Tor Hammerø

1. Når du trodde du hadde hørt “alt”, så dukker svenske Stina Hellberg Agback opp med harpa si og spiller standardjazz.

Noe av det aller morsomste med kulturopplevelser er nesten sjølsagt det å bli overraska. Å få servert noe du overhodet ikke ante noe som helst om.. Det Stina Hellberg Agback (39), med solid bakgrunn fra Berklee i Boston og Musikhögskolan i Stockholm, gir oss med denne trioinnspillinga hører så avgjort hjemme der.

Standardskatten

Det himmelsek instrumentet harpe forbinder jeg med alt annet enn jazz – i alle fall den tradisjonen som har standardskatten som sitt fundament. Alice Coltrane løfta jo frem instrumentet på sitt unike vis og i våre dager har Brandee Younger nok en gang satt det på kartet.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det Hellberg Agback gjør er å ta låter som “Moon River”, “God Bless The Child”, “Body and Soul”, “There Will Never Be Another You” og “Misty” sammen med fem egne komposisjoner, og vise oss at harpa i
hennes hender egner seg også i et slikt landskap.

Når hun så har alliert seg med to av broderfolkets aller beste bass/trommer-herrer, Filip Augustsson og Jon Fält, sistnevnte godt kjent her hjemme blant annet i Ellen Andrea Wangs trio, så har Hellberg Agback fått det aller beste reisefølget hun kunne ønske seg.

Annerledes og kuriøst

Om det er mest kuriøst og annerledes dette eller er det slik at det swinger? Jeg vil vel helst mene at det er litt av alt, men at Stina Hellberg Agback har et nært og inderlig forhold til dette universet hersker det ingen tvil om. “There Will Never Be Another You” er en av de udødelige låtene på programmet; det vil i alle fall ikke bli så mange som følger i det samme sporet som henne i fremtida.

Jeg har hatt et avstandsforhold i mange år til Sol Heilo. Nå var det på høy tid vi gikk videre!

De gangene jeg har hatt mulighet til å tilbringe tid med Sol Heilos hovedbeskjeftigelse Katzenjammer, så har jeg kjent på at smilet raskt
har kommet på plass. I tillegg til herlig og utadvendt musikalitet på høyt nivå, så har det vært en joie de vivre, som det heter på godt
norsk, over uttrykket som har tatt umiddelbar bolig i meg.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg har med andre ord hatt godfølelse for multiinstrumentalisten og vokalisten Sol Heilo ganske så lenge. Det som skjedde med henne her på den andre sida av jul da hun blei frastjålet tilhengeren med hele arsenalet sitt av instrumenter, gjorde ikke sympatien mindre.

Heldigvis fikk tyven kalde føtter og tilhengeren og ikke minst alle horna kom hjem igjen.

Ei indigo stjerne

Om dette soloalbumet, bestående av ti egenkomponerte låter, med en del assistanse fra stort sett David Alexander Burn, har blitt til som en slags klapp på skuldra til seg sjøl for at «katastrofen» med instrumentene blei unngått, vet jeg ikke, men den blå vinylen syder og
koker i alle fall av overskudd og livsbejaenhet. Det er også en bånn ærlig Sol Heilo vi møter som ikke legger skjul på at Livet – det med stor L – så avgjort har sine skyggesider også.

Sammen med et herlig lag medmusikanter, blant andre Knerten Kamfjord og Terje Kinn, blir vi invitert med inn i studio og får bli med på masse av den interessante musikalske småpraten før det blir telt opp.

Her snakker vi folk-, country- og andre Americana-impulser satt sammen til noe helt solsk og jeg stortrives enkelt og greit i hennes selskap.

Sol Heilo er en sjeldent vital, virtuos og livsbejaende musikant – hun spiller som en gud og hun synger strålende. Jeg stortrives sammen med henne og musikken hennes og jeg vet hvor jeg skal gå i platehylla når jeg trenger påfyll av smil, energi og andre saker forbundet med positivitet.

Dennis Egberth er ei spennende stemme i den søkende svenske jazzen. Her møter vi han i en rekke musikalske grenseland.

Jeg har møtt trommeslageren, komponisten og bandlederen Dennis Egberth (35) i et par settinger tidligere og han har fortalt meg at han har noe originalt å melde hver gang.

