Slåttejazz er en duo som med navnet sitt mer enn antyder i hvilke spennende landskap de befinner seg.
Helene Høye og Ole Sigvard Lunnan leker seg i ymse grenseland.
Duoen Slåttejazz består av Helene Høye på fele og Ole Sigvard Lunnan på piano. De ga ut si første plate allerede i 2011 og med oppfølgeren forteller de oss at de stortrives i landskap der folkemusikk møter jazz.
Musikken vi får møte på «Glimt» har blitt til i løpet av åra siden den første plata «Slåttehjerte» blei unnfanga. Elleve av de 13 slåttene har de to skrevet sjøl – de to andre er slåtter Høye har funnet i skattekista si fra Gudbrandsdalen.
Felespilleren Høye kommer fra folkemusikken og nyter stor anerkjennelse etter å ha spilt «overalt», inkludert på Landskappleiker i en årrekke. Pianist Lunnan, opprinnelig trønder, har sin bakgrunn fra jazz og klassisk musikk.
De to har altså truffet hverandre fra hvert sitt ståsted og kombinasjonen fele og piano, som på ingen måte er noen dagligdags foreteelse i folkemusikken i alle fall, klinger usedvanlig flott og vakkert med disse to involvert.
Det er ikke vanskelig å høre hvor de kommer fra og det er heller ikke vanskelig på å høre at de har stor respekt for hverandre. Likevel, eller kanskje akkurat derfor, tar de sjansen på å utfordre hverandre. Det har altså ført til disse unike møtene i folkemusikkens og jazzens grenseland.
Musikken er vakker, spennende, utfordrende og sjølsagt annerledes. Vi skal være glade for å ha fått tilgang til disse musikalske glimtene.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
For veldig mange er trommeslageren og bandlederen Edward Vesala det største navnet innen finsk jazz gjennom alle tider. Nå har nok en Vesala meldt seg – trompeteren Martti.
Martti Vesala i sentrum for sin utmerkede kvintett.
Der Edward – som opprinnelig også het Martti – Vesala (1945-99) var den grensesprengende musikanten som blant annet jobba mye med både Arild Andersen og Jan Garbarek, er Martti Vesala (37) – han er ikke i slekt med Edward – mye mer en tradisjonalist. Der vi finner hans Soundpost Quintet er det tydelige spor etter hardtswingende amerikansk musikk fra 60- og 70-tallet.
Når det hevdes at Vesala har henta mye inspirasjon fra trompetere som Miles Davis, Freddie Hubbard og Woody Shaw, så er det ikke vanskelig å si seg enig i det. Sammen med et knippe av Finlands aller beste musikanter i den samme generasjonen som Vesala, det vil si Joonas Haavisto på piano, Juho Kivivuori på bass, Petri Puolitaival på tenorsaksofon og altfløyte og Ville Pynssi på trommer og perkusjon, så har Vesala skapt et kollektiv som stortrives i dette tidløse og tøffe musikalske landskapet.
I løpet av tre dager i desember for vel to år siden spilte kvintetten inn åtte Vesala-komposisjoner som har en klar Blue Note-feeling over seg. Det er åpenbart et band som stortrives sammen og som har de samme musikalske idealene.
Både ensemblet og solistene holder meget solid nivå. Dette musikalske uttrykket er ganske sjeldent å høre blant musikanter fra den samme generasjonen her hjemme. Akkurat derfor er det hyggelig å høre at hardbop/neobop lever i beste velgående hos våre naboer. Den nye Vesala har meldt sin ankomst og han og hans venner er hjertelig velkomne.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Martti Vesala Soundpost Quintet Stars Aligned Ozella/Border Music
Bassisten, komponisten og bandlederen Bjørn Marius Hegge er såvidt ute av jazzlinja i Trondheim, men har allerede sikra seg en Spellemannpris. Her kommer to nye prov på hvilken enormt talent han er utsyrt med.
Bjørn Marius Hegge er og har et talent av de sjeldne.
Etter å ha søkt på jazzlinja flere ganger som gitarist – uten å komme inn – tok Bjørn Marius Hegge (31) bassen i andre hender. Eller samme hender, men altså med et annet instrument. Det må på alle vis regnes som et godt valg. For alt jeg vet så har gitarismen gått glipp av et stort talent i Hegge, men bassismen har så avgjort fått igjen i andre enden.
