Stemma – den med stor S

Er du blant dem med et relativt begrensa utvalg når det gjelder vokal og kirkeorgelduetter? Det har heldigvis Ruth Wilhelmine Meyer og Nils Henrik Asheim gjort noe for å bøte på. På et forbilledlig vis.

Nils Henrik Asheim og Ruth Wilhelmine Meyer har vært på tur og tar oss heldigvis med.

Jeg er av typen som liker å bli overraska og utfordra av musikk og andre kulturopplevelser. Det kan i de heldigste tilfeller føre til at nye dører åpnes og at jeg får et aldri så lite nytt perspektiv på hva det enn måtte være. Slik er det med «Vox Humana».

Den unike sangeren eller stemmekunstneren Ruth Wilhelmine Meyer (58), med røtter fra Telemark og med folkemusikk, opera, strupesang, samtidsmusikk og improvisasjon i verktøykassa, har altså funnet sammen med organisten Nils Henrik Asheim (59) fra Stavanger. Bare de seineste åra har han blitt tildelt Nordisk Råds Musikkpris og blitt utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden for sin innsats for norsk musikkliv. Vi snakker med andre ord som et møte mellom to unike kunstnere fra øverste hylle og det bærer da også «Vox Humana» preg av.

De to har hatt et ønske om å treffes et sted der klanglige møtepunkter – både uventa og uhørte – kunne oppstå. De ville helt sikkert utfordre og overraske både seg sjøl og oss og du verden som de har makta det.

Med utgangspunkt i salmer og tradisjonsmusikk med røtter i Armenia, Lesja, en folketone etter Agnes Buen Garnås, Korsika, Telemark, Færøyene, Lofoten, Tyskland samt et par egne saker, tar de to oss med på ekskursjoner som får oss til å sitte ytterst på stolkanten for ikke å gå glipp av en eneste detalj. Her føres det nemlig samtaler på et høyt musikalsk og empatisk nivå.

Det hele skjedde i Paslek i Polen for et lite år siden. I Bartolomeus-kirka i den nord-polske byen finnes det nemlig et unikt orgel fra tidlig 1700-tall og spenninga som oppstår mellom Asheim, som i tillegg til alt annet også er en framifrå improvisator, og Meyers mangefasetterte stemme er noe de færreste av oss har hatt gleden av å oppleve tidligere.

»Vox Humana» er et visittkort og en tilstandsrapport som både er unik, vakker, overraskende, utfordrende og totalt personlig. Et herlig påfyll med andre ord.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Ruth Wilhelmine Meyer – Nils Henrik Asheim
Vox Humana
Kirkelig Kulturverksted/Musikkoperatørene

Stå stille – så vakkert

Det er neppe så mange her hjemme som har hørt om det franske paret Séréna Fisseau og Vincent Peirani. De som har et ønske om at den store ro skal senke seg, bør stifte bekjentskap med dem så raskt som mulig.

Vincent Peirani og Séréna Fisseau har funnet hverandre på alle mulige vis.

Vokalisten Fisseau og trekkspilleren Peirani bor sammen og har også to barn som begge er under ti år. Både sammen med barna, sammen med venner og for seg sjøl har de skapt et lite musikalsk univers som sørger for at den store ro kan innta rommet. Nå har de heldigvis bestemt seg for å dele universet med oss andre også.

Peirani, som vi har møtt i flere sammenhenger tidligere, spiler i tillegg til trekkspill også piano og en rekke andre mer eller mindre tradisjonelle instrumenter, for eksempel plastikkpose. Uansett hva denne virtuosen trakterer så kler det stemma til fruen på et herlig vis.

Fisseau har jobba mye med musikk for barn i karriera si. Den estetikken tar hun med seg hit også, men «So Quiet» er så avgjort musikk for godt voksne mennesker – også.

Fisseau synger på engelsk, portugisisk samt fransk og indonesisk – de to sistnevnte språkene er hennes morsmål. Alt gjør hun med like stor ekthet og inderlighet og at det er store doser empati ute og går her er ikke vanskelig å gjennomskue.

Her får vi alt fra «What a Wonderful World» via Burt Bacharachs «Close to You» til Tom Jobims «Luiza», Beatles-låta «And I Love Her» og «Over the Rainbow» til en rekke ukjente – for meg i alle fall – franske sanger.

