Fritt frem

Den eller de som fant ut at å sette sammen denne norsk-portugisiske trioen var en god idé, bør gi seg sjøl et klapp på skuldera. Dette har det nemlig blitt et livgivende møte av.

Disse tre herrene går inn i og ut av hverandres ideer. Foto: João Duarte

Kongeriket er representert med altsaksofonisten og klarinettisten Klaus Ellerhusen Holm, mens Portugal har sendt bassisten Hernâni Faustino og trommeslageren og perkusjonisten Nuno Morão.

Ellerhusen Holm har vist seg særs fordelaktig fram i band som Honest John, Ballrogg og Large Unit. Faustino og Morão kjenner vi av åpenbare ikke så godt til her hjemme, men tilhengere av det ustoppelige portugisiske selskapet Clean Feed har definitivt lagt merke til begge to.

De tre, under det merkverdige bandnavnet Hamar Trio som jeg tipper har lite med med byen ved Mjøsa å gjøre, har garantert sett og hørt noe med hverandres uttrykk som har gjort at de har ønska å ta seg en tur i laboratoriet sammen.

Som sagt, så gjort og vi får bli med på deler av to konserter i henholdsvis Coimbra og Parede i Portugal i november 2016.

Det har ført til fire låter som alle er kollektivt unnfanga der og da – vi snakker frijazz med andre ord. Utfluktene varer i knappe 45 minutter og det betyr igjen at ideene får anledning til å ta de veiene de tre synes de fortjener.

Dette er spennende, åpen og tidløs frijazz der lytting, utfordring og empati mellom tre likeverdige partnere er sentrale ingredienser. Live er dette sikkert svært så tøft, men før den muligheten dukker opp så er denne liveinnspillinga en god erstatter.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Hamar Trio
Yesterday Is Here
Clean Feed/MusikkLosen

Eventyrblanding

Harald Lassen er i mine ører en av landets aller mest spennende og interessante jazzmusikanter. Det sier ikke reint lite og her følger nok et bevis på det.

Bandet Lassen befinner seg i et frodig landskap.

Harald Lassen (32) har gjennom det siste tiåret via band som Duplex, Mopti og Pixel vist fram sitt enorme talent på et uhyre personlig vis. De seineste åra har han i stadig større grad konsentrert seg om sin egen musikk og sine egne band og med Lassen gir han oss sitt beste visittkort så langt.

Lassen har vist seg som en ung herre med sterke meningers mot. Det er herlig i ei tid der konformiteten tar stadig større plass. Slik er også musikken hans. Den er sterk, den er kompromissløs, den er personlig.

Med en tone i tenorsaksofonen som slekter på store deler av den moderne jazzhistoria, blant andre Jan Garbarek, har Lassen utvikla den til å bli hans egen. Det er en styrke og kraft i den som er unik, men samtidig en følsomhet som er god å kjenne på. Dessuten synger han på et personlig og lett naivt vis på et par av spora.

Når han så fortsatt omgir seg med den belgiske pianisten og tangentisten Bram De Looze, som var en viktig del av trioen fra Belgia som bidro mer enn hederlig på debuten «Rainbow Session», og har supplert bandet Lassen med bassisten Stian A.E. Andersen og trommeslageren og perkusjonisten Tore Flatjord, så har det nye kollektivet – det er det på alle vis sjøl om bandet henter navnet fra teamlederen, som Harald Lassen kaller seg – blitt akkurat det musikken til den ideologiske føreren ber om.

Musikken er både seriøs og reflekterende, men samtidig «lett» og underholdende – Lassen forteller oss at det er to størrelser som fint kan kombineres – og eventyrene de deler med oss er av slaget som kan fortelles på nytt og på nytt slik gode eventyr egner seg til. Både Harald Lassen og Lassen hører hjemme helt i tetsjiktet målt med både nasjonale og internasjonale tommestokker.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Lassen
Eventyrer
Jazzland Recordings/Musikkoperatørene

 

Et annerledes møte

Den unike klarinettisten Don Byron og den like originale pianisten Aruán Ortiz gir oss kammerjazz og andre herligheter på øverste hylle.

