia. 

Når så bandet hennes, som består av gitar, fiolin, trompet, altsaksofon/fløyte samt piano, bass og trommer, er musikanter fra Polen, Japan og Canada samt fire amerikanere – alle mer enn kompetente, men ukjente navn for meg – så er det nok en bekreftelse på hvilken metropol New York er. Det kosmopolittiske har Chen benytta på et framifrå vis og alle har fått satt sine bumerker på musikken hennes.

Annie Chen er en spennende vokalist som nesten sjølsagt har noe helt unikt på hjertet. Hun er i ferd med å åpne opp nye dører – sikkert både for seg sjøl og for publikum over hele verden – ikke minst både i Kina og i USA.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Annie Chen Octet
Secret Treetop
anniechenjazz.com

 

 

På bestilling

Hayden Powell, norsk god som noen, men med engelske foreldre, har gått en helt spesiell vei med denne utgivelsen. Og lykkes!

Hayden Powell Trio fra Piknik i Parken i fjor.

Dette er den fjerde skiva trompeter, komponist og bandleder Hayden Powell fra Molde gjør sammen med sine utmerkede triovenner Eyolf Dale på piano og Jo Skaansar på bass. På de forrige har de laga musikken sjøl, men denne gangen ønska Powell noe helt annet – sikkert både for sin egen, for trioens og for publikums del.

Ideen var å invitere seks av guttas favorittkomponister til å spesialskrive musikk for trioen – en relativt sjelden måte å gå frem på. Det førte til at Powell tok kontakt med Mats Eilertsen, Per «Texas» Johansson, Espen Reinertsen, Natacha Atlas og Samy Bishai, Iro Haarla og Erlend Skomsvoll – de fleste musikanter Powell har jobba med eller som han har beundra kraftig.

Alle takk ja til utfordringa og krydra med tre kollektive improvisasjoner av trioen, har dette blitt et herlig og ganske så annerledes visittkort fra trioen. Bumerkene til alle de seks komponistene er tydelige – deres kompositoriske nerve er åpenbart på plass sjøl om vi hører musikken tolka av andre enn dem sjøl for en gangs skyld.

Powell, Dale og Skaansar framstår som en usedvanlig samspilt og empatisk enhet etter mange år sammen. De har helt tydelig fått et nytt kick og ny utfordring gjennom disse låtene og i veldig stor grad blir vi tatt med på ei lyrisk reise der de musikalske resultatene er veldig forskjellige, men uten at de spriker.

»Six Commissions» har blitt et stykke kammerjazz som det er godt, spennende og utfordrende å tilbringe kvalitetstid sammen med.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Hayden Powell
Six Commissions
Periskop/Musikkoperatørene

Heftig møte

Dansk-norske Mette Rasmussen og amerikanske Chris Corsano har mye å «snakke» om og sparer ikke akkurat på kruttet.

Chris Corsano og Mette Rasmussen har mye originalt på hjertet.

Den danske altsaksofonisten Mette Rasmussen har mer eller mindre gjort nordmann av seg. Etter noen år på jazzlinja i Trondheim, har hun like godt blitt boende i området rundt Lerkendal. Hun finner tydeligvis miljøet der både hyggelig og kreativt og ved flere anledninger har vi også fått møte hennes kreative åre i Trondheim Jazzorkester.

Sjøl om Rasmussen altså har base i Trondheim, så har hun så avgjort store deler av kloden som lekegrind. Her møter vi henne i Ljubljana i Slovenia en sommerdag i 2015 i selskap med den amerikanske trommeslageren Chris Corsano som hun har gitt ut ei skive med tidligere. Samarbeidet går fem år tilbake i tid, men det er åpenbart at de to fortsatt har mye usagt.

All musikken er spontant unnfanga av de to – Corsano spiller forresten også sleideklarinett, noe jeg aldri har hørt om før – og de dekker et stort spekter med uttrykket sitt. De to har spilt mye sammen live og det  høres. Vi har med to lyttere i toppklasse å gjøre. To lyttere med masse empati for hverandre og stor respekt for hva den andre har å bringe til torgs.

