Tor Hammerø

For den store hop er Don Henley mest kjent som frontmann i Eagles. Jeg er mer begeistra for han som soloartist og her kommer det to grunner til det.

Vokalisten, gitaristen, trommeslageren og låtskriveren – sikkert en hel del annet også – Don Henley har rukket å bli 77 år. Han har så avgjort rukket veldig mye mer også. Jeg hører til blant dem som ikke har vært blodfan akkurat av Eagles, men Don Henley i soloversjon har alltid hatt ei høy stjerne i heimen.

Med sin umiskjennelige stemme og sin usedvanlige teft for å skrive gode låter som raskt tar bolig for der å bli værende, har Henley helt siden debuten med “I Can´t Stand Still” i 1982 snakka svært så godt til meg.

Annonsørinnhold

Bestill nå, få i tide: Årets beste påskeegg

Hans introduksjon til oss som soloartist er nå ute på vinyl i en remastra utgave med utgangspunkt i den analoge tapen fra godt over 40 år siden.

Toppa lag

Med assistanse fra storheter som Danny Kortchmar, Steve Lukather, Jeff Porcaro, Lee Sklar, Waddy Wachtel, Russ Kunkel, Garth Hudson, Steve Porcaro, Joe Walsh, Warren Zevon, Paddy Moloney og Bill Withers – det var åpenbart ingen som sa nei når Henley spurte, de så nok på det som ei ære, vil jeg tro – får vi et herlig gjenhør med låter som “Dirty Laundry”, “Johnny Can´t Read” og “Long Way Home”.

Henley viste oss allerede den gangen at han var en historieforteller av rang og de nydelige vokalharmoniene han serverte oss i 1982 var og er et varemerke for fyren som alltid har stått for ekthet, kvalitet og inderlighet.

Country pluss pluss

Henley er født og oppvokst i en småby i Texas. Der var det radiostasjoner fra Nashville og New Orleans som inspirerte den talentfulle guttungen med blues, bluegrass, gospel, jazz og rock som han etter hvert satte sammen til sitt eget brygg.

I 2015 var det countrydelen av Henley som blei sluppet løs med “Cass County” – navet på “fylket” han vokste opp i. Nå har den blitt gjenutgitt i ei deluxe-utgave på en dobbelt-lp i en 180-grams versjon.

Sjøl om ikke countrymusikk er mitt favorittuttrykk, så lener jeg meg på Duke Ellington nok en gang: det er bare to typer musikk – god og dårlig. Don Henley befinner seg så avgjort i kategori en og med nok ei gjesteliste av den fantastiske sorten så er det bare å hygge seg noe så ofseleg i godt og vel en time – så mange ganger man måtte ønske.

Her stiller Mick Jagger, Miranda Lambert, Merle Haggard, Vince Gill, Alison Kraus, Trisha Yearwood, Dolly Parton og Lucinda Williams – puh – til start sammen med Henley og skaper den ene perla etter den andre.

Også i dette musikalske landskapet viser Don Henley at han er en ener – dette er strålende hele veien.

Jeg har vært fan lenge og det kommer ikke til å avta etter disse nydelige gjenhørene. Don Henley – the man!

På Holmlia i utkanten av Oslo kan man treffe på Sudeshna Bhattacharya – en av verdens beste sarod- og tanpura-utøvere. Det forteller hun oss sammen med tablavirtuos Mosin Khan Kawa.

Skulle man ikke være så heldig å støte på Bhattacharya på Holmlia – hun har vært bosatt i Norge siden 2013 – så finnes det heldigvis andre måter å møte henne på. Utstyrt med sine indiske fire-strengers instrumenter, sarod og tanpura, kan alle stifte bekjentskap med henne her sammen tablamester Mosin Khan Kawa som har tatt turen fra India for dette nydelige musikalske møtet.

Virtuoser

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Jeg skal på ingen måte påberope meg ekspertkunnskap verken når det gjelder indiske instrumentalister eller indisk musikk. Jeg er bare usedvanlig fascinert av begge deler etter at jeg blei bitt av basillen for noen tiår siden gjennom møtet med John McLaughlins Mahavishnu Orchestra og seinere Shakti.

Den mer enn oppegående “bevegelsen” og plateselskapet Motvind Records, med episenter i Rollag i Numedal, – et godt stykke unna India med andre ord – gir oss her er et virtuost møte med tre Bhattacharya-komposisjoner med solide røtter i indisk tradisjonsmusikk. Det er tre såkalte ragaer der Bhattacharya og Khan Kawa fører fantastiske og lange samtaler som det er herlig å dukke ned i og la fantasien få utfolde seg til og la roen få plass til å senke seg.