Aruán Ortiz og Don Byron fører meningsfulle samtaler.

Dette treffet lå vel ikke akkurat i lufta, men du verden så flott at det har oppstått. Den knapt 60 år unge Byron og den vel 40 år gamle Ortiz, opprinnelig fra Cuba, har møtt hverandre i New York og tar oss med på ei spesiell og spennende reise.

Vi har med to musikanter å gjøre som har en voldsomt brei tilnærming til sin musikkanskuelse. Begge er jazzmusikanter på øverste hylle, men samtidig har de også en solid klassisk bakgrunn og Ortiz prøver heller ikke å legge skjul på sine cubanske røtter og Byron, oppvokst i Bronx, New York, har sine familerøtter i Karibia.

Alt dette har danna grunnlaget for dette helt spesielle møtet. Ortiz tok initiativet til det første treffet i 2014 og Byron skjønte raskt at her var det noe. Mye vil jeg legge til.

De to utfordrer hverandre i et repertoar av musikk de har skrevet hver for seg eller henta fra Duke Ellington, Federico Mompou, Geri Allen og J.S. Bach samt at de avslutter med en felleskomposisjon. Det betyr igjen et kammermusikalsk univers der to likeverdige partnere lytter til og utfordrer hverandre med hver sin referansebakgrunn, noe som fører til usedvanlig spennende musikalske ekskursjoner.

Byron spiller også tenorsaksofon på noen av spora, men det er så avgjort på klarinett han har den mest originale stemma. Det er også der de spennende møtene oppstår og treffet mellom Don Byron og Aruán Ortiz frister så avgjort til gjenhør.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Don Byron – Aruán Ortiz
Random Dances and (A)Tonalities
Intakt Records/Naxos Norway

Fra Bowie til Bugge

Jason Lindners univers var en meget viktig ingrediens på David Bowies siste plate «Blackstar». Nå har han begynt å samarbeide med en annen storhet: Jens Christian Bugge Wesseltoft.

Trioen Now vs. Now er et eget lite univers.

David Bowie og hans produsent Tony Visconti var over seg av begeistring for bidragene fra den unike tangentisten Jason Lindner i forbindelse med «Blackstar». Chick Corea har kalt Lindner et eget musikalsk univers. Slik kunne vi egentlig fortsatt ei stund til, men det sier vel nok om på hvilket nivå Lindner befinner seg. Det forteller vel også sitt om hvilket scoop Bugges Jazzland Recordings har gjort med å sikre seg Lindner og hans trio Now vs. Now til selskapet.

Jeg skjønner godt begeistringa til både den ene og den andre – Jason Lindner (46) er noe helt for seg sjøl. Basert på det han har gjort tidligere og ikke minst her, så skaper han musikk, lyder og stemninger han er ganske så aleine om.

Now vs. Now er et elektrisk univers der Lindner benytter sitt enorme arsenal av instrumenter og ideer til å ta oss med til steder vi aldri har blitt eksponert for tidligere. På sett og vis oppleves dette nesten som et futuristisk univers – Lindner åpner opp dører til hvordan musikk kan utvikle seg i åra som kommer.

Her er det elementer av jazz, funk, soul, synthpop, electro-R&B, IDM og jazztronica, og sikkert mye mer, satt sammen til univers så stort og ofte så voldsomt at man skulle tro at det var mange flere enn Lindner og hans to medsammensvorne som skapte det.

Med seg har Lindner de to sjelsfrendene Panagiotis Andreou på elbass og Justin Tyson på trommer og sammen høres de ut som et mangehoda troll – et troll som vil den samme veien. Det er en ganske uopptråkka og ny vei. Svært spennende er den også.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Now vs. Now
The Buffering Cocoon
Jazzland Recordings/Musikkoperatørene

 

 

En av de aller største

Vi skal være glade for at Joshua Redman er så begeistra for Norge og norske musikanter. Det betyr at vi får høre han ganske ofte i levende live. Vi har nemlig med en av jazzens aller største saksofonister å gjøre.

