Tor Hammerø

Det tar alt for lang tid mellom hver gang trompeter, komponist og bandleder Didrik Ingvaldsen gir lyd fra seg. Når han først gjør det, så gjør han det til gagns.

Didrik Ingvaldsen har rukket å bli 65 år. Han har rukket veldig mye mer også. Etter studier både på Juilliard i New York og i fotballbyen Leeds, har Ingvaldsen, opprinnelig fra Gjøvik, stort sett hatt base i Stavanger.

I stor grad har han gjort seg svært så fordelaktig bemerka med bandet Pocket Corner – et band som har eksistert siden 1986 med stadig ny besetning. Likevel er det slik at Ingvaldsen, som jeg ofte har opplevd
som en verdig arvtaker etter Don Cherry, aldri har fått den anerkjennelsen han fortjener – her hjemme i alle fall.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Allsidig og veldig bra

Jeg, og kanskje flere med meg, opplever at det kan bli ganske så stille fra Ingvaldsen i lengre perioder. Mye av grunnen kan sikkert være at han jobber minst like mye i utlandet enn her hjemme.

Disse fire utgivelsene er utmerkede eksempler på det.

“The Double Quartet”, innspilt i Berlin i januar og mars i år, er en hyllest til Ornette Coleman, som mer eller mindre skapte begrepet dobbeltkvartett, og Stavanger- og hele Norges frijazz-guru Frode Gjerstad. Sammen med noen av Berlins aller fremste modernister, der
jeg kjenner igjen bassist Jan Roder og trommeslager Michael Griener, serveres det tre Ingvaldsen- komposisjoner veldig i Colemans ånd. Tøft, spennende og veldig bra.

Live i Berlin

Fem år tidligere var Ingvaldsen også innom Berlin og på en gloheit sommerdag spilte han åtte egne komposisjoner live for et begeistra publikum utendørs på Kaisersteg. Nok en gang er Griener og Roder på
plass sammen med to saksofoner, to trompeter, trombone og piano.
Herlig og utadvendt musikk for lite “storband” med slektskap til Ornette også her.

Tsjekkia

Ingvaldsen stortrives sammen med ganske store ensembler og han trives åpenbart i Tsjekkia også der jeg har forstått at han har jobba ganske mye.

I 2016 var han invitert til en festival/konsert i Brno, Tsjekkias nest største by. Ingvaldsen blei inspirert av den tsjekkiske nasjonalkomponisten Leoš Janáčeks Sinfonietta til musikken som skulle framføres.

Ingvaldsen rekomponerte Leoš Janáčeks Sinfonietta for en nonett med tsjekkiske musikere samt den norske vokalisten Elisabeth Nygård-Pearson som mange sikkert vil huske fra årets utgave av The
Voice på TV 2.

Nok en gang original og høyst personlig musikk av Ingvaldsen med solid Janáček-inspirasjon. Tøft og annerledes igjen.

Pocket Corner

Heldigvis er også Pocket Corner fortsatt i full vigør. Bare for noen måneder siden gikk kvartetten, nå bestående av Ståle Birkeland på trommer, Glenn Brun Henriksen på altsaksofon og rumenske Petru Popa,
bosatt i Stavanger, men et nytt bekjentskap for meg, på tangenter, i studio i hjembyen.

En idé og en musikalsk filosofi som har eksistert i nesten 40 år altså. Nesten ikke til å tro, men det låter like unikt og ingvaldsensk nå som første gang jeg hørte Pocket Corner.

Fire utgaver av Didrik Ingvaldsen på en gang og alt holder svært høy klasse. Nå er det mye forskjellig å hygge seg med lenge, med andre ord.

Denne liveinnspillinga har ligget til marinering i snart ti år. Den har tålt lagringsperioden svært godt.

Den portugisiske tenorsaksofonisten Rodrigo Amado (61) har en svært så solid cv å slå i bordet med. I den fritt improviserte musikken, som åpenbart har godt fotfeste i Portugal, har han samarbeida med “alle”, inkludert våre egne storheter som Ingebrigt Håker Flaten, Thomas Johansson, Jon Rune Strøm, Gard Nilssen og Paal Nilssen-Love. Det sier en hel del om på hvilket nivå Amado befinner seg og på dette møtet med den amerikanske trommeslageren Chris Corsano, så kommer det nok en bekreftelse.