Fellesnevneren for alle er at det er nydelige sanger, framført på et originalt og inderlig vis. Nok et fellestrekk er at alt er nedpå og sørger for at roa senker seg hvor du enn måtte befinne deg.

Séréna Fisseau og Vincent Peirani har funnet både hverandre og en felles og usedvanlig vakker musikalsk kjerne.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

 

Séréna Fisseau & Vincent Peirani
So Quiet
ACT/Musikkoperatørene

 

Topper det meste

Når Arild Andersen uoppfordra sier at denne gjengen er det heftigste han har spilt med, så er det all grunn til å lytte til både mesteren og bandet.

Helge Lien, Marius Neset, Arild Andersen og Gard Nilssen – for et band!
Foto: Tore Sætre

Jeg har vært så heldig at jeg har hatt muligheten til å følge Arild Andersens karriere helst siden han presenterte oss for den «nye» generasjonen med Jon Balke og Pål Thowsen på første halvdel av 70-tallet. Siden fulgte stadig nye konstellasjoner der Andersen henta frem nye, unge talenter som Frode Alnæs, Tore Brunborg og Nils Petter Molvær. Andersen har enkelt og greit vært en foregangsmann når det gjelder å gi unge musikanter sjansen.

Med sin «nye» gruppe med Helge Lien på tangenter, Marius Neset – velkommen som Oslo- og Norgeboer forresten etter 16 år i utlendighet – på tenor- og sopransaksofon og Gard Nilssen på trommer – jeg kunne jo vært faren til alle disse, som Andersen sa, så presenterte han oss for det ferskeste skuddet på stammen når det gjelder å presentere yngre musikanter.

Yngre og yngre fru Blom – alle disse tre gutta er jo vel etablerte med sine egne karrierer for lenge siden. Det Andersen skal ha æren for nå er å sette dem sammen til et band – og for et band dette er! Dette topper det meste, som Andersen sjøl sa.

Gard Nilssen er på svært god vei til Moldejazz som Artist in Residence.
Foto: Tore Sætre

Med et repertoar som var henta fra mye av Andersens karriere ga de tre «unge» herrene og mester Andersen oss en energiboost av de sjeldne. Det er så lett å merke når musikanter av dette kaliberet virkelig treffer og inspirerer hverandre til noe et godt stykke bortenfor det vi vanligvis får oppleve. Denne konserten var av det slaget – en opplevelse vi håpte aldri skulle ta slutt.

Konserten var også en verdig avslutning på jazzkonserter på det nåværende Munchmuseet. Disse konsertene går helt tilbake til 60-tallet, noe Lars Mørch Finborud tok publikum gjennom før konsertstart, og med Arild Andersen hjertelig tilstede gjennom store deler av historia. Nå fortsetter denne historia forhåpentligvis i det nye museet – veldig gjerne med Arild Andersen Group som første band ut når den dagen kommer.

Det er vi som skal takke!
Foto: Tore Sætre

Grenseløst

Det kommer neppe som noen bombe at jazz er et grenseløst språk eller uttrykk. Her kommer det nok en hyggelig bekreftelse på det med to nordmenn, en svenske, en franskmann og en nederlender.

Mike del Ferro i sentrum for den grenseløse kvintetten.

Det er ofte slik at hvis man befinner seg utenfor de store byene, både nasjonalt og internasjonalt, så er det vanskelig å få den store oppmerksomheten – uansett hvor bra det er det man har å bringe til torgs.

Slik er det også i dette tilfellet. Mike del Ferro Quintet har eksistert i store deler av dette tiåret, med nederlandske del Ferro som sjef ved pianoet. Med seg har han hatt svenske Dan Johansson på trompet, franske Anne Paceo på trommer og ikke minst Dag Okstad på bass og Ola Asdahl Rokkones på tenorsaksofon – begge de sistnevnte med base i Tromsø.

Musikken, som blei spilt inn høsten 2015, oppsummerer de fire første åra bandet hadde hatt sammen. De hadde da turnert en hel del i Nord-Norge, og vært en liten svipptur innom Oslo, og åpenbart fått finstemt repertoaret sitt.

