Bill Evans har vært en av mine aller største favoritter gjennom store deler av livet. Jeg fikk oppleve han liive i Molde bare noe nå få uker før han gikk bort. Her møter vi han i storfom fra Kongsberg ti år tidligere.
Bill Evans sammen med Eddie Gomez og Marty Morell – Kongsberg-trioen.
Bill Evans (1929-1980) hører kjemme i jazzens ikonhimmel. Helt siden “alle” fikk ørene opp for han på slutten av 50-tallet på grunn av innsatsen på Miles Davis-klassikeren “Kind of Blue”, så befant Evans seg på pianotronen helt til sin bortgang kun 51 år gammel. Evans hadde ikke levd noe eksemplarisk liv; han hadde enkelt og greit herja med seg sjøl. Det var en tydelig fysisk prega Evans som spilte en fantastisk konsert i Molde med Marc Johnson og Joe LaBarbera, men ti år tidligere var han åpenbart i bedre fysisk form med en annen trio.
Ved hjelp av Åge Hoffart og Kristian Ludvik-Bøhmer fra Kongsberg-festivalen og Terje Hellem fra NRK har denne “hemmelige” tapen fra den 26. juni 1970 blitt funnet fram og satt i stand på best mulig vis. Superprodusent Zev Feldman fra Elemental Records, som har spesialisert seg på å finne skatter i diverse arkiv verden rundt, var sikkert over seg av begeistring da denne henvendelsen kom fra Kongsberg, Det har i alle fall ført til den tolvte Evans-utgivelsen fra selskapet og for en skatt det har vist å være.
Fra Montreux
Trioen, bestående av bassist Eddie Gomez og trommeslager Marty Morell som var reisefølget til mester Evans fra 1968 til 1975, hadde akkurat spilt på den store Montreux-festivalen i Sveits. De opplevde det å komme til lille Kongsberg som et fantastisk pustehull – både Gomez og Morell skriver fine tekster i coverheftet og bekrefter at de opplevde atmosfæren som herlig og at både repertoaret og konserten blei deretter.
Vi får bli med på hele konserten – nesten 80 minutter. Her får vi mye tradisjonelt Evans-repertoar som”34 Skidoo” og “Emily”. For meg er høydepunktene blant høydepunktene Michel Legrands “What Are You Doing the Rest of Your Life” og “Some Other Time”. Den som blir sittende igjen uberørt av diss tolkningen må oppsøke hjelp hos proffer – for meg er dette musikk som fremkaller kjærlighet, intet mindre. Bare de første taktene av “Some Other Time”……..
Coverheftet
Coverheftene til Elemental Music er ei historie i seg sjøl og verdt innganspengene aleine. I tillegg til Gomez og Morells minner, så får vi også et intervju Randi Hultin gjorde med Evans dagen etter konserten, minner fra pianisten Roy Hellvin som var i salen og fra Evans-etterkommerne Eliane Elias, Aaron Parks og Craig Taborn med interessante perspektiver rund baut.
Dette konsertopptaket er ikke noe annet enn ei perle. Nå er det bare å håpe på mer gull fra Kongsberg-arkivene. Enn så lenge er det mulig å kose seg med denne diamenten både ofte og lenge.
Bill Evans «In Norway» Elemental Records/elemental-records.com
Slovakiske Michaela Antalova og norske Adrian Myhr har funnet hverandre på alle mulige slags vis. Dette folkemusikalske møtet er nok et nydelig prov på det.
Michaela Antalova og Adrian Myhr i et miljø der både musikken og de trives.
Jeg vet – det er en floskel at søt musikk oppstår und zu weiter. Men når det gjelder Michaela Antalova, som kom til Norge for å studere musikk og som raskt viste seg å være en strålende trommeslager i en rekke jazzsammenhenger, og bassist Adrian Myhr – med en framifrå cv å slå i bordet med – så stemmer det uansett på en prikk.
De to har blitt samboere og foreldre og, i tillegg til å jobbe med mangt og mye, så gir de oss nå sin andre duoplate. “Zvony” så dagens lys for tre år siden – nå har de tatt steg nærmere de folkemusikalske røttene til begge to, men spesielt Antalovas slovakiske univers.