Joshua Redman Quartet er tilbake med ny skive for første gang på 20 år.

Joshua Redman har rukket å bli 50 år. Han har rukket svært mye mer også – blant annet å etablere seg helt på toppen blant dagens tenorsaksofonister. Det har han vist i mange konstellasjoner, blant annet i en herlig duo sammen med Ola Kvernberg og med Eirik Hegdal og Trondheim Jazz Orkester.

Også med landsmenn i startoppstillinga blir det ustanselig levert på øverste hylle og om noen måneder står han på scena i Molde sammen med sitt Still Dreaming band – en slags forlengelse av faren Dewey Redmans Old and New Dreams Band.

Her derimot møter vi Redman med sin klassiske kvartett bestående av  Aaron Goldberg på piano, Gregory Hutchinson på trommer og Reuben  Rogers på bass. Utrolig nok har det gått over 20 år siden kvartetten ga ut plate – det sier vel det meste om hvor opptatt og ettertrakta Redman er.

Med sju Redman-komposisjoner på menyen blir dette nok en flott bekreftelse på at Redman er en av de heftigste, mest uttrykksfulle og mest personlige saksofonistene som finnes per i dag. Når han så omgir seg en trio som både kollektivt og solistisk hører hjemme på samme nivå, så har «Come What May» blitt ei skive som hører hjemme helt der oppe.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Joshua Redman Quartet
Come What May
Nonesuch Records/Warner Music

Over alle grenser

Den unge norske duoen Past Present tok like godt turen til New York for å la seg utfordre av den langt framskredne saksofonisten Andrew D´Angelo. Det gjorde de helt rett i.

Alexander Hoholm og Simen Kiil Halvorsen omringer Andrew D´Angelo.
Foto: John Rogers

Trompeteren Simen Kiil Halvorsen og bassisten Alexander Hoholm traff hverandre på Norges Musikkhøgskole og i løpet av masterstudiet der starta de Past Present. Det er en duo som etter hvert har utvikla seg til et kollektiv som mer enn gjerne samarbeider med ulike musikanter og ensembler.

Det passa egentlig som et strålende utgangspunkt for møtet som har materialisert seg til «Short Pieces» sammen med den meritterte amerikanske altsaksofonisten Andrew D´Angelo som vi blant annet har hørt her til lands i trommeslageren Matt Wilsons band.

Den historia går også mye lenger tilbake enn Musikkhøgskole-tida. Stavangergutten Kiil Halvorsen, den gangen bare 13 år ung, traff nemlig D´Angelo på en workshop i hjembyen. Mange frø blei sikkert sådd og, etter at de har holdt kontakten i 13 år til, var ikke D´Angelo vanskelig å be da Kiil Halvorsen og Hoholm spurte om de kunne gjøre noe sammen.

Past Present-gutta hadde med seg låter, arrangement og ideer over fjorden, men musikken skulle vise seg å ta helt egne og nye veier etter at de møtte D´Angelo. Og Ikke bare han. Både pianistene Pete Rende og Elias Stemeseder og trommeslageren Jim Black har bidratt på noen av låtene og gjort særpreget enda tydeligere.

D´Angelo og Rende har også gitt ekstra påfyll med frie improvisasjoner eller låter og disse musikalske novellene – den lengste låta er 3.39 – er både vakre, åpne, luftige, forunderlige, personlige og utfordrende.

Alle tre er utstyrt med personlige stemmer og et langt framskredent lytteapparat noe som fører til at «Short Pieces» har blitt en kort, liten og spennende overraskelse.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

 

Past Present & Andrew D´Angelo
Short Pieces
Hevhetia/hevhetia.sk

Et nytt bekjentskap

Opp med hånda dere som kjenner til pianisten og komponisten Brad Whiteley. Tipper at det ikke blei så veldig mange. Uansett så er han absolutt verdt å tilbringe tid sammen med.

Brad Whiteley er en flott representant for underskogen i New York.

