Tor Hammerø

Tenorsaksofonisten Jeppe Zacho er ingen nykommer på den danske jazzscena. Likevel er dette hans debut som leder i et slikt format.

De som følger godt med på det som skjer i dansk jazz kjenner Jeppe Zacho (41) fra band som Jazz Five, Jack Street og The Counterfictionals. Han har også bidratt i flere storband og hele tida har det vært i den mer tradisjonelle gata, ofte kalt bop and beyond, det har vært mulig å finne Zacho. For alle med et godt øre til dansk jazz så er jo ikke det så veldig overraskende; helt siden Danmark og spesielt København blei invadert av amerikanske toppmusikere i den gata fra 50-tallet og noen tiår fremover, så har dette uttrykket vært en svært viktig del av dansk jazz.

Holdt fast

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Til tross for at mer rocka og frijazz-uttrykk blei mer og mer sentrale da Zacho studerte på Rytmisk Musikkonservatorium i København, så holdt han seg godt fast i tradisjonen hans mentor på RMC, Christina von Bülow, bekjente seg til og det er der han møter oss på denne “debuten” også.

Eget stoff

Med et håndplukka lag for anledninga bestående av pianisten Thomas Bornø, trompeteren og flygelhornisten Jonas Due, bassisten Anders Fjeldsted og trommeslageren Henrik Holst Hansen – definitivt fire karer som kommer fra den samme skolen som Zacho og som stortrives med musikken han har skrevet, blir vi invitert med på en utflukt der bebop and beyond også henter inspirasjon fra Cuba, soul og funk det være seg i ballade-, medium- eller opptempo-utgave. Her stilles det det bare ett krav: det skal swinge!

Jeppe Zacho er en saksofonist med store deler av den moderne jazzhistoria innabords. Den forvalter han på et varmt og personlig vis og vil garantert ikke skjemme ut verken seg sjøl eller musikken på ei scene både i Danmark og gjerne i Norge også.

Den iranske vokalisten Marjan Vahdat løfter frem en vakker og stolt tradisjon – mutters aleine. Stemma er som kjent den viktigste stemma.

De iranske søstrene Marjan og Mahsa Vahdat har fått en hel del, og svært fortjent, oppmerksomhet her til lands etter at Erik Hillestad og Kirkelig Kulturverksted “oppdaga” dem for flere år siden. Dette med å løfte frem ukjente og viktige stemmer er noe Hillestad kan bedre enn noen andre og forhåpentligvis gir han seg ikke med det sjøl om han nå trapper ned den administrative delen av KK-virksomheten.

Mange konstellasjoner

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

De seineste åra har vi møtt Marjan Vahdat i flere konstellasjoner også med norske musikere. Denne ganger er det så tett og nært som det er mulig å komme – Marjan Vahdat synger a cappella.

Fra sitt liv i eksil i California, prestestyret i Iran liker ikke kvinner som synger og som sier hva de tenker og tror, formidler hun med sin unike stemme både tradisjonsmusikk og eget materiale.

Jeg skjønner ikke et ord av hva hun synger, men jeg mener å skjønne en hel del av beskjeden og styrken i uttrykket og formidlinga likevel. Vahdat står opp for en kultur og ikke minst for kvinner som er trua fordi de er kvinner og som vil ha de rettighetene de sjølsagt bør ha rett til.

I opptak får vi også høre stemmer Vahdat kommer fra, blant annet hennes far, som hun synger “sammen” med. Dessuten synger Ruth Wilhelmine Meyer litt på ei av låtene.

Denne innspillinga, gjort i Tøyenkirka i Oslo, forteller oss tydeligere enn noen gang hvilken fantastisk stemme Marjan Vahdat er og har.

Mary Halvorson har i løpet av de par seineste tiåra fortalt oss at hun både er en fornyer og forlenger av jazztradisjonen. Her kommer det nok en bekreftelse på det.

Det å etterstrebe å finne sin egen stemme og sin egen retning er noe av det alle jazzmusikanter med ambisjoner har i bakhodet og vel så det fra relativt ung alder. Jeg føler meg ganske så sikker på at Mary Halvorson (43) har hatt slike ambisjoner ganske så lenge og det er hevet over tvil at hun har greid å stake ut en helt egen kurs både som gitarist, komponist og bandleder.

