Ole Jørn Myklebust og Georg Buljo har spilt sentrale roller på mange steder i norsk musikkliv. Nå tar de forholdet sitt et steg videre.
Ole Jørn Myklebust og Georg Buljo gir oss noe vi trenger. Foto: Nina Holtan
Ole Jørn Myklebust, som her spiller trompet, xaphoon – som låter som en saksofon, world stick som spilles på med spisepinner, tangenter, elektronikk samt vokal, og Georg Buljo på gitar, joik, perkusjon, tangenter og elektronikk, har mange års fartstid sammen i Mari Boines univers. Desssuten har Buljo gjort mye for film og scene og jobba med personligheter som Tore Brunborg og Nils Økland.
Myklebust har gjort flere soloalbum innen både jazz- og visesjangeren og har bidratt mye og ofte til artister som Jonas Fjeld, Ingrid Olava og Unni Wilhelmsen både som musiker og produsent.
Moai betyr vi to på samisk og at det er to musikanter med veldig mange felles referanser og svært mye å snakke om som møttes til et kreativt verksted som varte i to dager, hersker det svært liten tvil om.
Empatien ligger i tjukke lag utenpå hele møtet som har henta hemningsløst med inspirasjon fra både samisk musikk, nordisk tradisjonsmusikk og jazz og krydra det med arabiske toneganger og klanger. Om noen får en idé om at dette låter annerledes enn alt annet som har vederfaret eders sinn, så stemmer det på en prikk.
Unike stemmer
Ole Jørn Myklebust og Georg Buljo er utstyrt med høyst personlige og varme stemmer som klinger nydelig sammen. De tar seg tid til å la ideene få utvikle seg i akkurat det tempoet de ber om og det betyr igjen at det er en ro over musikken og uttrykket som gjør godt ikke minst i disse dager og tider. Ole Jørn Myklebust og Georg Buljo gir oss enkelt og greit noe vi trenger og som vi har godt av.
Møtet mellom dansk-norske Mette Rasmussen og amerikanske Ches Smith og Craig Taborn kommer nok som en stor overraskelse på mange. De har åpenbart mye å snakke om.
Craig Taborn, Ches Smith og Mette Rasmussen har all grunn til å smile. Foto: Peter Gannushkin
Den danske altsaksofonisten Mette Rasmussen har gjort trøndersk nordmann av seg etter at jazzlinja i Trondheim var avgjørende for at hun satte snuten nordover. Der trivdes hun så godt at hun har blitt værende ved Nidelvens bredd. Det har imidlertid ikke satt noen begrensninger på hennes virke – heller tvert i mot. Rasmussen har markert seg kraftig både nasjonalt og internasjonalt med sin ganske så frie tilnærming og i stadig større grad har også musikere på denne andre sida av dammen fått ørene opp for den usedvanlig ekspressive Rasmussen.
De New York-baserte musikerne Ches Smith (trommer) og Craig Taborn (piano) har jobba mye sammen siden 2009. Rasmussen og Taborn har satt hverandre stevne både som duo og i andre smågrupper i 20 år, men som trio møttes de først til noen jobber i USA i 2016. Det frista tydeligvis til videre utforsking og for to år siden gikk de i studio i Brooklyn, New York.
Fritt frem
Dette er jo tre musikanter med høyst personlige stemmer og ingen har noe som helst behov for å tilrane seg rampelyset på bekostning av de to andre. Vi blir invitert til å bli med på sju totalt frie utflukter og det låter helt spesielt av dette bassløse samfunnet der lytting og dynamikk er viktige ingredienser.
I mine ører er dette frijazz på svært høyt nivå med masse energi og spesielt hyggelig er det jo at “vår egen” Mette Rasmussen har blitt en integrert del av det amerikanske toppsjiktet.
Weird of Mouth «Weird of Mouth» Otherly Love Records/otherlylove.net
Mari Boine – bare navnet vekker ærefrykt. Etter å ha fulgt hennes livsløp og karriere gjennom flere tiår tør jeg hevde at hun aldri har vært bedre enn akkurat nå.
Det er en styrke både i blikket og musikken til Mari Boine som er unik.
Mari Boine (68) har smått om senn blitt ei god voksen dame. Etter å ha vært på konsert med henne nylig, blei jeg funderende på hvilken enorm utvikling hun har vært gjennom. Fra en noe forsiktig, stille og beskjeden Boine for noen tiår siden, til en utadvendt og trygg artist og kvinne som vet at hun har noe sterkt, flott og viktig å melde. Plata hun har promotert og reist med i høst, noe hun fortsetter med over nyttår, er et glitrende eksempel på alt dette.