Du skal ha inngående kunnskap om og kjennskap til livet i jazzhovedstaden New York for å ha møtt på Brad Whiteley (40). Til tross for at han har jobba med folk som Dave Liebman, alt-pop-artisten Regina Spektor, har spilt i «grava» på Broadway på forestillinga «Avenue Q» og vært musikalsk leder og organist for The Church of the Blessed Sacrament i the Bronx i NY, så har den allsidige Whiteley aldri markert seg her på denne sida av Atlanterhavet. Det forteller en del om mengden av toppkvalifiserte jazzmusikanter som sjelden når opp til overskriftene.

Dette er Whiteleys andre cd under eget navn og den første som har kommet min vei. Alle de elleve låtene har Whiteley skrevet og han viser en enorm bredde i sin musikktilnærming.

Han sier sjøl at han har henta inspirasjon fra veteraner som Duke Ellington og McCoy Tyner og samtidige som Brad Mehldau og Edward Simon. Alt dette finnes det spor av når Whiteley presenterer låter som henter impulser fra melodisk jazz anno 2019, herlige ballader, tøffe rytmiske utflukter, spor av Carla og Paul Bleys univers, downtown-trøkk a la Lounge Lizards, alt-rock, krautrock, drum´n´bass og heftige rhythm and blues-groover.

Alt dette og mer til har Whiteley satt sammen med empatisk og meget kvalifisert assistanse fra saksofonist Michael Eaton, gitarist Tom Guarna, bassist Matt Pavolka og trommeslager Kenneth Salters – alle fullstendig nye navn og stemmer for meg som leverer på et meget høyt nivå både som ensemble og som solister. Alle fem er nok en bekreftelse på både kvantiteten og ikke minst kvaliteten på tusenvis av musikanter i New York.

Brad Whiteley er enkelt og greit en veldig bra pianist og komponist med en stor palett å hente fra. Et meget hyggelig bekjentskap med andre ord.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Brad Whiteley
Presence
Destiny Records/bradwhiteley.com

Årets beste roman?

»Koke bjørn» av den svenske forfatteren Mikael Niemi er intet mindre enn en strålende roman. Den er noe så sjeldent som ei glitrende historiefortelling og en god kriminalroman – samtidig.

Mikael Niemi er en forfatter av sjeldent kaliber.

Mikael Niemi (59) fra Pajala langt nord i Sverige utdanna seg el/teletekniker og har jobba på verksted, som lærervikar, ungdomsarbeider og i et lite forlag. Det var før han slo gjennom med et brak med «Populærmusikk fra Vittula» i 2000.

Jeg er dessverre blant dem som gikk glipp av gjennombruddet til Niemi. Om det har ført til at forventningene mine er større eller mindre av den grunn vet jeg ikke, men jeg har uansett sett veldig fram til mitt første møte med Niemis romankunst. Og for en forfatter han er!

Denne «doble» fortellinga er lagt til Niemis hjemtrakter i 1852. Den store vekkelsen under ideologisk ledelse av Lars Levi Læstadius er i full gang, noe som blant annet førte til Kautokeino-opprøret som også er viet et kapittel i boka.

Læstadius er også romanens hovedfigur der han, i tillegg til å være ei blanding av revolusjonær og pietistisk prost, også viser seg å være en smart «etterforsker» i det som i Niemis univers også blir en krimroman på høyt nivå.

I tillegg til å lære mye om den store vekkelsen i løpet av «Koke bjørn», så vi blir vi tatt med på ei mordgåte satt inn i ei tid med helt andre forutsetninger for oppklaring enn vi har nå til dags. Niemi har på mesterlig vis grepet tidsånden og Læstadius, sammen med sin «sønn» Jussi, blir raskt en viktig del av drapsgåtene som kanskje ikke slagbjørnen har ansvaret for likevel.

Det er et driv i fortellinga og i språket til Mikael Niemi som er sjeldent og som oversetter Erik Krogstad skal ha mye ære av å ha videreformidla på norsk.