Forlenger

I 2022 ga Halvorson, noe sier meg at det finnes noen skandinaviske røtter et eller annet sted der, oss to spennende utgivelser: “Belladonna” og “Amaryllis”. Den første med Halvorson og en strykekvartett og den andre med strykekvartett og det som har blitt kalt Amaryllis Sextet. Denne gangen følger hun opp med “bare” Amaryllis-bandet. Det vil si Patricia Brennan på vibrafon, Nick Dunston på bass, Tomas Fujiwara på trommer, Jacob Garchik på trombone og Adam O´Farrill på trompet pluss sjefen sjøl.

Her har Halvorson satt sammen et originalt band med noen av New York-jazzens aller mest spennende, ganske så unge stemmer. Når hun så har invitert med seg sjølvaste Laurie Anderson på fiolin på et av spora, så mer enn antyder det at her inviteres det ikke akkurat til et A4-møte.

Komponisten

Halvorson fortsetter sin kompromissløse forskerferd som komponist og henter uhemma fra kilder som eksperimentell rock, folk og impro – og helt sikkert mye annet – til et hele som er hennes eget helt unike uttrykk.

Her er det masse plass til alle involverte og gitarspillet til Halvorson har jeg aldri hørt så vitalt noen gang tidligere. Dette er intet mindre enn heftig og veldig tøft.

Denne helt spesielle trioen har tonesatt norsk lyrikk med røtter nesten 200 år bakover mens noe er ganske så ferskt. Uansett så har de gitt tekstene en usedvanlig vakker og personlig behandling.

Stadig nye konstellasjoner med nye musikalske visjoner dukker opp. Noen mer spennende enn andre. Noen mer overraskende enn andre. Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke så eller hørte for meg at vokalisten Tora Augestad, mezzosopran i verdensklasse fra Bergen med universets mest trillende r-er, pianisten Torbjørn Dyrud, blant annet med et spennende samarbeid med Stian Carstensen på cv-en, og trompeter i klasse høy med den umiskjennelige vakre og varme tonen, Mathias Eick, skulle innta de hjemlige høyttalerne, men du verden så flott at de har gjort det.

Flott idé

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

De tre flotte stemmene har har funnet sammen i et univers der de har tonesatt lyrikk av storhetene Jon Fosse, Inger Hagerup, Henrik Wergeland, Arnulf Øverland, Hilde Lindset og Georg Johannesen. Alle tre har skrevet musikk, Dyrud blant annet til Wergelands 200 års jubileum i 2008, mens Augestad og Eicks bidrag er alle nyskrevne.

De 15 tekstene, som tar for seg alt fra forelskelse til sorg, fra beruselse til ensomhet og fra avmakt til undring, får lov til å leve og blomstre i tolkningene til de tre – de gir de akkurat så mye luft og rom som de trenger. Augestads fantastiske formidlingsevne og Dyrud og ikke minst Eicks fargeleggerevner løfter dette til noe ganske nytt i den norske musikkfloraen. Her er det spor av klassisk musikk, viser og jazz – til sammen har de tre skapt noe helt eget ut av det. Unikt og flott er det!

Saksofonisten Michael Thomas har som mange andre ambisiøse musikanter bosatt seg i New York for virkelig å kjenne på pulsen i jazzhovedstaden. Det gjør han til gangs her.

Jeg måtte dukke ganske langt ned i minnebanken for finne tilbake til mitt første møte med multisaksofonisten, som kun spiller altsaksofon her. Det var for rundt fem år siden med storbandet Terazza Big Band som han leder sammen med Edward Perez – en bassist han møtte i studiedagene i Boston. De satte begge kursen mot New York og der har Michael Thomas (36) siden 2011 fått stadig mer å gjøre både med sitt eget stoff og i band sammen med blant andre Miguel Zenón.