Hvorfor?

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Grunnen til at dette konsertopptaket fra Lisboa i september 2016 har blitt liggende i en eller annen maskin så lenge, vet jeg ikke. Kunstneriske årsaker kan det i alle fall ikke være.

Konserten består av fire “låter” – totalt frie utflukter med to instrumenter og ikke minst to par store, svært så lyttende ører.

Her etableres det ideer som får tid og plass til å utvikle seg sammen med et entusiastisk publikum. De to spiller med og mot hverandre til innholdskontoen er tom i låter som varer fra vel fem minutter til knappe 24.

To blir en

Her har vi med to meget uttrykksfulle instrumentalister å gjøre som blir til en flott enhet. Som det heter i på flere steder i livet: tosomhet er mye bedre enn ensomhet.

Den amerikansk/nederlandske/norske kvartetten Archer viser oss at det er mulig å samarbeide over Atlanterhavet uten at straffetoll er involvert. Svært godt faktisk.

Jeg kan lite eller ingenting om historikken til Archer. De fire innbyggerne i kohorten derimot kjenner jeg til fra en rekke konstellasjoner hver for seg. Det er også mye av grunnen til at forventningene er av typen høye før denne live-innspillinga fra en USA-turné i fjor vår inntok heimen. En svært god DownBeat-anmeldelse med fire stjerner som resultat, gjorde heller ikke nysgjerrigheten plagsomt mye mindre.

Eget selskap

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det er godt mulig det er den amerikanske sopran-, tenor- og barytonsaksofonisten Dave Rempis (50) som står bak dette bandet – i alle fall denne utgivelsen. Den er nemlig utgitt på hans selskap Aerophonic Records og opptakene er gjort på konserter i Chicago, hans hjemby, og i Milwaukee i april 2024.

Rempis har vært en sentral del av det heftige impromiljøet i storbyen siden slutten av 90-tallet og har samarbeida mye med ledestjerna Ken Vandermark. Vår egen store bassist Ingebrigt Håker Flaten har også hatt mye gjensidig glede av å jobbe mye med Rempis.

Her er det den unike og kompromissløse nederlandske gitaristen Terrie Ex, som mange vil nikke gjenkjennende til etter mye sprudlende samspill med Paal Nilssen-Love, og våre to særdeles bolde og frilynte menn Jon Rune Strøm på bass og Tollef Østvang på trommer som setter hverandre stevne, og som fører samtaler du aldri har hørt før og som du aldri kommer til å høre igjen.

Fritt frem

De tre “låtene”, som varer mellom godt og vel sju og knappe 27 minutter, er så avgjort frie og kollektivt unnfanga ekskursjoner. Likevel er det ei tydelig retning og en herlig, men samtidig ganske godt skjult melodiøsitet og rytmikk i det hele.

Ex sin helt spesielle sound er ofte et spennende utgangspunkt for utfluktene. Rempis´arsenal av saksofoner byr også på stor variasjon og Strøm og Østvangs store ører og flotte evner til fargelegging, sørger for at “Sudden Dusk” har blitt et heftig frijazzalbum med meget solid kvalitet og spennvidde.

Den kjente psykiateren Agnar Aspaas har så avgjort flere kvaliteter og her har han gitt seg sjøl og oss en flott 70 års-presang.

Mange vil sikkert nikke gjenkjennende til navnet Agnar Aspaas. Ikke nødvendigvis som jazzmusiker, men for de som husker tilbake til rettssaken i forbindelse med terroristen Anders Behring Breivik så går det muligens opp et lys. Aspaas var nemlig en av de som var oppnevnt til å vurdere terroristen og han var også med å skrive en av sakkyndig rapportene.