Her har han satt sammen et band med trompeteren Niklas Barnö, elektronikeren Linus Hillborg, tenorsaksofonisten og klarinettisten
Fredrik Ljungkvist, bassisten Joe Williamson og tangentisten Alex Zethson, og tatt oss med til et univers med masse flotte ingredienser.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Fusjon

Her hjemme kjenner vi godt Fredrik Ljungkvist etter alle åra i legendariske Atomic og sammen med en rekke andre norske settinger også. Her danner han ei frontrekke sammen med Niklas Barnö som bekrefter at Atomic-trompeter Magnus Broo har en meget verdig arvtaker eller forlenger på plass.

Det er mulig å høre spor av Atomic-estetikken her. Den melodiske, men samtidig frie og åpne tilnærminga er så definitivt tilstede og fusjonert med ambiente elektroniske elementer fra Hillborg og Zethson, med et solid fundament skapt av canadiske, men Sverige-bosatte Williamson og sjefen sjøl, så blir musikken til dette dynastiet et
helt spesielt landskap som det er herlig å dykke ned i.

Akkurat når du tror du hadde dynastiet under huden, tar de en herlig liten musikalsk u-sving og gir oss den nesten funky låta “Bogey”. Den viser oss ytterligere bredden i uttrykket og musikkanskuelsen til Dennis Egberth.

Denne utgivelsen på det Brooklyn-baserte selskapet 577 Records er nok en bekreftelse på at Dennis Egberth er ei original stemme som skal
følges nøye. Derfra kommer det aldri likegyldig musikk.

Adam Douglas er en troverdig og flott vokalist og musikant. “Companions” er nok et prov på det.

Adam Douglas (44) er opprinnelig fra Oklahoma, USA, men siden han har bodd her i kjempers fødeland siden 2008, vunnet Stjernekamp og Spellemannpris, og snakker et sted mellom dialekt og nynorsk, så synes
jeg absolutt at jeg vi skal regne han som en av oss. Basert på det jeg har hørt både på tv, i heimen og laiv, så skal vi være glad for at han fant kjærligheten her og siden har berika oss veldig med sin ekthet og inderlighet.

En av de viktigste faktorene for at jeg skal finne frem til en artists uttrykk, er at jeg tror på det han eller hun har å melde. De kan være så flinke å synge eller spille som de bare vil, men det hjelper ikke hvis jeg ikke tror på dem. Når det gjelder Adam Douglas så tror jeg veldig på han.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Vokser og vokser

Jeg har på ingen måte full oversikt over alt Douglas har foretatt seg, men uansett så har han bare vokst og vokst for meg – han fremstår anno 2025 som en svært moden, ydmyk og reflektert herre med et levd liv å
hente fra.

Med si personlige, tøffe og uttrykksfulle stemme, og ditto gitarspill, inviterer Douglas oss til å hilse på viktige møter i sitt liv. Det er en feel good-stemning over møtene både med kona Kristin, som vi nok
har å takke for at han blei værende her, og bestemora – kvinner som har satt evige spor.

Dessuten legger ikke Douglas skjul på hva synes om landet hvor han er født og situasjonen verden er i som skremmer oss alle – «Peace In Our Time» er et av høydepunktene her sammen med duetten med Jarle
Bernhoft, «When Can We Leave Here». Som de synger: we could be running out of time……

Funky

Med et strålende band i ryggen og et funky tonespråk med soul, rhythm and blues og rock tilsatt en håndfull jazzkrydder, så har «Companions» blitt en flott musikalsk gumbo og visittkort for Adam Douglas.

Han forteller oss hvor ekte, inderlig, bra og ikke minst troverdig han er. Det holder lenge for meg det.

Bandet bærer Jan Gunnar Hoff sitt navn, men det oppleves likevel som et meget vellykka fellesprosjekt med fire strålende herrer.

Tangentør, komponist, initiativtaker og bandleder Jan Gunnar Hoff har gjennom flere tiår vært flink til så mye. Blant annet har han ved gjentatte anledninger vist at han har hatt en unik evne til å sette sammen spennende konstellasjoner med ei fin blanding av norske storheter og internasjonale helter. Det er ikke veldig mange som kan skryte av å ha både Pat Metheny, Mike Stern, Gary Novak, Horacio El
Negro Hernandez og Alex Acuña på cv-en – det kan altså Bodøs store tangentsønn Jan Gunnar Hoff.

Nytt lag

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Hoff og Sandefjords store bass-sønn Per Mathisen har jobba sammen i flere av disse settingene siden 2008. Sommeren 2023 møtte de to den engelske trommeslageren – og ofte keyboardist også, blant annet i John McLaughlins band – Gary Husband og den franske supergitaristen Nguyên Lê.