På denne vakre dobbelt-vinylen, med et coverdesign som står i samme kvalitetsstil som musikken, så tar Boine på mange vis et oppgjør med sin strengt pietistiske og religiøse oppvekst. Den har sjølsagt prega henne i stor grad, men med en enorm styrke har hun skapt et eget liv på tross av alt dette og “Alva” kan sikkert på mange vis sees på som det endelige oppgjøret med dette åket.
Mari Boine har skrevet alle tekstene, bortsett fra to spor med tekster av henholdsvis Nils Aslak Valkeapää og Rawdna Carina Eira/Ella Marie Hætta Isaksen – sistnevnte synger også duett med mor, og all musikken, ofte med hjelp av eller flere av bandmedlemme sine. For alle som ikke er like sterk i samisk som meg, så er det greit å vite at alle tekstene er oversatt til engelsk på vinylomslagene.
Sterkt team
Med sjelsfrende, elbassist og produsent Svein Schultz i spissen for laget som også er med Boine live og som består av Gunnar Augland på trommer og perkusjon, Stein Austrud på tangenter og Georg Buljo og Kristian Svalestad Olstad på gitarer – en kruttsterk kohort, så har Boine & Co skapt et lydlandskap så unikt, så fascinerende, så suggererende og så spennende som vel tenkelig.
Mari Boine er enkelt og greit en retningiver og en artist i verdensklasse anno 2024.
Da har jeg bestemt meg for å gi saksofonisten Kirk Whalum en ny sjanse, men heller ikke nå blir det oss, gitt.
Kirk Whalum er flink – for flink for meg.
Kirk Whalum (66) har helt siden midten av 80-åra vært en sentral skikkelse i skjæringspunktet mellom smooth jazz, pop, r&b og gospel. Han har samarbeida med alt og alle fra Whitney Houston til Quincy Jones, Michael McDonald og Luther Vandross. Man trenger ikke å være spesielt langt framskreden i musikalsk matte for å kunne legge sammen hvor Whalum befinner seg hen i landskapet med disse musikalske referansene. I tillegg har han også gitt ut et bortimot 30-talls album under eget navn og nyter enorm popularitet i de smoothe kretser verden rundt.
Jeg har med ujevne mellomrom besøkt Whalums musikk opp gjennom åra, men han, eller kanskje rettere sagt uttrykket, har ikke greid å snakke til meg. Det gjør det dessverre fortsatt ikke.
For meg blir det enkelt og greit for glatt – musikken beveger meg rett og slett ikke. For det det skal være så er det for all del bra – veldig bra også, men det blir altså for pent, polert og for produsert for mitt mottaksapparat.
Sangeren og forskeren Lisa Bonnár Stjernø har skapt et lite smykke av ei plate med elleve av våre mest kjente vuggesanger. Strålende reisefølge fra to av våre beste jazzmusikere skader heller ikke.
Lisa Bonnár Stjernø har laga et lite smykke av ei plate.
For ti år siden fullførte Lisa Bonnár Stjernø sin doktorgrad om vuggesangenes betydning. Fascinasjonen for disse tidløse sangene, som vi alle har et eller annet forhold til, har heldigvis ikke forlatt henne og her gir hun oss sine inderlig tolkninger av noen av sine favoritter.
Ro
Formålet med disse sangene er jo at de minste skal finne ro og få den søvnen både de og kanskje opphavet iike minst fortjener og i alle fall trenger. Måten Bonnár Stjernø foredrar “Eg veit ei lita jente”, “Den fyrste song”, “Vi skal ikkje sova bort sumarnatta”, “Blåmann, blåmann”, “So, ro” og de andre klassikerene på, forteller oss at dette materialet har hun kommet godt under huden på og dermed har et ekte og personlig forhold til.
Flott assistanse
Noe forteller meg at Bonnár Stjernø med si fine og ujålete stemme kunne ha gjort dette aleine. Likevel er valget hun har gjort med å invitere med seg kremgutta fra Innlandet, hvor hun sjøl også kommer fra, Sigurd Hole på bass og Andreas Ulvo på piano et særdeles klokt valg. Disse langt framskredne empatikerne kler sangene på et nydelig vis og løfter dem på et nedstemt vis til der de hører hjemme.
Lisa Bonnár Stjernø har tatt vare på en viktig del av kulturarva vår.
Lisa Bonnár Stjernø «Mellom liv og drøm» LBC/Voicetrotter
Det tok si tid før singer-songwriteren og gitaristen Raul Midón sine veier skulle krysse mine. Alt for lenge skulle det vise seg.
Raul Midón er bra – veldig bra.
Raul Midón har i løpet av sine 58 år på Tellus jobba med størrelser som Bill Withers, Herbie Hancock, Sting, Terence Blanchard og Dianne Reeves. Det sier en hel del om på hvilket nivå den blinde artisten befinner seg. Til tross for det så har jeg altså makta å unngå dusinet med plater han frem til nå har laga under eget navn siden 1999. Nå var det med andre ord på høy tid at jeg skulle få brukt kvalitetstid sammen med Midón fra New Mexico, USA.