Det er til å fatte og begripe at musikk har vært et fristed som har vært godt å ty til med slike belastninger i det profesjonelle livet.
Aspaas har nemlig vært en solid sidemann som bassist gjennom store deler av livet, men behovet for å stå lengst fremme med sin egen musikk har ikke vært påtrengende – i alle fall ikke før nå.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Opp av skuffa

Djupt nede i ei eller annen skuff i Sandefjord har det uansett ligget en rekke komposisjoner som har blitt til i løpet av de seineste 40 åra. Alle, inkludert Aspaas, har vært inspirert av den amerikanske jazztradisjonen med røtter tilbake til seint 40-tall og noen tiår fremover. Det betyr at musikken skal swinge, at den skal være melodisk og vakker og det gjør alle de elleve Aspaas-låtene i ymse tempi og stemning.

Flott lag

Med seg til å smaksette denne velsmakende gumboen har Aspaas samla en empatisk kohort fra flere generasjoner. Den svært så mye benytta pianisten, av fullt forståelige årsaker, Magne Arnesen fra Tønsberg har spilt med Aspaas i et par tiår, mens ungkalvene Magnus Sefaniassen Eide på trommer, Erlend Vangen Kongtorp på tenorsaksofon og Magnus Aanestad Oseth på trompet og flygelhorn, tilhører den oppvoksende slekt som er veldig i stand til å tilføre Aspaas´ musikk masse ungdommelig friskhet og substans.

Dette er tidløs og varm Jazzmusikk med stor J. Ingen merkesteiner blir flytta på her, men det trengs da heller ikke. Flott, herlig og tidløs jazzmusikk spilt av empatiske og dyktige musikanter holder mer enn
lenge det.

Den svenske trompeteren og sangeren Anders Boson har tatt med seg en vakker bit av New York hjem til Göteborg.

For et knapt år siden stifta jeg bekjentskap med Anders Boson (51) for første gang. Sammen med pianisten Simon Westman og en empatisk kvartett tok han meg med inn i standardjazzens udødelige univers og fortalte med overbevisning at den skatten hadde han et nært og inderlig forhold til.

Større landskap

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Denne gangen Boson kommer Boson på besøk med sitt sju manns Jazz Ensemble bestående av han og sjøl og Westman samt Michael Edlund på trommer, Jonathan Kronevik på flygelhorn, Axel Mårdsjö på alt- og tenorsaksofon og klarinett og arrangør av all musikken, Olli Rantala på bass og Jakob Sollerman på trombone – et fint lite ensemble som åpenbart føler seg veldig hjemme i dette universet.

På tur i Central Park

Utgangspunktet for “Slottsskogen”, som musikalsk befinner seg mer eller mindre i det samme musikalske landskapet som standardskiva fra i fjor, men som nå består av nesten utelukkende originalt materiale, var
en spasertur Boson tok gjennom Central Park i New York i fjor vår.

Med John Coltranes nydelige “Central Park West” i ørene så blei Boson inspirert til å skrive en tekst til Coltranes udødelige melodi. Boson ville legge teksten til sin hjemlige Slottsskogen i Göteborg og det har han gjort på et vakkert vis.

De seks andre låtene har Boson ansvaret for sjøl og Mårdsjös arrangement kler de tidløse låtene fint.

Boson synger luftig og personlig på både svensk og engelsk og når han også benytter mute til en viss grad på trompeten sin, så er det ikke vanskelig å begripe at Chet Baker har vært en viktig inspirasjonskilde.

“Slottsskogen” er nok et vakkert, poetisk og melodisk visittkort fra Anders Boson som er egna til å skape godfølelse og sjelefred.

Nå er det på høy tid at gitaristen Andreas Haddeland får den oppmerksomheten han fortjener. Han og trioen hans har nemlig aldri vært bedre.

På Nesodden, en liten båttur fra hovedstaden, skjer det mye spennende, har jeg latt meg fortelle. Kunstner- og musikertettheten skal etter sigende være helt i Norgestoppen og at det kommer mye flott og vakkert derfra er hevet over tvil.

Gitaristen, låtskriveren og bandlederen Andreas Haddeland har makta kunststykket å bli 48. Han kan med andre ord ikke kalle seg spesielt ung lenger, men lovende og vel så det er han så definitivt.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Dette er det tredje visittkortet han gir oss med trioen sin. Haddeland tar seg god tid og det er nå seks år siden forrige livstegn.

Samme mannskap

Som fra starten så er det Lars Tormod Jenset som tar seg av bassansvaret mens Ulrik Ibsen Thorsrud har det rytmiske hovedansvaret med trommer og perkusjon.