Antalova kjenner vi absolutt best som trommeslager. På denne innspillinga, som jeg mener er spilt inn i heimen til de to, så møter vi henne på det slovakiske tradisjonsinstrumentet fujara, ei lang trefløyte som står på gulvet samt på norsk seljefløyte, xylofon-staver, shaker og stemme. Myhr begrenser seg til bass og harmonium. Til sammen skaper de nydelige stemninger på tvers av alle mulige grenser på de elleve melodiene der fire er slovakiske folkemelodier og resten unnfanga av de to.
Ekstra krydder sørger Helga Myhr for med sin hardingfele og stemme og Javid Afsari Rad med sin santur – et iransk liggende strengeinstrument som blir spilt på med “pinner”.
Nattergalen spiller, som tittelen sier, ei sentral rolle for musikken og trillene er med på å skape disse unike og flotte stemningene.
Michaela Antalova og Adrian Myhr har skapt et nydelig musikalsk kjærlighetsbarn.
Michaela Antalova & Adrian Myhr «Sing Nightingale» Mappa
Påfyllet av unge norske jazzmusikere virker uendelig og ingenting er hyggeligere enn det. Gitaristen Markus Kaardal er et av de ferskeste skuddene på stammen.
Markus Kaadal har blikket rett frem og det med god grunn. Foto: Torfinn Lysne
Markus Kaardal (25) fra Sandvika utenfor Oslo har sin utdannelse fra talentfabriken Rud videregående skole i Bærum og seinere fra Norges Musikkhøgskole. Der har han åpenbart fått all den påfyll og inspirasjon han har vært ute etter. Kaadal framstår nemlig allerede som en moden musiker med ei solid retning på det han viser oss allerede på debuten under eget navn.
Egen fusjon
All musikken er skrevet av Kaadal siden han var i slutten av tenårene og forteller oss om en ung mann med solide røtter i både rock og jazz. Det har han skrudd sammen til noe som ikke likner det aller minste på det som i sin tid nedsettende blei kallt jazzrock av highbrowerne fordi musikerne ofte var for flinke….
Som musikere fra en rekke generasjoner så løfter også Kaadal frem inspirasjoen fra en av sine største helter, John Coltrane. I løpet av de åtte siste åra har Kaadal skrevet de åtte komposisjonene som blir empatisk tolka og løfta frem av tre sjelsfrender av mer eller mindre samme generasjon som sjefen, nemlig Torjus Gravir Klykken på bass, Oskar Goedvriend Lindberget på tenorsaksofon og Tobias Rønnevig på trommer.
Stort potensiale
Jeg bryter sammen, dog ikke i krampegråt, men i lett hulken, og tilstår at alle fire er nesten totalt ubeskrevne blad for meg. De er alle i starten av sine karrierer og forteller oss at at talentene og ørene er store og at de er mer enn lovende – de har kommet langt allerede.
Potensialet er altså stort både for gitarist, komponist og bandleder Markus Kaadal og hans medsammensvorne – det skal bli uhyre spennende å følge han og dem i åra som kommer.
Det blir liksom ikke jul før en rekke arister har kommet på banen med sin julemusikk og, som med matbøker, virker det som om det ikke er ende på nye ideer. Her følger en liten gjennomgang av hva som har kommet min vei.
Dette blir ikke noen tradisjonell anmeldelse, men heller en gjennomgang av hva man har å velge av julemusikk-nyheter. Oversikten er heller ikke komplett, men det som posten eller digitale medier har formidla til meg. Her kommer noen setninger om alle og hvilke tre som har havna øverst på lista hos meg.
Kristiansen/Vemøy «Hymns for Shepherds and Kings» Kirkelig Kulturverksted
Duoen Øyvind Kristiansen på tangenter og programmering og Jonas Kilmork Vemøy på trompet og elektronikk har gitt oss flere prov på flott muskk i regi av Kulturkirken Jakob og Kirkelig Kulturverksted. Her fortsetter de den samme trenden og gir oss nydelige versjoner av kjente og ukjente julesanger plus tittellåta med tekst av Erik Hillestad og musikk av Kristiansen. Der synger også Siril Malmedal Hauge. Vakkert, stillferdig og høyst personlig.