På sett og vis er det ekstremt det de har å melde. Rasmussen tar saksofonen til sine yttergrenser – i begge retninger. Corsano følger i fortspora til Rahied Ali slik vi opplevde han sammen med John Coltrane. Det vil si uante mengder energi og han henter både fra frijazzens skattkammer og og fra den alternative rocken – han har også jobba en hel del med Sonic Youths Thurston Moore.

Dette er ikke musikk for den lettskremte, men de som gjerne vil utfordre seg sjøl vil finne mye – veldig mye – spennende i disse møtene.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

 

 

Mette Rasmussen & Chris Corsano
A View from the Moon (from the Sun)
Clean Feed Records/MusikkLosen

 

Dobbel overraskelse

Hilde Brunsvik og Edvard Hoem sammen med sine utmerkede musikanter.
Foto: Pål Dybwik

Vokalisten Hilde Brunsvik er et nytt navn for de fleste av oss. Både med og uten mannen Edvard Hoem forteller hun oss at det var på høy tid at hun meldte seg på.

Poeten Edvard Hoem er det ikke alle som har et nært forhold til, men det var jo der hele reisa begynte. Her er han tilbake – med vakker musikalsk tonefølge. Både Kaffistovas venner og jazzfestivalen har spilt viktige roller i høvdingen Edvard Hoems fantastiske karriere. Det har han på ingen måte lagt skjul på, men denne manifestasjonen med strålende hjelp av kona Hilde Brunsvik er kanskje den flotteste bekreftelsen på hvor Edvard Hoem kommer fra som poet.

De åtte spora henter tekster som går helt tilbake til «Som grøne musikantar» fra 1969 til dikt publisert så seint som i 2003 – i tillegg til tre tidligere upubliserte dikt. De aller fleste er tonsatt av Brunsvik, med litt assistanse av Roaldsnes samt standardlåta «My Favourite Things» som kler diktet «Bassisten møter framande kvinner på Atlanterhavsvegen» – inspirert av Hoems opplevelse av den uforglemmelige konserten med den portugisiske vokalisten Maria João, den japanske pianisten Aki Takase og den danske mesterbassisten Niels-Henning Ørsted Pedersen i Molde Kino. Det er ett av spora der Hoem les sjøl med sin signaturtone i røysta – vi skal kanskje være glad for at han ikke synger som kona og dattera Ine – som ikke er med her.

Sjøl om Ine altså har fått «fri» her, så er familien så definitivt på plass. Kona Hilde møter vi som ei veldig bra og tydelig stemme med et flott uttrykk og glitrende diksjon. Hun synger både Hoems tekster på nynorsk og engelsk på «My Favourite Things» – like fint og troverdig begge deler. 

Dessuten bidrar Hoems svigersønn Trygve Waldemar Fiske med mer enn propert basspill og Hanna Paulsbergs inderlige og usedvanlig personlige saksofontone og Dag-Filip Roaldsnes´ elegante og nedtona pianokomp, kler både Brunsviks vokal og Hoems dikt på et bortimot perfekt vis. Bedre oppvarming til konserten under årets Moldejazz er vanskelig å tenke seg.   

Hilde Brunsvik har mye flott på hjertet.

Tidligere i år debuterte også Brunsvik (60) under eget navn – med egne tekster og med egen musikk. Her synger hun utelukkende på engelsk og det gjør hun med stor innlevelse, empati og ei vakker og sterk stemme som hun tør å dra på med og som hun gjerne tar det hele ned med også.

Hun har skrevet alt av både tekst og musikk og at det er en artist med røtter i både jazz, blues, viseang, folkemusikk og ganske sikkert også et forhold til historiefortellere som Joni Mitchell, skinner tydelig gjennom.

Og det er også som historieforteller, både låtskriveren og formidleren,  Brunsvik virkelig imponerer som på denne debuten som hun altså har venta lenge og vel med. Sammen med et fint band med Helge Olav Ellingsen på bass, Bjørn Klakegg på gitar og som vokal duettpartner på ei låt og nok en gang pianisten Dag-Filip Roaldsnes pluss noen ekstra bidragsytere til på enkelte spor, blir «Run for Love II» et vakkert lite visittkort som Hilde Brunsvik heldigvis valgte å gi oss – til slutt.