De tre er åpenbart usedvanlig samspilte etter mange år sammen – de reagerer instinktivt på de minste innspill.

Til kjernen

Haddeland, som tråkker til i større grad enn tidligere, er en veldig spennende og samtidig ettertenksom melodiker. Jeg ville ikke bli et sekund overraska om han bryter sammen og tilstår at han har hørt et kvarter eller to på gitarister som Jon Eberson, Bill Frisell og Terje Rypdal.

Når det er sagt, så har Andreas Haddeland så absolutt ei egen stemme – ei svært tøff sådan.

De fem låtene klokker inn på vel halvtimen, men har til tross for den relativt korte spilletida et ganske så stort spenn i seg.

Her får vi alt fra det nedpå og reflekterende til det rocka og urheftige. Andreas Haddeland og hans medsammensvorne er i besittelse av et stort spenn og sjøl om det er fint på Nesodden, så fortjener de
et større publikum fra landsende til landsende.

Så bra er nemlig både «Estuar» og Andreas Haddeland Trio anno 2025.

PS Og så låter det strålende av produksjonen, med perfekt separasjon mellom instrumentene. Det skal tekniker Vidar Lunden ha all mulig slags ære for.

Ustoppelige Tor Einar Bekken tar på et svært personlig vis vare på en tradisjon de færreste av oss visste fantes.

Jeg har hatt gleden av å følge Tor Einar Bekken (61), eller ofte også Dr Bekken, sin mangslungne og uhyre personlige musikalske reise i flere tiår. Den har fascinert meg i stadig større grad.

Til å begynne med var det som blues- og New Orleans-tolker i flere avskygninger han imponerte og kun som pianist. Seinere har han også funnet tilbake til gitaren og gitt seg ut i fri-improens mange spennende dalsøkk og høye tinder.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Tilbake til røttene

Denne gangen har den høyst produktive Bekken skua tilbake til sine røtter på Finnskogen. På 1600-tallet kom det mange finske innvandrere dit og Bekken nedstammer derfra. Han har etter en DNA-test for noen år siden fått slått fast at det er ti prosent finsk DNA igjen i han.

Her har han tatt for seg en rekke vakre, relativt melankolske og mollstemte melodier med røtter fra Finnskogen. På fem av de sju melodiene improviserer han over disse temaene med sitt pianospill, som ikke er teknisk perfekt, men som er desto mer personlig og som snakker mye mer til meg av den grunn. To av låtene blir spilt på melodica – like bekkensk det også.

Tor Einar Bekken er en unik og totalt kompromissløs musikant med ei høyst personlig stemme. Det holder herfra til Finnskogen og tilbake igjen det.

Christian Winther, Anja Lauvdal og Espen Reinertsen har gitt oss et nydelig og stemningsfullt visittkort som gjør ekstra godt i disse tider.

Uansett hvor vi enn snur og vender oss om dagen, så er det billedlig alt mørke skyer over alt. Verden har i mi levetid aldri vært mer skremmende og for første gang i mitt etter hvert ganske så lange liv må jeg innrømme at jeg både er skremt og redd. Alle drypp av noe som
kan løfte oss, mottas med takk og trioen Winther, Lauvdal og Reinertsen gjør sitt aller ypperste for å bidra.

Mellom det meste

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Alle som har lånt øre til musikk som befinner seg i en rekke spennende grenseland, har sikkert stifta bekjentskap med gitarist Christian Winther, pianist og synthesist Anja Lauvdal og saksofonist og elektroniker Espen Reinertsen i en rekke forskjellige konstellasjoner i et par tiår nå.

For første gang stiller de tre til start sammen og i løpet av de knappe 26 minuttene, som har gått  på repeat her i heimen i timesvis, så skaper de nydelige stemninger som er vanskelig – heldigvis – å sette i bås.

De tre har i fellesskap skapt stemninger som ber om og får det rommet de ønsker seg. Det er vakkert, fabulerende, drømmeaktig og uten stans egna til å gi meg sjelefred.