Det vi får både se og høre her – både på cd og dvd – er Hegges eksamenskonsert fra jazzlinja i Trondheim fra Dokkuset i Stiftsstaden den 24. mai 2016. Med seg har Hegge – her også utstyrt med mye mer hår og mer av alt – sin kjernetrio med Oscar Grönberg på piano og Hans Hulbækmo på trommer, samt en saksofon/klarinett-kvartett bestående av Eirik Hegdal, Petter Kraft, Karl Hjalmar Nyberg og Martin Myhre Olsen – for en gjeng!!! – og Adrian Løseth Waade på fiolin.
Det betyr at Hegge har plukka på aller øverste hylle blant både lærer (Hegdal) og medstudenter og de har så definitivt gått inn i og forstått Hegges intensjoner om å skape et univers som inneholder impulser fra både Anton Webern og Charles Mingus – og veldig mye mer.
Kollektivt låter dette strålende, spennende og utfordrende og solistisk er det nesten sjølsagt skyhøyt nivå på alt og alle. Hegge har ikke noe behov for å dytte seg sjøl lengst frem på noe vis – her er det musikken som skal spille hovedrolla bokstavelig talt og det gjør den da også i den godt og vel 30 minutter lange eksamensbesvarelsen som jeg håper han fikk laud for. Det får han i alle fall herfra.
Med trioen sin, med Grönberg og Hulbækmo, tok Hegge turen til hjemlige trakter i Stjørdalen og i løpet av to timer var musikken unnfanga. Utgangspunktet var ti låttitler – og ingenting annet.
De tre kjenner hverandre svært godt både musikalsk og personlig og Hegge ville se hva disse titlene ville føre til av «Assosiasjoner». Her skulle musikken bare skje – og det gjorde den. Det er fritt, det er løst, det er åpent – det er samtaler mellom tre likeverdige venner som har mye å si til både hverandre og oss. Ikke alt er like spennende eller snakker like mye til meg, men musikken er hele tida frisk og uredd med spor av banebrytere som Paul Bley og kanskje også Cecil Taylor.
Bjørn Marius Hegge har helt tydelig en plan – en plan det skal bli veldig spennende å følge i åra som kommer.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Bjørn Marius Hegge Thge Creator Has a Bachelor Plan Particular Recordings/MusikkoperatøreneBjørn Marius Hegge Trio Assosiasjoner Particular Recordings/Musikkoperatørene
Rosanne Cash er datter av Johnny Cash og det er mulig å høre på musikken hennes.
Det er lett å høre sporene etter pappa Johnny Cash i Rosanne Cash´sin musikk.
Det er bare å bryte sammen å tilstå: jeg har tilbragt veldig lite tid sammen med Rosanne Cash og musikken hennes. Det er sjølsagt ene og aleine min feil. Men etter at Don Was mente at det var på sin plass å gi henne ut på sjølvaste Blue Note, så blei min nysgjerrighet trigga.
Blue Note er jo et av de virkelig store jazzselskapene på kloden. Slik har det vært fra starten, og slik blei i det stor grad videreført av Bruce Lundvall da selskapet fikk et nytt liv på 90-tallet. Etter at Was, med sterke røtter i både rock, americana og roots-musikk, tok over, så har sjangermurene i stor grad forsvunnet. Kanskje akkurat derfor er det ikke så overraskende å finne Rosanne Cash (63) på den berømte Blue Note-etiketten heller.
Det hun har gitt oss her på sine fjortende solo-uitgivsele er ti låter som hun stort sett har ansvaret for sjøl – i alle fall på tekstsida. På Spotify er det i tillegg tre bonusspor.
Vi finner Cash hjemme i et country, americana og poplandskap der hun med sin ikke fullt så særprega stemme som opphavet, forteller oss at hun er en bra historieforteller. På ei av låtene, «8 Gods of Harlem», får hun også vokalhjelp fra Elvis Costello og Kris Kristofferson og for meg har det blitt skivas høydepunkt.
Dette har blitt en hyggelig introduksjon til Rosanne Cash sitt univers, men uansett hvor bredt Don Was vil kaste nettet sitt, så synes jeg ikke musikken hennes passer på Blue Note-etikken.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Rosanne Cash She Remembers Everything Blue Note/Universal
Jan Eggum og Halvdan Sivertsen er hver for seg institusjoner i norsk musikkliv. Sammen er de ofte magiske – som i går kveld.
Jan Eggum og Halvdan Sivertsen – holder herfra til evigheten. Foto: Tor Hammerø
Av ganske så forståelige grunner er det mange som minnes Gitarkameratene. Men alt har sin tid og bedre avlegger enn Eggum og Sivertsen i duotapning er det faktisk vanskelig å tenke seg.