De åtte låtene er, med ett unntak, skrevet av fire av bandets medlemmer og forteller oss både om fine komponister, flotte solister og et usedvanlig homogent og samspilt ensemble.

Det vi blir servert er tidløs, varm og melodisk musikk med røtter både i amerikansk 60-talls jazz og i et europeisk/nordisk tonespråk. Dette er musikk det er lett å bli glad i og særdeles egna til å hygge seg med.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Mike del Ferro Quintet
Autumn Sessions
Finito Bacalao Records/Musikkoperatørene

Musikalsk filmhyllest

Med sitt debutalbum har det danske bandet The Counterfictionals laga en hyllest til ti filmer med masse flott musikk og strålende illustrasjoner servert i en svart boks som skiller seg ut fra det meste.

The Counterfictionals tar i mot hyllesten for «No Hay Banda».

Jeg bryter sammen, om ikke i krampegråt, så i alle fall i lett hulken og innrømmer at jeg aldri har hørt om verken The Counterfictionals eller bandets leder og komponist, saksofonisten, og mye mer, Kristoffer Rosing-Schow. Møtet har derfor blitt av det overraskende og ikke minst særdeles hyggelige slaget.

Rosing-Schow (47) viser seg å være en svært så allsidig og kreativ herre. Det viktigste i denne sammenhengen er at han er en meget dyktig komponist. Med sin store interesse for film, har han latt seg inspirere av blant andre David Lynchs «Mulholland Drive», westernklassikeren «For en neve dollar mer», Luc Bessons «Subway» og «The Big Blue» og Lars von Triers «AntiChrist».

Ikke bare har han latt seg inspirere til å skrive vakker og original musikk som er spilt inn live med publikum til stede i studioet The Village i København, men han har også laga ti flotte illustrasjoner og skrevet ti små historier på baksiden av illustrasjonene som forteller oss historiene bak filmene.

Sammen med Henriette Groth på bratsj, klarinett og diverse, Bjørn Heebøll på trommer, vibrafon og diverse, Maja Romm på gitar, Tove Sørensen på basser og Jeppe Zacho på tenorsaksofon, klarinetter og bongos, har Rosing-Schow, som spiller både saksofoner, klarinetter, det egenskapte instrumentet hydrofonium og mye, mye mer, skapt et eget lite melodisk univers som det er spennende å dukke ned i og skape sine egne «filmer» ut i fra.

Sju gjestemusikere bidrar også på fint vis, ikke minst vokalisten Katrine Krog Russo på et av spora, og til sammen har de ti låtene og de ti maleriene/illustrasjonene blitt noe helt spesielt og ikke minst vakkert. Overraskende, flott og helt unikt – det holder ei god stund det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

The Counterfictionals
No Hay Banda
GoodMusic/counterfictionals.dk

Jazz på dommedag!

Den norsk-tyske kvartetten Doomsday Preppers forteller oss at sjøl når dommedag kommer, så er behovet for jazz stort. Kanskje større enn noen gang!

Doomsday Preppers har absolutt ingen grunn til å stikke av.

Den tyske trompeteren Richard Köster og Harald og Sonjas utsendte Håkon Nordby Bjørgo på bass, Knut Kvifte Nesheim på trommer og Johannes Fosse Solvang på trombone, har funnet sammen i et akkordløst landskap som bringer lys sjøl på den mørkeste dagen.

Alle fire tilhører den oppvoksende slekt og har ennå ikke passert 30 hvis jeg har skjønt det rett. De fleste av dem – kanskje alle? – har bakgrunn fra jazzutdanninga ved Norges Musikkhøgskole og forteller oss at både kollektivt og individuelt så har de kommet svært langt allerede.

Både som instrumentalister, komponister og som studenter av den etter hvert ganske så omfattende jazzhistoria, så har alle fire åpenbart et voldsomt grep.

Alle fire bidrar som komponister og musikken befinner seg i et spennende landskap som fordomsfritt henter både fra frijazz, såkalt nordisk jazz og fra 1900-tallets klassiske musikk.