«Koke bjørn» er en helt spesiell roman unnfanga av en helt spesiell forfatter. Den går raskt inn på favorittlista over årets beste romaner – sjøl om vi bare har kommet til april.

Mikael Niemi
Koke bjørn
Forlaget Oktober

 

 

Inderlig og vakkert

Sopransaksofonisten Kristin Sevaldsen og pianisten Lars André Kvistum har satt hverandre stevne. Et svært så vakkert et.

Lars André Kvistum og Kristin Sevaldsen fører gode samtaler.

Kristin Sevaldsen fra Lillehammer har jeg hatt gleden av å støte på ved et par anledninger, men med ei solid pause mellom. Første gang var for vel ti år siden, mens «Wiser» er det bare et par år siden jeg tilbragte kvalitetstid sammen med.

Nå er hun tilbake og i det i en særdeles intim setting med pianisten Lars André Kvistum – et nytt, men absolutt hyggelig bekjentskap for meg.

De to har åpenbart hatt som ambisjon å skape et lite, vakkert og inderlig musikalsk univers og det har de greid. Sevaldsen er hovedkomponist, mens Kvistum har bidratt med to låter. Noe kjenner jeg igjen fra tidligere innspillinger, men det aller meste er nytt stoff.

Uansett så er jo alle disse duosamtalene nytapninger og låter sjølsagt ganske så unikt. Her finnes det impulser fra både jazz, folkemusikk og andre herligheter og at storheter som Jan Garbarek, Tore Brunborg og Tord Gustavsen har vært i «nærheten» kan man ikke se bort og det er heller ikke noe å skamme seg over.

Alle låtene er ikke like sterke og særpregede, men de to fyller dem med inderlighet og empati i et landskap som er usedvanlig melodisk og ikke minst inderlig. Dette er musikk som egner seg til at den store ro kan senke seg.

PS Dessuten synes jeg at Trump bør avsettes så snart som mulig.

Kristin & Kvistum
Acoustic
Losen Records/MusikkLosen

Ei viktig stemme

Den engelske trompeteren, komponisten og bandlederen Laura Jurd er en av hippeste stemmene uansett hvor vi leter her på Tellus i alle fall.

Laura Jurd i front for det tøffe bandet Dinosaur.

Laura Jurd (28) har allerede markerte seg kraftig både på øya si og internasjonalt. Også her hjemme har vi hatt gleden av å høre henne blant annet sammen med Hanna Paulsberg.

Nå er hun og bandet hennes Dinosaur ute med sitt andre album på det meget kvalitetsbevisste selskapet Edition Records, som blant andre Eyolf Dale og Daniel Herskedal også har som sitt hjem på selskapsfronten. «Together, as One» fra 2016 var en imponerende debut og oppfølgeren innfrir absolutt forventningene.

Med de samme følgesvennene som sist, Conor Chaplin på elbass, Corrie Dick på trommer og Elliot Galvin på synther, fortsetter Jurd sin søken etter et eget univers. På noen av spora synges det også. Faktisk ikke så overraskende blir det norske bandet Broen nevnt som en referanse.

Og den som leter, den skal finne som det heter i ei viss bok. Med ektemann Galvins mangslungne synther som et slags fokus og utgangspunkt for ekskursjonene, tar Jurds komposisjoner oss med til steder der 80-tallets synth-pop er en slags utskytingsrampe. Dette har hun flytta inn i vår tid og med det empatiske reisefølget som mer enn gjerne blir med henne på ferden, så har Jurd makta å skape et uttrykk hun og Dinosaur er ganske så aleine om.

Når så Laura Jurd har skapt seg en trompetuttrykk i forlengelsen av en Miles Davis, så forteller det det meste om hvilket nivå vi befinner oss på. Kanskje ikke så veldig når det gjelder tonen til salige Miles, men mer i tankegangen og ønsket om å gå egne veier.

Laura Jurd og Dinosaur er noe av det mest spennende som har kommet ut av øya, og resten av Tellus, på svært lang tid.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Dinosaur
Wonder Trail
Edition Records/Border Music Norway