Det finnes en rekke artister som til tross for at de mangler synssansen har skapt seg ei stor musikalsk karriere. Det hevdes at de andre sansene er tilsvarende forsterka på grunn av at synet er fraværende. Ray Charles og Stevie Wonder er kanskje de beste eksemplene og det er på mange måter i den løypa vi finner Midón også.
Som Wonder så er han en glitrende låtskriver. Midón er også en fremragende gitarist og sanger og trakterer både bass og trommer på et nivå godt over gjennomsnittet.
Sjangersprengende
Midón har ei stemme som fra tid til annen kan minne om Michael McDonald – sofistikert og groovy med andre ord. Når så Midón sjøl kaller sin musikalske gumbo for en miks mellom smooth-folk, alt-pop og jazz så er det lett å skjønne at det ikke er så lett å båssette han. Og hvorfor i alle verdens dage skal vi det?
Raul Midón er enkelt og greit en strålende musiker og sanger som skal og bør nytes for akkurat det. Varmt, herlig og djupt personlig.
Hvis det er behov for aldri så lite motgift til all den vakre julemusikken, så kan Ragnarök Trio være svaret på dine bønner.
Thorkell Ragnar Grétarsson i sentrum for Ragnarök Trio.
Den 27 år gamle/unge islandske gitaristen, komponisten og bandlederen Thorkell Ragnar Grétarsson studerer for tiden på Norge Musikkhøgskole i Oslo. På veien har han også studert i Nederland, nærmere bestemt Rotterdam. Der satt han like godt sammen Ragnarök Trio med trommeslageren Jens Meijer og saksofonisten Jesse Schilderink. Det har ført til heftige saker!
Ragnarök – ragnarokk på norsk – Trio har en klar og tydelig visjon. Det er et tøft og kompromissløst budskap de har å melde og de blir neppe sure om noen kaller det dommedagsjazz. Her hentes utvilsomt impulser fra både punk, rock og frijazz. Med masse energi i potten blir det et herlig øs av det.
Empati
De tre edsvorne menn, som er meget dyktige instrumentalister, har tydeligvis funnet sammen i et felles uttrykk. Der er det fullt trøkk, men tidvis nedpå også, og herlig fremdrift i ei innspilling der de tre befant seg i samme rom og der det stort var ett take som gjaldt.
Tøffe sakker og motgift som garantert virker mot julemusikken.
Ragnarök Trio «Prepare To Die» Fjordgata Records/fjordgatarecords.bandcamp.com
Trommeslager og perkusjonist Thomas Strønen møter oss med ei svært original innspiling – både for oss og for han sjøl.
Thomas Strønen aleine, men ikke lenge.
Thomas Strønen (51) har de seineste tiåra, både sammen med andre og ikke minst i egne band, fortalt oss gjentatte ganger hvilken original musikant og retningsgiver han er. I det siste er det sammen med John Surman og med sitt eget Time Is a Blind Guide-band han har markert seg på det mest fordelaktige.
Hvis vi skrur klokka tilbake til sommeren 2018, så var Strønen i Manfred Eicher og ECMs nye favorittstudio i Lugano i Sveits for å spille inn trioskiva “Bayou” sammen med Marthe Lea og Ayumi Tanaka. Innspillinga tok kortere tid enn antatt og Eicher foreslo at den resterende tida kunne benyttes til å ta opp noe solo perkusjonsgreier. Strønen var ikke vond å be og under mottoet la oss se hva som skjer så satte han i gang og tapen gikk.
Strønen ønska å være mer direkte og konfronterende i sitt eget spill under disse opptaka – en slags klassisk innfallsvinkel. Først kom ideen om at de forskjellige “låtene” kunne ende opp i et soloalbum, men raskt fant Eicher/Strønen ut at de ville invitere flere andre musikere inn for å fargelegge/kommentere det Strønen hadde gjort.
Pandemi-opptak
Eichers eneste krav var at de andre musikerne skulle være musikere Strønen aldri hadde spilt med tidligere. Det endte med at en av Åsgårdstrands aller fremste perkusjonister tok kontakt med stemmekunstneren og kantele-spilleren Sinikka Langeland, tenor- og sopransaksofonist Chris Potter, multiinstrumentalisten og for anledninga pianisten Jorge Rossy og nok en pianist, Craig Taborn.
Siden dette var i pandemiperioden, fikk de fire tilsendt Strønens “låter” uten noen som helst føringer for hva de skulle gjøre på sin kant. Noen, som Langeland, forberedte seg grundig og lærte “utenat” hva Strønen hadde gjort, mens for eksempel Taborn ikke ville høre noe på forhånd, kun improvisere fritt med Strønen.