De to inntok den legendariske scena på Chat Noir akkurat så upretensiøst og avslappa som det skal være. De har egentlig ikke noe å bevise, men gjør det likevel fra første takt. Eggum, iført litt for korte bukser og litt slitte joggesko (trodde først det var snowjoggere, men nærmere øyesyn avslørte at det var vanlige joggesko – som jeg har en mistanke om aldri har vært brukt til akkurat det – jogging altså), og Sivertsen – ikke akkurat moteløva fra nord – oppkledd i nye bukser for anledninga, hadde ikke brukt plagsomt mye penger på sceneshow og tilliggende herligheter. To barkrakker, to vannflasker, fire gitarer (to var bare til pynt) var det hele – og det var mer enn nok.
Velkommen til musikken
Det de to inviterte oss med var nemlig en hyllest til musikken. En hyllest med noen av de strålende tekstene og låtene de to har gitt oss gjennom mange tiår – ikke bare de mest velkjente, men også flere nye. Disse gutta er nemlig utstyrt med et gen som gjør at de aldri slutter å skrive låter – og takk for det.
Når de i tillegg er framifrå humorister som kler hverandre – uten å gå i veien for hverandre, for de konkurrerer på ingen måte om rampelyset – med noen kjente, men mange nye stikk som samtidig forteller oss om fortsatt samfunnsengasjerte herrer, så blei dette en hyggestund både til sinnets fornøyelse og til ettertanke.
Like aktuell – minst
Halvdan Sivertsen sa det egentlig mest treffende da han introduserte den 41 år gamle «Kjærlighetsvisa». Den er dessverre – på noen måter – minst like aktuell den dag i dag. Like vakker også! Morsomt var det at vi tilfeldigvis var plassert ved siden av bass maestro Arild Andersen som stolt kunne fortelle at det faktisk er han som spiller på originalinnspillinga.
Inger Lise Rypdal, Wenche Myhre og Øystein Sunde – som alle var begeistra tilstede – var også en del av tekst/humor-universet til herrene.
Det er et univers som blander humor, alvor og ettertanke på et vis som de to har tatt til et helt unikt nivå. Ikke alle mellomstikkene satt like godt, men det er jeg sikker på at de to justerer allerede til forestilling nummer to.
I «Mor jeg vil tilbake», som er med på å runde av denne visekvelden, lurer barnet på om verden er for stor han/henne/hen. Verden er i alle fall ikke for stor herrene Eggum og Sivertsen. Verden – i alle fall vår del av den – bør takke for påfyllet.
Det er vi som skal takke. Foto: Tor Hammerø
De to, de to er Jan og Halvdan – det holder herfra til evigheten det.
PS Jeg hadde tenkt å gi de to en 3-er hver, men siden de gjør dette sammen så slår jeg det sammen til en 6-er.
Vi to (er ikke Romeo og Julius)
Jan Eggum og Halvdan Sivertsen
Chat Noir, Oslo
580 – Fullt
1 Venner / En natt forbi
2 Høre tell på jorda
3 Myrsnipa
4 Romeo og Julie
5 Anna Karoline
6 En annen
7 Amerika
8 Alarmen går — Tom snart ti
9 pot På´an igjen / Sverre nord i verret / Totts /
Sangeren, gitaristen og låtskriveren Erik Lukashaugen er nok Hans Børli-tolkeren fremfor noen. Her kommer kanskje det endelige beviset på det.
Ingen tolker Hans Børlis univers som Erik Lukashaugen.
Erik Lukashaugen (44) kommer fra Elverum. Det er ikke noen forutsetning, men det å ha et forhold til skogen skader på ingen måte når man skal ta for seg Hans Børlis lyrikk.
Sjøl om dette er Lukashaugens fjerde fonogram, så er det likevel mitt første møte med han og hans univers. Det er heller ikke Lukashaugens første møte med Børlis – skogens dikter – lyrikk. Forskjellen fra den første utgivelsen, «Av en sliters memoarer – tekster av Hans Børli», er at skogsidyllen har måtte vike plassen for mørkere dikt der Børli tar de svakestes parti klart og tydelig.
Utgivelsen kom i forbindelse med at Børli (1918-1989) ville ha runda 100 år i fjor. Lyrikken forteller oss at den er like aktuell og ikke minst like viktig den dag i dag og når Lukashaugen forteller at han er en historieforteller av rang, så har dette blitt både et flott og viktig visittkort der Lukashaugen har skrevet alle melodiene.
