Tor Hammerø

Aldri hørt om den canadiske saksofonisten og komponisten Quinsin Nachoff? Da er vi i samme båt, men jeg anbefaler å sjekke han ut omgående.

Quinsin Nachoff (46) er på ingen måte noen nykommer. Han platedebuterte under eget navn allerede i 2006 og dette er hans andre skive med bandet Flux – den første kom i 2012. Likevel har Nachoff passert under de fleste radarer i alle fall på vår side av Atlanterhavet.

Til tross for radarunngåelsen så var forventningene likevel store før det første møtet med Nachoff og hans musikk. Årsaken er at plata fikk bortimot panegyrisk mottakelse i velrennomerte DownBeat og blei kåra til en av fjorårets aller beste utgivelser.

I løpet av vel 80 minutter på denne dobbeltcden, med låter som varer mellom knappe sju og nesten 20 minutter, overbeviser Nachoff og Flux meg svært raskt om at dette er en mann med visjoner og noe høyst originalt å melde.

Nachoff spiller tenor- og sopransaksofon og har med seg David Binney på alt- og c melodi-saksofon, Matt Mitchell på allehånde tangentinstrumenter og Kenny Wollesen og Nate Wood på trommer – de to sistnevnte enten sammen eller hver for seg.

De med god kontakt med det som skjer i det svært oppegående Brooklyn-miljøet, vil raskt skjønne at Nachoff har alliert seg med noen av de hippeste gutta i klassen øst for elva. Med sine visjonære tanker når det gjelder både komposisjon og improvisasjon, så tar han bandet, musikken og oss med et til landskap som henter like mye fra jazz som fra klassisk musikk.

På noen av spora er det også et sterkt utvida ensemble, inkludert tap danseren Orlando Hernández på ett spor. Alt dette har ført til kompromissløs musikk uten en neste klisjé – Quinsin Nachoff har satt sitt usedvanlig personlige bumerke på alt vi blir servert her.

»Path of Totality» er ikke musikk som vil få massene til å løpene ned dørstokkene kloden rundt. De som er ute etter original musikk og utfordringer derimot vil finne mye, svært mye, å glede seg over her. Quinsin Nachoff er en musikant og komponist som fortjener mye oppmerksomhet.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Bak navnet Juno skjuler fem av kongerikets mest lovende jazzmusikere seg. De kommer blant annet fra jazzmetropolene Gvarv og Åndalsnes.

De som var så heldige å være til stede på Storyville under avslutningsdagen under fjorårets Moldejazz, vet at de har all mulig grunn til å geleide seg til Junos debutplate. Denne høyst spesielle kvintetten, både når det gjelder befolkning og instrumentering, har siden de møttes på den svært så meritterte jazzlinja i Trondheim både funnet fram til hverandre og til et musikalsk landskap ulikt det meste.

Jentemakt

Vi skal ikke skru klokka mange år tilbake før det var helt utenkelig at et jazzband besto av fire jenter og en gutt. Nå løfter vi knapt nok på øyebrynet lenger og godt er det. Med de to vokalistene Thea Ellingsen Grant fra Gvarv og Malin Dahl Ødegård fra Åndalsnes, bassisten Georgia Wartel Collins fra Göteborg, tenorsaksofonist Mona Krogstad fra Trondheim og trommeslager Ingvald Vassbø fra Egersund blir det automatisk et originalt lydbilde – ikke fordi de kommer fra der de kommer fra, men fordi bass, trommer, saksofon og to stemmer låter så annerledes og spennende.

Noe nytt

Både det at det er så mange jenter på vei inn i jazzen og at de kommer fra steder ingen skulle tru at nokon kunne finne på å drive med jazz, er intet mindre enn veldig hyggelig. Etter tre år sammen har de funnet fram til noe som har et ukjent antall ingredienser og som dermed blir et helt eget musikalsk brygg. Med langt framskredne og ustoppelig kreative Kristoffer Lo, tidligere Highasakite, som produsent, har det blitt ei flott gryte med alt fra rap til fri impro, hippe refreng og klart dansbare saker for de som lar seg friste av slikt. 