Criss Cross

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Med det nederlandske selskapet Criss Cross Jazz som fødselshjelper, som på vel 400 utgivelser siden 1981, har Thomas nå fått muligheten til å vise seg frem både som komponist og leder av et lite ensemble. Idealisten Gerry Teekens gjorde det nesten til ei livsoppgave å skape slike spontane en dags blowing sessions – ofte med konstellasjoner som oppstod for anledninga. Heldigvis har sønnen Jerry Teekens overtatt stafettpinnen etter at faren gikk bort for noen år siden.

Drømmelag

Med Matt Brewer på bass, hovedsakelig akustisk, Obed Calvaire på trommer og Manuel Valera på piano, har Thomas, som fremstår som en meget uttrykksfull og vital altsaksofonist, fått velge på øverste hylle blant det man kan kalle en slags mellomgenerasjon i The Big Apple.

Thomas har i stor grad skrevet musikken – åtte egne låter pluss en Keith Jarrett/Wayne Shorter-inspirert “It Could Happen to You” – med disse tre usedvanlig allsidige og virtuose herrene i bakhodet.

De fire hadde altså aldri spilt sammen før de møttes i studio, i New York sjølsagt, den 14. september i fjor. Det er nesten ikke til å tro. Dette låter nemlig som om det er band med stor B som har eksistert både lenge og vel. Tøffe saker!

Det skulle altså ta fem album før jeg fikk ørene opp for Sigrun Loe Sparboe sitt univers. Det var så avgjort på høy tid.

De seineste tiåra har vi blitt skjemt bort med mange, veldig mange fantastiske nordnorske stemmer i visesjangeren. Halvdan Sivertsen, Terje Nilsen, Jack Berntsen, Trygve Hoff, ei heil Bremnes-slekt og sikkert mange andre som burde vært nevnt også, har skapt en stolt tradisjon som heldigvis har inspirert stadig nye generasjoner til å skape videre.

Historieforteller

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

En fellesnevner for de nevnte er at de er strålende historiefortellere. De har alle noe å melde, noe som betyr noe, eller ofte mye, for oss som har vært så heldige å være samtidige med dem.

Sigrun Loe Sparboe (40) har altså fire album på samvittigheten før “Blåskjær” så dagens lys. Hun forteller meg umiddelbart at hun er en historieforteller i den gode tradisjonen som har blitt skapt fra midten/slutten av det forrige århundret. Hun er en observatør og formidler som kommer gjennom på første forsøk, for mitt vedkommende, som skriver gode tekster om hverdagslige, men samtidig allmenngyldige temaer vi alle kan kjenne oss igjen i og som egner seg til ettertanke. En sterk tekst om en slektning som forsvant i the land of hope and dreams er et av mange høydepunkt og når det kommer setninger som “På ei strand ved Middelhavet, drakk vi billig vin og hørte på jazz”, så snakker hun sjølsagt til meg!

Flott stemme

Loe Sparboe, som forøvrig er niese av Kirsti Sparboe, skriver og synger sjølsagt på nordnorsk og gjør det med ei fin og distinkt stemme med en ro og oversikt i seg som gir tekstene og innholdet akkurat det rommet den fortjener. Vi får den tida vi trenger til å dukke ned i det hun har å melde og der gjør det godt å være.

Loe Sparboe har med seg et empatisk reisefølge med produsent og multiinstrumentalist Mattias Krohn Nielsen samt krydder fra Heming Valebjørg og Tarjei Nysted.

“Blåskjær” har blitt et herlig møte med ei for meg ny stemme – ei stemme jeg garantert kommer til å følge tett i åra som kommer. Jeg liker nemlig gode historiefortellere, stemmer som har noe å melde og formidlere med noe unikt- Sigrun Loe Sparboe hører hjemme der.

Chris Potter har invitert med seg Brian Blade, Brad Mehldau og John Patitucci. Det kan vel ikke gå gæernt? På ingen som helst måte. Vi snakker verdensklasse – intet mindre.

Helt siden bebop-ikonet Red Rodney oppdaga guttungen Chris Potter i den lille hjembyen hans Columbia i South Carolina, så har ryktet og vel så det gått om det enorme talentet Potter skulle være i besittelse av. Barnestjerner har det vært mange av også i jazzen, men de fleste har blitt værende det – uten å ta det store steget opp i det voksne tetsjiktet. Potter har så avgjort tatt alle stegene og med læringsstasjoner hos Paul Motian, Dave Holland og Dave Douglas, så har han i stadig større grad også fortalt oss hvilken eminent bandleder og komponist han er.