Vi befinner oss i et varmt, åpent og empatisk viselandskap der Børlis hyllest av ikonet «Louis Armstrong» er et av mange høydepunkt. Når Lukashaugen omgir seg med strålende musikanter i Arbeidslaget sitt som bassisten Ellen Brekken og fiolinisten, og mye mer, Tarjei Nysted, så blir reisefølget for både Lukashaugen og Børlis dikt av det ypperlige slaget.
Folket eier skogene og Erik Lukashaugen har tatt eierskap i noe av det flotteste og sterkeste som finnes av norsk lyrikk, nemlig Hans Børlis. Både Erik Lukashaugen og Hans Børli fortjener mye oppmerksomhet både nå og i åra som kommer.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Erik Lukashaugen Vi eier skogene Øksekar/Musikkoperatørene
Det tyske plateselskapet Ozella har valgt en fornuftig vei. De har nemlig mange norske artister i stallen sin og de får vi møte på denne samleplata.
Helge Lien og Knut Hem er bare noen av de norske artistene vi møter.
Helge Lien Trio, Karl Seglem, Oddgeir Berg Trio, Eivind Austad Trio, Anders Aarum og Helge Lien og Knut Hem er alle strålende norske bevis på hvilken enorm kvalitet og bredde det er i norsk jazz om dagen.
Dagobert Böhm har drevet selskapets Ozella i rundt 20 år. Tidligere handlet det om et ganske stort mangfold når det gjaldt sjangre, men etter at Helge Lien Trio fikk stor suksess med «Hello Troll» har det blitt stadig større vekt på jazz – og spesielt norsk jazz.
Her har Böhm samla noen av sine favoritter og seks av de 13 spora har altså norsk opphav. I tillegg får vi også møte den finske trompeteren Martti Vesala Soundpost Quintet og Kari Ikonen Trio, den polsk/franske trioen Inwardness, Rain Sultanov (sopransaksofon) og Isfar Sarabski (orgel, piano) fra Aserbajdsjan, den engelske trompeteren Tom Arthurs Trio og det italiensk/australske samarbeidet Mezza/Ginsburg Ensemble med lederne på tangenter og saksofoner.
Til sammen har det flott melodisk/lyrisk reise der Ozella får vist fram hva de står for anno 2019 og nok en gang er det jo veldig hyggelig at veldig mye handler om norske musikanter og konstellasjoner – slik det også har vært på et annet tysk selskap, ECM, i 50 år. For den sakens skyld er ikke et tredje tyske selskap, ACT, så langt unna heller når det gjelder norske bidrag.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Diverse artister Ozella Music The Sound – Our Sense of Jazz_01 Ozella/Border Music
For snart fire år siden fremførte gitaristen og komponisten Vidar K. Schanche sitt bestillingsverk under MaiJazz i Stavanger. Nå kan heldigvis alle vi som ikke var tilstede også få oppleve det.
Vidar K. Schanche hare skapt et flott verk.
Den fremragende gitaristen Morten Mølster fra Stavanger gikk bort så altfor tidlig. Han greide likevel på mange vis å sette spor etter seg og i hans navn har også Mølsterprisen oppstått. Det er en pris som deles ut i forbindelse med MaiJazz og vedkommende som blir tildelt æren må takke for prisen med en konsert påfølgende år.
Det førte til at Vidar K. Schanche fikk muligheten til å skrive «Awakening» som fikk blei uroppført i 2015. I fjor kom konsertopptaket fra Folken i Stavanger og du verden så både verket og Schanche har fortjent at flere får anledning til å høre den originale og spennnde musikken.
De som har fulgt godt med kjenner Schanche (40) fra sitt eget prosjekt EGG3 eller fra Kitchen Orchestra eller fra Morten Abels univers. Uansett hvor eller når, så har han framstått som en personlig og interessant musikant.
I forbindelse med dette bestillingsverket får han vist seg fram i et så bredt og stort format som han vel aldri har hatt sjansen til tidligere. Sammen med et relativt lokalt superlag bestående av trommeslageren og glockenspieleren Ståle Birkeland, saksofonisten Arild Hoem, bassisten John Lilja, vokalisten og gitaristen Dag Sindre Vagle, fiolinisten og hardingfelespilleren Nils Økland samt vokalisten Eva Bjerga Haugen på avslutningssporet, har Schanche skapt et verk på vel 76 minutter så fullt av stemninger, søken, lengsel, vakre melodier og utmerket musikerskap at det bare er å ta turen inn i dette universet og la seg bergta.