Sterke stemmer

Alle fem er utstyrt med sterke og personlige stemmer og alle får plass av og i kollektivet til å vise seg frem. Når det er sagt så er det Juno som er stjerna på «Young Star». De som blei kjent med Åndalsnes´ vakreste stemme, Malin Dahl Ødegård, på «Romsdalsjul» for bare noe uker siden, vil nok finne henne igjen her også, men de vil også få stifte bekjentskap med mange andre sider av stemma fra Næs. Her er det enkelt og greit mye og variert å glede seg til. 

PS Vær tålmodig: sistesporet er ikke over før det er over og helt til slutt kommer det så vakker tostemt sang som du ikke har hørt på ei god stund.    

PS 2 Dessuten håper jeg Trump blir avsatt så snart som mulig.

 

 

Tyske Ada Morghe er med debutalbumet «Pictures» i ferd med å etablere seg som jazzpop-artist. Enn så lenge så er det skuespiller hun har vært kjent som.

Under sitt fødenavn Alexandra Helmig (44) kjenner mange i Tyskland henne som skuespiller. Ikke nok med det; hun er også forfatter av barnebøker blant annet og har spilt i en rekke filmer. Siden 2013 har hun under kunstnernavnet Ada Morghe også jobba stadig mer med musikk og sikta seg inn mot debutalbumet.

Vi finner Morghe og hennes eget materiale i et singer/songwriter-univers der popimpulser er minst like viktige som jazzpåvirkninga. Både tekst og musikk står hun for sjøl og at hun har lytta til artister som Norah Jones og vår egen Rebekka Bakken, føler jeg meg ganske sikker på at hun ikke vil benekte.

Morghe har ei fin stemme – hun synger på engelsk, men den store personligheten i uttrykket mangler fortsatt. Låtene er heller ikke alt for minneverdige, men det engelske studiobandet leda av bassisten Livingstone Brown sørger for at det blir liv i melodiene uansett.

Det Ada Morghe forteller oss med «Pictures» er at det er et uforløst talent både som låtskriver og vokalist der inne. Med debuten unnagjort er det å håpe at hun får den assistansen og rettledninga som trengs for at potensialet slår ut i full blomst neste gang.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Endelig var det klart for den aller største prisen for 2L-sjefen Morten Lindberg. Etter å ha vært nominert 28 ganger, var det hans tur denne helga. Det er både stort og imponerende og her følger to innspillinger som også var nominerte i år.

Plateselskapet 2L og ikke minst mannen bak med visjonene og evnene til å sette ideene ut i livet, Morten Lindberg, har vært i mitt favorittsjikt i åresvis. Egentlig er det litt mot de fleste odds fordi musikken Lindberg i all hovedsak fokuserer på og løfter fram, ofte ligger et godt stykke utenfor der mitt hovedengasjement ligger. Måten Lindberg gjør produksjonene sine på, lyden han skaper og den totale cd-pakka – alt på øverste hylle uansett hva man måler mot – har uansett vært og er av typen jeg faller for og blir begeistra for og slik er det også med de to korplatene som er med denne gangen.

Oslo Kammerkor blei oppretta i 1984 av Grete Pedersen. Hun styrte skuta fram til 2005 da Håkon Daniel Nystedt tok over som dirigent og kunstnerisk leder. Folkemusikk har stått svært sentralt i korets repertoar de siste 30 åra og slik er det også på «Veneliti».

Mye av musikken er nykomponert av Ørjan Matre, mens noe er fra folkemusikkens univers og tekstene er blant annet henta fra den store salmeskatten eller fra folkemusikktradisjonen.

Uansett så har Oslo Kammerkor, Nystedt og Lindberg i løpet av noen måneder i 2017 i Ris kirke i Oslo, makta å skape en fantastisk vakker klangverden der musikken får et slags evighetens stempel på seg. Det er vakkert, det er tidløst og viktig for at dette norske uttrykket blir tatt vare på og videreført.