Dette har blitt to flotte bekreftelser på hva Hilde Brunsvik og Edvard Hoem har å melde – det er ikke reint lite.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

 

 

Hilde Brunsvik og Edvard Hoem
Edvard Hoems Livet
NORCD/Musikkoperatørene
Hilde Brunsvik
Run for Love II
Park Grammofon/Musikkoperatørene

 

 

En ustoppelig kraft

Den svenske trommeslageren, bandlederen, komponisten og plateselskapsdirektøren Bengt Berger er av det slaget som aldri gir seg. Takk for det!

Bengt Berger i sentrum for sitt Beches Brew.

Bengt Berger (76) er en voksen herre som har rukket svært mye i sitt musikalske liv. I over 50 år har Berger stått i spisssen for noe av det mest spennende som har skjedd på svensk side av grensa når det gjelder original musikk. I tillegg til å spille en hel del konvensjonell jazzmusikk, så har han studert indisk og afrikansk musikk og bodd i disse kulturene også over tid.  På den store internasjonale scena er han nok mest kjent for samarbeidet med ikonet Don Cherry og sammen ga de ut «Bitter Funeral Beer» i 1981.

I forlengelsen av samarbeidet med Cherry vokste et nytt band fram: Beches Brew. Man kan vel kanskje ikke se bort i fra at Miles Davis´ legendariske «Bitches Brew» har vært en inspirasjonskilde heller. Beche er forresten tilnavnet til Bengt Berger.

Gjennom hele fjoråret spilte Beches Brew for et lite, men entusiastisk publikum hver lørdag ettermiddag i Göteborg. Mye skjedde musikalsk i løpet av disse treffene, så Berger & Co bestemte seg for å gi ut  musikken som delvis er henta fra ei studioinnspilling og delvis fra ei liveinnspilling gjort for Sveriges Radio.

Sammen med et empatisk og svært samspilt ensemble bestående av Stefan Bellnäs på beyzz – som jeg tipper er gøteborgsk for bass -, Thomas Gustafsson på sopransaksofon, Sir Thomas Jäderlund på sopranino- og altsaksofon og bassklarinett og Göran Klinghagen på gitar, samt Viktor Reuter på bass og Staffan Svensson på trompet på to av de tolv spora – store deler av kremen av Göteborgs jazzbefolkning med andre ord, tar Berger oss med på ei rundreise i sitt musikalske univers der impulser både fra jazzen og hans ekskursjoner bortimot kloden rundt finnes.

Dette er tøff, livsbejaende og tildels svært så melodisk, men samtidig løs, åpen og fri jazzmusikk spilt av musikanter med store hjerter både for Bengt Berger og for musikken. Jeg kjenner det må bli en Göteborg-tur snart.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

 

Bengt Berger Beches Brew
Gothenburg
Country & Eastern/Naxos Norway

Vakkert og flott

Den klassiske gitaristen Petter Richter tar oss med inn i et vakkert og inderlig musikalsk landskap.

Petter Richter gir oss noe vakkert og tidløst med sin gitar.

Jeg kjenner ikke til Musikkhøgskole-læreren og gitaristen Petter Richter (42) fra før. Jeg er heller ikke veldig kjent med musikken han har valgt å dele med oss på dette vakre visittkortet. Det gjør sånn sett ingen verdens ting – det Richter formidler er nemlig så flott og så tidløst som vel tenkelig.

Med inderlige, sensuelle og høyst personlige tolkninger av sarabander skrevet av komponistene Joaquin Rodrigo, J. S. Bach, Marcus Paus, Darius Milhaud, Francis Poulenc, Alexandre Tansman og Leo Brouwer, tar Richter oss med til steder som mange av oss alt for sjeldent avlegger besøk. Jeg er dessverre blant dem.

Richter er på mange vis vokst opp med denne musikken og det er åpenbart at dette uttrykket og den formidable teknikken Richter er utstyrt med, spiller sammen på alle mulige slags vis. Richter gir musikken all den luft og alt det rommet den spør om og med dynamikk og masse temperament blir dette et møte med Petter Richter og «hans» sarabander – opprinnelig navnet på en dans – som for meg har vært både overraskende, vakre og øreåpnende.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

 

Petter Richter
The Distant Sarabande
LydFest/Musikkoperatørene

For en enorm opplevelse

Det å ha tilbragt flere uker sammen med den spanske forfatteren Ildefonso Falcones og hans på alle vis store roman «Jorden arvinger», har vært en av mine største leseopplevelser.