Laget sitt

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Når Potter nå stiller til start med trommeslager Blade, pianist Mehldau og bassist Patitucci – vi snakker tre av verdens ypperste stemmer på sine respektive instrumenter – så sier det seg nesten sjøl at dette ikke verken har hatt eller har muligheten for å bli et fast band. Alle har sine egne band/karrierer å ta vare på, men heldigvis var både lysta og vilja til stede da Potter spurte om det kunne være interessant med en platesession.

Alt nytt

Potter hadde skrevet åtte nye låter for anledninga og sjøl om det er fire musikanter i den ypperste verdensklasse som møtes her, så er jo ikke det ensbetydende med at det klaffer. Det gjør det heldigvis – her er det ikke et eneste ego som har behov for å tilrane seg rampelyset på bekostning av de tre andre. Respekten for hverandre ligger tjukt utenpå og empatien er til stede i fullt monn.

Dette er moderne, melodisk og tidløs nåtidsjazz av aller ypperste merke og, til tross for at de knapt hadde spilt gjennom materialet på forhånd, så låter det så samspilt som vel tenkelig og med masse plass til alle fire slik at de kan sette sine høyst personlige bumerker på møtet.

Potter, som her spiller både tenor- og sopransaksofonen og bassklarinett, er i mine ører, sammen med Marius Neset, den ledende saksofonisten i kjølvannet etter Michael Brecker. Her får vi nok en bekreftelse på det sammen med det hippeste laget vel tenkelig i denne gata.

Henning Sommerro har vært ei viktig og flott stemme i norsk musikkliv i mange tiår. Med “People of the Book” har han skapt noe av det sterkeste han noensinne har gjort.

Henning Sommerro (71) blei kjent for store deler av det norske folk på slutten av 70-tallet da han skreiv musikk til Hans Hyldbakks lyrikk. Med gruppa Vårsøg, og visa med samme navn, blei han over natta bortimot folkeeie. Sommerro har neppe det aller minste mot å bli forbundet med Vårsøg-perioden, men etter hvert tok hans musikalske veier ei ganske så annen retning.

Sommerro utdanna seg til organist, jobba som musikalsk leder både for Teateret Vårt i Molde og Trøndelag Teater i Trondheim og blei i 1990 tilknytta Trøndelag musikkonservatorium der han endte opp som professor.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Komponisten

De seineste tiåra har Sommerro markert seg kraftig som komponist med en svær palett å hente fra og der enorme lerret har blitt fargelagt på et høyst personlig vis. Jeg har på ingen måte total oversikt over alt han har skapt, men våger likevel påstanden at “People of the Book” må være noe av det viktigste og sterkeste han har bragt til torgs.

Grusomst bakteppe

Når musikken blei spilt inn, går ikke frem av platecoveret. Det må uansett ha skjedd før den 7. oktober – da helvetet virkelig brakte løs i Midtøsten. Det som har skjedd siden savner på mange måter sidestykke i grusomhetens historie.

Det Sommerro har gjort her er å sette sammen tre komposisjoner han har skrevet over en lengre periode. De har hver for seg tatt utgangspunkt i de tre største religionene i Midtøsten – jødedommen, kristendommen og islam.

Han har gjort et framifrå forsøk på å se likhetstrekk i det som forener – ikke det som skiller. Tekstene er henta fra Moses´ tid, via den spanske middelalderdikteren Judah Halevi og endt opp hos den svensk/tyske dikteren Nelly Sachs.

Forskjellige besetninger

Noe av musikken går helt tilbake til 2000, noe er et bestillingsverk til byen Jerikos 10000 års jubileum i 2009 – her synger og spiller også Sommerro trekkspill, mens det ferskeste verket blei bestilt til den jødiske festivalen i Trondheim i 2022.

Det strålende ensemblet TrondheimSolistene spiller ei sentral rolle på mye av musikken som Sommerro har henta inspirasjon til fra Midtøsten, men samtidig gitt det hele sitt eget bumerke. De tre komposisjonene henger også vakkert sammen og viser likehetstrekkene som burde være med å forene.