Trude Kristin «Fredelig jul» Park Grammofonplater
Vokalisten, og i tillegg på alt mulig med tangenter, Trude Kristin Bjørnstad har laga et nydelig album som åpenbart er bygd på kjærlighet. Noe er nyskrevet, blant annet av Lars Martin Myhre, mens mesteparten er kjente og kjære julesanger formidla av Bjørnstad på et vis som gjør at jeg tror på henne – det aller viktigste for en musikant for meg. Fint tonefølge hele veien og det varme lydbildet kan egne seg i mange hjem i ukene som kommer.
Trio Mediæval «Yule» 2L
Den tredje vinneren for meg er den fantastiske vokalgruppa Trio Mediæval. Anna Maria Friman, Linn Andrea Fuglseth og Jorunn Lovise Husan greier seg absolutt på egen hånd, men når de fra tid til annen får assistanse fra Sinikka Langeland, Vegar Vårdal, Arve Henriksen, Anders Jormin og Helge Norbakken, så skader det på ingen måte heller. De gir oss 18 julesanger på flere forskjellige språk og sørger for at min tredje favoritt er helt annerledes enn de to andre.
Gjermund Larsen Trio «Christmas Sessions» Grappa
Felespilleren Gjermund Larsen med sin trio bestående av Sondre Meisfjord på bass og Andreas Utnem på harmonium og piano forteller oss at vi beveger oss inn i et vakkert landskap der folkemusikk møter jazzimpulser. Elleve kjente julesanger blir tolka på et unikt og nydelig vis og vil garantert sørge for at juelfreden kan senke seg i de tusen hjem – hvis den får sjansen og det bør den.
Uranienborg Vokalensemble «Fred over jorden» 2L
Korsang hører jula til for veldig mange. Uranienborg Vokalensemble fra Oslo leda av Elisabeth Holte kan hjelpe oss med det. Når ensemblet synger 16 av de mest kjente julesangene og får hjelp av Kjetil Bjerkestrand og Øystein Moen på synther og samplere og Torun Torbo på fløyte og Henriette Viktoria Eide Skagen på orgel, så skjønner man raskt at her tilsettes det flott krydder som gjør dette til et unikt korvisittkort.
Berit Opheim «Helgasong» Heilo
Så beveger vi oss tilbake til ei av de flotteste røystene i landet, nemlig Berit Opheim si. Hun er en særdeles viktig tradisjonsbærer og fortsetter med det på denne flotte og sterke innspillinga gjort i Raundalskyrkja på Voss – hjembyda til Opheim. Også folkemusiker Opheim omgir seg med et kremlag fra jazz- og folkemusikkuniversene bestående av Tore Brunborg og Mats Eilertsen og Irene Tillung og Nils Økland. Vakrere musikk blir ikke sunget og spilt på bygdene nå til dags.
Liv Ellen «A Very Merry Christmas» Øra Fonogram
Så beveger vi oss over til jazzverdenen og blir med den svært lovende vokalisten Liv Ellen Rønning til sjølvaste Britannia Hotell i Trondheim og ei liveinnspilling som blei gjort for cirka et år siden. Hun har med seg gode venner fra jazzlinja i Trondheim til å ta seg av jazzjulesangene og her swinger det heftig fra start til mål – noe publikum åpenbart satte stor pris på. Liv Ellen Rønning har endelig fått vist hvilket stor talent hun er i besittelse av og skal bli veldig hyggelig å følge i åra som kommer.
Knut «Quiet Christmas» Labels and Gentlemen
Knut «Quiet Christmas Voices» Labels and Gentlemen
Så er det Knut-time da. Han reagarer garantert også hvis både Bjørnar og Asphol blir nevnt, men i dette tilfellet altså bare Knut. Gitaristen som er en kjent bakmann i en rekke sammenhenger tar like så godt i her og gir oss for sikkerhets skyld ikke mindre enn to – 2 – plater. Den første er instruemtal med gitar og en rekke studiopålegg – flotte og nedpå saker som ikke vil skade i enhver bakgrunn.
Den andre er med vokalister som Erlend Gunstveit, Adam Douglas, Hanne Krogh og Anna-Lisa Kumoji. Både tradisjonelle og moderne julesanger står på programmet og alt er vedlig smakfullt og flott gjort.