Alle får rom og plass til å fortelle oss hvem de er både aleine og i kollektive improvisasjoner og at disse fire unge gutta vil den samme veien med musikken sin, skinner tydelig gjennom. De fører spennende og unike samtaler som bekrefter at samtlige fire har kommet langt på veien – en vei som garantert kommer til å ta mange spennende avkjørsler i åra som kommer.

Dette er jazz som garantert egner seg på dommedag også – kanskje bedre da enn noen gang. Den egner seg uansett nå også!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Doomsday Preppers
Helter Shelter
Taragot Sounds/Musikkoperatørene

Mehldau leter og finner

Brad Mehldau har de par siste tiåra etablert seg som en av klodens aller beste pianister – spesielt i trioformat. Nå har han studert Bibelen nøye og det har ført til en musikalsk overraskelse.

Brad Mehldau har leita og funnet.

Brad Mehldau (48) er ikke spesielt begeistra for det, men han får ha meg unnskyldt: i mi bok er han en fantastisk forlenger av salige Bill Evans´ estetikk. Det sier på mange vis det aller meste. Han er med andre ord en lyriker av Guds nåde og han har både med sine egne komposisjoner og blant annet via kjente pop/rock-låter fortalt oss at han er i besittelse av ei uhyre personlig stemme.

Nå har Mehldau brukt store deler av si fritid på å sette seg inn i Bibelen – intet mindre. Det er mulig Mehldau har meldt om denne interessen/fascinasjonen tidligere, men den har i tilfelle gått meg hus forbi. Uansett har det ført til ny og ganske så overraskende musikk fra Mehldau.

Med utgangspunkt i ti bibelsitater har Mehldau skrevet ti låter som på hvert sitt vis forteller oss om komponistens intensjoner og opplevelser etter å lest Bibelen svært nøye. Mehldau har henta musikalsk inspirasjon fra en rekke kilder, mange av dem kanskje overraskende for de fleste.

Uttrykket framstår som mye mer moderne enn det Mehldau har blitt kjent for. Den er svært vanskelig å kategorisere. Sjølsagt er det mye jazz i uttrykket, men musikken til artister som Yanni, Moby, Enya, LCD Soundsystem og The Who blir også nevnt som referanser – fullt forståelig.

Noe av musikken blir foredla av Mehldau aleine med en enorm instrumentpark – bestående av både akustiske og ikke minst elektriske instrumenter. I tillegg har han invitert med seg gode venner som vokalistene Kurt Elling og Becca Stevens, trompeteren Ambrose Akinmusire, hans nære samarbeidspartner gjennom lang tid,  trommeslageren Mark Guiliana og mange, mange flere som blir henta inn og varierer besetninga fra spor til spor.

Alt er overraskende og veldig mye er vellykka. Brad Mehldau bekrefter at han er en musikant med helt spesielle kvaliteter.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Brad Mehldau
Finding Gabriel
Nonesuch Records/Warner Music

 

Strengemesteren

Geir Sundstøl er Norges mest benytta musikant. Årsaken er at han er så forbanna bra – til absolutt alt. De seineste åra har han heldigvis konsentrert seg stadig mer om sin egen musikk også.

Geir Sundstøl med litt av sin enorme instrumentpark.

Etter å ha bidratt på bokstavelig talt hundrevis av skiver innen alle sjangre, har nå Geir Sundstøl (49) nå gitt oss tre skiver siden 2015, «Furulund», «Langen ro» og nå «Brødløs» – den seineste har henta navnet sitt fra Sundstøls nabolag i hjembyen Halden.

Den eneste føringen Sundstøl ga seg sjøl før han satte i gang med innspillinga av «Brødløs», var at det skulle bli ei trist skive. Trist er nemlig bra i følge Sundstøl! Det har han holdt seg til og du verden så bra det har blitt.

Musikken har han enten skrevet sjøl eller i samarbeid med flere av sine medmusikanter. Unntaket er en genial versjon av David Bowie og Brian Enos «Warszawa» (som er feilskrevet på coveret) kobla med John Coltranes «Alabama». En fantastisk idé og det skulle også vise seg å bli et hinsidig resultat.

Stemninga på dette smykket av et album er mørk, langsom og ja, trist. Samtidig er den så vakker, personlig og totalt unik som vi har blitt bortskjemt med når det gjelder Geir Sundstøls kunstnerskap som ikke kan sammenliknes med noen andres.