Etter en del klubb- og festivaljobber var det åpenbart ikke bare for de fire, men også for Losen Records-sjef Odd Gjelsnes, at dette bandet måtte i studio så fort som mulig. Siden alle var opptatt på mange hold, lykkes det ikke før i fjor høst med å finne datoer som passa.

Eget stoff

Utstyrt med seks Hoff-komposisjoner, to av Husband, tre av Lê samt et Mathisen-arrangement av Samuel Barbers “Adagio for Strings”, får i empatisk, virtuos og tøff musikk i en rekke grenseland. Her er doser
av både jazz, jazzrock, klassisk musikk, progrock og verdensmusikk – at Lê har vietnamesiske aner skinner tydelig gjennom – og de fire har satt det sammen til en flott musikalsk gumbo.

Vi har med voksne herrer å gjøre som ikke har noe å bevise lenger, men som gjør det hele tida likevel. Det er stor dynamikk i uttrykket og jeg stortrives aller best i de låtene der de tar´n ned og gir seg sjøl og oss god tid til å dykke ned i det vakre.

Jan Gunnar Hoff Group anno 2025 er kanskje den beste utgava han har vært sjef for noensinne.

Det å finne sin egen, unike stemme er det de aller fleste musikere leter etter. Noen finner det til en viss grad, noen ytterst få greier det noe så veldig. Geir Sundstøl hører hjemme i den kategorien.

Keivhendte Geir Sundstøl har rukket å bli 55 år. Han har rukket svært mye mer enn det også. Han er enkelt og greit den mest ettertrakta musikeren i kongeriket og er den som har bidratt på flest
plateinnspillinger – uansett sjanger! Årsaken er ganske så åpenbar: han er så vanvittig bra, han er usedvanlig allsidig og han spiller et vanvittig antall instrumenter som kan være med å fargelegge “alle” settinger.

Den viktige sjetterunden

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

I skøytesporten handler det ofte om den magiske tredjerunden, men Sundstøl dobler sjølsagt det antallet og med sin sjette soloutflukt siden 2015 stadfester han hvilken eminent musikant og innovativ retningsgiver han er. Han åpner døra og tar oss med på en rekke utflukter til steder de færreste av oss noensinne har besøkt tidligere. Spennende, personlig og annerledes er bare forbokstaven.

Hva spiller han?

Det er nesten enklere å svare kontrært på det spørsmålet: hva spiller han ikke! Jeg gjør likevel et forsøk. Hold pusten folkens: National tri-tone, bulbul tarang, pedal steel, guitar-o-lin, marxophone (visste ikke at salige Karl dreiv med slikt forresten), Logan string melody, casio PT 30, Teisco gitar, munnspill, pauker, National duolian, casio SK-1, Minimoog, Juno-6, Suiko ST-100, omnicord, perkusjon, optigan, mandolin, el-bass, rørklokker, vibrafon (med bue), wurlitzer sideman, clavinet, Shankar guitar, bassmunnspill, seks strengs bass og vocoder.

Greide du å lese instrumentparken til Sundstøl på en pust? For sikkerhets skyld så er dette bare en liten del av det han trakterer.

I musikken Sundstøl har skrevet her finnes det ei vakker, ettertenksom og melodisk, fra tid til annen ganske melankolsk, åre. Å båssette den
er i mine ører heldigvis fullstendig umulig – det understreker bare hvor særegen Geir Sundstøl er i sin gjøren og laden og i sin tilnærming til det å skape musikk.

For første gang har Sundstøl også invitert med en strykekvartett og det gir sjølsagt musikken ytterligere ei farge. Når så gjestelista – alt er spilt inn etter klipp og lim-metoden med maks to eller tre i studio samtidig – består av Mats Eilertsen, Hildegunn Øiseth, Anders Engen, Audun Erlien, David Wallumrød – Spirit in the Dark-bandet med
andre ord -, Jo Berger Myhre og de sterke stemmene til Ivar Orvedal og Sanne Rambags på ett spor, så er det ikke veldig krevende matte å
begripe at reisefølget til mester Sundstøl også hører hjemme på aller øverste hylle og er med å lime dette sammen til en schwær og totalt
unik opplevelse.

Totalt original

Geir Sundstøl forteller oss nok en gang hvilken enorm musikalsk personlighet han er og hvilken totalt unike stemme han er i besittelse av. Han er en nasjonalskatt – intet mindre.

Mange føler frykt om dagen i forbindelse med å være innvandrer i USA. Den italienske fiolinisten Ludovica Burtone har laga sterk musikk om det.