Sjeldent treff

Det er langt i fra hver dag vi får anledning til å bli invitert inn i slike musikalske landskap Bhattacharya, Khan Kawa og Motvind Records åpner opp for her. Det er bare å takke og bukke, eventuelt neie, og la seg forføre av hva denne flotte duoen byr på.

Den danske kvintetten Andorra gir oss enda mer livsbejaende og frisk jazzmusikk med røtter i en rekke grenseland.

Den oppvakte vil sikkert mer enn ane at dette er det tredje albumet fra Andorra. Debuten i 2021 gikk meg hus forbi, men oppfølgeren “Current” fra for to år siden fortalte meg umiddelbart at her var det et band med en musikk som hadde det meste i seg til å spre lys og varme i en ellers mørk og tung verden. Vi trenger enkelt og greit slik musikk og heldigvis følger Andorra opp i samme positive spor.

Langt tilbake

Annonsørinnhold

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

De fem herrene i det musikalske landet Andorra, trommeslager Nikolaj Bundvig, elbassist Morten Jørgensen, gitarist og lapsteelist Simon Krebs, flügelhornist og tromperter Mads la Cour og tangentist Peter Kohlmetz Møller, går mye lenger tilbake enn til debuten “Andorra”. De studerte nemlig musikk sammen på konservatoriet i Odense før de satte kursen ut i forskjellige retninger.

De fem har åpenbart holdt kontakten ved like sjøl om de har skapt seg gode karrierer på hvert sitt hold og heldigvis blei lysten for stor til at de greide å holde seg unna hverandre: de hadde mye felles musikk i seg.

Felles

De sju fengende og groovy låtene vi blir servert denne gangen er alle kollektivt skapt – bandet står som komponist. Det betyr på ingen måte at det er frijazz unnfanga der og da vi har med å gjøre. Tvert i mot så er dette usedvanlig melodisk og vakker musikk med spor av både funk, soul, rock og ikke minst store doser jazz og improvisasjon i seg.

Kollektivet låter meget samspilt og empatisk og solistisk er det høy klasse på alle involverte.

Det Andorra gir oss er nok en gang en type jazzuttrykk som vi sjelden møter her i vår del av verden. Det gjør det enda hyggeligere å slå fast at det gjør veldig godt å varme seg på denne musikalske gumboen som jeg føler meg ganske trygg på fungerer svært godt live også.

Joikeren Ulla Pirttijärvi og improvisatorene Kenneth Ekornes og Olav Torget tar oss med til ganske så ukjente og spennende steder.

Samarbeid mellom samiske artister og jazzmusikere er ikke noe nytt. Mari Boine, Marja Mortensson og Inga Juuso er bare noen av de som har funnet og gitt nye utfordringer sammen med blant andre Jan Garbarek, Daniel Herskedal og Steinar Raknes.

For meg er møtet med finske Ulla Pirttijärvi og perkusjonist Kenneth Ekornes og gitarist og multiinstrumentalist Olav Torget av det nye slaget. Áššu, som trioen kaller seg, betyr glør og det er fra det opprinnelige denne musikken oppstår. Den vokser opp og frem fra noe urekte som Pirttijärvi har med seg gjennom generasjoner fra sitt samisk-finske opphav.

Annonsørinnhold

Bestill nå, få i tide: Årets beste påskeegg

Hva er joik?

Joik er ikke en sang om noe – det er joiken i seg sjøl det dreier seg om, sier Pirttijärvi. For henne er for eksempel opplevelsen av ei gaupe eller en bjørn i en drøm eller en joik veldig ekte opplevelser. Joiken er en del av hennes og hennes folks sjamanistiske trosfilosofi.

Dette løfter hun frem gjennom 12 ganske så forskjellige joiker og viser oss bredden i sitt uttrykk på et vakkert og sterkt vis.

Nydelig innpakning

Når så de to unike stemmene til Kenneth Ekornes og Olav Torget som også trakterer konting eller n´goni, elektronikk og lufter stemmebåndene aldri så lite også, omslutter Pirttijärvi på det varmeste, mest originale og empatiske vis, så har dette blitt et inderlig visittkort og introduksjon til Áššus univers.

Det at uforliknelige Hildegunn Øiseth bidrar med sitt bukkehorn på flere av joikene er akkurat det ekstra krydderet musikken ikke nødvendigvis spør etter, men som likevel gir den det lille ekstra og som gjør den enda mer minneverdig.

Áššu er en flott tilvekst til det verdensmusikalske universet.