Schola Cantorum er et kor med en helt spesiell klang.

Schola Cantorum går 20 år lenge tilbake i tid. Knut Nystedt, bestefar til tidligere nevnte Håkon Daniel Nystedt, var sjefen fra starten. Fra 2002 er det Tone Bianca Sparre Dahl som har vært dirigent og hun viderefører den sterke tradisjonen Nystedt etablerte med å prioritere nyskrevet musikk.

Fire av de seks verkene er spesialskrevet for koret og komponistene er svenske Karin Rehnqvist, Ståle Kleiberg, Bjørn Morten Christophersen, Martin Ødegaard, nei da, ikke han i Spania nei, Frøy Aagre og Bjørn Kåre Odde.

I tillegg til koret er også blant annet fire horn, Oddes fiolin og Aagres sopransaksofon viktige ingredienser på noen av verkene og Sparre Dahl har makta på et flott vis å skape spenning, utfordring og en vakker og unik klang i dette samtidsmusikalske universet.

Oslo Kammerkor og Schola Cantorum er to helt forskjellige kor. I mine amatørører låter begge like flott, men staker altså ut hver sin retning – begge med svært good hjelp av Morten Lindberg.

Vi iler til og gratulerer Morten Lindberg og 2L med den gjeve Grammy-prisen. Kanskje blir det en ny Grammy neste år?

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

 

Med og gjennom «Aurelia» tar Gabi Gleichmann oss med på ei sterk, litt vakker og ofte trist reise gjennom et menneskes liv. Ei reise som nesten ender i Norge.

Forfatteren og journalisten Gabi Gleichmann (65) er født i Ungarn, vokste opp i Sverige og har bodd i Norge siden 1998. Han fikk Aschehougs debutantstipend i 2012 for «Udødelighetens elixir» – en roman som blei oversatt til 16 språk. Til tross for dette, er «Aurelia» mitt første møte med Gleichmann.

Aurelias fortelling starter og slutter på sett og vis i Oslo. I et dødsbo dukker det nemlig opp et manuskript som har blitt liggende urørt i åresvis og gjennom det funnet blir vi tatt med på ei sterk historie.

Historia handler om oppveksten til jødiske Aurelia i Slovakia. Hun er født i fattige og spesielle kår, noe sjølsagt de første åra bærer sterkt preg av.  På grunn av spesielle omstendigheter blir hun, etter å ha født en gutt som hun måtte gi fra seg, fridd til og livsreisa fortsetter i det forjettede land, USA.

De som tror at det å ankomme Ellis Island i 1932 var ensbetydende med at alle dører åpna seg og lykken var garantert for, tar kraftig feil. Aurelia Mohr forteller om et liv med store utfordringer, noe Gleichmann greier å beskrive på et realistisk og troverdig vis.

Vi får bli med til reisas ende og Gleichmann makter å tegne et bilde av ei jødisk kvinne, som sikkert kunne ha hatt hvilken som helst bakgrunn, som bare i glimt fikk oppleve hva livet egentlig skulle by på.

Livet og historia til Aurelia ender altså opp i et dødsbo i Oslo. Der endte også Gabi Gleichmann opp og han viser oss at han er en meget dyktig historieforteller.

Den greske trommeslageren og bandlederen Billy Pod debuterer på et vis som gjør at ørene åpnes raskt og nysgjerrigheten pirres umiddelbart.

Blant de mange tingene jeg kan relativt lite om, er gresk jazz om ikke i en særklasse så i en framskutt posisjon. Jeg kjenner til pianisten Vassilis Tsabropoulos, som Arild Andersen har jobba mye sammen med på ECM-skiver, og pianisten/komponisten Eleni Karaindrou som Jan Garbarek har jobba med. Der tror jeg også min kunnskap om gresk jazz stopper, men nå kan altså nye dører åpne seg.