Ludovica Burtone, fra Udine i Italia, har som så mange andre unge musikere tatt turen over til det som var det forjettede land for studier og for deretter å skape seg ei karriere i jazzens hovedstad, New York. Det betyr ofte at de har gitt seg sjøl den ultimate utfordringa – mulighetene er store, men du verden så tøff konkurransen er også.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Den nye tida

Har det vært tøft frem til nå, så er det lite som tyder på lysere tider i månedene og åra som kommer. Trump og hans våpendragere strammer strikken for alle typer innvandrere virker det som og det som skjer på og rundt Harvard-universitetrt er nok et eksempel på denne galskapen.

Ludovica Burtone, som ikke er i slekt med Gary Burton, har satt sammen et svært spennende band med i stor grad likesinnede. Det vil si Milena Casado fra Spania på flügelhorn, Julieta Eugenio fra Argentina på tenorsaksofon, Jongkuk Kim fra Sør-Korea på trommer, Marta Sánchez fra Spania på piano samt Tyrone Allen II fra USA på bass.

Alle er såvidt jeg skjønner bosatt i New York og, bortsett fra bassisten, så kjenner alle på en større eller mindre frykt for å bli kasta ut av landet de i stor grad har gjort til sitt. De vet ikke om de tør å reise ut en gang av frykt for ikke å komme inn igjen. Og ryktene om hvordan mennesker blir forskjellsbehandla ved ankomst er også egna til å skape frykt.

Programmusikk

Burtone, som er en svært uttrykksfull fiolinist og fin vokalist også, har skrevet musikk som er både fri og “skremmende” og som er melodisk og vakker – som en slags melankolsk hyllest til alle som tar opp kampen. Låta “The Name” har hun tilegna de som har vært nødt til å bytte navn for å tilpasse seg sitt nye “hjemland”. Det er også etter hvert mye sinne og frustrasjon i disse miljøene og det melder Burtone
& Co på et ekte og inderlig vis.

Før Burtone, amerikanerne og alle vi andre blir kvitt det livsfarlige regimet over there, så er det å håpe at det skapes mye like sterk musikk som Ludovica Burtone har gjort her. Det er mulig jeg er naiv, men jeg tror det hjelper. Håpet kan ingen ta fra verkenLudovica Burtone, meg eller millioner av andre.

Det norske progrock-bandet Pymlico har eksistert lenge og endelig har jeg fått stifte bekjentskap med dem og musikken deres. Det har vært direkte hyggelig.

Pymlico er et progband der trommeslager Arild Brøter har vært ideologisk fører helt siden han starta det hele som soloprosjekt i 2009. Fem år seinere blei det fullt band av ideen og med “Core” har Pymlico gitt allmuen intet mindre enn åtte plater. De har turnert innaskjærs og utenfor Harald og Sonjas grenser og spilt på små og store festivaler. Likevel har jeg altså greid å unngå bandet og det sier garantert mest om meg. Fra nå av lover jeg å ha øra på gløtt når de melder seg igjen og mye tyder på at de gjør det jevnt og trutt.

Fusion

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Bandet spiller utelukkende eget materiale. De fleste av bandets sju medlemmer bidrar på skrivesida, men Arild Brøter har mer enn én finger med i spillet på de fleste låtene.

Vi befinner oss i et herlig og livsbejaende instrumental-landskap der progrock og fusion tilsatt en aldri så liten dose jazz, skaper stemninger og lydunivers som fremkaller lydbilder det er godt å tilbringe tid i. Trommelegenden Jon Christensen sa ofte at eneren
kunne være både her og der, men i Pymlicos verden er det absolutt ingen tvil om hvor eneren oppholder seg.

Sju til bords

I tillegg til føringsoffiser Brøter består bandet av bror Øyvind Brøter på tangenter, Andreas Sjo Engen og Stephan Hvinden på gitarer, Robin Havem Løvøy på saksofoner, Are Nerland på bassgitar og synthbass
og Oda Rydning på perkusjon. I tillegg er gitarist Mattias Krohn Nielsen, fra Bjørn Klakeggs band Local Store, med som gjest denne gangen.

De fleste er ukjente navn for meg, men både som kollektiv og som solister holdes det meget bra nivå.

Pymlico er proffe på så mange vis, blant annet med ei meget bra hjemmeside. Med “Core” har de gitt meg ei flott innføring i sitt livsbejaende og riffete univers og jeg lover å være klar neste gang de stiller til start. Dette har nemlig vært av typen påfyll.

Veldig mange har “Belonging” med Keith Jarretts europeiske kvartett som si favorittplate. Nå har Branford Marsalis ønska å hylle den ikoniske musikken. Ikke sikker på om det var en veldig god idé.