Schanche har skrevet all musikken og tekstene er henta fra lyrikeren Ray Kane. Stemningene og tekstene, som ofte handler om drøm og virkelighet og kanskje det midt mellom, blir flott vokalt tolka av Vagle og Bjerga Haugen og mannskapet Schanche ellers har hanka inn har på alle vis skjønt intensjonene hans.
Vi beveger oss fra landskap voldsomme og tøffe til sarte og søkende og dynamikken i uttrykket er noe av det som løfter «Awakening» opp til noe viktig.
Det er ikke så lett å få den oppmerksomheten man fortjener når man ikke er bosatt i hovedstaden. Vidar K. Schanche forteller oss her at han er ei søkende sjel med mye på hjertet som fortjener et stort publikum også langt utenfor Harald og Sonjas grenser. Dette bør være ei flott oppvåkning for flere enn meg.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Vidar K. Schanche Awakening Bekk Records/vidarschanche.com
Den svenske fløytisten Anders Hagberg tar oss med på ei vakker og inderlig reise – nesten helt aleine.
Anders Hagberg i selskap med noen av sine mange fløyter.
Anders Hagberg (60) har på et forunderlig vis greid å unngå min oppmerksomhet – fram til nå. Jeg tar på meg all skyld for det for med «Trust» forteller ha oss at han har noe helt spesielt å melde.
Til tross for at Hagberg har jobba med storheter som Marilyn Mazur, John Tchicai, Anders Jormin, New Jungle Orchestra og Mynta, så har jeg altså ikke fått med meg hva han har hatt å komme med.
Når jeg først blir invitert inn i dette universet, så er det altså til et sted der Hagberg med sin fløyte, bassfløyte, kontrabassfløyte, sopransaksofon, Matusi-fløyte, piano, gong, bjeller, overtonefløyte, munnharpe og elektronikk skaper stemninger, melodier og lydlandskap ulikt det aller meste som har kommet min vei. På noen av spora har han fått empatisk assistanse av perkusjonisten Lisbeth Diers.
Opprinnelig er mesteparten av musikken skrevet for ei danseforestilling, men Hagberg har tilpassa den slik at den står veldig på egne bein. Hoveddelen er spilt inn mellom 2016 og 2018, mens noe går helt tilbake til 2009.
Hagberg har ei unik stemme i og på instrumentene sine og han kombinerer inspirasjon fra Østen med det skandinaviske på et herlig vis. Det er masse rom og luft i uttrykket og musikken egner seg ypperlig til å søke den store ro og la tankene få tid til å finne seg sjøl.
Anders Hagberg har noe helt eget på hjertet.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Bjørn Klakegg og hans band Needlepoint har nok en gang makta å skape noe helt spesielt. Det er på ingen måte overraskende.
Bjørn Klakegg omgitt av Nikolai Hængsle, David Wallumrød og Olaf Olsen. Saker!
Needlepoint har gitt ut tre skiver tidligere – i 2010, 2012 og 2015. Det forteller oss om et band som har ei retning og evne til å utvikle seg over tid. Med Bjørn Klakegg i førersetet, både som komponist, tekstforfatter, vokalist og gitarist, vet vi at vi får musikk med et uttrykk og et avtrykk som ikke likner på noe annet. Slik har det blitt også denne gangen.
Presseskrivet hevder at hvis man fusjonerer det melodiske idealet til Robert Wyatt og Syd Barrett med fusionimpulser fra Weather Report og Return to Forever og krydrer det med litt Caravan og Camel, så bør man klare å lage seg ei forestilling om hva Needlepoint står for med «The Diary of Robert Reverie».
Det er mulig det, men for meg har den ustoppelig kreative Bjørn Klakegg skapt musikk som står noe så voldsomt på egne bein. At Klakegg er en framifrå gitarist vet vi fra før, men også som vokalist framstår han nå som ei høyst spesiell stemme.
De vel 34 minuttene i dette universet har, med hjelp av noen av kongerikets aller beste herrer: Nikolai Hængsle på elbass og ymse – han har også produsert herligheten -, Olaf Olsen på trommer og David Wallumrød på allehånde tangenter – i tillegg bidrar alle med sine stemmer også, blitt et nytt flott og viktig kapittel i Bjørn Klakeggs stadig større univers. Dette er tøft, moderne og ulikt det meste annet som har kommet din vei.
Når så Bjørns storebror Rune nok en gang har bidratt med sine fornøyelige illustrasjoner, så har kapittel fire i Needlepoints univers blitt akkurat så hipt som man kunne forestille seg.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Needlepoint The Diary of Robert Reverie BJK Music/Musikkoperatørene