Billy Pod, som også reagerer hvis man tiltaler han som Vassilis Podaras, er en 31 år gammel trommeslager, komponist og arrangør som heldigvis har kommet over bloggen min, Tor de Jazz. Det førte til at han tok kontakt og lurte på om jeg ville høre på musikken hans. Jeg var sjølsagt lett å be og etter noe som jeg vil tro var et prikkfritt samarbeid mellom det greske og norske postvesenet, så dukka «Drums to Heal Society» opp i postkassa.

Etter en løs og åpen trommeåpning som antyda musikk i ei frijazzretning, blei det raskt noe ganske annet. Billy Pod viser seg raskt som både en heftig trommeslager i ganske så straighte, men utfordrende låter både rytmisk og melodisk. Sammen med et utmerka band bestående av ukjente størrelser for meg på gitar, tangenter, elektronikk og bass, blir vi invitert i landskap som ofte kan minne om Pat Metheny – gitarist Michalis Tsiftsis har jeg mistenkt for å ha brukt en time eller to sammen med Methenys musikk – og som den oppvakte da vil skjønne så befinner vi oss på steder det er lett å trives på.

I tillegg får vi også en nydelig ballade, «Limit to Your Love», med den canadisk/greske vokalisten Katerine Duska som i løpet av sekunder viser seg å være ei uhyre personlig stemme. Duska representerte Hellas i MGP for et par år siden, men at hun har kvaliteter langt forbi det fesjået er det ingen tvil om. Et par andre smakebiter på hva allsidige Billy Pod fascineres av, dukker også opp.

Til sammen har det ført til en flott innføring i en spennende musikalsk verden som jeg vil tro de aller færreste av oss ante noe om. Det anbefales på alle slags vis å sjekke ut Billy Pod.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

 

De som har opplevd den cubanske pianisten Chucho Valdés glemmer ikke det så lett. Her møter vi han veldig på hjemmebane.

Da det legendariske cubanske bandet Irakere inntok Kulturhuset under Moldejazz i 1988, virka det som om det var stor fare for at taket skulle løfte seg og veggene skulle falle. Det heftige «storbandet» under ledelse av Chucho Valdés (78) hadde endelig fått anledning til å ta avstikkere fra Fidel Castros regime og du verden for en musikalsk livsbejaenhet de viste oss.

Siden har Valdés fortsatt å imponere i en rekke settinger og her møter vi han i en kvartett med hans egen cubanskbaserte jazz og med amerikanske Regina Carter som gjest på fiolin på et par spor.

Det er ikke hver dag Chick Corea sier ja til å spille med eller mot andre pianister. Da muligheten dukka opp for å gjøre akkurat det sammen med Valdés, så var ikke Corea sein om å takke ja. Det er altså på det nivået vi finner dette cubanske fyrverkeriet av en elfenbensplukker.

Valdés er i besittelse av en enorm teknikk, et voldsomt musikalsk temperament, en rytmisk, melodisk, harmonisk og dynamisk oversikt i ultraklassen og sjølsagt med en kunnskap om alle typer cubansk musikk som får sitt utløp på denne skiva.

Sammen med «sambygdingene» Dreiser Durruthy Bombalé på batás og vokal, Yelsy Heredia på bass og Yaroldy Abreu Robles på perkusjon, og nevnte Carter på fiolin på to av originallåtene til Valdés – han har skrevet og arrangert alt sjøl – har dette blitt en herlig musikalsk utflukt til Cuba med en av både Cubas og resten av verdens mest ekspressive og uttrykksfulle pianister som reiseleder.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

 

 

Ine Hoem gir oss for første gang popmusikk med norske tekster. Der forteller hun oss at hun er en historieforteller av rang.

Ine Hoem (34) har vært der i mange år allerede. Hun har fronta det spennende sjangerfrie bandet PELbO, hun har sunget standardjazz – mitt siste møte med henne var i en Chet Baker-hyllest i Oslo like før jul – og hun var svært så sentral i «Klangen av Hoem» under fjorårets Moldejazz. Den gangen dreide det seg om feiring av hennes far Edvard Hoem i forbindelse med at han hadde runda 70.