Instrumenteringa, og de som betjener den, sørger for at dette låter annerledes enn alt annet som har vederfaret både mitt og alle andres sinn. Det er spennende og forførende og sørger for sjelefred – noe som trengs i større grad enn noensinne. Er det impro, avant jazz, en folk-variant eller ambient? Aner ikke og det bryr meg også midt i ryggen – dette er enkelt og greit unik og høyst personlig musikk.

“Night As Day Day As Night” kommer til å henta frem igjen så ofte det trengs – det kan bli ofte.

Trommeslageren, komponisten og bandlederen Ches Smith er en av de aller mest spennende stemmene i amerikansk og internasjonal jazz om dagen.

Ches Smith, som i tillegg til trommer også spiller perkusjon og vibrafon, begynner etter hvert å bli en svært erfaren musikant med mange bein å stå på. I stadig større grad fronter han nå sine egne band og prosjekt, men at det er en musiker som står høyt i kurs sier cv-en som sidemann med Marc Ribot, Tim Berne, John Zorn, Bill Frisell, Nels Cline, James Brandon Lewis, Vijay Iyer, Dave Holland og Kris Davis det aller meste om.

Fra Haiti til gitar

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Forrige gang jeg møtte en del av Smiths univers var med bandet We All Break der voodoo-musikk fra Haiti sto på programmet. Definitivt originalt og spennende. Det samme kan absolutt sies om denne utgava, men det er totalt annerledes.

Her har Smith satt sammen en kvartett med de to toppgitaristene Liberty Ellman og Mary Halvorson – som vi får høre i hver sin kanal – og bassisten Nick Dunston.

Musikken Smith har skrevet for denne spesielle besetninga har fått tittelen “Clone Row” og er tittelmessig et lite skråblikk til Arnold Schönbergs tone row-filosofi.

Smith gir seg sjøl, sitt nye band og oss herlige utfordringer hele tida ikke minst rytmisk. De to gitaristene låter helt forskjellig og utfyller og utfordrer hverandre på et veldig spennende vis uten at de noen gang går i veien for hverandre. Universet varierer fra det akustiske til det elektriske med trommemaskiner og analog synth bass på plass fra tid til annen blant annet.

Nytt landskap

Ches Smith har med denne musikken og dette nye bandet skapt et ganske så nytt musikalsk univers. Han bekrefter på alle vis hvilken unik retningsgiver han er og jeg gleder meg allerede til å bli overraska neste gang Ches Smith gir lyd fra seg.

Den engelske improveteranen Phil Minton og den innlandske og kompromissløse Ståle Liavik Solberg har satt hverandre stevne. Det likner ikke på noe annet du har hørt eller opplevd.

Den 84 år unge stemmekunstneren Phil Minton, opprinnelig fra den sør-engelske badebyen Torquay, og den 46 år gamle trommeslageren og
perkusjonisten Ståle Liavik Solberg, opprinnelig fra byen ved Mjøsas bredd med det berykta/berømte stupetårnet, har til tross for den smule aldersforskjellen tydeligvis veldig mye av den samme musikalske oppdragelsen og frihetstrangen.

Herlig Hærverk

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Den 21. november 2023 møttes de to på Kafé Hærverk i Oslo og én ting er i alle fall helt sikkert: her blei det ikke satt opp noen setliste!

I løpet av de 38 minuttene og 14 sekundene blir det ført én lang samtale, eller egentlig mange som går over i hverandre, og hvis noen lurer på hva fri-impro er for noe, så finnes fasiten her.

Det vi blir servert er absurd, spennende, humoristisk, unikt og høyst personlig. De to lytter til hverandre slik at ideene som til enhver tid blir servert fra den ene blir tatt videre av den andre og hvor det hele ender aner verken vi eller de to involverte. Det er jo akkurat det som gjør impro på dette nivået så spennende.

Minton har ei stemme og et uttrykk som ikke likner noen andres. Å kalle det sang er vel å ta hardt i, men moro og spennende er det.
Liavik Solberg setter også sitt helt spesielle bumerke på det hele – langt i fra bare med sin umistelige solskjerm-caps.

Dette er tøft, annerledes, hysterisk og hva du ellers vil kunne komme på å kalle det. Du vil garantert aldri oppleve noe liknende igjen!