Ytre Suløens Jass-ensemble & Tricia Boutté «Sne»
Så går turen tilbake til den tradisjonelle jazzverdenen og når Ytre Suløens Jass-ensemble melder seg til tjeneste sammen med New Orleans/Langevåg-vokalisten Tricia Boutté, så vet vi at vi får uforfalska, empatisk og ekte tradjazz med røtter i akkurat New Orleans. Jeg vet nesten ikke om noe band som har vært så trofast mot det de har bekjent seg til YSJE og med herlige Boutté i front, blir denne liveinnspillinga gjort på Friheim Kulturhus i Langevåg – noe annet skulle tatt seg ut – akkurat det tradfolket gjerne vil ha til jul. Herlig!
Audun Barsten & Marlen Tjøsvoll
Tida når alt måtte være album er jo over for lengst. De tre låtene pianist Audun Barsten og vokalist Marlen Tjøsvoll gir oss, “O Helga natt”, “Deilig er jorden” og “Mitt hjerte alltid vanker”, er gode eksempler på det. De to leser hverandre godt, lytter godt og utfyller hverandre på et vis som gjør at jeg gleder meg til mer fra begge to. Barsten kjenner jeg fra før, mens Tjøsvoll er et nytt og veldig spennende bekjentskap.
Her er det bare å velge og vrake – her bør det være noe for de aller fleste smaker.
Den svenske pianotrioen Musicmusicmusic har holdt sammen i over 20 år. En viktig årsak er at de har det veldig moro sammen. Det er det ikke vanskelig å høre.
MusicMusicMusic har all grunn til å ta for seg.
Brødrene Fabian og Josef Kallerdahl, på henholdsvis piano og bass, og trommeslager Michael Edlund møttes i en kjeller i Göteborg i 2003. Det førte raskt til en del lokale jobber for trioen med det livsbejaende uttrykket. Göteborg blei raskt utvida med klubber og festivaler i Sør-Afrika, New York, London, Paris, Bangkok, Beijing, Tokyo og Mexico City – de fikk med andre ord raskt stor og internasjonal oppmerksomhet.
Å påstå at herrene kjenner hverandre godt etter vel 20 år i samme båt, er vel en underdrivelse av det voldsomme slaget. Etter hundrevis av spillejobber og nå et dusin med platesinnspillinger, er kommunikasjonen nå av det telepatiske slaget. Her reageres det på det minste vink og det lekende fundamentet er åpenbart fortsatt svært viktig..
En dag
Utstyrt med seks Fabian Kallerdahl-originaler pluss høyst unike versjoner av tittellåta og “Winter Wonderland”, brukte trioen én dag til det som har blitt ei liveinnspilling gjort i studio. Sjøl om det er tradisjonell trio med hensyn til instrumentering så har de gjennom sine lekende 21 år tilegna seg et høyst personlig uttrykk der inspirasjonen til å leike videre absolutt er til stede i fullt monn. Her snakker vi definitivt MusicMusicMusic – på knallrød vinyl!
MusicMusicMusic «Just a Gigolo» Hoob Records/Border Music
Gitarist, maler og stjernestøvforsker finnes det ikke mange av – i alle fall ikke i en og samme person. Du verden så flott at det finnes én Jon Larsen og nå er arvtakerne på plass.
Jon Larsen omkransa av Gustav Skaaret og Ola Erlien – svært gode arvtakere.
Jon Larsen styrte Hot Club de Norvège-skuta med mild hånd i 42 år – fra 1978 til 2020. Da la han ned den turnerende gitaren og overlot plassen til den den gang 18 år unge Ola Erlien – et gitartalent av de sjeldne. Men Larsen hadde som vanlig flere ideer på lur og endelig har en av dem materialisert seg.
String swing med strykere er en fascinasjon Larsen har satt ut i livet tidligere med blant andre Vertavo-kvartetten og med innspillinga “Symphonic Django”. I bakhodet, og sikkert vel så det, har han i vel 30 år hatt et ønske om å oppsummere musikk han har skrevet og fått arrangert for strykere – i dette tilfellet Minsk kammerorkester fra Belarus.