Eyolf Dale og hans trio har vært, er og kommer til å bli værende – tipper jeg – blant mine aller største triofavoritter. Uansett hvor og når.

Hvert eneste møte med Eyolf Dale (40) og hans musikk har vist i stadig større grad å være ei høytidsstund. Dette tredje albumet med hans trio er så definitivt ikke noe unntak. Sjøl om Dale står oppgitt aleine som artisten her så har jeg bevisst valgt et bilde av trioen med Audun Kleive på trommer og Per Zanussi på bass – dette er nemlig for meg et kollektivt uttrykk og en ditto ekskursjon, noe jeg er ganske så sikker på at Dale også er enig i.

Så mye

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

Komponisten Dale er så mye og har så mye innabords. I tillegg til å ha den moderne jazzhistoria på plass, så er låtene hans også prega av impulser fra den klassiske verden og norsk folkemusikk. Dette fusjonerer Dale på et høyst personlig vis – ingen andre enn Eyolf Dale kunne ha skrevet denne musikken. Det er en lyrisk åre i uttrykket som tiltaler meg voldsomt rett og slett.

Trioen sin

Dette er trioens tredje album. Etter debuten “Being” i 2021 fulgte “The Wayfarers” der trioen møtte sjølvaste Kringkastingsorkesteret for to år siden. To av Dales aller beste musikalske venner, Kleive og Zanussi, har vært med hele runden og vel så det. De har hele tida vært en usedvanlig empatisk kohort, nå i større grad enn noensinne.

Kleive er i mine ører en av Tellus´ aller mest uttrykksfulle perkusjonister og Zanussi er et grunnfjell som hva som helst kan bygges på.

Når så Dale fremstår som en pianist med en usedvanlig palett, med et teknisk arsenal uten like pluss dynamikk, rytme og melodisk bredde i uttrykket som løfter han opp i elitesjiktet blant dagens akustikere, så har Eyolf Dale Trio tatt ytterlige ett eller flere steg helt opp der stjernene møtes.

“When Shadows Dance” er en strålende tilstandsrapport fra Eyolf Dale og Eyolf Dale Trio.

Tvillingene Charlotte og Maren Wallevik Hansen inviterer oss med på en americana/nordicana-utflukt som forteller oss at de er på god vei til noe eget.

Fra Kristiansand, men i nesten i like stor grad fra USA kommer tvillingene Charlotte og Maren Wallevik Hansen. Det skinner tydelig gjennom på dette albumet. Vi snakker om 29 år gamle jenter som har all mulig grunn til å ha store deler av americana-kulturen under huden og de forvalter den på et ekte og fint vis.

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

Arvelig

Tvillingene har besteforeldre som har bodd i USA i flere tiår og som tok med seg musikk av og med Elvis, Sinatra, Simon & Garfunkel og Judy Collins hjem til Sørlandet. Sjøl har de to også bodd deler av livet over there og det har til sammen ført til at de har et mer enn gjennomsnittlig nært forhold til alt americana, spesielt folk og country.

Med sjølvaste Anders Engen og like sjølvaste Freddy Holm i produsentstolen, har de to låtskriverne skapt et tiltalende univers som forteller oss at de hører hjemme i akkurat slike landskap.

De to synger og spiller gitar og Engen og Holm bidrar også på sine sedvanlige smakfulle vis. Stemmene til tvillingene klinger vakkert sammen, sjøl om jeg hadde ønska meg litt mer trøkk fra tid til annen – det blir i lengden litt i snilleste laget for meg.

De to er virkelig gode låtskrivere og fine historiefortellere. Det er ikke til å undres over at sirkelen snart er slutta: I år skal de ut på sin tredje runde i USA som support for legenden Judy Collins som besteforeldrene introduserte de to for.

What goes around comes around og jeg gleder meg til å følge den mer enn lovende duoen Oakland Rain i framtida og Part 2 er meldt rett rundt hjørnet og skal være mer inspirert av alternativ nordisk indiepop.

The Fury med vår egen Lage Lund som en sentral ingrediens er en
kvartett som likner mistenkelig på det som vi i enkelte kretser kalles
ei supergruppe.

Lage Lund (47) er en gitarist i den ypperste verdensklasse. Til tross
for det er herren som er født i Bergen og oppvokst i Skien fortsatt en
doldis i jazz- og musikk-Norge. Hovedårsaken er sikkert at han
tilbragte tida mellom 2000 og 2019 i USA, hvor han blant annet vant
den prestisjetunge Thelonious Monk-konkurransen og blei den første
jazzgitaristen som fikk fingrene og føttene sine innom Juilliard
School of Music.