Ildefonso Falcones – en gigant av en forfatter.

I løpet av den godt og vel 900 sider lange mursteinen av en roman, tar Falcones (60) oss med på ei reise i forlengelsen av hans gjennombruddsroman «Havets katedral». Dette er uansett en frittstående roman som man kan ha stor glede av å lese sjøl om «Havets katedral» ikke har stått på menyen. Jeg er blant dem som kun har lest «Jordens arvinger», men som skjønner at jeg nesten må gå bakover i Falcones´ forfatterskap nå.

Falcones, som er glitrende oversatt av Lene Stokseth, tar oss med til Barcelona på slutten av 1300-tallet og begynnelsen av 1400-tallet. Vi får følge fattiggutten Hugos dramatiske livsreise som Falcones har benytta faktiske, historiske fakta og kobla det med sin egen enorme kreativitet til å skape rammene rundt.

Falcones innlemmer oss i ei historie og i en epoke som forteller mye om bakgrunnen for hvor vi befinner oss i dag. De enorme klasseforskjellene og konfliktene mellom religioner spiller viktige roller og mye kan vi lett kjenne oss igjen i den dag i dag, sjøl om det sjølsagt  ga seg helt andre utslag den gangen.

Falcones er en historieforteller av Guds nåde og har, samtidig som han har gitt oss en fantastisk historieleksjon, også skrevet en spenningsroman som det er vanskelig/umulig å legge fra seg.  Vi følger Hugo og hans familie gjennom flere tiår og vi får enorm sympati for denne fighteren av et menneske som simpelthen nekter å gi seg.

Dette har vært mitt aller første møte med Ildefonso Falcones og jeg har umiddelbart fått meg en ny favorittforfatter. Det har vært en tidkrevende reise å lese «Jordens arvinger», men du verden så flott og lærerikt på alle vis.

Ildefonso Falcones
Jordens arvinger
Bazar Forlag/Cappelen Damm

Fornyeren

Gary Clark Jr. er kanskje den aller viktigste musikanten når det gjelder å fornye og forlenge bluestradisjonen. «This Land» er nok en bekreftelse på det.

Gary Clark Jr. har åpna opp bluesdøra for mange langt utenfor bluesmenigheta.

Sjøl om gitaristen og vokalisten fra Austin, Texas fortsatt bare er 35 år ung, så har han vært på banen helt siden han platedebuterte allerede i 2001. Likevel skulle det ta over ti år til før det virkelig tok av – i forbindelse med overgangen til storselskapet Warner Bros. I 2011/12 fikk verden en stor overraskelse med først EP-en «The Bright Lights»  som blei fulgt opp av «Blak and Blu». Mange så for seg at bluesen hatt fått en redningsmann etter at B.B. King la ned Lucille – navnet han ga gitaren sin – for godt.

Nå har han stått på scena sammen med både Rolling Stones, Eric Clapton og den nevnte gudfaren B.B. King – det sier en hel del om hvilken anseelse han nyter i mange kretser. Den vil ikke bli noe mindre etter at «This Land» – inspirert av hans anskaffelse av en en hesteranch i Kyle, Texas, dit han har flytta med familien – nå har fortalt oss at Clark er mannen som sitter i førersetet for å ta vare på og forlenge/fornye bluestradisjonen.

I løpet av de 17 spora, som han har skrevet sammen med gode venner, forteller han oss at han er en urheftig gitarist og vokalist – han har så til de grader begge deler inne.

Når han så på et høyst personlig vis makter å inkorporere impulser fra både blues, rock, soul og hip hop til et helt eget brygg, så er det lett å skjønne at et stort publikum kloden rundt har fått et nært og godt forhold til budskapet og uttrykket til Gary Clark Jr. Det er tøft, det er hipt, det er blues anno 2019 og garantert med elementer som vil ta han med, og oss, på ei reise i mange tiår fremover.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

 

Gary Clark Jr.
This Land
Warner Bros./Warner Music

Tøft og hinsides originalt

Trioen Moskus har i flere år vist oss noe helt eget. Med «Mirakler» i større grad enn noensinne.