Da “Belonging” blei unnfanga og så dagens lys i 1974 med Keith Jarrett som føringsoffiser, bandleder, komponist og pianist, så førte det til
at noe unikt skjedde i musikk-universet. Musikken og bandet, med Jon Christensen på trommer, Palle Danielsson på bass og Jan Garbarek på tenor- og sopransaksofon, blei nesten over natta av den ikoniske typen. Slik var det da og slik har det blitt værende i de vel 50 åra som har gått siden.

Hellig

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Musikken har vært av typen som “alle” musikanter har hatt den største respekt for siden den kom til overflata. Respekten har faktisk vært så stor at nesten ingen har tatt sjansen på å spille den. For noen år siden insisterte Joshua Redman på å spille ei låt fra plata, “Spiral Dance”, sammen med sitt norske “komp” i Molde og i fjor, i forbindelse med 50-års jubileet, spilte Hanna Paulsberg og et håndplukka lag en Belonging-hyllest under Oslo jazzfestival. Ellers har det vært ganske stille samtidig som stadig nye generasjoner har fått et sterkt forhold til originalen.

Amerikansk vri

Branford Marsalis, en av jazzverdenens ledende tenor- og sopransaksofonister, med Joey Calderazzo på piano, Justin Faulkner på trommer og Eric Revis på bass, er en kohort som har eksistert lenge.
De kan hverandre ut og inn og har gjort mye strålende på veien frem til der de er i dag.

Det de gjør med denne ikoniske musikken faller likevel ikke veldig i smak hos mitt sanseapparat. På dobbelt-lpen spiller de seg gjennom de
seks låtene som en amerikansk kvartett, men uten et snev av den estetikken som var en så viktig del av originalen.

Det hadde sjølsagt ikke vært noe poeng om Marsalis & Co hadde prøvd å etterlikne Jarrett-kvartetten – vi snakker jo om jazzmusikk her – men det er noe nesten uforklarlig med inderligheten, ektheten og karakteren som mangler i denne versjonen.

Det å komme under huden på Belonging -universet har sikkert vært ei så stor utfordring for de fleste at de har holdt seg unna. Det var liksom
ikke noe å legge til det som Jarrett, Christensen, Danielsson og Garbarek gjorde og for meg så greier ikke Marsalis-kvartetten å tilføre noe nytt. Sjølsagt så spiller de fire bra, men akkurat i dette
tilfellet er ikke det nok for meg.

“Belonging” anno 1974 med Keith Jarrett, Jon Christensen, Palle Danielsson og Jan Garbarek er og blir bautaen over alle bautaer. Denne
amerikanske hyllesten er velment, men tilfører ikke noe substansielt og når dessverre ikke originalen til anklene.

Den ferske Bergens-duoen Bare Folk har ei låt på debutalbumet som heter «Solen skinner ikke på meg». Så feil kan man ta: den skinner faktisk veldig på den fine duoen.

Bak det noe spesielle bandnavnet finner vi vokalisten Lovise Espeland og gitarist og veldig mye mer Jonathan Krabbe. Med Bergen som episenter har Bare Folk skapt et herlig univers rundt Espelands
tekster, flotte og luftige stemme, med skarrende r-er må vite, og fine låter unnfanga av Espeland og Krabbe sammen.

Vakker fusjon

Bare Folk har sikkert ikke noe mot å bli assosiert med den stolte visebølga som har vært en viktig del av musikk-Norge de seineste tiåra. Men de har så avgjort henta inspirasjon fra både folkemusikk og jazz også og skrudd det sammen til et uttrykk som allerede på debuten har blitt ganske så personlig. Mener du også å finne spor av for eksempel Jan Eggum og Lisa Ekdahl her, så protesterer ikke jeg i alle fall.

Espeland skriver gode, ettertenksomme, morsomme og ekte tekster med alt bra barndomsminner med Ronja Røverdatter på Flekkerøya, til samfunnskritisk satire, kjærlighetsviser og harpeslåtter.

Fra duo til mer

Bare Folk er så avgjort sentrert rundt Espeland og Krabbe – han synger også en av låtene – men de har også alliert seg med en trupp som trakterer alt fra trommer, via bass, hardingfele, steelgitar, tangenter, klarinett og banjo. Det blir det faktisk en herlig og unik
miks av.

Bare Folk inntar visescena med nogo attåt på et sjarmerende og personlig vis som mer enn antyder at her har vi med en duo å gjøre som vi skal få mye glede av i åra som kommer.

Sola skinner allerede kraftig på Bare Folk.