Sjøl om han har tatt med seg kone og barn fra Junaiten og bosatt seg
ikke langt fra Oslo, så har Lund fortsatt å turnere verden rundt og
beholdt de gode kontaktene sine fra jazzens hovedstad. Det har ført
til dette strålende møtet med fire av storhetene fra den flotte
mellom-generasjonen.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Bandet sitt

Bassist Matt Brewer, trommeslager Tyshawn Sorey og tenorsaksofonist
Mark Turner utgjør The Fury sammen med Lund. De fire kjenner hverandre
svært godt fra mye musisering sammen i ymse konstellasjoner, men har
aldri spilt sammen som band før The Fury så dagens lys.

Med et repertoar bestående av tre Lund-låter, to av Turner, en av
Brewer samt Myron Waldens “Like a Flower Seeking the Sun”, blir vi
invitert inn på jazzklubben Ornithology i Brooklyn to augustkvelder i
2023, og det er lett å skjønne det lyttende publikummets heftige
begeistring.

Her er nemlig fire av denne mellomgenerasjonens mest distinkte,
retningsgivende og uttrykksfulle stemmer samla på et brett og for noen
samtaler de fører.

I tradisjonen

Vi har med musikanter som har hele den moderne jazztradisjonen godt
under huden. Det er et melodisk fundament i det hele som sørger for at
det swinger noe vederstyggelig fra start til mål, og de fire makter
også sette et preg av 2020-tallet med denne tidløse musikken.

The Fury er, som skiva forteller oss, garantert et heftig liveband.
Inntil de dukker opp på våre breddegrader er denne debuten en svært
god erstatter.

Ingebrigt Håker Flaten har vendt hjem etter mange år i Junaiten, men han har så avgjort tatt med seg noen av sine amerikanske røtter også.

Bassist i særklasse, det være seg på den store fela eller på den elektriske varianten, Ingebrigt Håker Flaten, har tilbragt flere av sine 53 år på Tellus i Austin, Texas. Da pandemien satt sitt preg på kloden valgte han å sette kursen tilbake til moderlandet og her har han heldigvis blitt værende. Til tross for det har han ikke mista kontakten med viktige deler av miljøet over there som han fant seg godt til rette i, og som jeg stifta bekjentskap med første gang med skiva “A Mothers Work Is Never Done” i 2014.

Allsidig

Annonsørinnhold

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Håker Flaten, som allmuen i stor grad kjenner fra band The Thing og ikke minst Atomic, viste med bandet The Young Mothers nok ei side av seg sjøl. Bandets oppfølger, “Morose”, kom fire år seinere, men gikk meg dessverre hus forbi. Nå har heldigvis stafettpinnen blitt plukka opp igjen, og den vellykka hybriden av et band virker like sulten og nysgjerrig som de var for vel ti år siden.

Usedvanlig gumbo

Sjøl om Håker Flaten fortsatt er den ubestridte ledestjerna, så har dette tredje visittkortet blitt en mer kollektiv pakke enn tidligere – de fleste har bidratt på skrivesida.

Det betyr at elementer fra avant-garde jazz finner et unikt slektskap med industri-teksturer, surrealistisk lyrikk, hip-hop og heftig og djup funk.

Unikt kollektiv

Med Stefan Gonzalez på vibrafon, trommer, perkusjon og stemme, Jonathan F. Horne på gitar, Jason Jackson på tenor- og barytonsaksofon, Frank Rosaly på trommer, elektronikk og programmering og Jawwaad Taylor på trompet, rap/rhymes, elektronikk og programmering, er fortsatt The Young Mothers med gruppefører Håker Flaten noe av det mest sjangersprengende som finnes der ute.

Jeg har fortsatt ikke fått hørt The Young Mothers live. Det står avgjort høyt på ønskelista, men enn så lenge er “Better If You Let It” – som jeg ikke vet hva betyr – ei strålende erstatning. Beintøft er det!

Den svenske trommeveteranen Peter Danemo hviler ikke på laurbærene akkurat. Her stiller han like godt til start i tre øvelser.

Peter Danemo (63) er så mye mer enn en framifrå trommeslager. Akkurat det med å være en framifrå trommeslager har han vist oss i en rekke settinger opp gjennom åra, men mindre kjent her hjemme i alle fall er det faktum at han også er langt framskreden som komponist og arrangør i ymse konstellasjoner. Med disse tre utgivelsene kommer det en herlig bekreftelse på Danemos allsidighet og mesterskap både som trommeslager, komponist og arrangør.