Strykerne blei spilt inn for 18 år siden i Asker kirke og har blitt liggende godt gjemt hjemme hos Larsen. Nå har han fått realisert resten av planen. Med “guttungene” Ola Erlien og Gustav Skaaret – fantastiske gitarister begge to som solister – og med Larsen som kompgitarist og Håkon Mjåset Johansen på trommer og Jo Skaansar på bass, har ti Larsen-låter fått ny bolig som forteller oss at han har forvalta Django-arven på best mulig vis.
Arvtakerne
Jovisst er det string-swing som er fundamentet i musikken, men Larsens fascinasjon for Zappa, Grieg, Piazzolla og film noir finnes det også spor av – til sammen blir det et fantastisk farvel til den opprinnelige generasjonen og samtidig et herlig velkommen til arvtakerne Ola Erlien og Gustav Skaaret.
Den amerikanske pianisten Aaron Parks har ligget i vannskorpa i påvente av det store gjennombrudet lenge. Årets visittkort er bra, men likevel tror jeg ikke smellet kommer denne gangen heller.
Aaron Parks, til venstre, sammen med sitt Little Big-band.
Aaron Parks (41) har markert seg både som sidemann med blant andre Terence Blachard og i det kollektive stjernebandet James Farm med Eric Harland, Matt Penman og Joshua Redman og med en rekke egne prosjekter og utgivelser under eget navn både Blue Note og ECM. Nå er han tilbake på Blue Note og har fått med seg sjølvaste sjefen Don Was i produsentstolen.
Fint band
Little Big er en fin kohort der David Ginyard, Jr. spiller elbass, sør-koreanske Jongkuk Kim, som dukker opp over alt om dagen, trakterer trommer og perkusjon og Greg Tuohey spiller gitar. Parks er hovedkomponisten, og spiller allehånde tangenter, men både Ginyard og Tuohey bidrar også på det området og er med på å understreke at dette langt i fra er noen soloutflukt.
Sjøl om det er flere om beinet på skrivesida, så er det en solid felles retning i uttrykket. De fire langt framskredne herrene vil gi oss tøff, melodisk fusionmusikk anno 2024. Det betyr musikk et godt stykke unna vestkystuttrykket som Dave Grusin & Co blei kjent for for noen tiår siden – dette er i mine ører mye hippere og mindre polert.
Til tross for at dette er bra på mange vis, så blir det litt for ufarlig for meg. Det er for lite som provoserer og beveger enkelt og greit – det flyter litt for lett forbi.
Ole Jørn Myklebust og Georg Buljo har spilt sentrale roller på mange steder i norsk musikkliv. Nå tar de forholdet sitt et steg videre.
Ole Jørn Myklebust og Georg Buljo gir oss noe vi trenger. Foto: Nina Holtan
Ole Jørn Myklebust, som her spiller trompet, xaphoon – som låter som en saksofon, world stick som spilles på med spisepinner, tangenter, elektronikk samt vokal, og Georg Buljo på gitar, joik, perkusjon, tangenter og elektronikk, har mange års fartstid sammen i Mari Boines univers. Desssuten har Buljo gjort mye for film og scene og jobba med personligheter som Tore Brunborg og Nils Økland.
Myklebust har gjort flere soloalbum innen både jazz- og visesjangeren og har bidratt mye og ofte til artister som Jonas Fjeld, Ingrid Olava og Unni Wilhelmsen både som musiker og produsent.
Kan hverandre
Moai betyr vi to på samisk og at det er to musikanter med veldig mange felles referanser og svært mye å snakke om som møttes til et kreativt verksted som varte i to dager, hersker det svært liten tvil om.
Empatien ligger i tjukke lag utenpå hele møtet som har henta hemningsløst med inspirasjon fra både samisk musikk, nordisk tradisjonsmusikk og jazz og krydra det med arabiske toneganger og klanger. Om noen får en idé om at dette låter annerledes enn alt annet som har vederfaret eders sinn, så stemmer det på en prikk.
Unike stemmer
Ole Jørn Myklebust og Georg Buljo er utstyrt med høyst personlige og varme stemmer som klinger nydelig sammen. De tar seg tid til å la ideene få utvikle seg i akkurat det tempoet de ber om og det betyr igjen at det er en ro over musikken og uttrykket som gjør godt ikke minst i disse dager og tider. Ole Jørn Myklebust og Georg Buljo gir oss enkelt og greit noe vi trenger og som vi har godt av.