Dette er så vakker og sterk musikk med et så viktig budskap at svært mange burde tilbringe tid sammen med den. Så får det bli opp til hver enkelt å bestemme seg for om religion – uansett hvilken – er med å skape fred eller tvert om.

Den amerikanske altsaksofonisten, komponisten, arrangøren og storbandlederen Remy Le Boeuf tar oss med på ei rundreise i sitt musikalske univers.

Dette er ikke første gang jeg har gleden av å møte Remy Le Boeuf (37) og hans musikk. Både sammen med hans eneggede tvilling, pianisten Pascal Le Boeuf, og deres felles prosjekt og under eget navn med “Light as a Word” for knappe fem år siden, så har han vist mange med meg at han er ei stemme vel verdt å låne øre til. Fire Grammy-nominasjoner er nok en bekreftelse på det.

Første gang storband

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Sjøl om dette er Le Boeufs andre skive med storbandet Assembly of Shadows, den første kom i 2019 og het enkelt og greit “Assembly of Shadows”, så er det første gang jeg møter han i stort format.

Besetninga består av gode musikervenner fra New Yorks enorme tilfang av toppmusikanter og det sjøl om Le Boeuf har lagt The Big Apple bak seg og blitt professor ved University of Denver. Her ligger også mye av fundamentet for musikken – reisa fra Brooklyn til Denver i stor flyttebil og med lytting på ymse musikk på radio underveis.

Mange kilder

På den lange kjøreturen hørte Le Boeuf på masse musikk som fikk tankene i gang om hva som skulle ende opp som “Heartland Radio”. Sjølsagt er det et solid jazzfundament i bånn for alt han holder på med, men han er så avgjort inspirert av både både pop, indie rock, R&B, Dance-pop og EDM.

Alt dette har Le Boeuf skrudd sammen på et vis som gjør dette storbanduttrykket tilgjengelig for “alle” – også med et par vokalspor med stort radiopotensial.

Både som kollektiv og solistisk, sjøl om det ikke er de største navna vi møter her, er det meget høy standard på det Le Boeuf & Co leverer. Her er det ikke snakk om å flytte noen merkesteiner, men bare fortelle oss hvem og hva Remy Le Boeuf står for. Det er ikke reint lite bare det.

København-baserte Hein Westgaard fra Oslo tar oss med til spennende steder som har alt fra impro, country, rock og andre herligheter i seg.

“First as Farce” har blitt liggende i marinade ei god stund hos meg, men ga heldigvis ikke opp og tvang seg opp til overflata like før påska meldte seg. Det betyr at debutskiva til Hein Westgaard Trio, som har eksistert siden 2017, endelig får den oppmerksomheten den fortjener og den har så absolutt tålt marineringsperioden svært godt.

Gitaristen Hein Westgaard (28) & Co, det vil si bassisten Petter Asbjørnsen fra Larvik og den danske trommeslageren Simon Forchhammer – alle med base i København hvis jeg har skjønt det rett – har staka ut en spennende og unik kurs. Alle låtene er skrevet av Westgaard eller kollektivt unnfanga av alle tre og det er altså hele tida ei klar retning i hvor de tre vil.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Mange kilder

Jazz og impro er fundamentet i uttrykket til trioen som åpenbart inspirerer og utfyller hverandre godt etter mange år sammen. De kom også til finalen i Jazzintro 2020 og har bare fortsatt å utvikle landskapet sitt.

I den musikalske gumboen finnes det også elementer av rock, country, folk og klassisk musikk. Til sammen blir det sjølsagt noe helt eget og veldig velsmakende hvis man er utstyrt med smakstentakler – heter det det forresten? – som fristes av det spennende og unike.

Jeg vil vel ikke bli veldig overraska om det skulle vise seg at Hein Westgaard har hørt et kvarter eller to på en Bill Frisell – absolutt ikke den verste inspirasjonskilden for en ambisiøs gitarist. Når det er sagt så er Hein Westgaard og trioen definitivt på vei til egne destinasjoner.