Bestillingsverk

Annonsørinnhold

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

“Gläntan”, tittelen er inspirert av et dikt av Tomas Tranströmer, og er et resultat av et bestillingsverk fra Sveriges Radio i 2019. Danemo ville kombinere impulser fra sin fascinasjon for både klassisk musikk og jazz og inviterte Kajsa Zabzine på fløyter, Astrid Le Clercq på klarinetter, Victoria Stjerna på fiolin, Jessie Langhard på cello og Magdalena Meitzner på perkusjon fra den klassiske verdenen, samt saksofonisten Joakim Milder, bassisten Christian Spering og pianisten Britta Virves til å leike fram ideer sammen med seg sjøl.

Leiken og improvisasjonen førte til fem komposisjoner som blei spilt inn i 2019, men som altså først nå er utgitt på plate. Fusjonen fungerer utmerket og viser oss hvilken visjonær og åpensinna musikant Danemo er. Han trives veldig godt i slike mellomstore settinger der alle får rom til å puste, og her har åpenbart alle de involverte fått den inspirasjonen de søkte til å ta musikken videre.

Storband

Danemo trives tydeligvis i større lag også. “Resonansium” er innspilt live på klubben Fasching i Stockholm i 2016, og her har Danemo skrevet musikk for det som mange mener er Sveriges beste storband, Norrbotten Big Band. Dette samarbeidet har allerede vist seg frem på plate med “Hedvigsnäs”, men her får vi høre materiale som ikke kom med på den utgivelsen samt nyskrevet stoff av Danemo.

Nok en gang viser han seg som en strålende komponist og arrangør. Her dirigerer Danemo bandet og Konrad Agnas er så avgjort ingen dårlig erstatter bak trommene.

Det vi blir servert er original storbandmusikk fremført av et ensemble i toppklassen.

Trio

Peter Danemo er så mye mer enn dette også. I 2009 inviterte han vennene Pär-Ola Landin og hans bass og pianisten Klas Nevrin til en totalt improvisert trio-seanse. Dette er så langt fra det komponerte og arrangerte vi får oppleve på de to foregående platene som vel tenkelig.

Det er fritt og løst, men samtidig føres det samtaler som har masse intensitet, stemning, dynamikk, skjult rytmikk og ditto melodikk i seg. Årsaken til at denne innspillinga har blitt liggende til marinering siden 2009 er ikke lett å forstå, men at den tidløse musikken har tålt marineringa godt hersker det liten tvil om.

Peter Danemo er en strålende musiker, komponist og arrangør. Her står bevisene på alt dette i kø.

Pianisten Ole Fredrik Norbye og tenorsaksofonisten Njål Ølnes har
funnet hverandre så det holder. De gir oss duomusikk til ettertanke og
til sinnets vederkvegelse.

Ole Fredrik Norbye (40) fikk jeg ørene opp for gjennom flere
utgivelser for et par år siden. Han ga oss to solo-utgivelser samt et
visittkort med Eik Trio. Njål Ølnes (59), med jazzlinjebakgrunn fra
Trondheim rundt 1990, satte etter hvert flotte spor med band som
Decoy, Dingobats og BMX. De seinere åra har han i stor grad
konsentrert seg om undervisning på forskjellige institusjoner. Det har
ført til at vi har fått hørt alt for lite til musikeren Ølnes, men at
han fortsatt har det er “Bird Food” et glitrende bevis på.

På vei

Annonsørinnhold

Bestill nå, få i tide: Årets beste påskeegg

Denne musikken har funnet veien opp til oveflata etter time etter time
i øverommet, der utforskning og utfordring har stått på programmet. De
to har heldigvis slått fast at sluttproduktet egna seg til deling med
allmuen og det å tilbringe tid med dem og musikken har vært givende.
Alle låtene har et fugletema knytta til seg for å understreke den
improviserte musikkens frihet og uforutsigbarhet.

Åtte av de 14 melodiene har duoen skapt sjøl, mens resten består av to
Ornette Coleman-låter, “Humpty Dumpty” og tittellåta “Bird Food”, to
av Keith Jarrett, “Roussilion” og “Coral”, Steve Swallows “Falling
Grace” og Dave Hollands “Four Winds”.

Pianospillet til Norbye har mye melankolsk over seg og han har også en
rekke klassiske referanser i uttrykket sitt, samtidig som han har
store deler av den moderne jazztradisjonen inne.

Samtalene han fører med Ølnes, som har holdt den flotte tenortonen sin
skjult alt for lenge, er av det vakre og intime slaget. De gir
lytteren mulighet til å dukke ned i landskapene de har skapt og bli
der så lenge man måtte ønske eller har behov for.

“Bird Food” har enkelt og greit blitt ei lita kammerperle av en
musikkekskursjon.