To av utgangspunktene til Strønen har blitt værende soloutflukter, mens de ti andre altså er duetter. Såvidt jeg vet har aldri verken Eicher/ECM eller Strønen gjort noe slikt tidligere. Resultatet har uten unntak blitt usedvanlige spennende samtaler uten at noen av musikerne noen gang møttes! Kanskje skjer det i mindre eller større grad en gang i fremtiden – enn så lenge er dette ei veldig spennende og totalt unik erstatning.
Danske Thomas Fonnesbæks usedvanlige bass-spill har tiltalt meg mye og lenge. Her følger nok et eksempel på hans mesterskap.
Thomas Fonnesbæk – vi snakker bassist helt der oppe.
Det å oppleve Thomas Fonnesbæk (47) sitt eminente bass-spill i levende live er ren nytelse og det har sendt tankene mine i retning Niels-Henning Ørsted Pedersen mer enn én gang. Så virtuost og så smakfullt er det nemlig. Fonnesbæk har med andre ord tatt opp arva etter den aller største og forteller oss at han sjøl nå også hører hjemme helt der oppe.
Blant de anledningene har jeg blitt aller mest imponert over Fonnesbæks uttrykk, har vært i samspill med den italienske mesterpianisten Enrico Pieranunzi. Mange har gjort sitt ytterste for å følge opp arva etter Bill Evans, men få om noen har i mine ører makta det i den grad Pieranunzi har gjort det. Hans bakgrunn fra klassisk musikk fusjonert med et klangunivers henta fra Evans´estetikk, gjør også Pieranunzi til en tangentbehadler i verdensklasse.
De to har jobba mye sammen på duo, som jeg fikk høre under Copenhagen Jazzfestival for noen få år siden, og de låter framifrå sammen. Denne gangen har Fonnesbæk bestemt seg for å utvide paletten og på turen til Roma for vel et år siden inviterte Fonnesbæk også med seg trommeslageren Roberto Gatto samt sopransaksofonisten Rosario Giuliani og vokalisten Valentina Ranalli på noen av spora.
Med ni Pieranunzi-komposisjoner og ei låt hver seg av Fonnesbæk og Gatto, blir vi altså invitert inn i et usedvanlig vakkert og melodisk univers der samtalene flyter usedvanlig lett og der empatien er åpenbar.
Thomas Fonnesbæk er en tradisjonsbærer og forlenger av ypperste merke.
Thomas Fonnesbæk «In Rome» Storyville Records/storyvillerecords.com
Den italienske instrumentalisten og vokalisten Andrea Giordano har studert og vært bosatt i Oslo siden 2020. Hos sin mentor Sidsel Endresen har hun åpenbart lært mye.
Andrea Giordano går sine helt egne veier.
Jazzens og improens veier er som kjent uransakelige. Denne tilstandsrapporten og visittkortet fra Andrea Giordano (29) er nok et strålende eksempel på det. Etter studier hjemme i Italia så førte altså hennes veier henne til masterstudier ved Norge Musikkhøgskole og det spennende miljøet som finnes der.
Etter diskusjoner med sin veileder og professor Sidsel Endresen, bedre retningsgiver er vanskelig å tenke seg, begynte Giordano tidlig i master-prosessen å utvikle låter for diverse konstellasjoner som skulle være ment som en hyllest til sin nylig avdøde mentor fra Italia, Allesandro Giachero.
Når plata med Giordanos musikk er gitt ut på det unike selskapet SOFA, så er det mulig å mer enn ane at noe høyst originalt er på vei. Slik er det da også. De ni låtene, som hun har kalt stansias eller rom på norsk, er spilt inn hver for seg på Musikkhøgskolen i 2022 og satt sammen i ettertid. Alle rommene hører dog sammen i ett og samme hus – det er så avgjort en sammenheng i de forskjellige låtene sjøl om uttrykkene og besetningene varierer.
Det som gjør innspillinga ekstra original er Giordanos fascinasjon for et språk eller dialekt fra Piedmont som kalles Piedmontese. Dette lokale språket har hun forska på siden 2018 og, uten at jeg skjønner et pip av det, så fascinerer hennes bruk av det i hennes vokale ekskursjoner.
Partnere
Med henne på dette prosjektet har hun med seg blant andre cellisten Joel Ring, trekkspilleren Kalle Moberg, bassisten Christian Meaas Svendsen og perkusjonisten Ingar Zach pluss en rekke italienske musikere. De har åpenbart skjønt Giordanos intensjoner og er viktige i det som har blitt en flott presentasjon av ei ny og høyst original stemme som beveger seg i skjæringspunktet samtidsmusikk, impro og jazz.