Møtet mellom dansk-norske Mette Rasmussen og amerikanske Ches Smith og Craig Taborn kommer nok som en stor overraskelse på mange. De har åpenbart mye å snakke om.
Craig Taborn, Ches Smith og Mette Rasmussen har all grunn til å smile. Foto: Peter Gannushkin
Den danske altsaksofonisten Mette Rasmussen har gjort trøndersk nordmann av seg etter at jazzlinja i Trondheim var avgjørende for at hun satte snuten nordover. Der trivdes hun så godt at hun har blitt værende ved Nidelvens bredd. Det har imidlertid ikke satt noen begrensninger på hennes virke – heller tvert i mot. Rasmussen har markert seg kraftig både nasjonalt og internasjonalt med sin ganske så frie tilnærming og i stadig større grad har også musikere på denne andre sida av dammen fått ørene opp for den usedvanlig ekspressive Rasmussen.
De New York-baserte musikerne Ches Smith (trommer) og Craig Taborn (piano) har jobba mye sammen siden 2009. Rasmussen og Taborn har satt hverandre stevne både som duo og i andre smågrupper i 20 år, men som trio møttes de først til noen jobber i USA i 2016. Det frista tydeligvis til videre utforsking og for to år siden gikk de i studio i Brooklyn, New York.
Fritt frem
Dette er jo tre musikanter med høyst personlige stemmer og ingen har noe som helst behov for å tilrane seg rampelyset på bekostning av de to andre. Vi blir invitert til å bli med på sju totalt frie utflukter og det låter helt spesielt av dette bassløse samfunnet der lytting og dynamikk er viktige ingredienser.
I mine ører er dette frijazz på svært høyt nivå med masse energi og spesielt hyggelig er det jo at “vår egen” Mette Rasmussen har blitt en integrert del av det amerikanske toppsjiktet.
Weird of Mouth «Weird of Mouth» Otherly Love Records/otherlylove.net
Mari Boine – bare navnet vekker ærefrykt. Etter å ha fulgt hennes livsløp og karriere gjennom flere tiår tør jeg hevde at hun aldri har vært bedre enn akkurat nå.
Det er en styrke både i blikket og musikken til Mari Boine som er unik.
Mari Boine (68) har smått om senn blitt ei god voksen dame. Etter å ha vært på konsert med henne nylig, blei jeg funderende på hvilken enorm utvikling hun har vært gjennom. Fra en noe forsiktig, stille og beskjeden Boine for noen tiår siden, til en utadvendt og trygg artist og kvinne som vet at hun har noe sterkt, flott og viktig å melde. Plata hun har promotert og reist med i høst, noe hun fortsetter med over nyttår, er et glitrende eksempel på alt dette.
På denne vakre dobbelt-vinylen, med et coverdesign som står i samme kvalitetsstil som musikken, så tar Boine på mange vis et oppgjør med sin strengt pietistiske og religiøse oppvekst. Den har sjølsagt prega henne i stor grad, men med en enorm styrke har hun skapt et eget liv på tross av alt dette og “Alva” kan sikkert på mange vis sees på som det endelige oppgjøret med dette åket.
Mari Boine har skrevet alle tekstene, bortsett fra to spor med tekster av henholdsvis Nils Aslak Valkeapää og Rawdna Carina Eira/Ella Marie Hætta Isaksen – sistnevnte synger også duett med mor, og all musikken, ofte med hjelp av eller flere av bandmedlemme sine. For alle som ikke er like sterk i samisk som meg, så er det greit å vite at alle tekstene er oversatt til engelsk på vinylomslagene.
Sterkt team
Med sjelsfrende, elbassist og produsent Svein Schultz i spissen for laget som også er med Boine live og som består av Gunnar Augland på trommer og perkusjon, Stein Austrud på tangenter og Georg Buljo og Kristian Svalestad Olstad på gitarer – en kruttsterk kohort, så har Boine & Co skapt et lydlandskap så unikt, så fascinerende, så suggererende og så spennende som vel tenkelig.
Mari Boine er enkelt og greit en retningiver og en artist i verdensklasse anno 2024.