Historier

Når det har seg slik at du er født og oppvokst sammen med en av kongerikets aller beste historiefortellere, så er det kanskje ikke noen stor overraskelse at man har arva ett og annet. I dette tilfellet er det slik at datter Ine har arva mye – svært mye –  når det gjelder å fortelle historier. Hun legger lista skyhøyt over der den pleier å ligge når norske popartister skal formidle noe. Ine Hoem har noe hun skulle ha sagt og hun vet hvordan hun skal si det på et poetisk og musikalsk vis.

Mor

Tekstuniverset som preger «Hundre dager» er unnfanga etter at Hoem blei mor for første gang for et par år siden. Det førte til at hun både blei inspirert til å se bakover på si egen historie på godt og vondt av typen tenk om, reflektere vakkert rundt akkurat det å bli mor samtidig som hun ønsker å skue fremover også. Rundt alt dette har hun skapt lyrikk – jo da, det hører hjemme i den kategorien – og du verden så flink hun er til å formidle sin personlige og viktige tanker.

Stemma

Hoem har som flere av de lengst framskredne popartistene her til lands sin bakgrunn fra jazzlinja i Trondheim. Der har hun fått en ballast som gjør at stemma hennes løfter fram tekstene på best mulig vis og når hun så skriver låter som uten unntak kler tekstene, så har dette blitt til et visittkort som bør åpne enda flere dører for Ine Hoem.

Det skader heller på ingen måte at hun omgir seg et knippe toppmusikere som stepper inn i alle slags sjangre på det mest naturlige vis og leverer på skyhøyt nivå: David Wallumrød er enkelt og greit en av mine favorittmusikanter uansett sjanger.

Nytt

Pop på norsk er der Ine Hoem er akkurat nå. Der også egner hun seg utmerket med sin kvalitetsmusikk både når det gjelder tekst, musikk og fremføring. Hvor vi møter henne neste gang aner jeg ikke. Spennende blir det garantert uansett.  

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Ine Hoem

Hundre dager

Slaraffensongs Recordings

Den amerikanske bassisten og komponisten Mark Dresser har de seineste åra i stadig større grad vist seg fram som bandleder. Det gjør han med stor suksess.

Mark Dresser (67) har siden 80-tallet vist seg som en fremragende bassist i band blant annet leda av avantgarde-giganter som Anthony Braxton og John Zorn. Årsaken til at de har benytta seg av professoren fra San Diego i California sine tjenester, er sjølsagt hans høyst personlige uttrykk og evne til å ta musikken i retninger hans sjefer har ønska.

Nå kommer han med oppfølgeren til «Sedimental You» fra 2016 som var debuten for hans fine og høyst originale septett. Den blei rundt om i diverse jazztidskrift kloden rundt kåra til en av fjorårets aller beste skiver og det er faktisk fullt forståelig. Hos meg har den blitt liggende til marinering i platebunkekøa helt til nå og den smaker fortsatt svært godt.

Sammen med kjente moderniststørrelser som trommeslageren Jim Black, altsaksofonisten og multiklarinettisten Marty Erlich og fløytisten Nicole Mitchell samt relativt ukjente herrer som trombonisten Michael Dessen, fiolinisten Keir GoGwilt og pianisten Joshua White, tar Dresser oss med på ei flott, spennende og høyst personlig reise.

Her får vi både hyllester til to av hans gode, avdøde venner Arthur Blythe og Butch Lacy, et klart spark til Trump i tradisjonen etter Mingus og solo bassintroer til de fleste låtene i et kammermusikalsk/avantagardistisk landskap som ikke likner på noe annet.

Veldig mye er melodisk ganske straight, noe er sjølsagt fritt og søkende og instrumenteringa fører det hele til en opplevelse utenom det vanlige. Mark Dresser viser nok en gang at han er en musikant med helt spesielle kvaliteter både som bassist, komponist, arrangør og bandleder.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.