Mye av æra må også tildeles Sundstøls håndplukkede reisefølge. Når det er trommeslager og multiinstrumentalist Erland Dahlen, bassist og vokalist Mats Eilertsen, trompeter Nils Petter Molvær, bassist og moogist Jo Berger Myhre og tangentist David Wallumrød – vi snakker a-laget uansett hvilket målbånd vi benytter med andre ord, så vet vi at dette er i de best hender og hjerner. Alle disse kjenner Sundstøl godt og litt derfor ville han også urtfordre både dem og seg sjøl med ei ny stemme. Tablaisten og vokalisten Sanskriti Sheresta, som blant annet har jobba med Jens Christian Bugge Wesseltoft, blei invitert med på ferden og hun har tilført akkurat det ekstra krydderet som trengs for å gjøre «Brødløs» til et stort og tidløst visittkort fra en av våre aller største tonekunstnere.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart mulig.

Geir Sundstøl
Brødløs
Hubro/Musikkoperatørene

Bli med på jazzklubb i New York!

Invitasjonen kommer fra en av verdens aller beste trompetere, Dave Douglas. Sammen med sin utmerkede kvintett tar han oss med på en av verden hippeste klubber, Jazz Standard i New York.

Dave Douglas med sin hippe kvintett på jazzklubb.

Det er på ingen måter småtterier Dave Douglas (56) lar oss bli med på. På fire dobbeltcder innspilt mellom 19. og 22. november 2015, henholdsvis klokka 19.30 og 21.30 – slik settene ofte er på klubbene i jazzens hovedstad, får vi høre hver eneste tone bandet hans spilte foran et begeistra publikum disse fire kveldene.

Noen av låtene går igjen, men mange blir også spilt bare én gang – det sier en hel del om det enorme repertoaret Dave Douglas har bygd opp. I all hovedsak har han også skrevet musikken sjøl.

Sammen med et flott, ungt a-lag bestående av Jon Irabagon på tenorsaksofon – kjent fra både det hippe bandet Mostly Other People Do the Killing og samarbeid med norske musikanter, pianisten Matt Mitchell, bassisten Linda May Han Oh – som også spiller med Pat Metheny, og trommeslageren Rudy Royston – en amerikansk slektning av Gard Nilssen, så blir vi servert melodisk, hip jazzmusikk med røtter tilbake til 60-tallet, men så avgjort med et stempel på seg av 2015 også.

Vi snakker kremen av denne generasjonen og sjangeren amerikanske musikanter og åtte timer sammen med dem forteller oss hvor mye unikt og variert de har på hjertet.

Og dett var vel dett fra Dave Douglas i denne omgang? Nei da! Som en reaksjon på det politiske og sosiale klimaet i hjemlandet – og vel så det – har Douglas tatt initiativet til et prosjekt som han håper vil utfordre både han sjøl og alle oss andre til å sørge for forandringer.

«UPLIFT» består av tolv Douglas-komposisjoner som alle refererer til spesifikke hendelser eller organisasjoner som fortjener oppmerksomhet og positivitet.

Sammen med et annet a-lag bestående av Ian Chang på trommer, Mary Halvorson og Julian Lage på gitar, Bill Laswell på elbass og Joe Lovano på saksofoner, klarinett og fløyte, blir dette nok en bekreftelse på hvilket engasjert menneske og fantastisk komponist og ikke minst trompeter Dave Douglas er.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Dave Douglas Quintet 2015
Brazen Heart – Live at Jazz Standard: Thursday
Greenleaf Music/greenleafmusic.com
Dave Douglas Quintet 2015
Brazen Heart – Live at Jazz Standard: Friday
Greenleaf Music/greenleafmusic.com
Dave Douglas Quintet 2015
Brazen Heart – Live at Jazz Standard: Saturday
Greenleaf Music/greenleafmusic.com
Dave Douglas Quintet 2015
Brazen Heart – Live at Jazz Standard: Sunday
Greenleaf Music/greenleafmusic.com
Dave Douglas
UPLIFT – Twelve Pieces for Positive Action
Greenleaf Music/greenleafmusic.com