Fredrik Luhr Dietrichson, Hans Hulbækmo og Anja Lauvdal – Moskus – trioen sin det.

Med platetitler som «Salmesykkel», «Mestertyven» og «Ulv ulv» så ligger det nesten i korta at det ikke er noe A4-aktig over det Moskus bringer til torgs. Slik har det vært og slik er det i enda større grad med «Mirakler». Bassist Fredrik Luhr Dietrichson, trommeslager, og veldig mye mer, Hans Hulbækmo og tangentist Anja Lauvdal har enkelt og greit gjennom hele dette tiåret skapt et eget lite univers og «Mirakler» har blitt høydepunktet – så langt.

Musikken, som i stor grad er kollektivt unnfanga eller som Hulbækmo har laga utgangspunkt for, er av slaget som oppstår når tre unike personligheter med evner langt utenom det gjennomsnittlige til å ta spontane veier og dermed utfordre hverandre og oss på den andre sida. Det fører til at vi blir sittende ytterst på setet for å få med oss alle detaljer og ideer – og det er ikke få.

Her utspiller det seg meningsfulle samtaler i et akustisk/elektrisk-landskap som ikke likner på noen som helst andre musikalske samtaler jeg har blitt invitert til i alle fall. Mye av årsaken er sjølsagt at de tre kjenner hverandre svært godt etter at de møttes på jazzlinja i Trondheim for rundt ti år siden.

Moskus er et av de aller beste eksemplene på det spennende som skjer i norsk jazz om dagen. Linja fra de fire store som la lista skyhøyt på 60-tallet har pekt i den samme kvalitets-og originaltetsretninga hele tida siden og Moskus er så definitivt med på å stake ut kursen videre.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Moskus
Mirakler
HUBRO/Musikkoperatørene

 

Endelig!

Stefan Bellnäs er nesten som en institusjon å regne – i Göteborg. Nå får endelig alle vi andre muligheten til å møte han også.

Stefan Bellnäs viser seg endelig frem.
Foto: Acka Matérn

De finnes mange rundt om på Tellus – og ofte er de bassister. Vi snakker om musikanter som kan brukes til alt – fordi de kan alt og fordi de alltid gjør en bra og svært så pålitelig jobb.

Her hjemme finnes det flere i denne kategorien, blant andre Jørun Bøgeberg, Audun Erlien og Bjørn Holm. Svært sjelden brøyter de seg fram for å stjæle rampelyset for sin egen del – de spiller som oftest andre bra. Jeg er ganske sikker på at de finnes rundt om i Sveariket også, men vi får sjelden høre om dem.

Nå skjer det heldigvis i tilfellet Stefan Bellnäs (61) som med «Podunk» gir ut sin aller første skive under eget navn. Om det dreier seg om jazz, americana, folkemusikk eller andre herligheter, så er komponisten, gitaristen, bassisten og/eller tangentisten Bellnäs veldig på plass og viser oss en enorm allsidighet og musikalitet.

Med seg på de forskjellige utfluktene har han Johan Håkansson, Anders Kjellberg eller Johan Kylén på trommer og perkusjon – sistnevnte også på klarinett og saksofon, Acka Matérn på trekkspill, Lisen Rylander-Löve på tenorsaksofon, Shree Sundarkumar på kanjira og Staffan Svensson på trompet. Her finnes det både kjente og ukjent navn for meg – fellesnevneren er at kvaliteten er meget solid.

Bellnäs har skrevet all musikken bortsett fra bassikonet Paul Chambers´ «Whims of Chambers». Jeg skjønner Bellnäs godt: når han først har fått sjansen til å lage soloskive, så ville han vise fram de fleste sider av seg sjøl. Det kan enten ses på som en stor godtepose, som en Twist-pose med noe for enhver smak, eller som at det blir for mye sprik i løpet av ett visittkort.

Jeg velger den første varianten siden det neppe blir nye skiver fra Stefan Bellnäs hvert år – siden han har venta til han blei 61 med å debutere. «Podunk» har blitt et svært hyggelig møte med Stefan Bellnäs og hans allsidige og store musikalske verden.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

 

Stefan Bellnäs
Podunk
Country & Eastern/Naxos Norway